NOKAs foredrag

Foredrag, Life kunnskapsdager. Bolkesjø 16. – 18. november, 2007

Velkommen til en forhåpentligvis lærerik og hyggelig stund sammen med meg!
Først skal jeg fortelle litt om regelverket som ligger til grunn for hvordan en vektreduksjonsdiett skal være sammensatt, deretter om NOKA-dietten, og så litt om cellenes funksjoner og ernæringsbehov, slik at forståelsen for regelverkets krav kommer på plass.

Jeg håper at foredraget, skal være til nytte, og om dere vil vite mer, så gå inn på www.noka.info. Der finner dere hele NOKAs kurs i anatomi og fysiologi, mer om regelverket, samt bred informasjon om NOKA-dietten.

Om regelverket. Regelverket ble til ved at det ble nedsatt en EU-komité av fagfolk (leger og ernæringseksperter) som utarbeidet et juridisk forpliktende regelverk for hvordan en diett næringsmessig skulle se ut for at helsen skulle ivaretas under en slankeperiode.

Regelverket er gjeldende for hele EU/EØS, og benevnelsen på dietter som følger dette lovverket er LCD (low calorie diet). Her i landet er det Mattilsynet som forvalter regelverket. For å tilfredsstille kravene skal dietten, foruten å inneholde gitte mengder av proteiner, fett/fettsyrer, karbohydrater, fiber, vitaminer og mineraler, også ha et kaloriinnhold på mer enn 800 kcal. per døgn, men mindre enn 1200 kcal per døgn. For at dietten skal kunne selges som Måltidserstatter (diett som kan brukes som erstatning for enkelte av dagens hovedmåltider/kombineres med annen mat), må den gi minimum 200 kcal per måltid.

Har en diett lavere energiinnhold enn 800 kcal på døgnbasis må det søkes om tillatelse til beriking (tilsetning av vitaminer og mineraler) og frambud (salg). Om det blir gitt slik tillatelse, settes det strenge krav til markedsføring og produktmerking, og dietten vil ikke samtidig få tillatelse til å markedsføres som en måltidserstatter, sammensetningen i et sådant produkt skal være i henhold til gjeldende regelverk.

Først litt om den diettypen som faller utenfor regelverket, nemlig VLCD (very low calorie diet) Som navnet tilsier, er det en diett med svært lavt energiinnhold. Slike produkter avviker fra regelverkets krav, og kan derfor ikke omsettes uten tillatelse fra Mattilsynet, men det følger da med spesielle krav til produktmerking. Det sies blant annet at på grunn av til dels stor fare for feilbruk av produktene, skal de merkes med: «Til dietetisk behandling av fedme». ”Skal kun brukes av fedmende personer, dvs med en BMI på over 30”, og at dietten skal brukes under medisinsk kontroll”.

Videre sies det fra Mattilsynet: ” Siden kosten er såpass marginal er det viktig at hele dagsrasjonen inntas for å sikre tilstrekkelig med næringsstoffer. VLCD produkter er derfor ikke egnet til å inngå som måltidserstattere i andre slankeprogrammer eller i annen kost”, altså som måltidserstatter. En VLCD kan dermed ikke markedsføres slik: «Ta 1-3 XX-måltider og spis vanlig mat til de øvrige hovedmåltiden», alle diettens antall måltider skal inntas!

Det er dermed begrensninger når det gjelder bruk av VLCD, man kan ikke bytte ut måltid for måltid med vanlig mat, slik at stabiliseringsfasen går over tid, men må gå rett fra ren kur til ordinær mat. Dette er en stor ulempe, for i denne perioden er det svært lett å legge på seg igjen, så verdien av å bruke en diett som gir muligheter for en langsom nedtrapping, slik som LCD gjør, er betydelig.

Dietter som tilfredsstiller regelverket er av typen LCD (low calorie diets), og ingen andre typer.

Om NOKA-dietten

NOKA-dietten er en low calorie diet, LCD, og fyller dermed alle krav som er nedtegnet i regelverket, dermed kan den markedsføres både som full kosterstatter (Erstatte alle dagens hovedmåltider) og som måltidserstatter (Erstatte fra ett til flere av dagens hovedmåltider). NOKA har en riktig sammensetning av alle viktige vitaminer, mineraler og sporstoff, fiber (løselig og ikke løselig), og de essensielle fettsyrene Omega 6 (Alfa-linol) og omega 3 (Alfa-linolen). Man får en balansert og riktig tilførsel av de energigivende næringsstoffene; proteiner (aminosyrer), fettstoff (lipider) og karbohydrater, (polysakkarider, disakkarider og monosakkarider).

NOKA Milkshake har også en annen egenskap som er av stor verdi for kroppens opptak av alle viktige næringsstoffene. Den spesielle fibersammensetningen gjør at måltidet legger seg som en grøthinne /film på magesekkens og tarmenes vegger, noe som gir en deponerende effekt. Opptaket av næringsstoffene til blodet går da over lengre tid, noe som har stor betydning for at blodsukkernivået holdes stabilt, og at man beholder både metthetsfølelse og opplagthet over lengre tid.

Dessuten tillater NOKA-dietten enkelte kulinariske utskeielser i godt lag, og en kombinasjon av diett og vanlig, kalorilett mat i løpet av dagen eller uken, uten at det ødelegger kuren. NOKA-dietten kan altså brukes både som hel diett (erstatte all annen næring) og som Måltidserstatter (erstatte ett eller flere av dagens hovedmåltider).

At man kan bruke sin diett som Måltidserstatter, gir viktige fordeler:
1: Man kan spise enkelte normale måltider under vektreduksjonsperioden, uten at kuren blir ødelagt, noe som er av stor verdi for å klare å gjennomføre kuren.
2: Etter en slankekur, må man stabilisere vekten, ellers går man raskt opp igjen. NOKA er ideell i denne perioden, ved at man langsomt og gradvis kan bytte ut NOKA-måltidene med vanlig mat.

Forklaring på at stabiliseringsperioden er viktig, er den at når man går på diett, vil kroppen reagere med å spare litt på den energitilførselen den får, en helt naturlig fysiologisk prosess, og viktig i tider med knapp tilgang på mat. Spiser man da mye igjen like etter at kuren er over, fortsetter kroppen med sine sparetiltak, og lagrer så mye som mulig av energimengden som tilføres, av erfaring fra de magre tidene den nettopp hadde. Ved å øke energiinntaket gradvis, vil vi kunne lure kroppen til ikke å registrere at energiinntaket faktisk økes. Når så stabiliseringsfasen går over en god del uker, og man etter hvert er oppe i normalt kaloriinntak igjen, har forbruket fulgt med, slik at kroppen bruker det den får, uten å spare til magre tider, de har den glemt!

Man skal være varsom med å komme med helsepåstander, det er gitte retningslinjer for hva som kan, og ikke kan sies i så henseende. Men der effekten kan knyttes til næringsstoffer, og produktet inneholder disse næringsstoffene, kan man med rimelig grad av trygghet komme med noen påstander! Vi hørte tidligere hva det betyr å få tilført kroppen riktige næringsstoffer, og har man eksem, allergi eller astma, er det meget viktig å få tilført rikelig med vitaminer, mineraler og essensielle fettsyrer (omega 3 og omega 6). Vi har da også fått tilbakemeldinger fra både astmatikere og personer som har vært plaget av eksem at de faktisk er kvitt lidelsen etter en stund på NOKA, også her viser NOKA styrke.

Det er mye spennende her i verden, men noe av det mest spennende og fantastiske som finnes, er vel vår egen kropp. Og hva er så kroppen? Jo, det er et hav av celler, – celler som samler seg til vev – og vev som danner organer. Alt i kroppen vår er bygget opp av dette bittelille som heter celle.

Skjematisk framstilling av en celle med organeller

Ordet «celle» kommer av det latinske ordet cella, som betyr «lite rom». De minste cellene er bare noen tusendels millimeter store, det vil si at om man tok et par hundre og stilte dem opp på rad, ville det bare utgjøre ca. en millimeter! De fleste cellene er imidlertid større, og den største av dem alle i menneskekroppen, er kvinnens eggcelle. Gjennom hele livet vårt vil alle cellene, bortsett fra nervecellene, dele seg i et kontrollert system, mitose, men før dette skjer, fremstiller den kopier av sine egne DNA molekyler, slik at de nye cellene kan bli utstyrt med de samme kodeinstruksene og kan bygge opp de samme proteinene som morcellen. De forskjellige cellene har sine spesialoppgaver, de røde blodcellene fører oksygen og karbondioksid gjennom blodomløpet, beincellene samler opp og organiserer mineralene som gir knoklene sterk og lett struktur, muskelcellene trekker seg sammen til muskelbevegelser etc. Med unntak av de røde blodlegemene, er alle cellene styrt av en kjerne i midten, cellekjernen, og det er her de lange, tynne makromolekylene som kalles DNA befinner seg.

Cellenes oppbygning
Hver celle består av en hinne, cellemembranen, som ikke bare avgrenser, men også beskytter cellen, og den fungerer som en kontrollør overfor stoffene som passerer mellom cellene og omgivelsene. Membranen er bygd opp av proteiner og lipider (fettstoff), og er semipermeabel (halvt gjennomtrengelig), det vil si at noen stoffer kan passere, mens andre blir stengt ute.

Innenfor cellemembranen finner vi cytoplasma, en geléaktig væske som fyller cellen, og som inneholder alle organellene (organer som er inne i cellene og som deltar i cellens livsprosesser). I cytoplasma brytes karbohydrater, fett og proteiner delvis ned, mens den videre nedbrytning til vann og karbondioksid finner sted i mitokondriene.

Cellekjernen er cellens hovedkontor, inneholder arvemassen (proteinet DNA), og er kommandosentralen som styrer alle cellens nødvendige funksjoner. Ikke bare kan kjernen vise til et fantastisk maskineri for med presisjon å kopiere enorme mengder informasjon fra en generasjon til neste, men kontrollerer også aktiviteten til tusenvis av gener og reparere dem når de blir skadet.

Kjernen er innpakket i to membraner, den ytre membranen henger sammen med ru endoplasmatisk reticulum (ER) et nettverk av tunneler som går gjennom hele cytoplasma, som er det område av cellen som ligger utenfor kjernen. Som en computer vil kjernen gi ut kompliserte ordrer basert på lagret informasjon, ordren kan for eksempel være » del deg til to nye celler» eller «lag et protein», og det skjer ut fra en enorm mengde lagrete data Inne i kjernen, nucleus, kan en finne et område kalt nucleolus (liten kjerne) som er knyttet til produksjon av ribosomer, cellenes proteinfabrikker.

Når cellen skal dele seg i to nye celler vil kjernemembranen brytes opp i elementer som igjen kan formes som fibere som guider kromosomene inn i de to nye cellene. Membranen nydannes med en gang celledelingen er komplett. Passasje inn og ut av kjernen bli kontrollert av selektive porter, åpninger som kalles kjerneporer. En kjerne til en gjennomsnittlig menneskecelle har omtrent 300 åpninger, porer – og under proteinsyntesen vil dette antallet øke for å holde tritt med den økende strøm inn og ut av cellen.
Hver eneste celle er en fabrikk i miniatyr, en fabrikk som i seg selv er fantastisk, og når man tenker på fabrikkens størrelse, blir det nesten utrolig!

Mitokondriene er cellens kraftstasjon og leverer det meste av dens energi. De er ovalformede, med 2-lags membran som har glatt utside og sterkt foldet innside.
Lysosomene er avdelingene for behandling av råvare, og er runde små membranblærer som inneholder fordøyelsesenzymer. Disse enzymene bryter ned bakterier og rester av ukjente og døde celler. Når en celle dør, frigjøres enzymene fra cellens lysosomer i cytoplasma, slik at de kan være med på å bryte ned cellen. Golgiapparatet er pakke – og eksportavdeling for den ferdige varen, og er en rekke skiveformede hulrom (membranblærer) som er innbyrdes forbundet. De er en del av cellens transportsystem og er sete for oppbyggingen av membranmateriale. Der blir proteinet sortert, konsentrert og pakket i nye vesikler (små blærer) og enten skilt ut, eller fraktet til andre deler av cellen. 
Endoplasmatisk retikulum (ER
) er avdeling for montering/sammensetting, og består av membraner som danner et sammenhengende nettverk av væskefylte blærer og rør. Vi har to typer av dette: 1. Det glatte (endoplasmatiske) nettverk, som har viktige oppgaver i leveren, hvor det hjelper til med å bryte ned giftige stoffer, samt i musklene hvor det hjelper til med muskelsammentrekningen. 2. Det kornete (endoplasmatiske) nettverk, som er på utsiden av membranen og kledd med små korn, ribosomer. Proteinene som dannes på ribosomene går inn gjennom membranen og overføres til noen små membranblærer, vesikler, og går derfra videre til golgiapparatet. 
Centrioler 
er sylindriske legemer som opptrer parvis, vinkelrett på hverandre. De består av ni grupper fine rør, som under celledeling danner spindelen, og er viktige faktorer i celledelingsprosessen

Hva er DNA? 
Jo det erarvestoffet, lange, tvinnede tråder, satt sammen av fire mindre molekyler som kan sammenlignes med bokstaver. Bokstavene er satt sammen slik at det gir en oppskrifter på alt en celle skal gjøre og hvordan den skal bygges opp, og det er disse oppskriftene er det som kalles gener. I mange celler er DNA-molekylet delt opp i flere mindre tråder, disse kalles kromosomer. DNA-molekylet i en menneskecelle er ca. 2 meter langt. 

DNA har to grunnleggende funksjoner: 1: Det bestemmer alle cellens egenskaper ved at det dirigerer oppbyggingen av proteinene, blant disse de enzymene som formidler praktisk talt alle cellens kjemiske prosesser. 2: Det overfører disse egenskapene som arveanlegg til cellens avkom når cellen deler seg. Kromosomenes gener som rommer organismens arveanlegg er DNA-molekyler.

Kromosomer, hva er det? Kromosomer er stavformede dannelser som kan sees i det cellen deler seg. De er også til stede i celler som ikke deler seg, men finnes da som svært lange og meget tynne tråder, som i lysmikroskop ser ut som et diffust nettverk, kromatin. Årsaken til at kromosomet blir lettere synlig under celledelingen, er at de da trekker seg sammen til tette, korte og tykke spiraler.

Et komplett sett kromosomer, i alt 23 par
Hvert kromosom er ett stort DNA-molekyl, og hvert molekyl inneholder hundrevis, ja tusenvis av gener (arveanlegg). DNA befinner seg i kjernen i alle levende celler, og det bemerkelsesverdige med DNA er at det ned til minste detalj inneholder «oppskriften» på hvordan hver enkelt av oss er bygget opp, en oppskrift vi arver fra våre foreldre.

Hva er gener?
Genene er våre arveanlegg, og befinner seg på de lange kromosomtrådene, der hvert gen opptar et visst stykke av tråden. Genene er ikke tilfeldig spredd utover kromosomene, men hvert av de 23 kromosomene fra far tilsvarer ett av de 23 kromosomene fra mor.

To kromosomer som tilsvarer hverandre, inneholder gener som gir opphav til de samme egenskapene. Vi kaller disse tilsvarende kromosomene et kromosompar. Genene i de kromosomene som utgjør et par, trenger ikke være like, de kan for eksempel gi opphav til blå øyne eller til brune øyne. De virker imidlertid begge på egenskapen øyenfarge. Slike gener som virker på den samme egenskapen, kalles for homologe.

I cellene våre har vi altså 23 homologe kromosompar, som består av ett kromosom fra far og det tilsvarende kromosomet fra mor. Et av kromosomparene er kjønnskromosomer, og disse kromosomene kalles X og Y. På disse kromosomene sitter oppskriften på de egenskapene som avgjør om vi utvikler gutte- eller jentekropper.

Stamceller
Når hver eneste celle i kroppen inneholder alle 46 kromosomene og nøyaktig det samme DNA, er det underlig at de blir så forskjellige, en hudcelle ser helt annerledes ut enn en hjernecelle, og en blodcelle skiller seg fra dem igjen. Det forholder seg slik at genene faktisk er oppskrifter på ulike proteiner, og hudcellene og hjernecellene produserer helt forskjellige slike, i en hjernecelle leses det av helt andre gener enn i en hudcelle. De genene som ikke er viktige for den bestemte celletypens oppgaver ligger oppkveilet og er dermed utilgjengelig for avlesning.

Tidlig i fosterstadiet foregår det celledifferensiering, og det er på dette tidspunktet cellenes DNA blir organisert slik at bare den informasjonen som er viktig for hver enkelt celles funksjon blir leselig. På denne måten blir celleproduktene til ulike celler helt forskjellige til tross for at de alle har det samme DNA.

Det dør tusenvis av celler hvert eneste sekund, men i en frisk kropp blir disse umiddelbart erstattet med nye. De cellene som produserer alle de nye cellene, kalles stamceller, (morceller/opphavsceller), dette er uspesifiserte celler som dannes i embryo i det befruktede egget, men de finnes også hos fostre og i til en viss grad hos voksne mennesker. Det unike med disse er at de kan utvikle seg til å bli alle de celletypene som bygger opp en kropp, altså muskel-, blod-, hud-, tarm-, nerveceller osv.

Grunnen til mange sykdommer er at celler og vev i kroppen svikter, og i framtiden ser man for seg at syke celler og organer kan erstattes av friske som dyrkes fram i laboratoriet, stamcellene kan i prinsippet bli til hvilken som helst celletype.

