Respirasjonssystemet

Helsesidene

Enkel BMI Kalkulator

Slik regner du ut din BMI

Divider din vekt med taller du får når du ganger høyde og høyde.

Eksempel: Du veier 75 kg og er 1.65m høy 1.65 * 1.65 = 2,7225 75 : 2,7 = 27,7 Din BMI er altså 27,7

Overvekt er en BMI på mer enn 25 Fedme er en BMI på mer enn 30 Ekstrem fedme er en BMI på mer enn 40 personer over 65 år kan stå i fare for å bli underernært, og bør sørge for at BMI ligger mello 24 og 29.


Respirasjonssystemet/åndedrettssystemet består av nese, svelg, strupe, luftrør, luftrørsgrener og lunger.

Klassisk undervisningsplansje i Anatomi

Plansje fra nettsidene til Høgskolen i Vestfold: http://www-lu.hive.no/plansjer/


Respirasjonssystemet styres og reguleres fra et område i hjernen (egentlig flere mindre områder) som kalles åndedrettssenteret.

Dets hovedoppgave er den livsviktige utvekslingen av gasser mellom atmosfæren og kroppens tusentalls millioner celler. Alle levende celler trenger kontinuerlig tilførsel av energi for å leve, noe de får gjennom maten vi spiser.

Fordøyelsen vår bryter ned maten til sukker, enkle fettstoffer og aminosyrer, og gjennom kjemisk reaksjon med oksygen blir disse produktene omdannet til energi, kulldioksid og vann. Prosessen kan sammenlignes med det som foregår når vi fyrer opp under en kjele for å skaffe varme og kraft. Stoffskiftet kan ikke foregå uten stadig tilførsel av oksygen, og uavbrutt fjerning av karbondioksid (avfallsproduktet), noe som utføres av blodomløpet. Blodet bringer oksygenet rundt til alle deler av kroppen, alt vev i kroppen er innenfor rekkevidde av kapillærene, de hårfine årene som frakter oksygenrikt blod.

I det blodet strømmer fra arteriene, gjennom kapillærene og tilbake til venene, skifter det farge fra friskt rødt (blod som inneholder oksygen), til mørkt blålig blod (blod som inneholder kulldioksid). Ute i vevene blir blodet brukt i forbrenningen av næringsstoffene, og det dannes så avfallsprodukter som følger blodstrømmen tilbake til lungene. Der går det over i lungeblærene og føres deretter ut av kroppen med luften vi puster ut.

Åndedrettet er betegnelsen for den funksjon som trekker luften inn i lungene og blåser den ut igjen. Det er denne prosessen som gjør det mulig for blodet i lungene å oppta surstoff og avgi kulldioksid (kullsyre). Når det utveksles surstoff med kulldioksid i lungene, kalles det for den ytre respirasjon, og den omvendte utvekslingen, den utveksling av kulldioksid og oksygen som foregår mellom blodet og cellene, kalles for den indre respirasjon.

Åndedrettssystemet består av:

– Nese og munn som trekker luften inn

– Luftrøret, som fører luften til og fra lungene.

– Bronkiene, som grener seg og fordeler luften rundt omkring i lungene.

– Lungene, hvor oksygen fra luften føres inn i blodet og hvor utvekslingen med kulldioksid i blodet skjer.

– Mellomgulvet, som beveges opp og ned slik at luften pumpes ut og inn i lungene.

Nesehule, munnhule, svelg og strupehode hører med til de øvre luftveiene, mens luftrør og bronkier tilhører de nedre luftveier.

Nesen (nasus) omgir og beskytter inngangen til luftveiene, og omfatter den ytre nesen, nesehulen med bihuler og nesesvelgrommet. Den delen av nesen som oppfanger lukt, er et lite område av vev som består av tusenvis av sanseceller,luktereseptorene. Disse ligger øverst i hver nesehule (nesebor), og nervetrådene leder direkte fra de løkformede sansecellene til den sentrale del av hjernen.

Nesen er først og fremst bygget opp av ben og brusk. Den ytre nesens skjelett består av to korte, flate neseben og de midterste delene av overkjevebena. Knoklene fortsetter over i bruskplater som gir nesetippen og nesevingene deres form.


