Skjelettsystemet

Helsesidene

Enkel BMI Kalkulator

Slik regner du ut din BMI

Divider din vekt med taller du får når du ganger høyde og høyde.

Eksempel: Du veier 75 kg og er 1.65m høy 1.65 * 1.65 = 2,7225 75 : 2,7 = 27,7 Din BMI er altså 27,7

Overvekt er en BMI på mer enn 25 Fedme er en BMI på mer enn 30 Ekstrem fedme er en BMI på mer enn 40 personer over 65 år kan stå i fare for å bli underernært, og bør sørge for at BMI ligger mello 24 og 29.

Skjelettsystemet består av knoklene og leddene som forbinder disse.

Skjelettet (benbygningen), kroppens bærende struktur, er bygd opp av et rammeverk av lette men sterke knokler (ossa), og disse utgjør ca. 18 % av kroppsvekten vår. Det er skjelettet som gjør oss i stand til å stå oppreist, bevege oss og utføre arbeidsoppgaver, men er avhengig av å samarbeide med musklene, som er selve kraftgeneratoren for bevegelsene.

Leddbånd (ligamenter) er et sterkt bindevevsbånd, som holder knoklene sammen, uten leddbåndene ville skjelettet rett og slett ha falt fra hverandre. Mange ledd har svært stramme leddbånd, derfor er det leddbåndet, sammen med knokkelens form, som bestemmer hvor mye et ekte ledd kan beveges.

Skjelettet, som består av ca. 200 små og store knokler (benbiter) har først og fremst en mekanisk funksjon ved å gi kroppen stivhet og stabilitet, beskytte de indre organene og fungere som vektstang som musklene kan trekke i. Knoklene er harde og seige, og har en strekkfasthet som er mange ganger sterkere enn den vi kan måle i bløtt stål, likevel har de bare en fjerdedel av denne vekten.

Men knokkelvevet og dets celler har også en kjemisk oppgave, det er i den røde benmargen i knoklenes hulrom at både de røde og de hvite blodlegemer produseres. Dessuten inneholder knoklene et lager av bl.a. kalsium og fosfat, og for at nerveceller, muskelceller og stoffskifte skal fungere normalt, foregår det hele tiden en utveksling av disse stoffene mellom knoklene og blodet, en prosess som styres av hormoner.

Dersom man får i seg for lite kalsium gjennom maten, eller at det ikke blir skikkelig nyttiggjort pga mangel på vitamin D, synker kalsiummengden i blodet, og det frigjøres mer kalsium fra benvevet. Skjer dette over lengre tidsrom, tappes knoklene for så mye kalsium at de blir skjøre.

Den delen av skjelettet som omfatter knoklene i hode, hals og kropp kalles sentralskjelettet, og det er disse knoklene som gir kroppen dens form og beskytter de livsviktige og sårbare indre organene.

Knoklene i lemmene kalles det perifere skjelettet, og er først og fremst knyttet til alle former for bevegelse. Mennesket har under tidens gang utviklet et bensystem som består av 4 hovedtyper knokler, og disse er så spesialutviklet for å fylle sine funksjoner.

Rørknoklene, de lange knoklene i lemmene, er tynne, hule og lette, og spiller en vesentlig rolle ved alle typer bevegelser.

De flate, runde knoklene danner ryggraden (virvelsøylen), og er forbundet med hverandre med bruskskiver, fibrøse leddbånd, sener og muskler.

Ryggsøylen består av 33 spoleformede ryggvirvler. De er hule og beskytter ryggmargen som er inni. Vanligvis vokser de nederste virvlene sammen til et korsbein og ett halebein slik at virvelsøylen hos en voksen har 26 knoker.

Mellom hver virvel ligger en mellomvirvelskive (bruskforbindelse) og flere små ekte ledd. I hver av de små leddene kan det foregå en liten glidebevegelse. Derfor kalles de glideledd. Bevegelsen i leddet er ganske liten og stramme leddbånd og musklene holder virvelen sammen. Fordi det er så mange virvler over hverandre kan vi allikevel få til store bevegelser i hele ryggen (vri, ,bøye oss fremover bakover og til siden.