Dette er utrolig spennende, og her skal vi se på noen få av de områder det forskes på når det gjelder bruk av stamceller: Kreft: Benmargstransplantasjoner blir brukt som en del av behandlingen ved forskjellige kreftformer.
Forskning rundt stamceller/tumor kan til slutt bidra til en kur eller vaksine. Diabetes: Sukkersyke kjennetegnes ved mangel på det cellulære proteinet insulin, som regulerer blodsukkernivået. Stamceller kan da bli brukt for å øke antall insulinproduserende celler. Multippel sklerose (MS): Det forskes på stamceller som har det største potensialet når det gjelder å reparere eller erstatte vev som er ødelagt av MS. Hjertesykdommer: Ved hjerteinfarkt dør en del av muskulaturen i hjertet, og stamceller kan hjelpe til å generere nytt muskelvev, hjerteklaffer og andre vitale vev og strukturer i hjertet. Parkinsons sykdom: Hvis stamceller kunne vandre til områder med ødelagte eller døde hjerneceller og erstatte disse hos Parkinsonpasienter, vil man kunne helbrede eller redusere symptomene hos disse pasientene. Ryggmargskader: Diverse studier viser at stamceller kan brukes til å reparere og å få ryggmargens nerveceller til å vokse, og håpet er at stamcelleterapi kan få ryggmargskadede personer til å gå igjen. Benskjørhet: Nye forskningsresultater fra University of Toronto viser at en viktig årsak til benskjørhet (osteoporose), kan være tap av friske stamceller. Ved å tilføre nye benstamceller kan pasienten muligens bli hjulpet.

Celletyper
Det finnes to typer celler, Prokaryote, som er uten kjerne, og hvor DNA flyter fritt i cytoplasma. De viktigste representantene for disse er bakterier og grønne alger.

Så har vi den andre celletypen, Eukaryote,som både dyr og planter er bygget opp av, og hvor DNA (arvestoffet) befinner seg i en kjerne. (Plantecellen er faktisk den mest kompliserte, for i tillegg til det en dyrecelle inneholder, har plantecellen også kloroplaster, vakuoler og en cellevegg som består av cellulose.)

Mitose, Celledeling.
For å erstatte døde celler, har cellene evne til å dele seg ved mitose. Men før den deler seg, dobles kromosomantallet som følge av replikasjon, slik at begge dattercellene får like mange kromosomer som den opprinnelige cellen. Morcellen lager altså to nye helt identiske celler ved å kopiere sitt eget DNA før delingen. Samtidig opphører morcellen å eksistere, men uten å dø, det er en form for videreføring av liv uten død.

Celledeling deles i to typer; Mitose (vanlig celledeling) og Meiose (Reduksjonsdeling).
Ved mitose deler en celle seg og blir til to nye celler, som begge har akkurat de samme kromosomene som den første cellen. Mitosen foregår i kroppen hele tiden, og er rett og slett en ren cellekopiering.

Det som skjer ved mitose, er:
– DNA kopier seg selv.
– DNA kveiler seg opp i korte kromosomer, og blir synlige.
– Kromosomene samler seg på midten av cellekjernen.
– De to kopiene dras fra hverandre
– Resten av cellen dras fra hverandre.
– Det dannes cellemembran rundt de to nye cellene. Tiden det tar å kopiere DNA avhenger av flere faktorer:
– hastigheten DNA-polymerase klarer å kopiere nukleotider
– hvor mange DNA-polymeraser som arbeider samtidig langs kromosomet.
– mengden av nukleotider i DNA

Meiose (reduksjonsdeling) Mens metose skjer i alle kroppens celler, foregår meiosen bare i de vev som produserer kjønnsceller, altså i eggstokkene og testiklene. Formålet med meiosen er å stokke arvematerialet og samtidig produsere fire haploide celler med det halve kromosomtall. Vi har 46 kromosomer i hver vevscelle, og om en sædcelle og en eggcelle med dette antallet skulle gi et befruktet egg, ville det ende i celler med 92 kromosomer, noe som er uforenelig med liv. Dermed må det skje en ny form for deling, meiose, slik at to kjønnceller smelte sammen (kvinnens og mannens) med det resultatet at den nye cellen inneholder riktig antall kromosomer, nemlig 46.

Ved meiose, (reduksjonsdeling), blir det dannet nye celler som inneholder halvparten så mange kromosomer som den cellen man startet med. Meiosen starter altså med mitosen, med kopiering av DNA. Men mens disse kromosomene plasserer seg på midtplanet i cellen, legger de homologe kromosom­parene seg over hverandre, slik at det ene kromosomet kommer på oversiden av planet, og det andre på undersiden. Under delingen trekkes derfor ikke kromatidene fra hverandre slik som i mitosen, men hele kromosomer trekkes til hver side før ny cellevegg dannes. Disse cellene har da halvparten så mye DNA som alle andre celler i kroppen, og når en sædcelle og en eggcelle smelter sammen ved befruktning, dannes det et individ med 46 kromosomer, 23 fra far og 23 fra mor.

Meiose starter som mitose, deretter:
– Dobbelt-parene går sammen i en gruppe på fire. Den kalles en tetrade (Tetra = 4).
– Kromosomene legger seg midt i cellen.
– Ut fra to knutepunkter i cellemembranet kommer det tynne tråder. Knutepunktene kalles centrioler.
– Trådene hekter seg fast i kromosom-tetraden.
– Trådene trekker hvert kopi-par til hver sin halvdel av cellen. Det er tilfeldig til hvilken side pappa-kromosomet og mamma-kromosomet i hvert dobbelt-par går. På den måten blir arvestoffet blandet.
– Cellen deler seg i to nye celler, og etter hvert dannes membranet rundt cellekjernen igjen.
– Vi har fått to nye celler.
– Hvert kromosom i denne cellen inneholder arvestoff bare fra far eller bare fra mor. Vi har altså ikke fått to like celler som i vanlig celledeling (mitose).
– Disse to cellene skal snart dele seg videre.
– Nå dannes det på nytt centrioler og centrioletråder som fester seg til kromosomene.
– Hver del trekkes til hver sin side av cellen. For første gang har vi ikke et dobbelt-kromosom, men bare to enkle kromosomer.
– Cellen deler seg, og i hver halvdel er det nå bare ett av hvert kromosom.
– Hvert kromosom kopierer seg slik at vi får doble kromosomer igjen. Hos mannen blir hver celle til en sædcelle, men hos kvinnen er det bare en som blir til eggcelle. De andre tre får andre oppgaver.
– Hver celle har bare ett av hvert kromosom, og kalles en kjønnscelle. Når en slik sæd-kjønnscelle fra far og egg-kjønnscelle fra mor smelter sammen, får vi en fullstendig befruktet celle med et par av hvert kromosom.
– Denne befruktede cellen arver litt fra fars-kromosomet og litt fra mors-kromosomet i et samspill.

Noen definisjoner:
-En diploid celle er en celle med to sett kromosomer, to og to kromosomer er like.
-Haploid celle er en celle med ett sett kromosomer, en av hver type kromosom.
-Homologe kromosomer er to kromosomer med lik form og størrelse. Det ene kromosomet er nedarvet fra moren og det andre fra faren.

Cellesyklus
Bakterier kan dele seg hver halvtime; de raskeste musecellene (i beinmargen eller tarmslim-hinnen, f.eks.) deler seg omtrent hver 8. time, mens våre raskeste celler trenger et intervall på ca. ett døgn mellom hver mitose. Andre celler, f.eks. visse kjertelceller, deler seg kanskje med års mellomrom. Det er vanlig å tro at kreftceller deler seg spesielt hurtig. Dette er neppe riktig. Poenget er ikke «vill vekst», men «dårlig regulert vekst», slik at tilveksten er større enn celletapet.

Celler i rask deling sies å være i cellesyklus (kyklos = krets, ring). Cellesyklus er delt inn i 4 faser: M, G 1, S og G 2. M-fasen = mitosefasen, har man lenge kunnet observere i mikroskopet. Den deles videre i pro-, meta-, ana- og telo-fasene og avsluttes medcytokinesen, selve delingen i to datterceller. M-fasen varer omtrent 1 time

Celledød
Celler kan dø på to måter: ved apoptose eller ved nekrose (gr. necrosis = lik). De to dødsmåtene ter seg ulikt i mikroskopet og også biokjemisk. Når celler i et vev dør apoptotisk, så er det i et gitt øyeblikk enkeltceller her og der som ser apoptotiske ut, mens ved nekrose er mange naboceller rammet. Den apoptotiske celle skrumper, den nekrotiske sveller. Ved apoptose kondenseres kjernen, endonukleaser kutter opp DNA, evt. helt ned til oligonukleosomer (gr. oligoi = få) (som kan påvises ved gel-elektroforese). Cytoplasma kondenseres også, mitokondrier inaktiveres og celleskjelettet forandres. Overflatemembranen eksponerer nye ligander som gjenkjennes av makrofager («storspisere») i bindevevet. Hvis cellen ikke på dette stadiet fagocyteres («spises») av makrofagene, går prosessen videre ved at cellen fragmenteres. Bitene er omgitt av cellemembran, slik at cytoplasmatiske bestanddeler som kunne satt i gang en vevsreaksjon, en betennelse, ikke unnslipper til ekstracellulærrommet (vevsrommet utenfor cellene). De apoptotiske fragmenter fagocyteres og nedbrytes av makrofager eller andre celler.

Apoptose. (gr. apo = bort, av; ptosis = fall; altså bortfall eller nedfall) er fysiologisk eller programmert celledød. Når kroppen kvitter seg med gamle celler (i hud eller organer) for å slippe til nye, skjer det ved en aktiv, energiavhengig prosess; apoptose. Vi snakker altså om en vanlig prosess i kroppen, ikke den typen celledød som skjer ved skade eller sykdom. Alle celler synes å ha innebygget i seg denne selvmordsmekanismen, som kan utløses på forskjellig måte, eventuelt også som nevnt «by default», dvs. når cellen ikke lenger stimuleres til å leve videre. Apoptoseprosessen er like viktig for vårt velvære og normale utvikling og funksjon som cellevekst. Det dannes f.eks. overtallige nerveceller og vevsforbindelse mellom fingre og tær under fosterutviklingen; de overflødige cellene fjernes apoptotisk. Det samme gjelder livmormuskelceller etter fødsel og brystkjertelceller etter ammeperioden. Immunceller (B- og T-lymfocytter) som kan reagere mot våre egne normalvev (autoimmunitet) eller som har utspilt sin rolle i en immunreaksjon mot fremmed antigen (bakterier, f.eks.), dør apoptotisk. Normalceller som har levd sitt tilmålte liv, dør også apoptotisk.

Eksempler på celler som dør ved apoptose:
• Når et rumpetroll skal utvikle seg til frosk, må halecellene dø og halen falle av.
• Når fingrer og tær blir dannet hos et foster, må cellene mellom tærne og cellene mellom fingrene dø slik at ikke hånden eller foten blir en hel plate.
• Når trærne kaster bladene om høsten, dør celler i bladstilken, og bladet faller av.

Noen celler må dø fordi de representerer en trussel mot organismen:
• celler som deler seg ukontrollert, kreftceller. (Strålebehandling og cellegift får kreftcellene til å begå selvmord.)
• celler som er infisert med virus
• celler som har feil i DNA-et etter celledeling

Ved patologisk celledød, nekrose, skjer forandringene først og fremst i cellemembranen, som ødelegges. Dermed oppløses cellen (lysis) ved at væske strømmer inn i den ved osmose. Nekrose kan forårsakes av alle typer ytre, skadelige påvirkninger, som mekaniske traumer, varme, kulde, oksygenmangel, etc. Noen påvirkninger kan når de er sterke, gi nekrose; når de er svake, sette i gang apoptose.

Nekrose kan ha mange årsaker, som forbrenning, forfrysning, etsende stoffer, stans i blodtilførselen etc., og skaden vil etterlater seg arrvev, her er alt vev i det angrepne området dødt.

Celleskade, kan oppstå av at f.eks.: Cellemembranen skades, cytoplasma lekker, av frostskader, osmotiske trykkforskjeller, forstyrrelser i membranene, celledød, giftstoffer mm). Faktorer som er avgjørende for effekten av en celleskadelig påvirkning, kan være: Typen forandring, Omfanget av forandringen, Varigheten, Intensiviteten, hvilke type vev som er skadet, vevets evne til å regenerere.

Cellenes metabolske prosesser
Metabolisme (forbrenning, stoffskiftet) er en felles betegnelse for alle de prosessene som må foregå for å opprettholde liv og vekst, altså de fysiologiske prosessene som skjer i cellene for at vi kan nyttiggjøre oss næringsstoffene. Det er næringsstoffene vi inntar, eller de kroppen selv produserer, som er grunnlaget for at metabolismen kan opprettholdes, uten nok og riktig næring vil både de anabolske og de katabolske prosessene forstyrres. Metabolismen består av anabolisme, som er den byggende delen, og katabolisme, som er den nedbrytende delen.

Anabolisme (gr. ana = opp og bolein = å kaste, skudd) er en cellulær prosess hvor energi brukes til å lage mer komplekse molekyler fra enklere, altså den oppbyggende del av metabolismen. Det omfatter Proteinsyntese (dannelse av proteiner fra aminosyre), glukoneogenese (dannelse av glukose fra pyruvat), fettsyresyntese (dannelse av fettstoff fra acetyl-CoA) og fotosyntese (dannelse av glukose fra CO2).

Katabolisme (gr. kata = nedad og bole = kast) er nedbrytning av mer komplekse molekyler til enklere stoffer, og resulterer i frigivelse av energi. Det er de katabolske reaksjonene vi har med å gjøre når komplekse sukkerforbindelser brytes ned i enklere, når fett brytes ned i fettsyrer og glyserol, og når proteinet brytes ned i de enkelte aminosyrene (nedbryting av muskelvev for å bruke aminosyrene som substrat i glukoneogenesen). La oss se på det dette på en meget enkel måte:
– Vi kjøper inn matvarer og bygger opp et lager, dette lageret kaller vi så for anabolisme.
– Vi bruker av lageret, som dermed blir mindre, dette svinnet kaller vi så for katabolisme.
– Fellesnevner for det vi handler inn og det vi bruker kaller vi metabolisme.

Med tanke på vekt og vektkontroll er forståelsen av de metabolske prosessene helt nødvendig, uten denne kunnskapen vil man heller ikke ha muligheten til å forstå noe om vektnedgang og vektøkning. Veldig enkelt forklart er det slik at forholdet mellom energitilførsel (matinntaket) og energibruk (kaloriforbruket) bestemmer kroppsvekten. All energi vi inntar gjennom mat og drikke blir tatt opp i tarmen og lagret i kroppen som fett, protein eller karbohydrat/glykogen. Det som ikke omsettes/forbrennes gjennom basalforbruk og fysisk aktivitet, lagres som fettreserver, uansett om det kommer fra fettsyrer, proteiner eller karbohydrater.

Kroppen vår bestreber seg på å holde en jevn vekt ved at forbrenningen øker ved store matinntak, og settes ned i perioder med lavt matinntak, slik kan den ved små svingninger i matinntaket holde en stabil vekt. Men om kaloriinntaket blir for høyt eller for lavt over tid, klarer ikke kroppen å opprettholde stabil vekt på denne måten, og vekten vil da enten øke eller synke. Spiser eller drikker vi spesielt mye en dag, må kalorioverskuddet forbrukes i etterkant, fortsetter vi med høye kaloriinntak dagen etter, uten å ha kvittet oss med overskuddet først, vil vekten etter hvert øke.

Fysisk aktivitet er en viktig faktor når det gjelder å påvirke forbrenningen, den vil holde seg høy i lang tid etter at vi har trent eller jobbet hardt. Kroppen varmes betydelig opp under hard belastning, og det er ikke unormalt med en kroppstemperatur på over 39 grader etter en hard økt. Det tar tid å få temperaturen tilbake til normalt nivå, og i hele denne nedkjølingsperioden vil forbrenningen være forøket. I tillegg vil vi i lang periode ha bruk for øket oksygentilførsel for å erstatte tapt oksygen, derfor trekker vi pusten hyppigere og kraftigere under og etter en hard trenings-/arbeidsøkt, noe som igjen krever energi, og altså gi øket forbrenning.

Basal metabolismerate (BMR) Den totale energiomsetningen, summen av alt energiforbruk (forkortet TEE) består av flere komponenter, og av dem er BMR det som krever mest energi. BMR er den energimengden kroppen bruker når den er i fullstendig hvile, og denne energien går med til å opprettholde kroppstemperaturen, til vekst, til bevegelse, til celledeling, til osmotisk likevekt, til avfallshandtering, til oksygentransport etc. Selv når vi sover er ca. 20 % av musklene i bruk, blant annet hjertemusklene, sår og skader skal repareres, prosessene i nyrer, lever, lunger etc. skal gå sin gang og alt dette krever energi. BMR varierer fra individ til individ, selv om alder, kjønn, høyde og vekt er tilnærmet likt. Man vet ikke så mye om hvorfor det er slik, men det er klart at visse hormoner, som veksthormoner og kjønnshormoner spiller en rolle, likeens hormonet Leptin som spesifikt stimulerer metaboliseringen av fett. Også hormonet adrenalin spiller en rolle, og stoffene kaffein, nikotin, amfetamin og teofyllin det samme. At andre hormoner som veksthormoner og kjønnshormoner er med i bildet er også kjent, og at thyroxin er en viktig faktor. Skilles det ut for mye thyroxin, som det gjør ved hyperthyreose (høyt stoffskifte /overfunksjon i skjoldbruskkjertelen), vil BMR øke ekstremt, mens den synker ved lavt stoffskifte/underfunksjon i skjoldbruskkjertelen, hypothyreose.

