Bli med til Italia, på begynnelsen av 1500-tallet

Forfatter: Fagsjef Berit Grøntoft Jahr
Natten var mørk, våt og stille. Gatene lå tomme og øde, ingen hadde noe å gjøre ute en slik natt! Da hørtes tunge skritt mot brosteinene og fakkellys laget dansende skygger på veggene, det var soldatpatruljen som gikk sin faste vaktrunde.

Lyset fra faklene og lyden av skritt døde langsomt bort, og to mørkkledde skikkelser listet seg stille fram fra sitt gjemmested. Skjelvende av kulde og gjennomtrengende regn trykket de seg opp mot veggen, mens de lyttet og speidet intenst ut i natten. Endelig, – småløpende, litt tunge skritt nærmet seg, «Er du der Doktor, det er meg, Gino»! De to som hadde ventet reagerte øyeblikkelig, og en lav, tung kjellerdør ble raskt åpnet.
De tre mennene forsvant ned en kort, smal steintrapp og kom seg inn i en mørk kjeller. Døren ble omhyggelig lukket og boltet, før de tente fakkelen som sto festet til steinveggen. Kjellerrommet var kaldt og klamt, det eneste som var å se av inventar var en høy benk og et lite bord.Gino hastet bort til benken, snudde seg delvis rundt, og kvittet seg med sin tunge bør. «Her er`n, Doktor, ung og frisk, nettopp skåret ned fra galgen.»Mannen de tiltalte med Doktor stakk hånden ned i lommen, trakk opp noen gullmynter og rakte dem til Gino. «Når kan jeg vente deg igjen»? Spurte han. «Neste lørdag Doktor, da skal de henge en morder. Jeg skjærer`n ned straks det er blitt mørkt og kommer hit me`n rundt midnatt».

Dermed gled han lydløst ut kjellerdøren, som straks ble boltet godt igjen. Tilbake i kjelleren var de to som hadde ventet på Gino, og liket han hadde plassert på benken. Den ene av de to begynte straks å fjerne klærne til den døde, mens den andre konsentrerte seg om å finne den rette kniven i fatet på bordet. Med øyne som lyste av iver snudde han seg så mot det nakne liket!

Hva har vi vært vitne til, og hvem var mannen som ble kalt «Doktor»?
La oss først ta et ennå lengre steg bakover i historien, helt til det andre århundret e.Kr og til byen Pergamum i Tyrkia. Der treffer vi legen, forfatteren og filosofen Galeno, som skulle bli viden kjent for sine anatomiske nedtegnelser og beskrivelser. Det han gjorde var å samle observasjoner som forelå fra tidligere og samtidige greske leger, inkludere sine egne opptegnelser og observasjoner, og utgi dette i bokform.

Galeno. Født år 162 – død år 216

Galenos verk ble liggende som grunnlag for all anatomiundervisning i mange hundre år, på godt og vondt! Han var uten tvil en dyktig observatør, og som lege for gladiatorene, hadde han stor tilgang på ille tilredte kropper. Men, det var ikke lov å foreta disseksjoner på døde mennesker, dermed dreide hans observasjoner seg mest om funn fra aper, griser, hunder og geiter.

Når han så, på grunnlag av sine studier av dyr tilla det menneskelige legemet de samme egenskapene, ble det nødvendigvis en god del feil, som hans beskrivelse av en livmor for eksempel, den bygger på observasjoner av dette organet hos hunder. Men han hadde også en lang rekke riktige observasjoner og konklusjoner, som for eksempel at arteriene og venene førte blod rundt i kroppen, ikke luft som det til da hadde vært antatt.Fra langt tilbake i tiden, lenge før Galeno, satte de gamle sivilisasjonene seg i mot dissekering av det menneskelige legemet, de så på dette med ærefrykt og forbandt det med ånden til den avdøde. Troen på et liv etter døden og en usikkerhet med hensyn til mulighetene for en kroppslig oppstandelse, sto i veien for disseksjoner, og dermed også for systematiske studier.

Likevel var der muligheter for å få en del kunnskaper om kroppen, som når det skulle spjelkes brudd, behandles sår og assisteres ved fødsler. Men – faget forble spekulativt, snarere enn beskrivende, inntil grekeren Herophilus, som levde ca. 300 år f. Kr, innførte disseksjoner ved den medisinske skolen i Alexandria. Det var han som la grunnlaget for at anatomi ble et eget fag, og da Galeno ga ut sine samlede verker ca. 500 år senere, inkluderte han observasjonene til Herophilus.Selv om synet på disseksjoner varierte noe, forble kirkens negative holdning rådende gjennom hele middelalderen. Når disseksjoner ble tillatt var det under strenge krav til både sted og personer, og som regel hadde de kun til hensikt å få kunnskaper om sykdommer, for dermed å utvikle medisiner, ikke så mye for generelle anatomistudier.

På 1300 tallet ga den tyske keiseren Fredrik 2. ordre om at det hvert annet år skulle tildeles to legemer til de medisinske skolene for en «Anatomica Publica», og da var alle leger i distriktet pliktige til å møte fram til undervisningen.

Men, – en sak var å observere organene og deres innbyrdes forhold til hverandre, en annen sak å registrere hva som var normalt, hva som var sykdom og hva som var avvik i det menneskelige legemet! Tilgangen på forskningsobjekt var langt fra tilstrekkelig for at slike ting kunne avdekkes, og det var heller ingen vilje til stede, alle oppdagelser var jo allerede gjort av Galeno, og ingen ville begi seg ut på en slik galskap som å sette spørsmålstegn ved hans lære!

