Reproduksjonssystemet

Helsesidene

Enkel BMI Kalkulator

Slik regner du ut din BMI

Divider din vekt med taller du får når du ganger høyde og høyde.

Eksempel: Du veier 75 kg og er 1.65m høy 1.65 * 1.65 = 2,7225 75 : 2,7 = 27,7 Din BMI er altså 27,7

Overvekt er en BMI på mer enn 25 Fedme er en BMI på mer enn 30 Ekstrem fedme er en BMI på mer enn 40 personer over 65 år kan stå i fare for å bli underernært, og bør sørge for at BMI ligger mello 24 og 29.

Reproduksjonssystemet består av alle indre og ytre kjønnsorganer, og sørger for formringen. Kjønnsorganene, genitalia (lat. genitum, avlet), anlegges hos begge kjønn som et dobbeltanlegg, både mannlig og kvinnelig, men i løpet av de tre første månedene av fosterlivet vil de utvikle seg videre til å bli enten et guttefoster eller et pikefoster.


De indre kjønnsorganer
omfatter de primære kjønnsorganer, gonader, dvs testikler og eggstoker, der kjønnscellene utvikles, samt utførselsgangene for disse med ledsagende kjertler. Viktige deler av de indre kjønnsorganer utvikles fra kjønnsgangene som er parede og rørformede, hos kvinnen blir disse til eggledere, livmor og øvre del av skjeden, mens de hos mannen blir bærehalskjertel, sædblære og sædstreng (sædfunikkel).
Hos mennesket deler vi kjønnsorganene i to grupper, de indre- og de ytre kjønnsorganer.


Mannens kjønnsorganer. (Illustrasjonskilde: Wikipedia)

1. Urinblære
2. Kjønnsbeinet
3. Penis
4. Svamplegemet
5. Glans
6. Forhuden
7. Urinrørsåpningen
8. Colon sigmoideum
9. Endetarmen
10. Sædblæren
11. Ductus ejaculatorius
12. Prostata
13. Cowpers kjertel
14. Endetarmsåpningen
15. Sædlederne
16. Bitestikkelen
17. Testiklene
18. Pungen

Mann og kvinne har ulike roller i forplantningen, hans oppgave er å produsere sædceller og overføre disse til kvinnenes reproduksjonsapparat, kvinnens oppgave er å produsere egg som kan befruktes av sædcellene, og gi det befruktede egget beskyttelse og næring under fosterutviklingen. Hos mannen består ytre kjønnsorgan av penis, altså det organet som formidler overføringen av sædceller til de indre kjønnsorganer hos kvinnen, hvor så sædcellen kan smelte sammen med eggcellen.

Det mannlige lem er bygd opp av tre svamplegemer, hvorav to befinner seg på oversiden og ett på undersiden av penis. Svamplegemene består av et innviklet nettverk av vener og pulsårer og inneholder små rom som ved seksuell opphisselse fylles av blod. Dette fører til at penis blir stiv, erigert, og kan føres inn i kvinnens skjede for å gjennomføre kjønnsakten coitus.

Penis er dekket av hårløs, glatt hud, som ligger løs i forhold til det underliggende vev. På toppen av lemmet, glans, danner huden en hudfold, forhuden, preputium, som helt eller delvis beskytter glans. På innsiden av forhuden ligger en rekke talgkjertler som skiller ut en væske med en sterk lukt, smegma.

Penishodet er en utvidelse av svamplegemet. På undersiden av penis finner vi en hudstreng, frenulum.

The Atlas of Human Sex Anatomy, et verk som er pensum ved medisinske fakulteter rundt i verden, anslås normal størrelse på en slapp penis til å være mellom 8,5 og 10,5 cm, (middellengden er 9,5 cm). En ereksjon betyr som regel 60 % økning av lengden, slik at en erigert penis vil ha en lengde på 15 cm., med variasjoner fra 12 – 18 cm.

I følge Alfred Kinsley så er det bare 24 % av alle menn som faktisk har en penis med en slik gjennomsnittslengde. Kun 5 % har en ereksjon som måler mindre enn 9 cm., og 1 av 100 har en ereksjon som måler mer enn 23 cm. Omkretsen på penis ligger gjennomsnittlig på mellom 8 – 12 cm.

Omskjæring innebærer at forhuden på penis fjernes ved at forhuden trekkes frem over penishodet og skjære av. Hos mange folkeslag er dette en del av et religiøst rituale, mens det hos andre er hygieniske årsaker som ligger bak, da penis etter en slik operasjon er lettere å holde ren.