Termogenese (varmeproduksjon) Når vi spiser settes stoffskiftet i gang, noe som avgir varme og medfører at kroppstemperaturen vår stiger, altså får vi høyere forbrenning under og like etter et måltid! Denne prosessen kalles på fagspråket for termogenese, og er den energimengden kroppen avgir i form av varme. Et høyt energiinntak vil stimulere termogenesen, noe som er en av grunnene til man ikke legger på seg så mye kroppsfett som et høyt energiinntak skulle tilsi. Termogenesen er størst etter måltider, og de forskjellige næringsstoffene har forskjellig påvirkning på termogenesen. Du har sikkert merket at du blir varm/svett når du har spist sterkt krydret mat, (pepper, chili, sennep, karri, hvitløk etc.), det er fordi kroppens varmeproduksjon øker, og forbruker mer energi. Kaldt vann vil også øke forbrenningen, det kalde vannet må varmes opp når det kommer i magen, noe som krever energi, dermed økes forbrenningen. Matens sammensetning av energigivende næringsstoff (protein, karbohydrater og fett) har også noe å si, 30 % av proteinet, 25 % av karbohydratene og 2 % av fettet forlater kroppen som varme.

Et lite sammendrag: – Energi får vi fra karbohydrater og fett. – Byggmaterialene får vi fra proteiner. – Dette får vi gjennom maten, som spaltes og brytes ned i fordøyelsessystemet. – Næringsstoffene transporteres med blodet til cellene, hvor forbrenningen skjer. – Alle kroppens celler får så stadig vekk tilførsel av næring som små molekyler som tilføres gjennom blodet. – Oksygen fra lungene hjelper cellene med å brenne opp (oksidere) energien. – Samtidig utføres bygningsarbeidet. – Energiforbruk er det samme som den totale energimengden kroppen bruker for å holde alle livsfunksjonene i gang, det består hovedsakelig av faktorene BMR (basalstoffskifte/hvilestoffskiftet) og muskelarbeid. – Det er BMR som utgjør den største delen av vårt totale energiforbruket, altså den energien som brukes for at kroppen skal opprettholde normal temperatur og for at alle kroppens funksjoner skal vedlikeholdes. – Muskelarbeidet er den energien man bruker på å bevege seg og utføre alle døgnets forskjellige gjøremål. – BMR varierer med alder, kjønn, klima, kroppssammensetning, kroppsstørrelse og personens helse. Barn og unge har betydelig høyere BMR enn middelaldrende og eldre, menn har høyere enn kvinner. – Fettforbrenning er den prosessen som omgjør lagret fett til energi for kroppen. Det er en naturlig prosess som også omfatter karbohydrat og proteinforbrenning. Energien som dannes går til disse formålene: – Holde kroppsvarmen konstant – Forsyne kroppens organer og muskler med energi – Bygge opp eller bryte ned vev.

Næringsstoffene

Når vi nå har tatt for oss hva metabolisme er, går vi naturlig over på det som må til for at den kan fungere, nemlig næringsstoffene. Uten næringsstoff, ingen metabolisme, og uten metabolisme, intet liv, så dette henger fullstendig sammen. Maten er viktig for at vi skal kunne leve, vokse og utvikle oss. Når kroppen får den næringen den trenger, unngår vi mangel- eller livsstilsykdommer. Derfor er det viktig å ha kunnskap om næringsstoffene, som alle er like viktige og har forskjellige oppgaver i kroppen.

De fem næringsstoffene vi skal ha for å leve, vokse, utvikle oss og holde oss friske er: Proteiner, karbohydrater, fettstoffer, vitaminer og mineraler/sporstoffer, dessuten trenger vi vann, som gjerne omtales som det sjette næringsstoffet. Av disse er det de tre første som gir energi (tilfører kroppen kalorier), mens tre sistnevnte må til for å kunne opprettholde en normal kroppsfunksjon. Balansen mellom de seks gruppene styrer kroppsfunksjonene, og dersom den er i orden holder vi oss friske. Forstyrrelser og ubalanse derimot skaper sykdom, feilernæring svekker blant annet de hvite blodlegemenes evne til å uskadeliggjøre virus, bakterier og kreftceller. Den cellebundne immuniteten svekkes, og rammer den delen av immunsystemet som produserer antistoffer, det er fastslått at de livsviktige fettsyrene, samt karbohydratene har betydning for at immunforsvaret skal fungere optimalt.

Proteiner Ordet protein kommer fra det greske ordet protos, som betyr «Den første», noe som sier hvor viktig proteiner er. Proteiner inneholder grunnstoffene karbon, hydrogen, oksygen, nitrogen og svovel, og noen proteiner inneholder også fosfor. Proteiner er bygd opp av 20 aminosyrer hvor 9 er essensielle (fenylalanin, histidin, isoleucin, leucin, lysin, metionin, treonin, tryptofan og valin), det vil si at kroppen ikke kan lage dem selv, de må tilføres via maten vi spiser.

Proteiner er byggesteinene i alle levende celler, og helt nødvendig for å bygge og bevare muskler, vev og organer, for immunforsvaret, for blodet (som hovedsakelig består av vann og proteiner), for de røde og de hvite blodlegemene (som er oppbygd av protein), for hormonet insulin og veksthormonene (som er bygget opp av protein). Enzymene er proteiner som virker inn på alle kroppens kjemiske reaksjoner, slik at det er mulig for oss å fungere.

Hvert eneste sekund jobber milliarder av enzymer i cellene våre, og ser til at alle reaksjoner går riktig for seg. Kroppen trenger bare 50-100 g protein per dag til vekst og erstatning av tapte celler, resten går til forbrenning. Dersom vi spiser mer enn det vi trenger til forbrenning, vil fettmengden i kroppen øke, overskudd av protein blir, akkurat som overskudd av karbohydrater, omdannet til fett. Det er to hovedtyper protein:
– Fibrøse proteiner som består av svært lange, rette proteiner, og som har betydning for cellenes struktur, derfor kalles de også for strukturelle proteiner. De utgjør reisverket i muskler, bindevev, sener, leddbånd, hud, hår med mer. Eksempler på fibrøse proteiner er kollagen (i bindevev og brusk), keratin (i hår og negler), aktin og myasin (i musklene), trombin og fibrin (hjelper å få blodet til å koagulere).
– Globulære proteiner, som har en meget kompleks tertiærstruktur, og folder seg til kompakte enheter, små nøster. Disse strukturene har ofte bestemte områder hvor selve proteinaktiviteten foregår. Eksempler på globulære proteiner er de fleste enzymene, transportproteiner som albumin og transferrin, hormoner, immunglobuliner (antistoff), kaseinet i melk.

Karbohydrater Karbohydrater er den viktigste energikilden for alle mennesker på kloden, og er en fellesbetegnelse for en stor gruppe organiske stoffer. De forskjellige molekylene er satt sammen av grunnstoffene karbon (C), hydrogen (H) og oksygen (O). Mesteparten av karbohydratene finnes i planter, bare i liten grad i animalske matvarer. De er klassifisert i tre hovedgrupper ut fra måten molekylene er bygd opp på:
– Monosakkarider (som betyr en), er enkle sukkerarter som består av en sukkerenhet. De suges lett opp fra tarmen og er en energikilde som går raskt over i blodet.  Monosakkaridene er grunnelementet i di- og polysakkaridene.
Disakkarider består av to monosakkarider som er kjemisk bundet sammen. De viktigste disakkaridene er:
-Sukrose, det vi til daglig kaller sukker, og som stammer fra sukkerroer og sukkerrør. Sukrose er sammensatt av monosakkaridene fruktose og glukose.
– Laktose, eller melkesukker, dvs. den sukkerarten som finnes i melken til alle pattedyr. Laktose består av monosakkaridene galaktose og glukose.
-Maltose, betegnelsen på maltsukker. Det forekommer sjelden i fri form, men dannes bl.a. ved spiring av korn, og brukes bl.a. i produksjonen av øl. Maltose er sammensatt av to glukosemolekyler

– Polysakkarider er bygget opp av flere titalls forskjellige monosakkarider og kan dannes i et nesten uendelig antall varianter. De mest vanlige polysakkaridene er stivelse og glykogen, som er relativt fordøyelige, og pektin og cellulose som ikke er fordøyelige for mennesker. Polysakkarider fordøyes langsommere enn enkle og doble sukkerarter, de kalles derfor ofte som «langsomme karbohydrater».

Glukose lagres i leveren og musklene i form av glykogen, som kroppens karbohydratdepot. Ved økt behov for glukose (for eksempel ved hypoglykemi hos diabetikere) kan glykogenet brytes ned slik at glukose frigjøres til resten av kroppen. Glykogen blir brutt ned av enzymet glukagon. Alle typer karbohydrater omdannes i leveren til glukose. Musklene kan lagre en del glukose, og denne lagrede energien kalles da for muskelglykogen. Leveren holder også på et visst lager av glykogen, som frigjøres etter behov.

Ca. 4 timer etter måltidet vil det ikke lenger komme tilførsel av glukose, og blodsukkeret vil dermed synke under normalen. Dersom det da ikke kommer nye karbohydrater fra et nytt måltid, må leveren og muskelcellene sende ut glukose fra sine glykogenlagre, og når lageret er tomt blir man både trett, uopplagt og ofte svimmel, det er derfor viktig å tilføre ekstra karbohydrater før, under og etter aktivitet. Hjerne og nervecellene er svært ømfintlige for svingninger i glukosetilførselen, derfor sørger kroppen for en jevn tilførsel, først og fremst ved å sørge for at glukosenivået i blodet (blodsukkeret) er så jevnt som mulig, til dette bruker kroppen hormonet insulin, når blodsukkeret øker etter et måltid, skilles det ut insulin for at sukkeret kan tas opp i cellene. Hjernecellene forbrenner ikke fett, så uten jevn tilførsel av karbohydrater blir man fort slapp, trett og får dårlig konsentrasjon og evne til problemløsning. Dessuten sørger karbohydratene for å gi en liten «flamme» slik at fettet tenner lettere, så om man går tom for karbohydrater stopper nesten fettforbrenningen opp.

Lipider (Fett/Fettstoff)
Fett og fettstoffer går under fellesnevneren Lipider, og er stoffer som karakteriseres ved at de ikke løser seg i vann, bare i organiske løsningsmidler som eter, kloroform, bensin o.l. Fysiologisk sett er lipidenes viktigste oppgave å tjene som energikilde. Det meste av fettet i kroppen er i form av såkalte triglyserider, og disse suges opp i tolvfingertarmen og i første delen av tynntarmen, hvor de blandes med galle, som har evnen til å løse opp fettstoffer. Dermed dannes en emulsjon (oppslemming) av svært små dråper, som gir det fettspaltende enzymet lipase (fra bukspyttkjertelen) en stor overflate å virke på.

Lipasen spalter triglyseridene i frie fettsyrer (monoglyserider og glyserol) som så kan opptas av cellene i tarmslimhinnen. En del av fettet oksideres (forbrennes) i cellene som energi, det som ikke forbrennes avleires i fettdepotene som triglyserider. Fettet i organismen byttes ut uavbrutt, både i leveren og i fettdepotene foregår en stadig nedbrytning og oppbygging av fett. Derfor transporteres til stadighet betydelige fettmengder i blodet, mellom fettdepotene, leveren, tarmene og cellene forøvrig. Balansen mellom å lagre fett i depotene, eller frigjøre fett, styres av hormoner og nervesystemet.

Vi kan ikke klare oss uten fett, men det gjelder å velge smart! La oss se litt på noen viktige oppgaver for lipidene:
– Hjernen og nervesystemet inneholder mye fett og trenger tilførsel av fettsyrer og lecithin som næring for å opprettholde normale funksjoner.
– Hjertet og blodårene er avhengige av fettsyrer for normal funksjon. De er nødvendige for å nedsette kolesterolet og for å holde åreveggene myke og smidige. Omega 3 er dessuten viktig for at blodet ikke skal klumpe seg, men holdes flytende.
– Isolerer mot varmetap (underhudsfettet)
– Beskytter indre organer mot støt og slag
– Transporterer fettløselige vitaminer (A, D, E og K)
– Er en viktig bestanddel av cellemembranen. Fosfo-lipidene er viktig for alle cellefunksjoner fordi membranen rundt cellen er bygget opp av nettopp disse.
– Utgjør en viktig bestanddel av isolasjonsmaterialet for nervecellene
– Tilfører kroppen essensielle fettsyrer, huden blir tørr og stiv uten fettsyrer, som spiller en viktig rolle når det gjelder å motvirke eksem og andre hudlidelser
– Ledd og muskler trenger fettsyrer til smøring og elastisitet. Flerumettede fettsyrer generelt, og omega 3 spesielt, har en betennelsesdempende virkning.

Fett deles inn i grupper: – Mettet fett finnes i fete kjøtt- og meierivarer. Man kaller disse for mettede fettsyrer fordi de ikke har muligheten til å ta i mot flere hydrogenatomer. Et stort inntak av mettet fett kan føre til øket nivå av fettstoffet kolesterol i blodet. Dette kan på sikt føre til at blodårene blir tette og i verste fall føre til åreforkalkning, hjertekrampe, hjerteinfarkt eller hjerneslag. Mettet fett er animalsk.

– Umettet fett (holder seg flytende ved normaltemperatur) er den sunneste typen fett, og kan være med på å minske risikoen for blant annet åreforkalking. Det spesielle med umettet fett er at cellene våre ikke kan produsere det selv, derfor må vi få det tilført gjennom maten vi spiser. På fagspråket kalles dette for «essensielt fett» og de viktigste typene er omega-3 og omega-6.

– Flerumettet fett (flytende i kjøleskapstemp.) har to eller flere dobbeltbindinger i fettsyremolekylene. Sammen med enumettet fett betegnes flerumettet fett som «sunt fett», og finnes i fisk, sjømat og kornprodukter. For lite flerumettet fett kan føre til dårligere syn, hudforandringer og nervesykdommer. Omega 3-fettsyrer er spesielt sunne eksempler på flerumettet fett.

– Enumettet fett, som f.eks. olivenolje er faktisk bra for helsen, og er med på å senke kolesterolnivået i blodet, noe som kan minske risikoen for å få hjerte- og karsykdommer.

Fettsyrene deles inn i 3 grupper: 1: Omega 3 fettsyre (alfa-linolensyre (ALA)) 2: Omega 6 fettsyre (Linolsyre (LA)) 3: Omega 9 fettsyrene. Linolsyre og alfa-linolensyre bidrar til at vi har en normal vekst og atferd, friske cellemembraner, et godt immunsystem og et balansert hormonnivå. Fettsyrene sørger også for at hud og vev holder seg mykt og ungdommelig. Det er fett som er godt for hjernecellene, nervecellene, cellemembranene, hormonbalansen og for dannelsen av signalmolekyler i kroppen. Dette fettet kan til og med gjøre det lettere å gå ned i vekt og holde vekten der du vil fordi det bidrar til reguleringen av kroppens energiforbrenning og omsetning av fett. Fettsyrene tas lett opp i kroppen og kan også tas inn gjennom huden.

Essensielle fettsyrer: Når en fettsyre beskrives som essensiell, vil det si at det er en livsviktig fettsyre og at den må tilføres via maten vi spiser, kroppen kan ikke selv produsere disse fettsyrene. Det er kun to fettsyrer som er essensielle (alfa-linolensyre og linolsyre). Når man får dekket behovet av disse to fettsyrene gjennom kosten, ligger de til grunn for at kroppen selv kan produsere alle de andre fettsyrene vi trenger.

Kolesterol er et livsviktig stereoid som syntetiseres i leveren, og er viktig for oppbygning av alle cellemembraner, kjønnshormoner, binyrebarkhormoner, gallesalter og vitamin D (Kolesterolet i huden kan omdannes til vitamin D når det utsettes for sollys) Det er en utbredt misforståelse at kolesterol bare er av det onde, og at det kun kommer fra maten vi spiser, mesteparten produserer faktisk kroppen selv, men når vi spiser kolesterolrike matvarer, vil kroppen nedregulerer sin egen kolesterolproduksjon. Alle kroppens celler kan produsere kolesterol, men det er i leveren og i tarmen største delen av produksjonen foregår. Kolesteroldebatten har særlig fokusert på transportmolekyler i blodet for kolesterol; henholdsvis LDL (low density lipoprotein) og HDL (high density lipoprotein). LDL-partiklene består av omkring 70% kolesterol og er blitt karakterisert som «det dårlige» kolesterolet, mens HDL regnes som «det gode» kolesterolet. Imidlertid er kolesterolmolekylet det samme i begge partiklene, og begge har livsnødvendige oppgaver i kroppen, kolesterolet sirkulerer med blodet i LDL-molekyler som avleverer kolesterol til cellene, mens HDL-molekyler frakter «ødelagt» eller oksidert kolesterol og protein tilbake til leveren. Det er derfor ikke helt rettferdig å kalle LDL for dårlig, det har sin absolutte misjon, men om konsentrasjonen i blodet blir for høy, er det forbundet med økt risiko for hjerte- og karsykdommer.