Nesehulen (cavum nasi) er delt i to halvdeler av den loddrette neseskilleveggen (septum nasi), som baktil er en tynn benplate som er dannet av plogbenet og silbenet, og fortil en bruskplate som hviler på et lite framspring fra de sammenvokste overkjevebena.

I nesens sidevegg inngår deler av overkjevebenet, tårebenet, ganebenet og kilebenet. I tillegg finnes der tre muslingben (conchae nasales) som kan sees som benframspring over hverandre på sideveggen. I den nederste nesegangen munner tårekanalen ut fra indre øyekrok, og i de to øverste er det åpninger inn i pannehulen, silbenscellene og kjevehulen.

Bihulene (sinus) er luftfylte rom, som er dannet ved at neseslimhinnen er vokst inn i benvevet omkring.
Ved fødselen ser man kun en antydning til bihulene, som utvikler seg svært forskjellig fra menneske til menneske, noen har store, mens andre har små og trange.

De fleste mennesker har 8 bihuler: 2 stk. Frontal sinus, 2 stk. Ethmoid sinus, 2 stk. Sphenoid sinus og 2 stk. Maxillary sinus. Bihulene er innvendig kledd med en slimhinne som fanger opp bakterier, støv etc., og det føres uavbrutt ut i nesehulen av talløse flimmerhår som utfører rytmiske bevegelser. Under passering gjennom nesen blir luften renset for støv og bakterier, varmet opp, og tilsatt fuktighet.

Ved forkjølelser hovner slimhinnene i nesen og bihulene opp, slik at de fra før trange åpningene blir enda trangere. Dette kan føre til at snørr og bakterier kan stenges inne i bihulene og føre til at trykket øker, noe som vil gi smerter og ømhet i beinet som omgir bihulen. Akutt bihulebetennelse kommer ofte etter en forkjølelse, typiske symptomer er smerter, eller en følelse av trykk over øynene eller i kinnet ved siden av nesen. Mange opplever smertene som en tannpine i overkjeven. Nesen blir tett, og på grunn av dette kan stemmen forandre seg noe. Ved bihulebetennelse kan det renne tykk, illeluktende snørr ut av neseboret på samme side som smertene sitter. Det er vanlig å ha feber og føle seg i generelt dårlig form.

Kun 1 av 200 personer får bihulebetennelse etter en forkjølelse, men mange opplever trykk over bihulene under forkjølelsen uten at det betyr at man har en bihulebetennelse som trenger behandling. Det er flere kvinner enn menn som får bihulebetennelse, og sykdommen forekommer oftest om vinteren.

Hårfolikkel og talgkjertel (follicle)

Huden på nesen er forsynt med mange store talgkjertler som holder den fettet og redusere varmetap ved å fordampe. Den nederste, fremre delen av nesehulen (vestibulum nasi) er kledd med hud, og forsynt med kraftige hår som fanger opp større støvkorn i den luften som pustes inn, mens det resterende for en stor del fanges opp av slimhinnene i nesehulen.

Slimhinnens kjertler og begerceller produserer normalt et tyntflytende slim, som størkner på overflaten til et meget tynt, klebrig lag, og dette laget med sin last av støv og bakterier, holdes i uavbrutt bevegelse av flimmerhårene i slimhinne-epitelet. Disse hårene pisker fram og tilbake flere hundre ganger i minuttet; når de beveger seg framover er de stive og griper da fatt i den tynne hinnen på overflaten, ved tilbakeføringen mykner de og bøyer seg ned i det flytende slimet.

Slimet føres mot svelget, der det glir videre for å bli destruert i magesekken, og denne mekanismen er en svært viktig prosess for å forebygge infeksjoner i den nedre luftvei. Normalt finner vi svært få bakterier på slimhinnen i nesehulen, her blir dessuten mikrobene angrepet av et bakteriedrepende stoff lysozym, som vi bl.a. finner i tårevæsken.