Dermed var det ingen muligheter for revolusjonerende teorier og oppdagelser på universitetene, da måtte man ta i bruk andre metoder! Det gjorde Andreas Vesalius, og han ble den første som virkelig klarte å skille det normale fra det unormale i det menneskelige legemet.

Andreas Vesalius
Andreas VesaliusAndreas ble født i Brussel i 1514, og allerede ved 12 års alder hadde han lest alle Galenos skrifter. Han ga seg ikke med å lese, men praktiserte ivrig disseksjon på hunder, katter og rotter som han fanget i gatene.

Andreas kom fra en familie av leger og apotekere, og han fant tidlig veien til universitetet for selv å studere medisin. Det var fremdeles Galenos skrifter som lå til grunn for all undervisningen i anatomi, og den foregikk som en ren kateterforelesning.

Professorene rørte ikke selv ved likene, det mente de var under deres verdighet, disseksjonene ble overlatt til barberkirurgen, den eneste i forsamlingen som ikke fikk lov til å bære akademikernes kappe. Professorens kommentarer ble så ledsaget av assistentens demonstrasjon med pekefingeren, og slik foregikk undervisningen ved alle de medisinske fakultetene i århundrer.Til å begynne med fungerte dette greit nok også for Andreas, men etter hvert vokste mistroen, både til undervisningsmetoden og til Galenos observasjoner, kunne Galeno likevel ha tatt feil? Han måtte vite mer, og drevet av lærelyst begynte han å dissekere skjelettrester som han fant på kirkegårdene. Det var på samme tid at den italienske kunstneren Leonardo da Vinci laget vakre og nøyaktige tegninger av anatomien. Han skaffet til veie døde kropper som han selv dissekerte, og fikk dermed et meget godt grunnlag for sine observasjoner og tegninger. Dette inspirerte Vesalius som bestemte seg for at også han måtte få tilgang til lik for å dissekere og studere selv, og slik er det at Gino kommer inn i vår historie!

Leonardo da Vinci. En av skissene av menneskekroppens indre
Det var ingen mangel på døde kropper, mord, drap og henrettelser hørte nærmest til dagens orden, men det var altså ulovlig å dissekere utenfor universitetene.

Nå er det nå engang slik at forbud aldri har vært noe hinder for dem som virkelig vil noe, og Vesalius ville lære! Han ordnet seg med kjellerrom, utstyr og leveringsavtale med «en Gino», som sammen med vennene sine stjal lik fra galger, graver og gater. Deretter bar det rett til Doktor Vesalius, hvor vare og gullmynter skiftet eier!

Etter som tiden gikk, og erfaringen vokste, ble Vesalius en dyktig lege, han tok doktorgrad, og ble tilsatt ved Universitetet i Padua som kirurg og foreleser i anatomi. Nettopp dette universitetet var kjent for å være et progressivt universitet, tildeling av lik og disseksjoner var mer vanlig her enn på noe annet universitet. Dermed fikk Vesalius, som snart ble professor, meget god anledning til å holde inngående forelesninger i anatomi på helt legal måte.

Han hadde for lengst flyttet ut av sitt kjellerlokale, – nå hadde han auditorier til sin disposisjon!Med all den kunnskap og erfaring Vesalius nå hadde, ingen hadde tidligere utført disseksjoner med en slik nøyaktighet og i en slik bredde som ham, mente han at tiden var inne for å ta et oppgjør med Galenos gamle lære, noe han gjorde i året 1540. Samtidig som han da demonstrerte sine egne metoder for et stort publikum, kritiserte han de gamle lærebøkene.

Dette gikk langt fra glatt, han møtte både kritikk og hån, men Vesalius ga seg ikke så lett, og tre år senere, i 1543, publiserte han sitt omfattende og berømte verk «De humani corporis fabrica libri septem». («De syv bøkene om det menneskelige legemets struktur»), vanligvis kjent under navnet «Fabrica».Det er verken mulig, nødvendig eller spesielt interessant for oss å lære om alle de personene som er knyttet til anatomiens historie, men Galeno og Vesalius kan det være nyttig å bli kjent med! De er så fundamentalt knyttet til temaet at kunnskap om disse to personene gir oss en ekstra ballast med på veien!

La oss så se litt nærmere på Rembrandts berømte maleri fra 1632, «Dr. Tulps anatomiforelesning».
Rembrandts berømte maleri fra 1632, "Dr. Tulps anatomiforelesning".Det er et fascinerende maleri, med en intensitet og mystikk som helt river oss med!

Vi ser at omgivelsene ligger i et dunkelt mørke, og aner at kjelleren er klam og kald, vi kan nesten kjenne den tunge eimen av død.

Studentene trenger seg tett rundt det døde legemet, og følger ivrig med i alt dr. Tulp sier og gjør. Men, vi ser mer enn det maleriet viser oss, for vi vet en del nå, dette er ikke et naturlig sted å ha en forelesning, dette er ikke et auditorium! Dr. Tulp ville vite og lære bort mer enn det han hadde adgang til på legal måte, – vi vet hvorfor de er i et kjellerrom!

De var alle barn av sin tid, Herophilus, Galeno, Vesalius og dr. Tulp, med alle begrensningene de forskjellige tidsepokene la. Men, en ting hadde de felles, viljen til lærdom! For på best mulig måte å lege lidelser og forbedre livet, måtte de ha tilgang til døden, det er dette det dreier seg om i kjelleren til dr. Tulp, dødens gave til livet – kunnskap!

Share This