De forskjellige regionene i ryggsøylen

Bakerst i hver virvel er det et hull. Virvelen i virvelsøylen ligger over hverandre slik at hullet til sammen danner virvelkanaler. Inne i kanalen ligger ryggmargen godt beskyttet, og nerver mellom ryggmargen og resten av kroppen (ryggmarksnerver) går igjennom små åpninger mellom virvlene.

Mellomvirvelskive består av brusk, ryggsøylen består av nakkevirvler, brystvirvler, lendevirvler og korsvirvler. Hvis man brekker ryggen eller nakken slik at ryggmargen med alle sine viktige nerver blir skadet, kan man bli lam i deler av kroppen. Mellomvirvelskiven har en fast vegg av bindevev og brusk ytterst og bløtere brusk inni. Hvis virvelsøylen blir unormalt belastet kan veggen i mellomvirvelskiven briste og den bløte kjernen forskyver seg (prolaps).

De flate uregelmessige knoklene har vi i skulderblader, hofter og hodeskalle. De er sterke, men forholdsvis lette, og beskytter ømfintlige organer som hjernen. De har store flatene disse knoklene har, gir et godt feste for musklene. Hodeskallen skal først og fremst beskytte et av kroppens viktigste organ, hjernen. I tillegg danner den ansiktskjelettet.

De lange krummede knoklene utgjør ribbenene, de er sterke og elastiske og beskytter hjerte og lunger.

Videre skiller vi mellom to typer knokkelvev, noe vi tydelig kan se når en rørknokkel, for eksempel lårbenet, er skåret over på langs. Det ytterst laget består av et tett, ensartet og kompakt benvev, substantia compacta.

Videre innover mot knokkelens hulrom (marghulen), går så vevet over i et mer porøst, svampete vev, substantia spongiosa. Dette svampete (spongiøse) vevet er et nettverk av fine, kryssende lameller, som omgir et hulrom fylt med benmarg. Lamellene følger de mekaniske kraftlinjenes forløp, det vil si at de dannes der hvor knokkelen utsettes for størst trykk – og trekkspenninger under belastning.

Det er det samme prinsippet ingeniøren bruker for å forene styrke med letthet og minimalt materiell forbruk, men i motsetning til ingeniøren som må bruke utregninger for å måle seg frem til belastningen før konstruksjonen kan reises, danner organismen sine lameller som en reaksjon på belastningen, og kan forandre forløpet etter behov.

Knoklene kan vokse både i bredde og lengde, og er altså i stadig endring når kroppen vokser. De endres også etter belastningen, en knokkel som belastes vokser seg tykkere og sterkere, men når belastningen på knokkelen avtar, for eksempel ved en leddlidelse eller et brudd, reduseres knokkelvevet raskt.

Selv kort tids sengeleie kan medføre tap av knokkelvev, og i romfartsmedisinen er denne prosessen en stor utfordring da den vektløse tilstanden til astronautene raskt fører til tap av knokkelvev.

Cross-section of a long bone showing both spongy and compact osseous tissue

Knokkelvevet er et slags bindevev, et vev hvor cellene ligger spredt i et såkalt intercellularsubstans. Etter volum utgjør cellene bare 1-5 % av muskelvevet, men de står i forbindelse med hverandre via lange utløpere, og det er levende vev overalt i knoklenes tilsynelatende døde substans. Knokkelvevet trenger tilførsel av oksygen og næring som alt annet vev gjør, og inne i benvevet finner vi fine små kanaler med blodårer.

Knokkelvevet er kompakt og bygget opp av små enheter som kalles osteomer. I sykdommer som er relatert til knokkelvevet, finner vi ofte denne betegnelsen i navnet, som for eksempel osteomnekrose, svinn/ødeleggelse av knokkelvev (necrosis/nekrose = svinn), forårsaket av benbrudd, blodpropp, svulster etc., og i betegnelsen osteoporose, beinskjørhet.

Osteoporose dreier seg om tap av beinvev, knoklene blir tynnere og svakere og kan brekke ved den minste påkjenning. Bruddene begynner gjerne i håndledd, ryggvirvler og lårhals, og man ser ofte at ryggvirvlene synker sammen slik at ryggen krummes og kroppshøyden reduseres.