Luften som trekkes inn blir varmet opp når det passerer nesens slimhinne, som er svært rik på blodårer. Ved avkjøling av hender og føtter trekkes blodårene reflektorisk sammen, slik at slimhinnen blir blodfattig, og dermed sannsynligvis mindre motstandsdyktig mot forkjølelsesvirus. Også tørr og varm luft reduserer slimhinnens motstandskraft, dersom luftfuktigheten blir lavere enn ca. 40 % ved en temperatur på 19 grader, blir fordampningen fra nesen så sterk og slimlaget så seigt at flimmerhårene blir hemmet i bevegelsene. (Tobakksrøyk virker lammende på flimmerhårenes bevegelser).

Munnhulen (cavum oris), er den andre av våre to innganger til luftveiene. Den består av en ytre del, kalt forgården, som på yttersiden begrenses av leppene og kinnene, og på innsiden av tennene og tannkjøttet, samt en indre del, selve munnhulen, som begrenses av ganen, tennene og tungen med munnbunnens slimhinne.

I munnhulen finner vi tennene(dentes), som for det meste består av dentin (tannben). Dentinet omslutter pulpahulen, som utfylles med pulpaen, som er bindevev med blodårer og nerver. Den delen av tannen som skyter fritt opp av kjeven kalles tannkrone, og den delen som er nedsenket i tannkjøttet kalles tannrot.

Gjennom rotkanalen står pulpahulen i forbindelse med det omliggende vevet. Ved overgangen mellom kronen og roten, tannhalsen, omsluttes tennene av munnslimhinnen, tannkjøttet.

Kronen er kledd med emalje, som er kroppens hardeste vev. Man trenger ikke å bekymre seg for at tennene vil sprekke selv om vi drikker og spiser kald og varm mat om hverandre. For det første er det begrensede mengder svært kald og varm mat man orker å innta på en gang, for det andre jevner temperaturen i munnhulen raskt ut temperaturforskjellen. Dermed blir omfanget av temperaturpåkjenningene som tennene blir utsatt for liten i forhold til deres styrke.

Tannroten er kledd med rotsement (tannsement), og er nedsenket i et hulrom i kjeven, alveol. Mellomrommet mellom rot-overflaten og alveolveggen utfylles av en tynn bindevevshinne, rothinnen, som gjennomkrysses av kraftige senefibere som sementerer tannen i kjeven.

Mennesket har to tannsett; først 20 melketenner, deretter 32 permanente tenner. I hver kjevehalvdel finner vi i melketannsettet 2 fortenner, 1 hjørnetann og 2 kinntenner, og i det permanente tannsettet kommer det i tillegg 3 jeksler, hvorav den bakerste kalles visdomstann.

Periodontitt
Periodontitt er en betennelse i tennenes festeapparat, det danner seg materiefylte lommer i tannkjøttet og tennene løsner. Tannkjøttet blir rødt og hovent og har lett for å blø. Man kan også se gul materie ved kanten mot tennene. Periodontitt oppstår gjennom en bakteriell munninfeksjon som ofte skyldes streptokokker. Lokale årsaker til at det oppstår betennelse er ofte feilaktig tannstilling, mangelfull tannhygiene, tannsten, irritasjon fremkalt av røyking eller overdrevent alkoholbruk. Periodontitt kan også opstå på grunn av vitaminmangel. Det er nødvendig med spesiell behandling av tannkjøttet, der man fjerner tannstein og renser grundig. Dette, sammen med medikamenter til lokal behandling, vil på noe sikt bidra til at betennelsen går tilbake.

Stomatitt er en betennelse i munnens slimhinne og skyldes ofte en virus – eller bakterieinfeksjon. Det er en smittsom lidelse, og overføres bl.a. ved direkte kontakt med en infisert person eller ved at man bruker tannbørste eller spisebestikk etter en infisert person. Sykdommen kan også ramme mandlene (tonsilitt) og svelget (faryngitt). Stomatitt vil gi en dårlig smak i munnen, og ofte vil omgivelsene merke den dårlige ånden det medfører. Det kan oppstå små, smertefulle sår på tungen, på innsiden av leppene og på tannkjøttet, og disse har lett for å blø. Behandling med glukokortikoid (Kenacort T) munnsalve kan være nyttig. Et tynt lag munnsalve smøres på munnsårene 3 ganger daglig. Hvis du har mange, store og plagsomme sår, kan behandling med glukokortikoid tabletter være aktuelt, for eksempel prednisolon. Mange med sår i munnslimhinner synes de har god nytte av å bruke tannkrem uten Natriumlaurylsulfat (såpestoff).