Vann
Vanner nødvendig for transport og løsning av næringsstoffer, samt for de aller fleste stoffskifteprosessene i kroppen. Det er det mest forekommende næringsstoff i kroppen og utgjør ca. 50-60% av kroppsvekten hos mennesket, litt mer hos menn enn hos kvinner. Alle kroppens prosesser er avhengige av vann. For at vi for eksempel skal kunne oppta næringsstoffer og få transportert dem til de cellene, må vi ha vann, likeens for å transportere avfallsstoffer ut av kroppen. Vi trenger vann til forbrenningen og vi trenger vann til å sende hormonsignaler eller enzymer rundt i kroppen. Blodvolumet vårt blir mindre når vi drikker for lite vann, noe som kan resultere i uttørringssymptomer som kvalme, svimmelhet og konsentrasjonsvansker. Vi taper vann gjennom urin, avføring, lunger og hud, urinmengden varierer med væskeinntaket og kostens sammensetning, men ligger vanligvis på 900-1500 ml/døgn, mens tapet via respirasjon ligger hos de fleste på om lag 400 ml/døgn. Væskeutskillelsen gjennom svette er konstant hvis kroppstemperatur, temperaturen i omgivelsene, og aktiviteten er konstant.

Væskebalansen
Hvordan innvirker kaffe og koffeinholdige drikkevarer på væskebalansen? Koffein finnes naturlig i kaffebønner, teblader, kakaobønner og kolanøtter. Dette er et stimulerende stoff som blant annet brukes som tilsetningsstoff i medikamenter, særlig i smertestillende preparater og allergimedisiner. Mens vann, juice og saft virker positivt på væskebalansen i kroppen, virker alkoholholdige drikker, kaffe, te og andre drikker som inneholder koffein, vanndrivende. Drikker man mye av dette, bør man sørge for å tilføre kroppen væske på andre måter i tillegg. En grei huskeregel er at man bør drikke halvannen gang så mye vann som man drikker av koffeinholdige drikker, da erstattes tapet, samt gir tilførsel av nyttig væske.

Vitaminer Benevnelsen vitamin betyr livets aminosyre ( vita=liv, amin=aminsyre), og er spesielle kjemiske forbindelser, (næringsstoffer), som er nødvendige for stoffskiftet. Vi kjenner i dag til 13 vitaminer, og hvert eneste vitamin har en eller flere spesifikke oppgaver. Deres hovedoppgave er å styre biologiske prosesser i kroppen, og de er helt nødvendige for bl.a. omdanning av mat til energi, for vekst og utvikling, muskelarbeid, for immunsystemet som antioksidanter og nedbrytning av skadelige fremmedstoffer. I tillegg er vitaminene med på bygge opp og vedlikeholde skjelett, tenner og cellene i kroppen. De ulike vitaminene har spesialfunksjoner, men de er svært ofte avhengige av hverandre for å gjøre jobben sin. Vitaminer er hovedsakelig essensielle, det vil si at de må tilføres via maten. Det er kun noen få vitaminer som produseres av kroppen selv, blant annet vitaminene B3, D og K.

Vitaminene deles inn i to hovedgrupper: 1: Vannløselige vitaminer: B-vitaminene (B-komplekset) og C-vitaminene. Man skal ha jevn, helst daglig, tilførsel av vannløselige vitaminene, de skilles nemlig raskt ut av kroppen igjen, og selv om man får i seg store mengder, vil overskuddet raskt skilles ut i urinen. Faren for overdosering og forgiftning er derfor liten når du spiser vannløselige vitaminer. 2: Fettløselige vitaminer: A-, betakaroten, D-, E-, og K-vitamin. Slike vitaminene lagres i kroppen. De må tilføres kroppen jevnlig, men daglig tilskudd er ikke så viktig som for de vannløselige vitaminene. Lagring i kroppen innebærer også at faren for overdosering blir større, når de ikke skilles så raskt ut av kroppen kan de hope seg opp.

Mineraler Mineralstoff er uorganiske grunnstoff som utvinnes fra jorden og havet, og inngår i en rekke kjemiske reaksjoner i vår organisme. Felles for mineraler, fettsyrer (omega 3 og 6) og de fleste vitaminer er at de er essensielle, altså at kroppen ikke kan produsere dem selv. Mineralene har stor betydning for vår fysiske og psykiske helse, og man trenger stadig tilskudd for å opprettholde balansen, har man underskudd på ett mineral, kan det føre til at andre mineraler kommer i ubalanse. Dessuten er mineralene helt nødvendige for at vi skal kunne nyttiggjøre oss vitaminene, det nytter lite å proppe seg med vitaminer om ikke vi også får mineralene. Etter å ha hørt hvor viktig det er for kroppens celler å få balansert og riktig næring, forstår vi for fullt hvor suveren NOKA-dietten er!

Hvordan gå ned i fettvekt?
Man går ned i fettvekt når man forbrenner flere kalorier enn det man inntar, det er absolutt eneste måten man kan redusere fettvekten på, om man da ikke tyr til fettsuging! Vi ser jo ofte reklame for urtetabletter, kaffe, te, epleeddik etc. som skal kunne redusere vekten, men etter det vi nå vet om metabolisme, er det vel grunn til å tenke nøyere gjennom hvilken påvirkning dette kan ha på fettvekten! Hadde det eksistert produkter som så enkelt kunne få oss ned i vekt, hadde vi forlengst vært ferdig med problemet overvekt! Selv de beste, reseptbelagte midlene, som Xenical og Reductil vil gi et begrenset vekttap om ikke de følges opp av endret kosthold. Xenical hemmer de enzymene som bryter ned fett i tynntarmen, slik at ca. 30 % av fettet hindres i å bli tatt opp. Når fettet ikke spaltes til fettsyrer, vil det heller ikke absorberes, men føres videre til tykktarmen og ut av kroppen. Problemet er at Xenical og liknende preparater ikke kan skille mellom de forskjellige fettstoffene, og dermed vil også viktig strukturfett gå tapt. Dessuten mister man store mengder fettløselige vitaminer og antioksidanter. En annen sak er at man må innta fettholdige matvarer for at slike preparater skal ha noen hensikt, spiser man magert, er det en bortkastet metode.

Mange prøver CLA, greit nok, men påstander om at CLA skal virke inn på vekten er mildt sagt omstridt! CLA er en såkalt Omega 6-fettsyre, så egentlig er det bare fett i tablettform. CLA sies å kunne redusere mengden fettvev uten å ta av muskelmassen, men forskning har vist at det er usikkert hvor stor denne effekten er på mennesker. Den kan dessuten gi enkelte bivirkninger som forstørret lever, problemer med å regulere blodsukkeret, reduksjon av fettet i morsmelken hos ammende, samt økt risiko for betennelse. Lege og treningsfysiolog Bjørn Alber i Sverige hadde i mars 2005 en forelesning hvor han framholdt at det ikke var noen dokumentert vektreduserende effekt ved bruk av CLA. Der i mot kan placeboeffekten være stor, tror man sterkt nok at det hjelper, så kan det være godt nok til at man er fornøyd med produktet! Om troen er verd pengene, se det får jo hver enkelt av oss selv bedømme og avgjøre!

Mange har også prøvd eplesidereddik for å gå ned i vekt. Noen synes det hjelper mot småspising og godtesug, andre synes det hjelper for magen/fordøyelsen. Det finnes, så langt jeg vet, ikke noen dokumentert vitenskapelig effekt hos mennesker for at det leder til vektreduksjon, men det kan ha en viss effekt på insulinrespons etter et måltid, og det kan jo også være en form for effekt. Men, det er med eplesidereddik som med CLA etc., føler en seg vel med produktene, så er det helt greit å bruke dem, men skal det ha en fettvektreduserende effekt, må det kombineres med en diett. Vi er stadig tilbake til inntak og forbruk av energi.

Hva skjer om man faster? I begynnelsen av en fastekur vil man uten tvil gå ned i vekt fordi man mister store mengder vann og proteiner. Faste vil føre til nedbrytning av muskulatur, noe som igjen fører til nedsatt forbrenning (redusert stoffskifte). Når man så begynner å spise normalt igjen etter en fastekur, vil det lett komme til en situasjon hvor kroppen får for mye energi, noe som er nesten uunngåelig, fordi kroppen har gått på underskudd i lengre tid. Følgene blir at fettlagrene bygges raskt opp igjen.

Hva med «Lowcarb»-/»convenience»- produkter? Ingen ferdig sammensatte produkter av denne typen (Bars, shakes etc) kan markedsføres/selges eller bør brukes som slankekur/diett. Produktene er kun ment brukt som mellommåltider, altså i stedet for sjokolade, is, kaker etc., mellom hovedmåltidene. Grunnen til dette er at fordeling av protein, karbohydrater og fett ikke tilfredsstiller kravene i lovverket, og dermed er det heller ikke tillatt for produsent å berike produktene (tilsette vitaminer og mineraler). Produkter uten disse helt nødvendige næringsstoffene<

Foredrag, Life kunnskapsdager. Bolkesjø 16. – 18. november, 2007

Velkommen til en forhåpentligvis lærerik og hyggelig stund sammen med meg!
Først skal jeg fortelle litt om regelverket som ligger til grunn for hvordan en vektreduksjonsdiett skal være sammensatt, deretter om NOKA-dietten, og så litt om cellenes funksjoner og ernæringsbehov, slik at forståelsen for regelverkets krav kommer på plass.

Jeg håper at foredraget, skal være til nytte, og om dere vil vite mer, så gå inn på www.noka.info. Der finner dere hele NOKAs kurs i anatomi og fysiologi, mer om regelverket, samt bred informasjon om NOKA-dietten.

Om regelverket. Regelverket ble til ved at det ble nedsatt en EU-komité av fagfolk (leger og ernæringseksperter) som utarbeidet et juridisk forpliktende regelverk for hvordan en diett næringsmessig skulle se ut for at helsen skulle ivaretas under en slankeperiode.

Regelverket er gjeldende for hele EU/EØS, og benevnelsen på dietter som følger dette lovverket er LCD (low calorie diet). Her i landet er det Mattilsynet som forvalter regelverket. For å tilfredsstille kravene skal dietten, foruten å inneholde gitte mengder av proteiner, fett/fettsyrer, karbohydrater, fiber, vitaminer og mineraler, også ha et kaloriinnhold på mer enn 800 kcal. per døgn, men mindre enn 1200 kcal per døgn. For at dietten skal kunne selges som Måltidserstatter (diett som kan brukes som erstatning for enkelte av dagens hovedmåltider/kombineres med annen mat), må den gi minimum 200 kcal per måltid.

Har en diett lavere energiinnhold enn 800 kcal på døgnbasis må det søkes om tillatelse til beriking (tilsetning av vitaminer og mineraler) og frambud (salg). Om det blir gitt slik tillatelse, settes det strenge krav til markedsføring og produktmerking, og dietten vil ikke samtidig få tillatelse til å markedsføres som en måltidserstatter, sammensetningen i et sådant produkt skal være i henhold til gjeldende regelverk.

Først litt om den diettypen som faller utenfor regelverket, nemlig VLCD (very low calorie diet) Som navnet tilsier, er det en diett med svært lavt energiinnhold. Slike produkter avviker fra regelverkets krav, og kan derfor ikke omsettes uten tillatelse fra Mattilsynet, men det følger da med spesielle krav til produktmerking. Det sies blant annet at på grunn av til dels stor fare for feilbruk av produktene, skal de merkes med: «Til dietetisk behandling av fedme». ”Skal kun brukes av fedmende personer, dvs med en BMI på over 30”, og at dietten skal brukes under medisinsk kontroll”.

Videre sies det fra Mattilsynet: ” Siden kosten er såpass marginal er det viktig at hele dagsrasjonen inntas for å sikre tilstrekkelig med næringsstoffer. VLCD produkter er derfor ikke egnet til å inngå som måltidserstattere i andre slankeprogrammer eller i annen kost”, altså som måltidserstatter. En VLCD kan dermed ikke markedsføres slik: «Ta 1-3 XX-måltider og spis vanlig mat til de øvrige hovedmåltiden», alle diettens antall måltider skal inntas!

Det er dermed begrensninger når det gjelder bruk av VLCD, man kan ikke bytte ut måltid for måltid med vanlig mat, slik at stabiliseringsfasen går over tid, men må gå rett fra ren kur til ordinær mat. Dette er en stor ulempe, for i denne perioden er det svært lett å legge på seg igjen, så verdien av å bruke en diett som gir muligheter for en langsom nedtrapping, slik som LCD gjør, er betydelig.

Dietter som tilfredsstiller regelverket er av typen LCD (low calorie diets), og ingen andre typer.

Om NOKA-dietten

NOKA-dietten er en low calorie diet, LCD, og fyller dermed alle krav som er nedtegnet i regelverket, dermed kan den markedsføres både som full kosterstatter (Erstatte alle dagens hovedmåltider) og som måltidserstatter (Erstatte fra ett til flere av dagens hovedmåltider). NOKA har en riktig sammensetning av alle viktige vitaminer, mineraler og sporstoff, fiber (løselig og ikke løselig), og de essensielle fettsyrene Omega 6 (Alfa-linol) og omega 3 (Alfa-linolen). Man får en balansert og riktig tilførsel av de energigivende næringsstoffene; proteiner (aminosyrer), fettstoff (lipider) og karbohydrater, (polysakkarider, disakkarider og monosakkarider).

NOKA Milkshake har også en annen egenskap som er av stor verdi for kroppens opptak av alle viktige næringsstoffene. Den spesielle fibersammensetningen gjør at måltidet legger seg som en grøthinne /film på magesekkens og tarmenes vegger, noe som gir en deponerende effekt. Opptaket av næringsstoffene til blodet går da over lengre tid, noe som har stor betydning for at blodsukkernivået holdes stabilt, og at man beholder både metthetsfølelse og opplagthet over lengre tid.

Dessuten tillater NOKA-dietten enkelte kulinariske utskeielser i godt lag, og en kombinasjon av diett og vanlig, kalorilett mat i løpet av dagen eller uken, uten at det ødelegger kuren. NOKA-dietten kan altså brukes både som hel diett (erstatte all annen næring) og som Måltidserstatter (erstatte ett eller flere av dagens hovedmåltider).

At man kan bruke sin diett som Måltidserstatter, gir viktige fordeler:
1: Man kan spise enkelte normale måltider under vektreduksjonsperioden, uten at kuren blir ødelagt, noe som er av stor verdi for å klare å gjennomføre kuren.
2: Etter en slankekur, må man stabilisere vekten, ellers går man raskt opp igjen. NOKA er ideell i denne perioden, ved at man langsomt og gradvis kan bytte ut NOKA-måltidene med vanlig mat.

Forklaring på at stabiliseringsperioden er viktig, er den at når man går på diett, vil kroppen reagere med å spare litt på den energitilførselen den får, en helt naturlig fysiologisk prosess, og viktig i tider med knapp tilgang på mat. Spiser man da mye igjen like etter at kuren er over, fortsetter kroppen med sine sparetiltak, og lagrer så mye som mulig av energimengden som tilføres, av erfaring fra de magre tidene den nettopp hadde. Ved å øke energiinntaket gradvis, vil vi kunne lure kroppen til ikke å registrere at energiinntaket faktisk økes. Når så stabiliseringsfasen går over en god del uker, og man etter hvert er oppe i normalt kaloriinntak igjen, har forbruket fulgt med, slik at kroppen bruker det den får, uten å spare til magre tider, de har den glemt!

Man skal være varsom med å komme med helsepåstander, det er gitte retningslinjer for hva som kan, og ikke kan sies i så henseende. Men der effekten kan knyttes til næringsstoffer, og produktet inneholder disse næringsstoffene, kan man med rimelig grad av trygghet komme med noen påstander! Vi hørte tidligere hva det betyr å få tilført kroppen riktige næringsstoffer, og har man eksem, allergi eller astma, er det meget viktig å få tilført rikelig med vitaminer, mineraler og essensielle fettsyrer (omega 3 og omega 6). Vi har da også fått tilbakemeldinger fra både astmatikere og personer som har vært plaget av eksem at de faktisk er kvitt lidelsen etter en stund på NOKA, også her viser NOKA styrke.

Det er mye spennende her i verden, men noe av det mest spennende og fantastiske som finnes, er vel vår egen kropp. Og hva er så kroppen? Jo, det er et hav av celler, – celler som samler seg til vev – og vev som danner organer. Alt i kroppen vår er bygget opp av dette bittelille som heter celle.

Skjematisk framstilling av en celle med organeller

Ordet «celle» kommer av det latinske ordet cella, som betyr «lite rom». De minste cellene er bare noen tusendels millimeter store, det vil si at om man tok et par hundre og stilte dem opp på rad, ville det bare utgjøre ca. en millimeter! De fleste cellene er imidlertid større, og den største av dem alle i menneskekroppen, er kvinnens eggcelle. Gjennom hele livet vårt vil alle cellene, bortsett fra nervecellene, dele seg i et kontrollert system, mitose, men før dette skjer, fremstiller den kopier av sine egne DNA molekyler, slik at de nye cellene kan bli utstyrt med de samme kodeinstruksene og kan bygge opp de samme proteinene som morcellen. De forskjellige cellene har sine spesialoppgaver, de røde blodcellene fører oksygen og karbondioksid gjennom blodomløpet, beincellene samler opp og organiserer mineralene som gir knoklene sterk og lett struktur, muskelcellene trekker seg sammen til muskelbevegelser etc. Med unntak av de røde blodlegemene, er alle cellene styrt av en kjerne i midten, cellekjernen, og det er her de lange, tynne makromolekylene som kalles DNA befinner seg.

Cellenes oppbygning
Hver celle består av en hinne, cellemembranen, som ikke bare avgrenser, men også beskytter cellen, og den fungerer som en kontrollør overfor stoffene som passerer mellom cellene og omgivelsene. Membranen er bygd opp av proteiner og lipider (fettstoff), og er semipermeabel (halvt gjennomtrengelig), det vil si at noen stoffer kan passere, mens andre blir stengt ute.