De mannlige sædkjertlene, testiklene, gjennomgår en temmelig komplisert utvikling. Tidlig i fosterlivet ligger de høyt oppe på bakre vegg av bukhulen. Senere i fosterlivet forflytter de seg nedover, mens forskjellige deler av fremre bukvegg blir trukket med nedover i pungen for å danne kapslene omkring testiklene, bitestiklene og sædstrengene.

De to stedene hvor fremre bukvegg gjennombores, kalles for venstre og høyre lyskekanal, og det er via disse kanalene at forflytningen av testiklene videre ned til pungen foregår.

Hver av testiklene skyver en fold av bukhinnen foran seg, og denne folden,processus vaginalis, splittes ved slutten av forflytningsprosessen fra resten av bukhinnen, slik at det oppstår en dobbelvegget bekledning av testikkel og bitestikkel. Årsaken til hele forflytningsprosessen, er at temperaturen i kroppshulen er for høy for en normal produksjon av sædceller i testikkelen. Det hender at forflytningen ikke er helt fullført ved fødselen, testikkelen vil da måtte hjelpes ned i pungen ved et kirurgisk inngrep.

Pungen (Scrotum) har et underhudsbindevev med en stor mengde glatte muskelfibere. Dette tynne muskellaget kan trekke seg sammen ved kulde og utvide seg ved varme. Når det blir for kaldt, rynker huden seg sammen og drar dermed innholdet i pungen nærmere kroppen, og blir det for varmt slappes den glatte muskulaturen av, og huden utvides, dermed får testiklene større avstand til kroppen. En annen følge av for høy temperatur er at spermieproduksjonen vil avta og etter hvert stanse.

Testiklenes
hovedoppgave er å produsere spermier og det mannlige kjønnshormonet testosteron, som er det viktigste mannlige kjønnshormonet, og helt avgjørende for normal utvikling av mannens kjønnsorganer og andre kjønnskarakterer Testosteronet styres fra hypofyseforlappen, og stimulerer dessuten kjønnsdriften og preger mannens psyke.

Testiklene har en oval form, og er p åstørrelse med et dueegg, og i sin kapsel henger den i sædstrengen. Kapselen deler seg innover i en rekke rom, slik at testikkelen dermed deles inn i flere lapper. Hver av disse lappene er så godt som fullstendig fylt av de sæddannende kanaler, som i en voksen testikkel danner et nett som fyller hele lappen.

Veggene består av to typer celler; stamsædceller, spermatogonier, og deres støtteceller, sertoli-cellene. Under puberteten utvikler stamsædcellene seg via en rekke mellomstadier, spermacytt, spermatid, til moden sædcelle, spermatozo. Sædkanalene munner ut i samlerør, som sammen danner et helt nettverk, rete testis. Dette nettverket går i sin tur over i sterkt tvinnede kanaler som danner bitestikkelen, epididymis.

Testiklene har en dobbeltfunksjon, i tillegg til åprodusere sædceller, produserer de også mannlige hormoner. I motsetning til hva som er tilfelle hos en del pattedyr, foregår det hos mennesket en uavbrutt produksjon av sædceller, og disse består av et hode, et mellomstykke og en lang hale, flagell.

Sædcelle


Produksjonen av sædceller begynner i puberteten og ledsages av de primære kjønnskjennetegnene; kjønnsorganet vokser i størrelse, skjeggvekst starter, stemmen blir dypere, det kommer hårvekst ved kjønnsorgan og i armhuler. Hele denne modningsprosessen reguleres av hormoner som hovedsakelig kommer fra kjertler i hypofysen, binyrene og kjønnskjertlene. Den modne sædcellen inneholder et enkelt sett av alle arvelige egenskaper, dvs 23 kromosomer. Sæden som støtes ut ved en sæduttømming består av sædceller og sædvæske, semen.

Sædvæsken produseres av de mannlige kjønnsorganers bikjertler (blærehalskjertler, sædblærene og cowpers kjertler), og tjener som transportmiddel for sædcellene. Dessuten inneholder den forskjellige næringsstoff som er uunnværlige for sædcellenes stoffskifte, og enzymer som skal påvirke veggen i egget.

En sæduttømming inneholder ca. 3 ml. væske, antallet sædceller beregnes vanligvis pr. ml. sæd, ejakulat, og som regel er dette antallet 40 – 120 millioner. Er sædcelleantallet sterkt nedsatt, reduseres sjansene for befruktning. Sædcellene beveger seg framover ved å lage bølgende bevegelser med halen.

Bitestikkelen (epididymis) er et langstrakt organ som ligger inntil baksiden av testikkelen, og strukturen kan sammenliknes med den som er i testikkelen. Utførselskanalene fra bitestikkelen forener seg til ett enkelt utførselsrør (ductus epididymis), som går gjennom hele bitestikkelen og videre bøyer av oppover, for så å gå over i sædlederen (duktus defferens). Den er så buktet at den totale lengde kommer opp i 5 – 7 desimeter, og dermed kan en stor mengde sædceller samle seg opp i den. Sædlederen, hvis vegg består av sterke muskelbunter, løper sammen med pulsårer, vener, lymfekar og nerver til testikkelen.