I risikogruppen for utvikling av osteoporose finner man kvinner med tidlig menopause, kvinner som i ung alder har fjernet eggstokkene, kvinner som har trent intenst, og dermed mistet mensen (konkurranseløpere, turnere og ballettdansere), kvinner med spiseforstyrrelser, personer som har fått korticosteroider (cortison og prednison) over lengre tid, og personer med høyt forbruk av alkohol og tobakk. (Alkohol hindrer opptak av kalsium i kroppen, og tobakk medfører lavt østrogennivå og kan resultere i for tidlig overgangsalder).

Osteoporose oppdages ofte først når beinsvinnet er et faktum, og en stor del kan allerede være tapt når det oppstår et brudd. Tapt beinmasse kan ikke erstattes, men det finnes måter man kan forhindre en forverring på, som å ta østrogentilskudd, kalsiumtilskudd, ta tran/tranpiller, samt kutte ut røyk og alkohol.

De fleste knoklene inneholder et svampaktig vev, benmarg, som vi har to typer av. Rød benmarg som består av bloddannende vev (vev som lager blodceller), og som vi finner i spongiøst vev, og gul benmarg, som for det meste består av fett, og finnes i skaftet på rørknoklene.

Flate knokler består av to lag hardt kompakt ben, med benmarg imellom.

Lange rørknokler har en annen bygning, på endene er det meget fast og hardt, men inne i skaftet er det ”hulrom”, marghulen. Dette rommet er fylt med marg og en mengde blodårer, og det er her blodlegemene dannes. Forbindelsen mellom marghulen og knoklenes øvrige deler går via margkanaler.

Lengdevekst i barne- og ungdomsår skjer i vekstskivene, i epifyseskivene i hver ende av de lange rørknoklene. På den siden av spifyseskivene som vender mot knokkelendene nydannes det bruskvev mens bruksen på den siden av epifyseskiven som vender mot midten av knokkelen omdannes til beinvev. Det er den økte mengden kjønnshormon som igangsetter vekstspurten i puberteten, men det er også kjønnshormonene som lukker vekstskivene. Når vekstskivene lukkes etter puberteten er lengdeveksten avsluttet.

Mellomvirvelskivene i virvelsøylen og symfysen er eksempler på bruskforbindelser, og det er brusk og bindevev som i samarbeid holder knoklene fast sammen. I tillegg er mange av leddene ytterligere forsterket av stramme leddbånd.

Ledd oppstår ved stedet hvor to skjelettdeler kommer sammen. Leddene binder knoklene sammen, og på grunn av leddforbindelsene er det mulig for kroppen å bevege seg.

Man skiller mellom to kategorier av ledd, Synovialledd og Solide ledd:

Synovialledd er forbindelser mellom skjelettflater hvor skjelettflatene er skilt ved et et lite hulrom. Et lite lag med hyalinbrusk ligger på skjelettflatene og en kapsel, som består av en indre synovialmembran, og en ytre fibrøs membran, omgir leddet. Synovialmembranen danner synovialvæske som er med på å smøre leddet.

Kne MR
Synovialledd blir beskrevet alt etter utseende og hvordan de beveger seg, som for eksempel kuleledd og hengsleledd. Et kuleledd kan beveges i alle retninger, som for eksempel hofteleddet, mens et hengsleledd kun kan beveges i ett plan, som for eksempel tå – og fingerledd.

Vi kan skille mellom flere typer ledd, ved hvordan leddet ser ut morfologisk: glideledd, dreieledd, ellipseledd, saddelledd, eggledd og bi-condylarledd, og på måten leddet beveger seg: uni-aksielt (bevegelse i et plan), bi-aksielt (bevegelse i to plan) og multi-aksielt (bevegelse i flere plan)

Solide ledd er forbindelser mellom skjelettflater hvor skjelettflatene er koblet sammen enten ved bindevev (fibrøse ledd) eller brus (bruskledd), vanligvis fibrobrusk. Bevegelse ved denne type ledd er mer begrenset. Fibrøse ledd inkluderer suturer, gomphoser og syndesmoser. Mens bruskledd inkluderer synchondroser og symfyser.

Leddene i ankler, albuer, hofter, knær, skuldre og handledd skal kunne bøyes og roteres og må derfor være bevegelige, men i hodeskallen er de fiksert, slik at hjernen får en fast og solid beskyttelse mot støt og skader.