Svelget (Pharynx)(Gresk; farynx, latin; fauces)

er et muskuløst og nærmest rørformet, slimhinnekledd organ, som ligger foran virvelsøylen fra bunnen av kraniet til spiserøret, og inngår som en del av både de øvre luftveier og av fordøyelseskanalen. Svelget deles opp i tre deler, den øverste delen ligger bak nesehulen (pars nasalis), den mellomste delen ligger bak munnhulen, (pars oralis) det er denne delen vi til daglig kaller svelget.

Strupen er den øverste, fremre del av halsen, og omfatter strupehodet og den nederste delen av svelget. Den nederste og største delen ligger bakstrupehodet (pars laryngea eller hypofarynks/undersvelget). Under svelging løftes strupehodet slik at bl.a.strupelokket (epiglottis) lukker inngangen og hindrer at spytt, slim og mat trenger ned i luftrøret. Muskulaturen i svelget er tverrstript, men den fungerer likevel helt uvilkårlig under svelgingsprosessen.

Innerst finner vi muskelfibere som går på langs nedover den brede bakveggen og de smale sideveggene. Utenfor disse fibrene finner vi tre kraftige muskler, de såkaltekonstriktorer, som ligger over hverandre og danner en slags trakt. Under svelging trekker musklene seg sammen etter tur, ovenfra og nedover, på en slik måte at det går en ringformet forsnevring ned gjennom svelgveggen og dermed presses maten videre mot spiserøret.

Strupelokket (epiglottis)
Musklene er festet til leddbåndene langs forsiden av virvlene ved et løst bindevevslag. Svelgets slimhinne er i neseveggen kledd med flimmerhårepitel, og i resten av organet med et slitesterkt, flerlaget plateepitel, slik som i munnhulen. Slimhinnen inneholder et stort antall slimkjertler og ansamlinger av lymfoid vev, og cellene i dette vevet er fremste forsvarslinje mot inntrengende mikrober.

De største samlingene av lymfoid vev er svelgmandlene øverst og bakerst i nesesvelget, og ganemandlene mellom de to ganebuene. Mandlene produserer hvite blodlegemer, som forsvarer kroppen mot bakterier.

Svelging er en samling bevegelser av tunge-, svelg- og strupemuskler, som transporterer maten fra munnen til spiserøret. Svelgbevegelsen iverksettes ved at tungespissen legges mot den harde gane, kinnene holdes tett inntil jekslene, tungekanten trykkes langs jekslene mot ganen, og tungen presses så mot ganen, fra spissen mot roten. Prøv selv! Alt som befinner seg på tungen skyves så mot tungeroten, uten at det kan gli ut på sidene. Bunnen i munnhulen løftes opp og fram ved at musklene i munnbunnen (som går fra underkjeve til tungebenet) spennes.

Når maten svelges, etterfølges svelgingen av en refleks, som utløses av at maten stimulerer de sensoriske fibere i tungesvelgnerven (nervus glossopharyngeus).

Strupehodet (larynx) er et stemmeorgan, og har et skjelett av brusk, og er kledd med en slimhinne. Under slimhinnen finnes små muskler som beveger stemmebåndene når vi puster og snakker. Strupehodet danner forbindelsen mellom de øvre og de nedre luftveier og har som viktig oppgavene å stenge de nedre luftveier i forbindelse med svelging. Ved feil i denne mekanismen, for eksempel ved lammelser, vil mat komme ned i nedre luftveier å forårsake lungebetennelse, eller i verste fall føre til akutt kvelning.

Strupehodet er også av største betydning for normal hosterefleks, og ved tunge løft. Det har et skjelett av bevegelige bruskdeler og består av skjoldbrusk (cartilago thyroidea), ringbrusk (cartilago cricoidea), strupelokket (epiglottis) og de to pyramidebruskene (cartilago arytenoides).