Innenfor cellemembranen finner vi cytoplasma, en geléaktig væske som fyller cellen, og som inneholder alle organellene (organer som er inne i cellene og som deltar i cellens livsprosesser). I cytoplasma brytes karbohydrater, fett og proteiner delvis ned, mens den videre nedbrytning til vann og karbondioksid finner sted i mitokondriene.

Cellekjernen er cellens hovedkontor, inneholder arvemassen (proteinet DNA), og er kommandosentralen som styrer alle cellens nødvendige funksjoner. Ikke bare kan kjernen vise til et fantastisk maskineri for med presisjon å kopiere enorme mengder informasjon fra en generasjon til neste, men kontrollerer også aktiviteten til tusenvis av gener og reparere dem når de blir skadet.

Kjernen er innpakket i to membraner, den ytre membranen henger sammen med ru endoplasmatisk reticulum (ER) et nettverk av tunneler som går gjennom hele cytoplasma, som er det område av cellen som ligger utenfor kjernen. Som en computer vil kjernen gi ut kompliserte ordrer basert på lagret informasjon, ordren kan for eksempel være » del deg til to nye celler» eller «lag et protein», og det skjer ut fra en enorm mengde lagrete data Inne i kjernen, nucleus, kan en finne et område kalt nucleolus (liten kjerne) som er knyttet til produksjon av ribosomer, cellenes proteinfabrikker.

Når cellen skal dele seg i to nye celler vil kjernemembranen brytes opp i elementer som igjen kan formes som fibere som guider kromosomene inn i de to nye cellene. Membranen nydannes med en gang celledelingen er komplett. Passasje inn og ut av kjernen bli kontrollert av selektive porter, åpninger som kalles kjerneporer. En kjerne til en gjennomsnittlig menneskecelle har omtrent 300 åpninger, porer – og under proteinsyntesen vil dette antallet øke for å holde tritt med den økende strøm inn og ut av cellen.
Hver eneste celle er en fabrikk i miniatyr, en fabrikk som i seg selv er fantastisk, og når man tenker på fabrikkens størrelse, blir det nesten utrolig!

Mitokondriene er cellens kraftstasjon og leverer det meste av dens energi. De er ovalformede, med 2-lags membran som har glatt utside og sterkt foldet innside.
Lysosomene er avdelingene for behandling av råvare, og er runde små membranblærer som inneholder fordøyelsesenzymer. Disse enzymene bryter ned bakterier og rester av ukjente og døde celler. Når en celle dør, frigjøres enzymene fra cellens lysosomer i cytoplasma, slik at de kan være med på å bryte ned cellen. Golgiapparatet er pakke – og eksportavdeling for den ferdige varen, og er en rekke skiveformede hulrom (membranblærer) som er innbyrdes forbundet. De er en del av cellens transportsystem og er sete for oppbyggingen av membranmateriale. Der blir proteinet sortert, konsentrert og pakket i nye vesikler (små blærer) og enten skilt ut, eller fraktet til andre deler av cellen. 
Endoplasmatisk retikulum (ER
) er avdeling for montering/sammensetting, og består av membraner som danner et sammenhengende nettverk av væskefylte blærer og rør. Vi har to typer av dette: 1. Det glatte (endoplasmatiske) nettverk, som har viktige oppgaver i leveren, hvor det hjelper til med å bryte ned giftige stoffer, samt i musklene hvor det hjelper til med muskelsammentrekningen. 2. Det kornete (endoplasmatiske) nettverk, som er på utsiden av membranen og kledd med små korn, ribosomer. Proteinene som dannes på ribosomene går inn gjennom membranen og overføres til noen små membranblærer, vesikler, og går derfra videre til golgiapparatet. 
Centrioler 
er sylindriske legemer som opptrer parvis, vinkelrett på hverandre. De består av ni grupper fine rør, som under celledeling danner spindelen, og er viktige faktorer i celledelingsprosessen

Hva er DNA? 
Jo det erarvestoffet, lange, tvinnede tråder, satt sammen av fire mindre molekyler som kan sammenlignes med bokstaver. Bokstavene er satt sammen slik at det gir en oppskrifter på alt en celle skal gjøre og hvordan den skal bygges opp, og det er disse oppskriftene er det som kalles gener. I mange celler er DNA-molekylet delt opp i flere mindre tråder, disse kalles kromosomer. DNA-molekylet i en menneskecelle er ca. 2 meter langt. 

DNA har to grunnleggende funksjoner: 1: Det bestemmer alle cellens egenskaper ved at det dirigerer oppbyggingen av proteinene, blant disse de enzymene som formidler praktisk talt alle cellens kjemiske prosesser. 2: Det overfører disse egenskapene som arveanlegg til cellens avkom når cellen deler seg. Kromosomenes gener som rommer organismens arveanlegg er DNA-molekyler.

Kromosomer, hva er det? Kromosomer er stavformede dannelser som kan sees i det cellen deler seg. De er også til stede i celler som ikke deler seg, men finnes da som svært lange og meget tynne tråder, som i lysmikroskop ser ut som et diffust nettverk, kromatin. Årsaken til at kromosomet blir lettere synlig under celledelingen, er at de da trekker seg sammen til tette, korte og tykke spiraler.

Et komplett sett kromosomer, i alt 23 par
Hvert kromosom er ett stort DNA-molekyl, og hvert molekyl inneholder hundrevis, ja tusenvis av gener (arveanlegg). DNA befinner seg i kjernen i alle levende celler, og det bemerkelsesverdige med DNA er at det ned til minste detalj inneholder «oppskriften» på hvordan hver enkelt av oss er bygget opp, en oppskrift vi arver fra våre foreldre.

Hva er gener?
Genene er våre arveanlegg, og befinner seg på de lange kromosomtrådene, der hvert gen opptar et visst stykke av tråden. Genene er ikke tilfeldig spredd utover kromosomene, men hvert av de 23 kromosomene fra far tilsvarer ett av de 23 kromosomene fra mor.

To kromosomer som tilsvarer hverandre, inneholder gener som gir opphav til de samme egenskapene. Vi kaller disse tilsvarende kromosomene et kromosompar. Genene i de kromosomene som utgjør et par, trenger ikke være like, de kan for eksempel gi opphav til blå øyne eller til brune øyne. De virker imidlertid begge på egenskapen øyenfarge. Slike gener som virker på den samme egenskapen, kalles for homologe.

I cellene våre har vi altså 23 homologe kromosompar, som består av ett kromosom fra far og det tilsvarende kromosomet fra mor. Et av kromosomparene er kjønnskromosomer, og disse kromosomene kalles X og Y. På disse kromosomene sitter oppskriften på de egenskapene som avgjør om vi utvikler gutte- eller jentekropper.

Stamceller
Når hver eneste celle i kroppen inneholder alle 46 kromosomene og nøyaktig det samme DNA, er det underlig at de blir så forskjellige, en hudcelle ser helt annerledes ut enn en hjernecelle, og en blodcelle skiller seg fra dem igjen. Det forholder seg slik at genene faktisk er oppskrifter på ulike proteiner, og hudcellene og hjernecellene produserer helt forskjellige slike, i en hjernecelle leses det av helt andre gener enn i en hudcelle. De genene som ikke er viktige for den bestemte celletypens oppgaver ligger oppkveilet og er dermed utilgjengelig for avlesning.

Tidlig i fosterstadiet foregår det celledifferensiering, og det er på dette tidspunktet cellenes DNA blir organisert slik at bare den informasjonen som er viktig for hver enkelt celles funksjon blir leselig. På denne måten blir celleproduktene til ulike celler helt forskjellige til tross for at de alle har det samme DNA.

Det dør tusenvis av celler hvert eneste sekund, men i en frisk kropp blir disse umiddelbart erstattet med nye. De cellene som produserer alle de nye cellene, kalles stamceller, (morceller/opphavsceller), dette er uspesifiserte celler som dannes i embryo i det befruktede egget, men de finnes også hos fostre og i til en viss grad hos voksne mennesker. Det unike med disse er at de kan utvikle seg til å bli alle de celletypene som bygger opp en kropp, altså muskel-, blod-, hud-, tarm-, nerveceller osv.

Grunnen til mange sykdommer er at celler og vev i kroppen svikter, og i framtiden ser man for seg at syke celler og organer kan erstattes av friske som dyrkes fram i laboratoriet, stamcellene kan i prinsippet bli til hvilken som helst celletype.

Dette er utrolig spennende, og her skal vi se på noen få av de områder det forskes på når det gjelder bruk av stamceller: Kreft: Benmargstransplantasjoner blir brukt som en del av behandlingen ved forskjellige kreftformer.
Forskning rundt stamceller/tumor kan til slutt bidra til en kur eller vaksine. Diabetes: Sukkersyke kjennetegnes ved mangel på det cellulære proteinet insulin, som regulerer blodsukkernivået. Stamceller kan da bli brukt for å øke antall insulinproduserende celler. Multippel sklerose (MS): Det forskes på stamceller som har det største potensialet når det gjelder å reparere eller erstatte vev som er ødelagt av MS. Hjertesykdommer: Ved hjerteinfarkt dør en del av muskulaturen i hjertet, og stamceller kan hjelpe til å generere nytt muskelvev, hjerteklaffer og andre vitale vev og strukturer i hjertet. Parkinsons sykdom: Hvis stamceller kunne vandre til områder med ødelagte eller døde hjerneceller og erstatte disse hos Parkinsonpasienter, vil man kunne helbrede eller redusere symptomene hos disse pasientene. Ryggmargskader: Diverse studier viser at stamceller kan brukes til å reparere og å få ryggmargens nerveceller til å vokse, og håpet er at stamcelleterapi kan få ryggmargskadede personer til å gå igjen. Benskjørhet: Nye forskningsresultater fra University of Toronto viser at en viktig årsak til benskjørhet (osteoporose), kan være tap av friske stamceller. Ved å tilføre nye benstamceller kan pasienten muligens bli hjulpet.

Celletyper
Det finnes to typer celler, Prokaryote, som er uten kjerne, og hvor DNA flyter fritt i cytoplasma. De viktigste representantene for disse er bakterier og grønne alger.

Så har vi den andre celletypen, Eukaryote,som både dyr og planter er bygget opp av, og hvor DNA (arvestoffet) befinner seg i en kjerne. (Plantecellen er faktisk den mest kompliserte, for i tillegg til det en dyrecelle inneholder, har plantecellen også kloroplaster, vakuoler og en cellevegg som består av cellulose.)

Mitose, Celledeling.
For å erstatte døde celler, har cellene evne til å dele seg ved mitose. Men før den deler seg, dobles kromosomantallet som følge av replikasjon, slik at begge dattercellene får like mange kromosomer som den opprinnelige cellen. Morcellen lager altså to nye helt identiske celler ved å kopiere sitt eget DNA før delingen. Samtidig opphører morcellen å eksistere, men uten å dø, det er en form for videreføring av liv uten død.

Celledeling deles i to typer; Mitose (vanlig celledeling) og Meiose (Reduksjonsdeling).
Ved mitose deler en celle seg og blir til to nye celler, som begge har akkurat de samme kromosomene som den første cellen. Mitosen foregår i kroppen hele tiden, og er rett og slett en ren cellekopiering.

Det som skjer ved mitose, er:
– DNA kopier seg selv.
– DNA kveiler seg opp i korte kromosomer, og blir synlige.
– Kromosomene samler seg på midten av cellekjernen.
– De to kopiene dras fra hverandre
– Resten av cellen dras fra hverandre.
– Det dannes cellemembran rundt de to nye cellene. Tiden det tar å kopiere DNA avhenger av flere faktorer:
– hastigheten DNA-polymerase klarer å kopiere nukleotider
– hvor mange DNA-polymeraser som arbeider samtidig langs kromosomet.
– mengden av nukleotider i DNA

Meiose (reduksjonsdeling) Mens metose skjer i alle kroppens celler, foregår meiosen bare i de vev som produserer kjønnsceller, altså i eggstokkene og testiklene. Formålet med meiosen er å stokke arvematerialet og samtidig produsere fire haploide celler med det halve kromosomtall. Vi har 46 kromosomer i hver vevscelle, og om en sædcelle og en eggcelle med dette antallet skulle gi et befruktet egg, ville det ende i celler med 92 kromosomer, noe som er uforenelig med liv. Dermed må det skje en ny form for deling, meiose, slik at to kjønnceller smelte sammen (kvinnens og mannens) med det resultatet at den nye cellen inneholder riktig antall kromosomer, nemlig 46.

Ved meiose, (reduksjonsdeling), blir det dannet nye celler som inneholder halvparten så mange kromosomer som den cellen man startet med. Meiosen starter altså med mitosen, med kopiering av DNA. Men mens disse kromosomene plasserer seg på midtplanet i cellen, legger de homologe kromosom­parene seg over hverandre, slik at det ene kromosomet kommer på oversiden av planet, og det andre på undersiden. Under delingen trekkes derfor ikke kromatidene fra hverandre slik som i mitosen, men hele kromosomer trekkes til hver side før ny cellevegg dannes. Disse cellene har da halvparten så mye DNA som alle andre celler i kroppen, og når en sædcelle og en eggcelle smelter sammen ved befruktning, dannes det et individ med 46 kromosomer, 23 fra far og 23 fra mor.

Meiose starter som mitose, deretter:
– Dobbelt-parene går sammen i en gruppe på fire. Den kalles en tetrade (Tetra = 4).
– Kromosomene legger seg midt i cellen.
– Ut fra to knutepunkter i cellemembranet kommer det tynne tråder. Knutepunktene kalles centrioler.
– Trådene hekter seg fast i kromosom-tetraden.
– Trådene trekker hvert kopi-par til hver sin halvdel av cellen. Det er tilfeldig til hvilken side pappa-kromosomet og mamma-kromosomet i hvert dobbelt-par går. På den måten blir arvestoffet blandet.
– Cellen deler seg i to nye celler, og etter hvert dannes membranet rundt cellekjernen igjen.
– Vi har fått to nye celler.
– Hvert kromosom i denne cellen inneholder arvestoff bare fra far eller bare fra mor. Vi har altså ikke fått to like celler som i vanlig celledeling (mitose).
– Disse to cellene skal snart dele seg videre.
– Nå dannes det på nytt centrioler og centrioletråder som fester seg til kromosomene.
– Hver del trekkes til hver sin side av cellen. For første gang har vi ikke et dobbelt-kromosom, men bare to enkle kromosomer.
– Cellen deler seg, og i hver halvdel er det nå bare ett av hvert kromosom.
– Hvert kromosom kopierer seg slik at vi får doble kromosomer igjen. Hos mannen blir hver celle til en sædcelle, men hos kvinnen er det bare en som blir til eggcelle. De andre tre får andre oppgaver.
– Hver celle har bare ett av hvert kromosom, og kalles en kjønnscelle. Når en slik sæd-kjønnscelle fra far og egg-kjønnscelle fra mor smelter sammen, får vi en fullstendig befruktet celle med et par av hvert kromosom.
– Denne befruktede cellen arver litt fra fars-kromosomet og litt fra mors-kromosomet i et samspill.

Noen definisjoner:
-En diploid celle er en celle med to sett kromosomer, to og to kromosomer er like.
-Haploid celle er en celle med ett sett kromosomer, en av hver type kromosom.
-Homologe kromosomer er to kromosomer med lik form og størrelse. Det ene kromosomet er nedarvet fra moren og det andre fra faren.

Cellesyklus
Bakterier kan dele seg hver halvtime; de raskeste musecellene (i beinmargen eller tarmslim-hinnen, f.eks.) deler seg omtrent hver 8. time, mens våre raskeste celler trenger et intervall på ca. ett døgn mellom hver mitose. Andre celler, f.eks. visse kjertelceller, deler seg kanskje med års mellomrom. Det er vanlig å tro at kreftceller deler seg spesielt hurtig. Dette er neppe riktig. Poenget er ikke «vill vekst», men «dårlig regulert vekst», slik at tilveksten er større enn celletapet.

Celler i rask deling sies å være i cellesyklus (kyklos = krets, ring). Cellesyklus er delt inn i 4 faser: M, G 1, S og G 2. M-fasen = mitosefasen, har man lenge kunnet observere i mikroskopet. Den deles videre i pro-, meta-, ana- og telo-fasene og avsluttes medcytokinesen, selve delingen i to datterceller. M-fasen varer omtrent 1 time

Celledød
Celler kan dø på to måter: ved apoptose eller ved nekrose (gr. necrosis = lik). De to dødsmåtene ter seg ulikt i mikroskopet og også biokjemisk. Når celler i et vev dør apoptotisk, så er det i et gitt øyeblikk enkeltceller her og der som ser apoptotiske ut, mens ved nekrose er mange naboceller rammet. Den apoptotiske celle skrumper, den nekrotiske sveller. Ved apoptose kondenseres kjernen, endonukleaser kutter opp DNA, evt. helt ned til oligonukleosomer (gr. oligoi = få) (som kan påvises ved gel-elektroforese). Cytoplasma kondenseres også, mitokondrier inaktiveres og celleskjelettet forandres. Overflatemembranen eksponerer nye ligander som gjenkjennes av makrofager («storspisere») i bindevevet. Hvis cellen ikke på dette stadiet fagocyteres («spises») av makrofagene, går prosessen videre ved at cellen fragmenteres. Bitene er omgitt av cellemembran, slik at cytoplasmatiske bestanddeler som kunne satt i gang en vevsreaksjon, en betennelse, ikke unnslipper til ekstracellulærrommet (vevsrommet utenfor cellene). De apoptotiske fragmenter fagocyteres og nedbrytes av makrofager eller andre celler.