Størrelsen på leddene varierer sterkt, fra det store kuleleddet i hoften, til de ganske små lillefingerleddene. Selv om de ser forskjellige ut, er alle ekte ledd i prinsippet bygd opp på samme måte. Endene av knoklene som inngår i leddet er dekket av et tynt brusklag, leddbrusk, og rundt leddet sitter en tett leddkapsel av bindevev, som gjør leddet til et lukket rom. På innsiden av leddkapselen er det epitelceller som skiller ut leddvæske, som gjør leddbrusken glatt, slik at det blir lite friksjon mellom knoklene når vi beveger oss. Det skal ikke mye leddvæske til, selv i de store leddene er der bare noen få ml.

Albueledd, strak arm

Våre viktigste ledd er: Kjeveleddet, nakkeleddet, skulderleddet, albueleddet, handleddet, hofteleddet, symfysen (leddet mellom de to hoftebena foran), kneleddet, ankelleddet og ristleddet.

Kjeveledd (articulatio mandibulae) er leddet mellom utstikkeren på underkjeven og leddskålen i tinningbenet. Leddflatene er dekket med fiberaktig brusk, og i leddhulene ligger en liten skive (discus) som deler hulrommet i to.

Leddkapselen, som er tykk og solid på baksiden, og tynn på forsiden, forsterkes av to bånd. Underkjevens bevegelser, som tyggemusklene står for, er en kombinasjon av dreie- og og skyvebevegelser. man skiller mellom skyving av underkjeven fotover, åpning og lukking av munnen og dreiebevegelser.

Når maten males mellom rekkene av jeksler, bevege underkjeven seg på tvers, idet tyggemusklene rytmisk strammes og slappes, det være seg vekselsvis på høyre eller venstre side, eller bare på den ene siden, noe som varierer fra person til person. Samtidig foregår en viss forskyvning av underkjeven framover; denne bevegelsen varierer ogs hos de forskjellige individene. malerbevegelsene finner sted om en vertikal akse, som ligger vekselsvis på venstre og høyre side av underkjeven, overfor den siden som beveges forover. Når høyre side av underkjeven beveger seg framover, ligger altså aksen på venstre side og omvendt.

Skulderen (regio scapularis), partiet omkring armens leddforbindelse med kroppen. Skulderens skjelett består av kragebenet (clavicula), skulderbladet (scapula) og den øverste delen av overarmsbenet (humerus) Kragebenet er en flat, S-formet knokkel som daner ledd med skulderbladet og brystbenet.

Skulderbladet er en flat, trekantet knokkel som ligger mot brystkassens bakside, med spissen nedover. Den strekker seg fra 2. til 7-8 ribben. Bortsett fra leddet til kragebenet, er det bare forbundet med kroppe ved hjelp av muskler som fester seg til ryggvirvler og ribben.

På baksiden har skulderbladet en kam, skulderkammen (spina scapulea), som er knuteformet fortykket til skulderhøyden (acromion) over leddskålen til kragebenet.

Skulderleddet (articulatio humeri) er et kuleledd som dannes av overarmsbenets leddhode (caput humeri) og en leddskål (cavitas glenoidalis) i skulderbladets øvre kant.

Kneleddet med ligamenter
Leddskålen er meget flat og leddkapselen meget rommelig. Dette gjør at armen kan beveges fritt i alle retninger.

De kraftige, men løse ligamentene (leddbåndene) omkring leddet tjener særlig til å hindre overstrekking, og leddhodet holdes på plass i leddskålen av de omliggende musklenes sener, blant dem senen fra overarmens tohodete armbøyer (bicepsmuskelen), som går i en fure opp over leddhodet og inn i en seneskjede gjennom leddkapselen. Mellom musklene finnes en del slimposer (bursae), som er med på å lette musklenes bevegelser.

Kneleddet (Articulatio genus) er det mest kompliserte leddet vi har. Selve kneleddet består av tre ledd: mediale og laterale leddkammer mellom femur og tibia (femurotibial leddet) og patellas leddflate mot femur (patellafemoral leddet).

Den distale enden på femur har konvekse leddfasetter, condylus medialis og condylus lateralis. Den proksimale ende på tibia har konkave leddflater, facies articularis superior condyli lateralis og medialis, og er adskilt av eminentia intercondylaris.

For at knoklene skal passe best mulig sammen, er det to bruskskiver i leddet, og disse kalles menisker (meniscus medialis og meniscus lateralis).

Det er to fiberbruskplater som utfyller inkongruensen i kneleddet og medfører at det ikke er knokkelføring men kun bløtdelsføring i leddet mellom femur og tibia.