 

 

De forskjellige deler av strupehodet holdes sammen av muskler, leddkapsler og bånd. Nedad er strupehodets ringbrusk forbundet med luftrøret, og oppad er skjoldbrusken forbundet med tungebenet. Mellom et framspring på pyramidebrusken (processus vocalis) og fremre del av skjoldbrusken, er en slimhinne som bukter seg til to par folder og danner stemmebåndene.

Vi har de ekte stemmebånd (plicae vocales), som fremkaller de toner som formes til språklyd, og de falske stemmebåndene (plicae vestibulares), som ikke danner lyd. Når en person snakker eller synger, blir stemmebåndene spent slik at spalten mellom dem blir nesten lukket. Når så luften presses ut, settes de i bevegelse og frembringer lyder, som blir modifisert av munnhulens form og leppenes, tungens og underkjevens stilling. Jo kraftigere luften presses ut mellom stemmebåndene, jo sterkere blir lyden som vibrasjonene skaper.

Det kan dannes en så å si uendelig variasjon av lyder, og ved hjelp av dem bygges det opp ord, sanger, rop, skrik og viskning. Om lyden skal bli høy eller dyp, avhenger av stemmebåndenes stramning, de strammes ved hjelp av muskler som igjen kontrolleres av hjernen.

Musklene regulerer også stemmebåndenes lengde, og avstand mellom dem. Dersom de er lange, og spalten mellom dem stor i det luft presses gjennom, vil lyden som fremkommer være dyp, dersom båndene er stramme og spalten trang, vil det fremkomme høye, lyse toner.

Klangfargen og lydstyrken modifiseres av hulrommene i munn, nese, bihuler, hals og bryst, resonans, og når klang og lyd virker sammen, gir de stemmen dens spesielle klangfarge som er grunnlaget for dens individuelle preg hos den enkelte, dermed kan vi enkelt og lett forbinde stemme med person.

Den åpningen som til siden er begrenset av stemmebåndenes frie rand, kallesstemmespalten (glottis), og er det trangeste stedet i luftveiene. Skjoldbrusken har form som baugen på en båt, den består av to bruskplater som møtes i en vinkel som er spissere hos mannen enn hos kvinnen. Øverst i denne vinkelen er det en innskjæring, og like under den danner brusken et framspring som kan kjennes under huden, det er den største av bruskdannelsene, og kjent under betegnelsen adamseplet.

Luftrøret (trakea) er et ca. 10–12 cm langt rørformet organ som ligger foran spiserøret og forbinder strupehodet med lungene. Det finner ikke sted noen utveksling av luft i luftrøret, det fungerer kun som kanal for inn – og utånding av luft. Veggen i luftrøret består av 16 – 20 hesteskoformede bruskringer, og åpningene i ”hesteskoene” lukkes igjen av bindevev og muskler, som gir røret så stor elastisitet at det kan følge strupehodets og brystkassens bevegelser.

Muskulaturen mottar både sympatiske og parasympatiske tråder fra det autonome (vilkårlige) nervesystem, og de sympatiske nervetrådene virker utvidende på røret slik at åndedrettet lettes. På innsiden er det der en slimhinne som er rikelig forsynt med kjertler og flimmerhårepitel. Slimet fanger opp støvpartikler og bakterier i luften, og det transporteres videre opp til svelget av flimmerhårene, for så å svelges.

Luftrøret deler seg etter hvert i to Bronkier, som går en til hver lunge. Bronkiene deler seg videre (til sammen ca. 20 ganger), først i de mer finkalibrede bronkiene, og videre i fine, små grener; alveolene. Disse er omgitt av et kapillærnett i lungene, og all utskiftningen mellom blod og luft foregår der. I likhet med luftrøret består bronkiene av bruskringer av forskjellig størrelse, som holdes sammen av et sterkt lag bindevev, slik at det dannes et bøyelig og elastisk rør.