Apoptose. (gr. apo = bort, av; ptosis = fall; altså bortfall eller nedfall) er fysiologisk eller programmert celledød. Når kroppen kvitter seg med gamle celler (i hud eller organer) for å slippe til nye, skjer det ved en aktiv, energiavhengig prosess; apoptose. Vi snakker altså om en vanlig prosess i kroppen, ikke den typen celledød som skjer ved skade eller sykdom. Alle celler synes å ha innebygget i seg denne selvmordsmekanismen, som kan utløses på forskjellig måte, eventuelt også som nevnt «by default», dvs. når cellen ikke lenger stimuleres til å leve videre. Apoptoseprosessen er like viktig for vårt velvære og normale utvikling og funksjon som cellevekst. Det dannes f.eks. overtallige nerveceller og vevsforbindelse mellom fingre og tær under fosterutviklingen; de overflødige cellene fjernes apoptotisk. Det samme gjelder livmormuskelceller etter fødsel og brystkjertelceller etter ammeperioden. Immunceller (B- og T-lymfocytter) som kan reagere mot våre egne normalvev (autoimmunitet) eller som har utspilt sin rolle i en immunreaksjon mot fremmed antigen (bakterier, f.eks.), dør apoptotisk. Normalceller som har levd sitt tilmålte liv, dør også apoptotisk.

Eksempler på celler som dør ved apoptose:
• Når et rumpetroll skal utvikle seg til frosk, må halecellene dø og halen falle av.
• Når fingrer og tær blir dannet hos et foster, må cellene mellom tærne og cellene mellom fingrene dø slik at ikke hånden eller foten blir en hel plate.
• Når trærne kaster bladene om høsten, dør celler i bladstilken, og bladet faller av.

Noen celler må dø fordi de representerer en trussel mot organismen:
• celler som deler seg ukontrollert, kreftceller. (Strålebehandling og cellegift får kreftcellene til å begå selvmord.)
• celler som er infisert med virus
• celler som har feil i DNA-et etter celledeling

Ved patologisk celledød, nekrose, skjer forandringene først og fremst i cellemembranen, som ødelegges. Dermed oppløses cellen (lysis) ved at væske strømmer inn i den ved osmose. Nekrose kan forårsakes av alle typer ytre, skadelige påvirkninger, som mekaniske traumer, varme, kulde, oksygenmangel, etc. Noen påvirkninger kan når de er sterke, gi nekrose; når de er svake, sette i gang apoptose.

Nekrose kan ha mange årsaker, som forbrenning, forfrysning, etsende stoffer, stans i blodtilførselen etc., og skaden vil etterlater seg arrvev, her er alt vev i det angrepne området dødt.

Celleskade, kan oppstå av at f.eks.: Cellemembranen skades, cytoplasma lekker, av frostskader, osmotiske trykkforskjeller, forstyrrelser i membranene, celledød, giftstoffer mm). Faktorer som er avgjørende for effekten av en celleskadelig påvirkning, kan være: Typen forandring, Omfanget av forandringen, Varigheten, Intensiviteten, hvilke type vev som er skadet, vevets evne til å regenerere.

Cellenes metabolske prosesser
Metabolisme (forbrenning, stoffskiftet) er en felles betegnelse for alle de prosessene som må foregå for å opprettholde liv og vekst, altså de fysiologiske prosessene som skjer i cellene for at vi kan nyttiggjøre oss næringsstoffene. Det er næringsstoffene vi inntar, eller de kroppen selv produserer, som er grunnlaget for at metabolismen kan opprettholdes, uten nok og riktig næring vil både de anabolske og de katabolske prosessene forstyrres. Metabolismen består av anabolisme, som er den byggende delen, og katabolisme, som er den nedbrytende delen.

Anabolisme (gr. ana = opp og bolein = å kaste, skudd) er en cellulær prosess hvor energi brukes til å lage mer komplekse molekyler fra enklere, altså den oppbyggende del av metabolismen. Det omfatter Proteinsyntese (dannelse av proteiner fra aminosyre), glukoneogenese (dannelse av glukose fra pyruvat), fettsyresyntese (dannelse av fettstoff fra acetyl-CoA) og fotosyntese (dannelse av glukose fra CO2).

Katabolisme (gr. kata = nedad og bole = kast) er nedbrytning av mer komplekse molekyler til enklere stoffer, og resulterer i frigivelse av energi. Det er de katabolske reaksjonene vi har med å gjøre når komplekse sukkerforbindelser brytes ned i enklere, når fett brytes ned i fettsyrer og glyserol, og når proteinet brytes ned i de enkelte aminosyrene (nedbryting av muskelvev for å bruke aminosyrene som substrat i glukoneogenesen). La oss se på det dette på en meget enkel måte:
– Vi kjøper inn matvarer og bygger opp et lager, dette lageret kaller vi så for anabolisme.
– Vi bruker av lageret, som dermed blir mindre, dette svinnet kaller vi så for katabolisme.
– Fellesnevner for det vi handler inn og det vi bruker kaller vi metabolisme.

Med tanke på vekt og vektkontroll er forståelsen av de metabolske prosessene helt nødvendig, uten denne kunnskapen vil man heller ikke ha muligheten til å forstå noe om vektnedgang og vektøkning. Veldig enkelt forklart er det slik at forholdet mellom energitilførsel (matinntaket) og energibruk (kaloriforbruket) bestemmer kroppsvekten. All energi vi inntar gjennom mat og drikke blir tatt opp i tarmen og lagret i kroppen som fett, protein eller karbohydrat/glykogen. Det som ikke omsettes/forbrennes gjennom basalforbruk og fysisk aktivitet, lagres som fettreserver, uansett om det kommer fra fettsyrer, proteiner eller karbohydrater.

Kroppen vår bestreber seg på å holde en jevn vekt ved at forbrenningen øker ved store matinntak, og settes ned i perioder med lavt matinntak, slik kan den ved små svingninger i matinntaket holde en stabil vekt. Men om kaloriinntaket blir for høyt eller for lavt over tid, klarer ikke kroppen å opprettholde stabil vekt på denne måten, og vekten vil da enten øke eller synke. Spiser eller drikker vi spesielt mye en dag, må kalorioverskuddet forbrukes i etterkant, fortsetter vi med høye kaloriinntak dagen etter, uten å ha kvittet oss med overskuddet først, vil vekten etter hvert øke.

Fysisk aktivitet er en viktig faktor når det gjelder å påvirke forbrenningen, den vil holde seg høy i lang tid etter at vi har trent eller jobbet hardt. Kroppen varmes betydelig opp under hard belastning, og det er ikke unormalt med en kroppstemperatur på over 39 grader etter en hard økt. Det tar tid å få temperaturen tilbake til normalt nivå, og i hele denne nedkjølingsperioden vil forbrenningen være forøket. I tillegg vil vi i lang periode ha bruk for øket oksygentilførsel for å erstatte tapt oksygen, derfor trekker vi pusten hyppigere og kraftigere under og etter en hard trenings-/arbeidsøkt, noe som igjen krever energi, og altså gi øket forbrenning.

Basal metabolismerate (BMR) Den totale energiomsetningen, summen av alt energiforbruk (forkortet TEE) består av flere komponenter, og av dem er BMR det som krever mest energi. BMR er den energimengden kroppen bruker når den er i fullstendig hvile, og denne energien går med til å opprettholde kroppstemperaturen, til vekst, til bevegelse, til celledeling, til osmotisk likevekt, til avfallshandtering, til oksygentransport etc. Selv når vi sover er ca. 20 % av musklene i bruk, blant annet hjertemusklene, sår og skader skal repareres, prosessene i nyrer, lever, lunger etc. skal gå sin gang og alt dette krever energi. BMR varierer fra individ til individ, selv om alder, kjønn, høyde og vekt er tilnærmet likt. Man vet ikke så mye om hvorfor det er slik, men det er klart at visse hormoner, som veksthormoner og kjønnshormoner spiller en rolle, likeens hormonet Leptin som spesifikt stimulerer metaboliseringen av fett. Også hormonet adrenalin spiller en rolle, og stoffene kaffein, nikotin, amfetamin og teofyllin det samme. At andre hormoner som veksthormoner og kjønnshormoner er med i bildet er også kjent, og at thyroxin er en viktig faktor. Skilles det ut for mye thyroxin, som det gjør ved hyperthyreose (høyt stoffskifte /overfunksjon i skjoldbruskkjertelen), vil BMR øke ekstremt, mens den synker ved lavt stoffskifte/underfunksjon i skjoldbruskkjertelen, hypothyreose.

Termogenese (varmeproduksjon) Når vi spiser settes stoffskiftet i gang, noe som avgir varme og medfører at kroppstemperaturen vår stiger, altså får vi høyere forbrenning under og like etter et måltid! Denne prosessen kalles på fagspråket for termogenese, og er den energimengden kroppen avgir i form av varme. Et høyt energiinntak vil stimulere termogenesen, noe som er en av grunnene til man ikke legger på seg så mye kroppsfett som et høyt energiinntak skulle tilsi. Termogenesen er størst etter måltider, og de forskjellige næringsstoffene har forskjellig påvirkning på termogenesen. Du har sikkert merket at du blir varm/svett når du har spist sterkt krydret mat, (pepper, chili, sennep, karri, hvitløk etc.), det er fordi kroppens varmeproduksjon øker, og forbruker mer energi. Kaldt vann vil også øke forbrenningen, det kalde vannet må varmes opp når det kommer i magen, noe som krever energi, dermed økes forbrenningen. Matens sammensetning av energigivende næringsstoff (protein, karbohydrater og fett) har også noe å si, 30 % av proteinet, 25 % av karbohydratene og 2 % av fettet forlater kroppen som varme.

Et lite sammendrag: – Energi får vi fra karbohydrater og fett. – Byggmaterialene får vi fra proteiner. – Dette får vi gjennom maten, som spaltes og brytes ned i fordøyelsessystemet. – Næringsstoffene transporteres med blodet til cellene, hvor forbrenningen skjer. – Alle kroppens celler får så stadig vekk tilførsel av næring som små molekyler som tilføres gjennom blodet. – Oksygen fra lungene hjelper cellene med å brenne opp (oksidere) energien. – Samtidig utføres bygningsarbeidet. – Energiforbruk er det samme som den totale energimengden kroppen bruker for å holde alle livsfunksjonene i gang, det består hovedsakelig av faktorene BMR (basalstoffskifte/hvilestoffskiftet) og muskelarbeid. – Det er BMR som utgjør den største delen av vårt totale energiforbruket, altså den energien som brukes for at kroppen skal opprettholde normal temperatur og for at alle kroppens funksjoner skal vedlikeholdes. – Muskelarbeidet er den energien man bruker på å bevege seg og utføre alle døgnets forskjellige gjøremål. – BMR varierer med alder, kjønn, klima, kroppssammensetning, kroppsstørrelse og personens helse. Barn og unge har betydelig høyere BMR enn middelaldrende og eldre, menn har høyere enn kvinner. – Fettforbrenning er den prosessen som omgjør lagret fett til energi for kroppen. Det er en naturlig prosess som også omfatter karbohydrat og proteinforbrenning. Energien som dannes går til disse formålene: – Holde kroppsvarmen konstant – Forsyne kroppens organer og muskler med energi – Bygge opp eller bryte ned vev.

Næringsstoffene

Når vi nå har tatt for oss hva metabolisme er, går vi naturlig over på det som må til for at den kan fungere, nemlig næringsstoffene. Uten næringsstoff, ingen metabolisme, og uten metabolisme, intet liv, så dette henger fullstendig sammen. Maten er viktig for at vi skal kunne leve, vokse og utvikle oss. Når kroppen får den næringen den trenger, unngår vi mangel- eller livsstilsykdommer. Derfor er det viktig å ha kunnskap om næringsstoffene, som alle er like viktige og har forskjellige oppgaver i kroppen.

De fem næringsstoffene vi skal ha for å leve, vokse, utvikle oss og holde oss friske er: Proteiner, karbohydrater, fettstoffer, vitaminer og mineraler/sporstoffer, dessuten trenger vi vann, som gjerne omtales som det sjette næringsstoffet. Av disse er det de tre første som gir energi (tilfører kroppen kalorier), mens tre sistnevnte må til for å kunne opprettholde en normal kroppsfunksjon. Balansen mellom de seks gruppene styrer kroppsfunksjonene, og dersom den er i orden holder vi oss friske. Forstyrrelser og ubalanse derimot skaper sykdom, feilernæring svekker blant annet de hvite blodlegemenes evne til å uskadeliggjøre virus, bakterier og kreftceller. Den cellebundne immuniteten svekkes, og rammer den delen av immunsystemet som produserer antistoffer, det er fastslått at de livsviktige fettsyrene, samt karbohydratene har betydning for at immunforsvaret skal fungere optimalt.

Proteiner Ordet protein kommer fra det greske ordet protos, som betyr «Den første», noe som sier hvor viktig proteiner er. Proteiner inneholder grunnstoffene karbon, hydrogen, oksygen, nitrogen og svovel, og noen proteiner inneholder også fosfor. Proteiner er bygd opp av 20 aminosyrer hvor 9 er essensielle (fenylalanin, histidin, isoleucin, leucin, lysin, metionin, treonin, tryptofan og valin), det vil si at kroppen ikke kan lage dem selv, de må tilføres via maten vi spiser.

Proteiner er byggesteinene i alle levende celler, og helt nødvendig for å bygge og bevare muskler, vev og organer, for immunforsvaret, for blodet (som hovedsakelig består av vann og proteiner), for de røde og de hvite blodlegemene (som er oppbygd av protein), for hormonet insulin og veksthormonene (som er bygget opp av protein). Enzymene er proteiner som virker inn på alle kroppens kjemiske reaksjoner, slik at det er mulig for oss å fungere.

Hvert eneste sekund jobber milliarder av enzymer i cellene våre, og ser til at alle reaksjoner går riktig for seg. Kroppen trenger bare 50-100 g protein per dag til vekst og erstatning av tapte celler, resten går til forbrenning. Dersom vi spiser mer enn det vi trenger til forbrenning, vil fettmengden i kroppen øke, overskudd av protein blir, akkurat som overskudd av karbohydrater, omdannet til fett. Det er to hovedtyper protein:
– Fibrøse proteiner som består av svært lange, rette proteiner, og som har betydning for cellenes struktur, derfor kalles de også for strukturelle proteiner. De utgjør reisverket i muskler, bindevev, sener, leddbånd, hud, hår med mer. Eksempler på fibrøse proteiner er kollagen (i bindevev og brusk), keratin (i hår og negler), aktin og myasin (i musklene), trombin og fibrin (hjelper å få blodet til å koagulere).
– Globulære proteiner, som har en meget kompleks tertiærstruktur, og folder seg til kompakte enheter, små nøster. Disse strukturene har ofte bestemte områder hvor selve proteinaktiviteten foregår. Eksempler på globulære proteiner er de fleste enzymene, transportproteiner som albumin og transferrin, hormoner, immunglobuliner (antistoff), kaseinet i melk.

Karbohydrater Karbohydrater er den viktigste energikilden for alle mennesker på kloden, og er en fellesbetegnelse for en stor gruppe organiske stoffer. De forskjellige molekylene er satt sammen av grunnstoffene karbon (C), hydrogen (H) og oksygen (O). Mesteparten av karbohydratene finnes i planter, bare i liten grad i animalske matvarer. De er klassifisert i tre hovedgrupper ut fra måten molekylene er bygd opp på:
– Monosakkarider (som betyr en), er enkle sukkerarter som består av en sukkerenhet. De suges lett opp fra tarmen og er en energikilde som går raskt over i blodet.  Monosakkaridene er grunnelementet i di- og polysakkaridene.
Disakkarider består av to monosakkarider som er kjemisk bundet sammen. De viktigste disakkaridene er:
-Sukrose, det vi til daglig kaller sukker, og som stammer fra sukkerroer og sukkerrør. Sukrose er sammensatt av monosakkaridene fruktose og glukose.
– Laktose, eller melkesukker, dvs. den sukkerarten som finnes i melken til alle pattedyr. Laktose består av monosakkaridene galaktose og glukose.
-Maltose, betegnelsen på maltsukker. Det forekommer sjelden i fri form, men dannes bl.a. ved spiring av korn, og brukes bl.a. i produksjonen av øl. Maltose er sammensatt av to glukosemolekyler

– Polysakkarider er bygget opp av flere titalls forskjellige monosakkarider og kan dannes i et nesten uendelig antall varianter. De mest vanlige polysakkaridene er stivelse og glykogen, som er relativt fordøyelige, og pektin og cellulose som ikke er fordøyelige for mennesker. Polysakkarider fordøyes langsommere enn enkle og doble sukkerarter, de kalles derfor ofte som «langsomme karbohydrater».

Glukose lagres i leveren og musklene i form av glykogen, som kroppens karbohydratdepot. Ved økt behov for glukose (for eksempel ved hypoglykemi hos diabetikere) kan glykogenet brytes ned slik at glukose frigjøres til resten av kroppen. Glykogen blir brutt ned av enzymet glukagon. Alle typer karbohydrater omdannes i leveren til glukose. Musklene kan lagre en del glukose, og denne lagrede energien kalles da for muskelglykogen. Leveren holder også på et visst lager av glykogen, som frigjøres etter behov.