Laterale menisk har større bevegelighet ved ekstensjon/fleksjon enn mediale menisk. Mediale menisk er spesielt utsatt for å ryke ved vridninger av kneet. Fortil er de to meniskene forbundet ved et tverrbånd ( transversum genu). Leddet er stabilisert av ligamenter inne i leddet.

Skader i kneets menisker oppstår som en følge av en enkelt voldsom vridning i kneet, oftest i kombinasjon med belastning ovenfra og ned mot meniskene der de ligger på toppen av skinnebenet.

1. Femur
2. Lateral condyle of femur
3. Medial condyle of femur
4. Fabella
5. Patella
6. Base of patella
7. Apex of patella
8. Intercondylar eminence
9. Apex of fibula
10. Fibula
11. Tibia
12. Tibial tuberosity

Ankelleddet (articulatio talocruralis), hengselledd mellom leggens knokler, skinnebenet (tibia), leggbenet (fibula) og fotens ristben (talus). Det er kroppens tyngst belastede ledd. I hvert skritt skal det overføre hele kroppsvekten til underlaget. Foten virker fjærende ved løp og gange.

I stående stilling passer leggbensgaffelen til bredden av ristbenets valse. Fortil er valsen noe bredere, og derfor spennes gaffelen når man løfter forfoten, men slappes når hælen løftes. Foten går derfor lettere av ledd eller forstues lettere når den er strukket.

Føttene og hendene er prinsipiellt bygget opp på samme måte, eneste forskjellen er lengden på knoklene.

1. Fibula
2. Tibia
3. Ankle joint
4. Promontory of tibia
5. Trochlear surface of talus
6. Talus
7. Posterior tubercle of talus
8. Calcaneus
9. Sustentaculum tali
10. Tarsal tunnel
11. Navicular
12. Cuneiforms
13. Cuboid

Albuleddet (articulatio cubiti), leddet mellom overarmsbenet (humerus) og de to knoklene i underarmen, albubenet (ulna) og spolebenet (radius) leddforbindelsen mellom albuben og overarmsben er utformet som et hengselledd. Albubenets øvre ende griper som en tang omkring overarmbenets snelleformete leddhode (trochlea humeri). Albubenets leddflate er på forsiden av et knokkelframspring (olecranon), hvis øverste ende kun er dekket av huden og kan sees og føles som albuspissen.

Fortil passer framspringet inn i en fordypning på overarmbenets bakside (fossa olecrani). De to framspringene som man kan føle på henholdsvis innsiden og utsidenav albuen, er overarmsnenets leddknoker (epikondyler), disse tjener som senfester.

Albuleddet beveges av flere muskler, den sterkeste strekkmuskelen er triceps i overarmen. Den sterkeste bøyemuskelen er overarmens biceps.

1. Lateral supracondylar ridge
2. Medial supracondylar ridge
3. Olecranon fossa
4. Medial epicondyle
5. Lateral epicondyle
6. Capitulum
7. Olecranon
8. Trochlea
9. Coronoid process of ulna
10. Proximal radioulnar joint
11. Head of radius
12. Neck of radius
13. Tuberosity of radius
14. Ulna

Håndleddet består av en mengde små ledd mellom spoleben og håndrotsknokler, mellom håndrotknoklene innbyrdes, og mellom håndrots – og mellomhåndsknokler. Hele det kompliserte systemet fungerer som en helhet som muliggjør bøying og strekking, og en viss bevegelse i sideretning.

Av alle kroppens ledd og muskler er det hånden som har den fineste knokkelbygningen og muskulaturen. Tommelfingerens grunnledd er et sadelledd med meget stor bevegelighet, og i det er i dette leddet at opposisjonesbevegelsene utføres. De øvrige fingrenes grunnledd (populært kalt knoker) tillater foruten bøying og strekking også noen sidebevegelser, mens fingerleddene er rene hengselledd.

1. Trapezium
2. Trapezoid
3. Capitate
4. Head of capitate
5. Hamate
6. Hook of hamate
7. Scaphoid
8. Lunate
9. Triquetrum
10. Pisiform
11. Styloid process of radius
12. Head of ulna
13. Styloid process of ulna
14. Radiocarpal joint
15. Distal radioulnar joint

Share This