I bronkienes vegg finner vi glatt muskulatur, og innerst en kjertelrik slimhinne, kledd med flimmerepitelceller. Som reaksjon på stimulerende stoffer kan slimcellene rakst produsere og skille ut en viss mengde slim. Hårcellene har mikroskopiske hår, eller celler, som kan bevege seg. Disse små flimmerhårene beveger seg rytmisk i grupper, og på den måten skapes bølgebevegelser som hele tiden skyver slimet i retning av svelget. Dannes det mye slim, er ikke flimmerhårene sterke nok til å få slimet opp i svelget, og det overskytende hostes opp.

Lungene (pulmones) er de organ hvor blodet tar opp oksygen fra den innåndede luften. I det indre av lungene kommer blodet i så tett kontakt med luften at det kan oppta i seg det oksygenet som cellene i organismen skal bruke til sitt stoffskifte, og samtidig avgi en del av den karbondioksid som er blitt avgitt fra kroppens forskjellige vev. Lungene er egentlig bare et parti av kroppens indre overflate hvor luft kan komme inn og ut, men de er dannet på en slik måte at det området som står for luftskiftet har et areal på ca. 80 kvadratmeter! En frisk person har ca. åttehundremillioner lungeblærer, og hver av disse er ca. 1/2 mm i diameter, ved anstrengelser kan man klare å trekke inn over 100 l luft pr. minutt.

Illustrasjon av hvordan kroppen endres når vi puster inn og ut

De to lungene ligger i brysthulen, på hver sin side av brystskilleveggen(metadiastinum), har form som tresidige pyramider, hviler på hver sin av mellomgulvets (*)to kupler, og inneholder milliontalls lungeblærer,alveoler. Blærene er innkapslet i elastisk bindevev, som har rikelig med kapillærer i veggene. I lungeblærene, som er endepunktet i det rikt forgrenet rørsystemet, foregår all gassutviklingen.

Lungenes avrundede lungespiss (apex pulmonis) rekker opp til kragebenene og halsmuskulaturen, og de to ytterflatene som følger dens kontur, har avtrykk av ribbenene. Sideflaten mot brystskilleveggen er konkav, og i venstre lunge er der en dyp hulning hvor hjertet ligger.

Omtrent midt i sideflaten erlungeroten (hilus), hvor hovedbronkie, blod- og lymfekar samt nerver kommer inn til, og går ut fra lungene. Her ligger også en gruppe store lymfeknuter som kalleshilusglandlene, og som er lett synlige på røntgenbilder. Disse kan være forstørret, som for eksempel ved lungetuberkulose.

Hver lunge er kledd med en tynn, gjennomsiktig bindevevshinne, plaura visceralis,som ved lungeroten fortsetter over i brystskilleveggen som plaura parietalis, som også dekker brysthulens vegg og mellomgulv. Hver lunge er på den måten innesluttet i en lufttett, dobbeltvegget bindevevssekk, lungesekken.

Rommet mellom de to bladene av lungehinnen kalles pleurarommet, og inneholder normalt bare et tynt væskelag. Den får de speilglatte hinnene til å klebe seg sammen som fuktige glassplater, og samtidig tillate gnisningsfrie bevegelser dem imellom. Sammenhengskraften mellom de to pleurabladene medfører at lungene må utvide seg når brystkassen ønsker å utvide sitt volum.

Lungene er delt i lapper, lobi, som har dype innskjæringer. Høyre lunge består av tre lapper, over -, midt – og underlapp, mens den venstre mangler den midtre, og består av to lapper. Hver lapp er ved hjelp av bindevevsdrag delt i mindre segmenter, dvs. underavsnitt, som forsynes av hver sin bronkiegren. Denne oppdelingen har stor betydning for forløpet og behandlingen av mange sykdommer, og spesielt for lungekirurgien, fordi den gjør det mulig å fjerne enkelte lungesegmenter uten å skade resten av lungen.

Hos et voksent menneske veier lungene til sammen mellom 800 og 1100 g, den høyre er tyngst, og veier ca. 100 g mer enn den venstre som altså har en lapp mindre, og også har avgitt plass for hjertet. Lungevevet er bløtt, svampet og elastisk, og gnir man det mellom fingrene, knitrer det, fordi det inneholder luft i de utallige, små, indre blærene.