Ca. 4 timer etter måltidet vil det ikke lenger komme tilførsel av glukose, og blodsukkeret vil dermed synke under normalen. Dersom det da ikke kommer nye karbohydrater fra et nytt måltid, må leveren og muskelcellene sende ut glukose fra sine glykogenlagre, og når lageret er tomt blir man både trett, uopplagt og ofte svimmel, det er derfor viktig å tilføre ekstra karbohydrater før, under og etter aktivitet. Hjerne og nervecellene er svært ømfintlige for svingninger i glukosetilførselen, derfor sørger kroppen for en jevn tilførsel, først og fremst ved å sørge for at glukosenivået i blodet (blodsukkeret) er så jevnt som mulig, til dette bruker kroppen hormonet insulin, når blodsukkeret øker etter et måltid, skilles det ut insulin for at sukkeret kan tas opp i cellene. Hjernecellene forbrenner ikke fett, så uten jevn tilførsel av karbohydrater blir man fort slapp, trett og får dårlig konsentrasjon og evne til problemløsning. Dessuten sørger karbohydratene for å gi en liten «flamme» slik at fettet tenner lettere, så om man går tom for karbohydrater stopper nesten fettforbrenningen opp.

Lipider (Fett/Fettstoff)
Fett og fettstoffer går under fellesnevneren Lipider, og er stoffer som karakteriseres ved at de ikke løser seg i vann, bare i organiske løsningsmidler som eter, kloroform, bensin o.l. Fysiologisk sett er lipidenes viktigste oppgave å tjene som energikilde. Det meste av fettet i kroppen er i form av såkalte triglyserider, og disse suges opp i tolvfingertarmen og i første delen av tynntarmen, hvor de blandes med galle, som har evnen til å løse opp fettstoffer. Dermed dannes en emulsjon (oppslemming) av svært små dråper, som gir det fettspaltende enzymet lipase (fra bukspyttkjertelen) en stor overflate å virke på.

Lipasen spalter triglyseridene i frie fettsyrer (monoglyserider og glyserol) som så kan opptas av cellene i tarmslimhinnen. En del av fettet oksideres (forbrennes) i cellene som energi, det som ikke forbrennes avleires i fettdepotene som triglyserider. Fettet i organismen byttes ut uavbrutt, både i leveren og i fettdepotene foregår en stadig nedbrytning og oppbygging av fett. Derfor transporteres til stadighet betydelige fettmengder i blodet, mellom fettdepotene, leveren, tarmene og cellene forøvrig. Balansen mellom å lagre fett i depotene, eller frigjøre fett, styres av hormoner og nervesystemet.

Vi kan ikke klare oss uten fett, men det gjelder å velge smart! La oss se litt på noen viktige oppgaver for lipidene:
– Hjernen og nervesystemet inneholder mye fett og trenger tilførsel av fettsyrer og lecithin som næring for å opprettholde normale funksjoner.
– Hjertet og blodårene er avhengige av fettsyrer for normal funksjon. De er nødvendige for å nedsette kolesterolet og for å holde åreveggene myke og smidige. Omega 3 er dessuten viktig for at blodet ikke skal klumpe seg, men holdes flytende.
– Isolerer mot varmetap (underhudsfettet)
– Beskytter indre organer mot støt og slag
– Transporterer fettløselige vitaminer (A, D, E og K)
– Er en viktig bestanddel av cellemembranen. Fosfo-lipidene er viktig for alle cellefunksjoner fordi membranen rundt cellen er bygget opp av nettopp disse.
– Utgjør en viktig bestanddel av isolasjonsmaterialet for nervecellene
– Tilfører kroppen essensielle fettsyrer, huden blir tørr og stiv uten fettsyrer, som spiller en viktig rolle når det gjelder å motvirke eksem og andre hudlidelser
– Ledd og muskler trenger fettsyrer til smøring og elastisitet. Flerumettede fettsyrer generelt, og omega 3 spesielt, har en betennelsesdempende virkning.

Fett deles inn i grupper: – Mettet fett finnes i fete kjøtt- og meierivarer. Man kaller disse for mettede fettsyrer fordi de ikke har muligheten til å ta i mot flere hydrogenatomer. Et stort inntak av mettet fett kan føre til øket nivå av fettstoffet kolesterol i blodet. Dette kan på sikt føre til at blodårene blir tette og i verste fall føre til åreforkalkning, hjertekrampe, hjerteinfarkt eller hjerneslag. Mettet fett er animalsk.

– Umettet fett (holder seg flytende ved normaltemperatur) er den sunneste typen fett, og kan være med på å minske risikoen for blant annet åreforkalking. Det spesielle med umettet fett er at cellene våre ikke kan produsere det selv, derfor må vi få det tilført gjennom maten vi spiser. På fagspråket kalles dette for «essensielt fett» og de viktigste typene er omega-3 og omega-6.

– Flerumettet fett (flytende i kjøleskapstemp.) har to eller flere dobbeltbindinger i fettsyremolekylene. Sammen med enumettet fett betegnes flerumettet fett som «sunt fett», og finnes i fisk, sjømat og kornprodukter. For lite flerumettet fett kan føre til dårligere syn, hudforandringer og nervesykdommer. Omega 3-fettsyrer er spesielt sunne eksempler på flerumettet fett.

– Enumettet fett, som f.eks. olivenolje er faktisk bra for helsen, og er med på å senke kolesterolnivået i blodet, noe som kan minske risikoen for å få hjerte- og karsykdommer.

Fettsyrene deles inn i 3 grupper: 1: Omega 3 fettsyre (alfa-linolensyre (ALA)) 2: Omega 6 fettsyre (Linolsyre (LA)) 3: Omega 9 fettsyrene. Linolsyre og alfa-linolensyre bidrar til at vi har en normal vekst og atferd, friske cellemembraner, et godt immunsystem og et balansert hormonnivå. Fettsyrene sørger også for at hud og vev holder seg mykt og ungdommelig. Det er fett som er godt for hjernecellene, nervecellene, cellemembranene, hormonbalansen og for dannelsen av signalmolekyler i kroppen. Dette fettet kan til og med gjøre det lettere å gå ned i vekt og holde vekten der du vil fordi det bidrar til reguleringen av kroppens energiforbrenning og omsetning av fett. Fettsyrene tas lett opp i kroppen og kan også tas inn gjennom huden.

Essensielle fettsyrer: Når en fettsyre beskrives som essensiell, vil det si at det er en livsviktig fettsyre og at den må tilføres via maten vi spiser, kroppen kan ikke selv produsere disse fettsyrene. Det er kun to fettsyrer som er essensielle (alfa-linolensyre og linolsyre). Når man får dekket behovet av disse to fettsyrene gjennom kosten, ligger de til grunn for at kroppen selv kan produsere alle de andre fettsyrene vi trenger.

Kolesterol er et livsviktig stereoid som syntetiseres i leveren, og er viktig for oppbygning av alle cellemembraner, kjønnshormoner, binyrebarkhormoner, gallesalter og vitamin D (Kolesterolet i huden kan omdannes til vitamin D når det utsettes for sollys) Det er en utbredt misforståelse at kolesterol bare er av det onde, og at det kun kommer fra maten vi spiser, mesteparten produserer faktisk kroppen selv, men når vi spiser kolesterolrike matvarer, vil kroppen nedregulerer sin egen kolesterolproduksjon. Alle kroppens celler kan produsere kolesterol, men det er i leveren og i tarmen største delen av produksjonen foregår. Kolesteroldebatten har særlig fokusert på transportmolekyler i blodet for kolesterol; henholdsvis LDL (low density lipoprotein) og HDL (high density lipoprotein). LDL-partiklene består av omkring 70% kolesterol og er blitt karakterisert som «det dårlige» kolesterolet, mens HDL regnes som «det gode» kolesterolet. Imidlertid er kolesterolmolekylet det samme i begge partiklene, og begge har livsnødvendige oppgaver i kroppen, kolesterolet sirkulerer med blodet i LDL-molekyler som avleverer kolesterol til cellene, mens HDL-molekyler frakter «ødelagt» eller oksidert kolesterol og protein tilbake til leveren. Det er derfor ikke helt rettferdig å kalle LDL for dårlig, det har sin absolutte misjon, men om konsentrasjonen i blodet blir for høy, er det forbundet med økt risiko for hjerte- og karsykdommer.

Vann
Vanner nødvendig for transport og løsning av næringsstoffer, samt for de aller fleste stoffskifteprosessene i kroppen. Det er det mest forekommende næringsstoff i kroppen og utgjør ca. 50-60% av kroppsvekten hos mennesket, litt mer hos menn enn hos kvinner. Alle kroppens prosesser er avhengige av vann. For at vi for eksempel skal kunne oppta næringsstoffer og få transportert dem til de cellene, må vi ha vann, likeens for å transportere avfallsstoffer ut av kroppen. Vi trenger vann til forbrenningen og vi trenger vann til å sende hormonsignaler eller enzymer rundt i kroppen. Blodvolumet vårt blir mindre når vi drikker for lite vann, noe som kan resultere i uttørringssymptomer som kvalme, svimmelhet og konsentrasjonsvansker. Vi taper vann gjennom urin, avføring, lunger og hud, urinmengden varierer med væskeinntaket og kostens sammensetning, men ligger vanligvis på 900-1500 ml/døgn, mens tapet via respirasjon ligger hos de fleste på om lag 400 ml/døgn. Væskeutskillelsen gjennom svette er konstant hvis kroppstemperatur, temperaturen i omgivelsene, og aktiviteten er konstant.

Væskebalansen
Hvordan innvirker kaffe og koffeinholdige drikkevarer på væskebalansen? Koffein finnes naturlig i kaffebønner, teblader, kakaobønner og kolanøtter. Dette er et stimulerende stoff som blant annet brukes som tilsetningsstoff i medikamenter, særlig i smertestillende preparater og allergimedisiner. Mens vann, juice og saft virker positivt på væskebalansen i kroppen, virker alkoholholdige drikker, kaffe, te og andre drikker som inneholder koffein, vanndrivende. Drikker man mye av dette, bør man sørge for å tilføre kroppen væske på andre måter i tillegg. En grei huskeregel er at man bør drikke halvannen gang så mye vann som man drikker av koffeinholdige drikker, da erstattes tapet, samt gir tilførsel av nyttig væske.

Vitaminer Benevnelsen vitamin betyr livets aminosyre ( vita=liv, amin=aminsyre), og er spesielle kjemiske forbindelser, (næringsstoffer), som er nødvendige for stoffskiftet. Vi kjenner i dag til 13 vitaminer, og hvert eneste vitamin har en eller flere spesifikke oppgaver. Deres hovedoppgave er å styre biologiske prosesser i kroppen, og de er helt nødvendige for bl.a. omdanning av mat til energi, for vekst og utvikling, muskelarbeid, for immunsystemet som antioksidanter og nedbrytning av skadelige fremmedstoffer. I tillegg er vitaminene med på bygge opp og vedlikeholde skjelett, tenner og cellene i kroppen. De ulike vitaminene har spesialfunksjoner, men de er svært ofte avhengige av hverandre for å gjøre jobben sin. Vitaminer er hovedsakelig essensielle, det vil si at de må tilføres via maten. Det er kun noen få vitaminer som produseres av kroppen selv, blant annet vitaminene B3, D og K.

Vitaminene deles inn i to hovedgrupper: 1: Vannløselige vitaminer: B-vitaminene (B-komplekset) og C-vitaminene. Man skal ha jevn, helst daglig, tilførsel av vannløselige vitaminene, de skilles nemlig raskt ut av kroppen igjen, og selv om man får i seg store mengder, vil overskuddet raskt skilles ut i urinen. Faren for overdosering og forgiftning er derfor liten når du spiser vannløselige vitaminer. 2: Fettløselige vitaminer: A-, betakaroten, D-, E-, og K-vitamin. Slike vitaminene lagres i kroppen. De må tilføres kroppen jevnlig, men daglig tilskudd er ikke så viktig som for de vannløselige vitaminene. Lagring i kroppen innebærer også at faren for overdosering blir større, når de ikke skilles så raskt ut av kroppen kan de hope seg opp.

Mineraler Mineralstoff er uorganiske grunnstoff som utvinnes fra jorden og havet, og inngår i en rekke kjemiske reaksjoner i vår organisme. Felles for mineraler, fettsyrer (omega 3 og 6) og de fleste vitaminer er at de er essensielle, altså at kroppen ikke kan produsere dem selv. Mineralene har stor betydning for vår fysiske og psykiske helse, og man trenger stadig tilskudd for å opprettholde balansen, har man underskudd på ett mineral, kan det føre til at andre mineraler kommer i ubalanse. Dessuten er mineralene helt nødvendige for at vi skal kunne nyttiggjøre oss vitaminene, det nytter lite å proppe seg med vitaminer om ikke vi også får mineralene. Etter å ha hørt hvor viktig det er for kroppens celler å få balansert og riktig næring, forstår vi for fullt hvor suveren NOKA-dietten er!

Hvordan gå ned i fettvekt?
Man går ned i fettvekt når man forbrenner flere kalorier enn det man inntar, det er absolutt eneste måten man kan redusere fettvekten på, om man da ikke tyr til fettsuging! Vi ser jo ofte reklame for urtetabletter, kaffe, te, epleeddik etc. som skal kunne redusere vekten, men etter det vi nå vet om metabolisme, er det vel grunn til å tenke nøyere gjennom hvilken påvirkning dette kan ha på fettvekten! Hadde det eksistert produkter som så enkelt kunne få oss ned i vekt, hadde vi forlengst vært ferdig med problemet overvekt! Selv de beste, reseptbelagte midlene, som Xenical og Reductil vil gi et begrenset vekttap om ikke de følges opp av endret kosthold. Xenical hemmer de enzymene som bryter ned fett i tynntarmen, slik at ca. 30 % av fettet hindres i å bli tatt opp. Når fettet ikke spaltes til fettsyrer, vil det heller ikke absorberes, men føres videre til tykktarmen og ut av kroppen. Problemet er at Xenical og liknende preparater ikke kan skille mellom de forskjellige fettstoffene, og dermed vil også viktig strukturfett gå tapt. Dessuten mister man store mengder fettløselige vitaminer og antioksidanter. En annen sak er at man må innta fettholdige matvarer for at slike preparater skal ha noen hensikt, spiser man magert, er det en bortkastet metode.

Mange prøver CLA, greit nok, men påstander om at CLA skal virke inn på vekten er mildt sagt omstridt! CLA er en såkalt Omega 6-fettsyre, så egentlig er det bare fett i tablettform. CLA sies å kunne redusere mengden fettvev uten å ta av muskelmassen, men forskning har vist at det er usikkert hvor stor denne effekten er på mennesker. Den kan dessuten gi enkelte bivirkninger som forstørret lever, problemer med å regulere blodsukkeret, reduksjon av fettet i morsmelken hos ammende, samt økt risiko for betennelse. Lege og treningsfysiolog Bjørn Alber i Sverige hadde i mars 2005 en forelesning hvor han framholdt at det ikke var noen dokumentert vektreduserende effekt ved bruk av CLA. Der i mot kan placeboeffekten være stor, tror man sterkt nok at det hjelper, så kan det være godt nok til at man er fornøyd med produktet! Om troen er verd pengene, se det får jo hver enkelt av oss selv bedømme og avgjøre!

Mange har også prøvd eplesidereddik for å gå ned i vekt. Noen synes det hjelper mot småspising og godtesug, andre synes det hjelper for magen/fordøyelsen. Det finnes, så langt jeg vet, ikke noen dokumentert vitenskapelig effekt hos mennesker for at det leder til vektreduksjon, men det kan ha en viss effekt på insulinrespons etter et måltid, og det kan jo også være en form for effekt. Men, det er med eplesidereddik som med CLA etc., føler en seg vel med produktene, så er det helt greit å bruke dem, men skal det ha en fettvektreduserende effekt, må det kombineres med en diett. Vi er stadig tilbake til inntak og forbruk av energi.

Hva skjer om man faster? I begynnelsen av en fastekur vil man uten tvil gå ned i vekt fordi man mister store mengder vann og proteiner. Faste vil føre til nedbrytning av muskulatur, noe som igjen fører til nedsatt forbrenning (redusert stoffskifte). Når man så begynner å spise normalt igjen etter en fastekur, vil det lett komme til en situasjon hvor kroppen får for mye energi, noe som er nesten uunngåelig, fordi kroppen har gått på underskudd i lengre tid. Følgene blir at fettlagrene bygges raskt opp igjen.

Hva med «Lowcarb»-/»convenience»- produkter? Ingen ferdig sammensatte produkter av denne typen (Bars, shakes etc) kan markedsføres/selges eller bør brukes som slankekur/diett. Produktene er kun ment brukt som mellommåltider, altså i stedet for sjokolade, is, kaker etc., mellom hovedmåltidene. Grunnen til dette er at fordeling av protein, karbohydrater og fett ikke tilfredsstiller kravene i lovverket, og dermed er det heller ikke tillatt for produsent å berike produktene (tilsette vitaminer og mineraler). Produkter uten disse helt nødvendige næringsstoffene

Foredrag, Norges Helsemesse. Lillestrøm 8. – 10. februar, 2008

NOKA-dietten kom på markedet for 12 år siden, og er nå en av markedets mest brukte dietter. I dag er heldigvis både bruk av og informasjon om dietter allment akseptert og ”stuerent, men det har ikke alltid vært slik, vi har vært gjennom tider da det nærmest var uanstendig og ensbetydende med å oppfordre til utvikling av spiseforstyrrelser. Det ble en tid stadig satt fokus på at dietter kunne utløse spiseforstyrrelse som for eksempel anorexia nervosa, noe som faktisk ikke er tilfelle. De som utvikler slike sykdommer gjør det av helt andre og mer kompliserte grunner enn at det finnes dietter på markedet. Dessuten fokuserer ikke en anorektiker på velbalanserte og fullverdige dietter, nei de fokuserer kun på kalorier, og tar så og si ikke til seg føde i det hele tatt, de sulter seg! Hadde de enda brukt en næringsmessig godt sammensatt diett, ville det faktisk ikke ha vært noe problem, da hadde helsen blitt ivaretatt!