Lungen kan flyte på vann, men bare pga luftinnholdet, og lungevev fra et dødfødt barn, som altså aldri har fått luft i lungene, vil dermed synke. Hos den nyfødte er lungeoverflaten lys rød, men med årene blir den grå av forurensinger og får en karakteristisk nettegning som skyldes avleiring av karbonstøv i bindevevet mellom lungenes minste segmenter, som bare er et par mm i tverrsnitt.

Småcellet luftrørskreft

Her er det betimelig å ta med litt omlungekreft, en av vår tids fremste dødsårsaker. Selv om man kaller det for lungekreft, er det egentlig er en sykdom i luftrørsforgreningene (bronkiene) og ikke i lungeblærene.

De personene som lider av kreft i luftrørsforgreningene har som oftest vært storrøykere, men det kan også være andre faktorer som ligger til grunn, som arvelig disposisjon, langvarig luftrørsbetennelse (bronkitt), astma, langvarig alkoholforbruk, luftforurensinger etc., så det kan være mange faktorer med i bildet. Men det er uten tvil en sterk forbindelse mellom sigarettrøyking og luftrørskreft, noe som understøttes av følgende:
1: I tobakksrøyk finnes det forskjellige stoffer man vet er kreftfremkallende.
2: Det er mulig å fremkalle hudkreft hos forsøksdyr ved gjentatte penslinger med tobakkstjære.
3: I plateepitelet som kler luftveisforgreningene kan man hos røykere finne m ikroskopiske forandringer av en type som kan gå forut for utviklingen av kreft ( prekarsinom).

Man skiller mellom flere typer lungekreft og inndelingen bygger på vevsundersøkelser. Den mest vanlige typen er kreft i plate-epitelet på luftrørsforgreningene, plate-epitelcellekarsinom, en type svulst som består av plate-epitelceller.

En annen type er kreft i kjertelcellene i slimhinnen som kler luftrørsforgreningene (adenokarsinom). Denne type svulst består av kjertelceller som produserer unormalt store mengder slim. En mer uvanlig kreftform er småcellet luftrørskreft (oat-cell-carcinoma), som kjennetegnes ved at alle svulstcellene er små, med mørk kjerne og sparsomt med cytoplasma.

Foruten celledelingen, som er kjennetegn for alle kreftsvulster, dør det her også mye vev (nekrose), og det er den mest ondartete formen for luftrørskreft. Vi har ogsåstorcellet luftrørskreft, hvor cellene ikke utvikler seg til en bestemt type, altså de er verken plate-epitelceller eller kjertelceller. Alle fire typene kan trenge inn i vevet omkring (lunger, hjertet, spiserør), og føre til svært alvorlige komplikasjoner, og dessuten spre seg via lymfe- og blodbanen, den første spredningen skjer vanligvis til lymfeknutene. Andre steder lungekreften kan spre seg til er lever, binyrer, skjelett, hjerne eller den andre lungen, og av og til kan spredning også skje til benmargen.

Celletypen har svært stor betydning for utsiktene til helbredelse, hvis et operativt inngrep ser ut til å være mulig, har de med plate-epitelcellekreft og adenokarsinom de beste sjansene til helbredelse. Småcellete svulster gir langt dårligere utsikter, da de vokser svært sterkt og sprer seg hurtig.

Symptomene som kan indikere lungecancer er bmoppspytt, noen ganger opptrer det skikkelige hosteanfall. Årsaken til irritasjonshosten kan være en begynnende svulst i luftrørsforgreningene, og denne spesielle hosten er et viktig sykdomssymptom.

Sterk slimproduksjon er symptom for en bestemt type luftrørskreft, opphosting av minimale mengder blod i slimet (ofte er det bare mikroskopiske undersøkelser av slimet som kan vise at der er blod) beror på en liten blødning fra svulsten.

Feberanfall kan også være et symptom. Disse kan forløper omtrent som ved en influensa eller bronkitt, men beror imidlertid på at en tilstopping er under utvikling omkring eller bak svulsten.

Avmagring er et annet symptom, men dette er ingen regel, ved langsomtvoksende svulster i overflatecellene i luftrørsforgreningene, ser man ingen avmagring.

Kortpustethet og dårlig form/kondisjon er atter et annet symptom, noen ganger kan man høre en pipende bilyd både ved inn-/og utånding. Det kan merkes en verkende eller trykkende følelse i brystet, og det kan merkes lette mage-/tarmforstyrrelser.

Alle disse symptomene er i seg selv lite alarmerende, og kan ofte tas for å være tilbakevendende influensa, bronkitt eller forkjølelse. Dersom du som veileder i en helsekostforretning får kunder med ett eller flere av disse symptomene, så er det viktig å være litt ekstra på vakt. I tillegg til å gi dem noe lindrende mot plagene, bør de rådes til snarest mulig å oppsøke lege for å ta prøver.

Tuberkulose.
Tuberkulose er en smittsom sykdom, som fremkalles av tuberkelbasillen, mycobacterium tuberculosis. Smittestoffet er en stavformet bakterie, basille, som ble oppdaget av den tyske legen Robert Koch i 1882. Sykdommen kan ramme en rekke forskjellige organer, men det er som oftest lungene som rammes.

Tuberkelbasiller
Dersom en person med smitteførende tuberkulose hoster, nyser eller spytter, kan tuberkelbasillen bli skilt ut i væskedråper. Enten kan smitten skje ved at slike dråper kommer direkte ned i luftveiene til et annet menneske, eller så kan spyttet som ligger på bakken tørke inn og virvles opp som støv, som så andre puster inn.

Tuberkelbasiller kan spres gjennom blodet og gi betennelsesprosesser i flere organer samtidig, sykdommen kalles da miliær tuberkulose. I et tidlig stadium kan tuberkulosen vise seg i lymfekjertlene, som hjernhinnebetennelse (meningitis) og som brysthinnebetennelse (plevritis). Sykdommen kan også på et noe senere stadium forekomme i ben og ledd, tidligere så man ofte at sykdommen satte seg i ryggraden og førte til pukkelrygg (gibbus). Tuberkulose kan også opptre i tarm, nyrer og urinveier.

Tidligere ble det ofte foretatt kirurgiske inngrep hos en tuberkulosepasient, som fjerning av syke deler (reseksjonsbehandling). Ved kollaps – eller pneumothoraxbehandlingbehandling, slapp legen luft inn i lungesekken for å få den til å falle sammen. Dette skulle bidra til hurtigere heling av sykdommen. Man kunne også få lungen til å falle sammen ved å operere bort deler av ribbena (thorakoplastikk). Ved elektrisk brenning fjernet man sammenvoksing mellom lunge og brysthinne.

I dag er slike inngrep ikke lenger aktuelle, aktiv tuberkulose behandles med medikamenter. I behandlingen anvendes ofte en kombinasjon av følgende tre legemidler; streptomycin, paraaminosalisylsyre (PAS) og isoniazid.

Hikke
Hikke oppstår når mellomgulvet plutselig trekker seg sammen i krampaktige rykninger. Mellomgulvet, som er forbundet med lungene, hjelper oss med å puste, når det trekker seg sammen, trekker det samtidig i lungene, som dermed kan fylles av luften vi puster inn. Omvendt hjelper avslapningen av mellomgulvet oss med å puste ut. Normalt åndedrett foregår altså ved at mellomgulvet vekselvis trekker seg sammen og slapper av. Men noen ganger – og man vet ennå ikke hvorfor – trekker mellomgulvet seg plutselig sammen i et krampaktig rykk – et hikk. Umiddelbart etter en slik sammentrekning lukkes den såkalte stemmerissen i strupehodet, og det utløser den karakteristiske hikkelyden. Deretter blir åndedrettet og bevegelsene i mellomgulvet normale igjen – helt til neste hikk.

Vi hikker normalt mellom 6 og 60 ganger i minuttet, og i de fleste tilfellene går hikken over av seg selv, men det finnes faktisk eksempler på personer som har fortsatt å hikke i årevis. Legene har ingen gode forslag til hvordan man skal få hikke til å slutte, men det finnes en sann overflod av mer eller mindre gode kjerringråd. De vanligste av disse rådene går ut på å holde pusten, å drikke et glass vann mens man står på hodet, eller å spise en skje med sukker.

Share This