Den fullverdige, sunne og gode dietten skaper verken slankehysteri, spiseproblemer eller sykdom, den skal være til god hjelp for alle dem som av fysiske og psykiske grunner skal og bør ned i vekt. Det er alltid tøft å bli syk av det livet som omgir oss, enten det er i form av overvekt, spisevegring, alkoholisme, misbruk av rusmidler eller andre lidelser som kan utvikles, samfunnet byr på nok av muligheter. Det er da slik at medisiner og produkter som er til god nytte for noen, kan misbrukes av andre, så det er absolutt et etisk aspekt bak det meste, men det gjelder å ikke blande kortene, de som trenger den hjelpen midlene representerer skal få det, og dessuten få god opplysning om de midlene som er til rådighet.

Det var også ofte motstand mot ferdige dietter av andre grunner, enkelte mente, og mener, at man da ikke lærer riktig kosthold og at man går raskt opp i vekt igjen når kuren avsluttes. Det er mulig at dette kan gjelde for den gamle typen pulverdietter, nemlig dem som benevnes som VLCD (Very Low Calorie Diet) (Diett med meget lavt kaloriinnhold), men ikke for typen LCD (low calorie diet), den kan nemlig brukes i kombinasjon med annen mat, noe jeg skal komme tilbake til.

At det trengs gode dietter som det trengs gode medisiner, er helt sikkert, det hele handler om helse og velvære! Verdens helseorganisasjon kan fortelle at fedme faktisk er et av vår vestlige verdens største helseproblem og de fleste som lider av overvekt gjør det på grunn av overspising. Hvem er det så som overspiser, jo – mennesker som er glad i god mat! Det er ikke alltid lett å legge om kostholdet totalt, det ideelle kostholder er og blir utopi for mange av oss som ser på de gode måltider som selve essensen ved livet. Det føles helt meningløst å forsake bordets mange fristelser og herligheter, her snakker vi til de grader om livskvalitet!

Men – i kortere eller lengre perioder kan de fleste av oss innfinne seg med å begrense kaloriinntaket, og det er da den fullverdige og gode dietten, den som også kan brukes som Måltidserstatter kommer inn som en god hjelper. Tenk å kunne bruke en diett som kan kombineres med god mat av og til, det er jo helt genialt! Det kan du med en LCD (Low Calorie Diet) som NOKA, uten at kuren blir ødelagt. Det forenkler vektreduksjonsperioden radikalt, for ikke å snakke om den fordelen denne kombinasjonsmuligheten gir i stabiliseringsperioden, når kuren er gjennomført! Da bytter man langsomt og gradvis ut NOKA-måltid for NOKA-måltid med vanlig mat, slik at kroppen får tid til å venne seg til sin nye vekt, ellers vil den raskt øke igjen. For en ting er sikkert, uansett hvordan man går ned i vekt, om det er ved hjelp av Grete Roede-kurs eller NOKA-dietten; overspiser man, vil vekten atter øke.

Hemmeligheten bak all slankinger og blir at kaloriinntaket må være lavere enn kaloriforbruket! Men så kommer balansegangen, for selv om kaloriinntaket skal være lavere enn forbruket, skal det absolutt ikke være FOR lavt, det går en magisk grense ved 800 kcal. per dag, og 200 kcal per måltid. Man mister ikke mer i fettvekt ved å gå under denne grensen, det eneste man oppnår er å sette kroppen i krisetilstand med stadig lavere forbrenning som resultat, dermed er man inne i en ond sirkel! Kaloriinntaket må være høyt nok til at alle kroppens prosesser holdes i gang, vi skal opprettholde kroppstemperaturen, vi skal bevege oss, alle våre cellulære prosesser som celledeling, avfallshandtering, oksygentransport etc, skal gå sin gang, og om vi ikke får nok energi til alt dette, blir vi syke.

Men – får vi høyere kaloriinntak enn det vi trenger for å holde alle basale og muskelkrevende oppgavene i gang, ja da lagres det som reserveenergi i fettcellene og vekten vil øke. Spiser eller drikker vi spesielt mye en dag, må altså kalorioverskuddet forbrukes i etterkant, det vil si at vi både bør ha et lavt kaloriinntak for at ikke lageret skal øke ytterligere, men tvert i mot tæres på, og gjerne høy fysisk aktivitet. Fortsetter vi med høye kaloriinntak dagen etter, uten å ha kvittet oss med overskuddet først, vil vekten ubønnhørlig øke.

Nå er det slik at kroppen vår bestreber seg på å holde en jevn vekt ved at forbrenningen øker ved store matinntak og settes ned i perioder med lavt matinntak, slik kan vi ved små svingninger i matinntaket holde en stabil vekt. Men om kaloriinntaket blir for høyt eller for lavt over tid, vil ikke kroppen klare å opprettholde stabil vekt på denne måten, og vekten vil enten øke eller synke.

Det er kroppens m etabolisme, eller forbrenningen, som regulerer forbruket av energi. Begrepet stoffskifte kan deles opp i stoff og skifte, det innebærer altså skifte av stoffer, det vil si at næringsstoffer fra maten vi spiser omdannes til forskjellige stoffer som cellene trenger for å fungere. Det er så summen av alle kjemiske reaksjonene som næringsstoffene gjennomgår i og utenfor kroppens celler som utgjør stoffskiftet.

Stoffskiftet består av to forskjellige prosesser, katabolisme og anabolisme hvor katabolisme er den delen av forbrenningen som bryter ned næringsstoffene i ganske små enheter; der hvor fett blir spaltet ned til fettsyrer, protein til aminosyrer og polysakkaridene blir til monosakkarider. Anabolisme er den oppbyggende prosessen, en kjemisk reaksjon som gjør at alle de små «byggeklossene» som katabolismen fører til kobles sammen til større strukturer i form av celler, vev og organer

Stoffskiftet reguleres i stor grad av hormonene, som er kroppens «signalstoffer». Et av de viktigste hormonene i denne sammenheng er de som skilles ut fra skjoldbruskkjertelen, som for eksempel tyroksin. Disse hormonene virker på celler overalt i kroppen og regulerer hastigheten på de metabolske reaksjonene, altså øker eller senker forbrenningen. Høye tyroksinnivåer betyr høyt stoffskifte, og lave nivåer gir lavt stoffskifte.

Det er altså viktig at vi får et balansert inntak av både næringsmidler og kalorier når vi slanker oss, vi skal ned i vekt, men med helsen i god behold! Som garanti for dette er det laget et juridisk forpliktende lovverk som nøyaktig angir hvordan en diett for vektreduksjon skal settes sammen, både når det gjelder alle viktige næringsstoff og når det gjelder kalorimengde. Lovverket gjelder for hele EU/EØS, og forvaltes her i landet av Mattilsynet.

For at en diett skal kunne selges må den altså tilfredsstille de kravene til sammensetning som lovverket angir, og da må den inneholde gitte mengder av proteiner (aminosyrer), fett/fettsyrer, karbohydrater, fiber, vitaminer og mineraler, samt ha et kaloriinnhold på minimum 800 og maksimum 1200 kcal. per døgn.

Om en diett har lavere kaloriinnhold enn 800 kcal på døgnbasis kan den ikke selges fritt på det Europeiske markedet. Det må da søkes de enkelte lands lovgivende myndighet om tillatelse til beriking, det vil si tilsetting av vitaminer og mineraler, rett og slett om dispensasjon fra lovverket, og om det gis en slik dispensasjon, eller midlertidig salgstillatelse som det heter, følger det med strenge krav til markedsføring og produktmerking. Produktene skal merkes med at de kun skal brukes av fedmende personer, dvs med en BMI på over 30, og at de som bruker produktet skal stå under medisinsk kontroll. Kuren skal overhodet ikke brukes av gravide, ammende, barn, ungdom eller eldre.

Så litt om et begrep som svært ofte brukes feil, nemlig benevnelsen Måltidserstatter. En ”Måltidserstatter er et produkt som skal inneholde minimum 200 og maksimum 300 kcal, og for øvrig tilfredsstille alle de næringsmessige krav som lovverket beskriver. Det er rett og slett så enkelt som å dele lovverkets krav til en diett på fire, får man da dette til å bli mellom 200 og 300 kcal, ka da har man en Måltidserstatter! Hensikten med en Måltidserstatter er at man skal kunne kombinere den med annen mat i løpet av dagen, slik at man selv kan velge hvor mange måltider man selv vil lage og hvor mange man vil bruke av den ferdige dietten. Hvert eneste diettmåltid skal derfor være fullverdig, med riktig kalori- og næringssammensetning, som garanti mot feiernæring.

Ut i fra kravene til kalori-og næringsinnhold, forstår vi da at det kun er LCD, som NOKA, som kan benyttes som Måltidserstatter. VLCD-produkter, eller andre produkter som ikke fyller kravene i regelverket, som proteinbars, convenience-produkter etc. vil ikke gi det næringsinnhold eller kalorimengde lovverket krever, og kan derfor ikke brukes eller markedsføres på denne måten.

Når det gjelder slanking er det faktisk bare to produktgrupper som kan bruke benevnelser som slanke – eller vektreduksjon – i sin markedsføring, dette skal jeg komme tilbake til. Alt annet kommer inn under andre produktkategorier og i henhold til markedsføringsloven har ingen av disse lov til å bruke slike benevnelser. Det gjelder produkter av typen Convenience-bars, protein-bars, omega-bars, Low carbo-bars, kosttilskudd, proteintilskudd etc.

Heller ikke produkter som omtales som slankekaffe og slankete kan bruke betegnelsen ”slanke – i markedsføringen selv om vi faktisk kan se dette brukt, det samme gjelder urtetabletter, eplesidereddik, CLA etc. Ingen slike produkter kan erstatte annen mat, og skal ikke benyttes som diett, kun som et tilleggsprodukt til en diett eller annen mat. Grunnen er rett og slett at vi kan bli syke, den første gruppen mangler viktige vitaminer og mineraler, og den siste gruppen mangler samtlige fundamentale næringsstoff, som protein, fettsyrer og karbohydrater, i tillegg til vitaminer og mineraler.

At det er lett å blande kortene når det gjelder produktgrupper kom tydelig fram i årets første nummer av Allers. De hadde laget en test av det de kalte for slankesnacks, og puttet alle typer bars, uansett om det var Måltidserstattere, proteinbars, conveniencebars eller omegafettsyrebars i samme sekk! Noe av det mest graverende var at ernæringsfysiologen som sto bak selve produkttestingen tydelig var fullstendig ukjent med at det foreligger et lovverk bak det som heter Måltidserstattere! Hun uttalte blant annet at disse inneholdt mange kalorier, over 200 per stk., ja visst, det SKAL de jo – i henhold til lovverket. Dessuten klarte hun å si at NOKA Bars hadde høyt innhold av vitaminer og mineraler, derfor måtte inntaket begrenses! Det er jo bare helt utrolig, ja visst skal det begrenses, fire NOKA-måltider per dag er nok! Og så er det jo slik at disse måltidene skal erstatte annen mat, så dette kommer ikke i tillegg til andre vitaminkilder, men i stedet for! Det hadde ikke vært lov å selge barene som diett og måltidserstattere uten dette nivået av næringsstoff, så når man leser slike uttalelser kan man sannelig spørre seg om lovverkene som omfatter slankedietter er et tema i undervisningen! Om så ikke er, og man heller ikke har satt seg inn i dette forholdet på annen måte, skal man være ytterst forsiktig med å uttale seg om produkter som kommer inn under et lovverk! Det er som tidligere nevnt en kjent sak at ernæringsfysiologer er negativt innstilt til ferdig sammensatte dietter og helst ser at alle som skal ned i vekt gjør det ved hjelp av vanlig mat. Men, som jeg sa innledningsvis, er nå slike produkter fullstendig stuerene og vel aksepterte, særlig LCD som NOKA, som kan brukes i kombinasjon med vanlig mat slik at man lærer seg riktig kosthold underveis. Så her bør de faktisk innse at de må følge opp ved å sette seg inn i lovverket som omfatter slike produkter slik at de kan unngå å gå så til de grader i baret som i nevnte tilfelle!

Da kommer jeg tilbake til d e to eneste produktene som kan brukes og markedsføres som vektreduksjonsproduktene, nemlig produkter av typen LCD (Low Calorie Diet) (Diett med lavt kaloriinnhold), som NOKA-dietten og produkter av typen VLCD (very low calorie diet) (som regel kun med mellom 450 og 600 kcal per dag), som MinCur, Nutrilett Intensiv, Allevo kick start shake/suppe og Cambridge-kuren.

Mange medisinske eksperter vil ha VLCD-produkter reseptbelagt, noe de jo i prinsippet faktisk er, i og med at produktene skal merkes med at de kun skal brukes under medisinsk kontroll, slik EU/EØS krever i de midlertidige reglene. At de likevel kan kjøpes uten resept er jo egentlig et paradoks!

Så skal jeg fortelle litt mer om NOKA-dietten, som er en LCD, low calorie diet, og fyller alle krav i regelverket. Både Milkshaken, Crisp bars, Confect Bars og Nudelretter kan brukes både som hel diett (erstatte all annen næring) og som Måltidserstatter (erstatte ett eller flere av dagens hovedmåltider).

NOKA-dietten kan kombineres med annen mat i løpet av dagen eller uken, en betydelig fordel som mange vet å sette stor pris på! At man kan bruke sin diett som måltidserstatter gir flere viktige fordeler, ikke minst når vekten skal stabilisere etter at kuren er gjennomført. Da bytter man langsomt og gradvis ut NOKA-måltid for NOKA-måltid med vanlig mat, slik at man får en glidende overgang.

Forklaringen på at stabiliseringen er så viktig er at når du spiser mindre matmengder enn vanlig, som i en diettperiode, vil kroppen reagere med sparetiltak. Dette er en helt naturlig fysiologisk prosess, som gjør at man overlever perioder med knapp mattilgang. Spiser du da normalt igjen like etter at kuren er avsluttet, vil kroppen reagerer med å lagre så mye som mulig av den ekstra tilførte energien (kaloriene), av erfaring fra de magre tidene den nettopp hadde. Ved å øke energiinntaket langsomt og gradvis, lures kroppen til å bruke det lille ekstra den etter hvert får, uten å sette det på sparekonto, altså lagre det i fettcellene for senere bruk!

NOKA-dietten har en balansert og riktig sammensetning av alle viktige næringsstoff; proteiner, fettstoff (lipider), karbohydrater, (polysakkarider, disakkarider og monosakkarider), vitaminer, mineraler/sporstoff, fiber (løselig og ikke løselig), og de essensielle fettsyrene omega 6 (Alfa-linol) og omega 3 (Alfa-linolen).

Da tar vi en liten oppsummering over fordeler ved å bruke en LCD (Low Calorie Diet) som NOKA-dietten framfor en VLCD (Very Low Calorie Diet):

– LCD, NOKA kan brukes akkurat som annen mat, til de måltidene man selv ønsker, og i kombinasjon med de matvarene man foretrekker, dermed kan man selv velge det tempoet man vil ha på vektnedgangen, fra maksimal til langsom vektreduksjon. VLCD der i mot er meget begrenset i sitt bruk, og skal kun benyttes av fedmende personer, dvs. personer som har en BMI på over 30. Den skal dessuten kun brukes under medisinsk kontroll, noe som også tydelig skal fremgå av merkingen på forbrukeremballasjen. Den skal overhodet ikke brukes av gravide, ammende, barn, ungdom eller eldre, selv ikke under medisinsk kontroll.

– LCD, NOKA kan brukes i stabiliseringsfasen, ved at man da gradvis trapper ned bruken etter at man har nådd sitt vektmål. Ved fremdeles å erstatte ett eller to av hovedmåltidene med NOKA i stabiliseringsperioden vil man ha langt større mulighet for å bevare vekten. Bruker man en VLCD vil man ikke ha fordelen av langsom nedtrapping, altså bruke dietten som Måltidserstatter. Svært mange vil derfor gå opp mye og temmelig raskt etter avsluttet kur, og enkelte kommer opp på samme vekt som før man begynte på kuren, og i spesielle tilfeller får man til og med en høyere vekt enn den man hadde før kuren startet.

– LCD, NOKA, gir brukeren stor fleksibilitet, de kan selv velge antall hovedmåltider som ønskes erstattes av dietten den enkelte dag.

– LCD, NOKA, gir rom for å kose seg med annen mat av og til, og dermed kan man spise for eksempel middagen sammen med familien og venner.

– VLCD der i mot kan kun benyttes som fullstendig diett, dvs. som erstatning for all annen mat, IKKE som Måltidserstatter. Bruk av en VLCD innebærer altså at man må gå på ren diett, og fra ren diett direkte til vanlig mat, uten å ha hjelp av dietten under stabiliseringsperioden.

– Dessuten er det slik at VLCD kun skal benyttes av ekstremt fedmende personer, dvs med en BMI på mer enn 30, og dessuten skal brukere stå under medisinsk kontroll.

Om dere har noen spørsmål i forbindelse med det jeg nå har fortalt, er dere velkommen til NOKAs stand for mer informasjon. Der kan dere også høre mer om NOKA-dietten og få prøver på produktene.

Share This