Alle disse strukturene kalles samlet for sædstrengen, funiculus spermaticus. Denne går inn i bukhulen via lyskekanalen, og på høyde med innerste lyskering bøyer den skarpt av mot midten. Den går så langs bekkenveggen til baksiden av blæren, før den trenger inn i blærehalskjertelen, prostata, går gjennom denne, og munner ut i urinrøret. Fra dette punktet har sæd og urin felles utførselsvei.

Like før stedet hvor sædblæren munner ut i sædlederen, har denne en langstrakt, ca. 5 cm lang, utvidelse, ampulla ductus deferentis, som man tidligere antok tjente som lagringssted for sæd, men nå antas det at den kun har en kjertelfunksjon, dvs at den setter væske til sæden. De viktigste reserver av sædceller finnes i bitestikkelen. Sædcellene som støtes ut under en sæduttømning (ejakulasjon), ligger lagret i utvidelsen i sædlederen.

Prostata omgir urinrøret, like under blæren

Blærehalskjertelen, sædblæren og Cowpers kjertler utgjør de mannlige kjønnsorganenes bikjertler, og produktene disse kjertlene utskiller, utgjør, sammen med sædcellene, sæden (sperma).

Blærehalskjertelen, prostata, ligger like under urinblæren, og omgir urinrøret. Den består av 2 lapper, men ved svulstutvikling av kjertelvev kan det oppstå en midtlapp i tillegg. Hver lapp inneholder et antall små kjertler, som er omgitt av muskelbunter, og utførselskanalene fra disse små kjertlene munner ut i urinrøret.

I prostata dannes en tyntflytende væske, prostatavæsken, som blandes med sædceller ved sædavgang. Væsken inneolder blant annet den næringen sædcellene trengerfor å orke med den lange veien fram til eggets befruktningssted.

En av mannens store plager er nettopp prostata/blærehalskjertelen, som har en tendens til å vokse med årene. Etter hvert som den blir større, vil den klemme sammen urinrøret, og det blir vanskelig å få tømt blæren. Prostatakreft gir som oftest ikke symptomer i et tidlig stadium, det vises stort sett ved treg vannlatingen og dårlig kraft på urinstrålen, altså de samme symptomene som viser seg ved aldersbetinget forstørrelse av prostatakjertelen. Om det er viktig å få stilt en tidlig diagnose, som for eksempel for dem som har familiemedlemmer som har fått prostatakreft før fylte 60 år, er det gode metoder å bruke. Ved å måle PSA-veriden, vil man kunne få bedre indikasjoner på om det dreier seg om kreft. PSA (Prostata-spesifikt-antigen) er et protein som lages i prostata og som frigjøres til blodet. Jo høyere nivået av PSA er, jo større er risikoen for at personen har prostatakreft.

Cowpers kjertler ligger på hver side av urinrøret, i bekkenbunnmusklene,diafragma urogenitale. Begge utførselskanalene har sitt forløp gjennom den tykkeste delen av svamplegemet, corpus spongiosum, og munner ut på undersiden av urinrøret.


Kvinnens kjønnsorganer

Kvinnens kjønnsorganer består av kjønnslepper, skjede, klitoris, livmor, eggstokker og eggledere. De to brystkjertlene med brystvorter blir også gjerne inkludert i de kvinnelige kjønnsorganene. Betegnelsen på kvinnens ytre kjønnsorganer er vulva, hvor man finner ulike strukturer.

Klassisk undervisningsplansje i Anatomi
Plansje fra nettsidene til Høgskolen i Vestfold: http://www-lu.hive.no/plansjer/

 

Venusberget, mons pubis, deler seg, og fortsetter som to 7,5-10 cm lange lepper, før de igjen smelter sammen igjen bak vagina. Det hårete området på hver side kalleslabia majora, de store kjønnsleppene, og de har, som venusberget, rikelig med hår, dessuten rikelig med svettekjertler, fettvev og talgkjertler. De store kjønnsleppene tilsvarer utviklingsmessig mannens pung.

Kvinnens kjønnsorganer. (Illustrasjonskilde: Wikipedia)

1. Eggleder
2. Urinblære
3. Kjønnsben
4. G-punkt
5. Klitoris
6. Urinrør
7. Skjede
8. Eggstokk
9. Colon sigmoideum
10. Livmor
11. Fornix vaginae
12. Livmorhals
13. Endetarm
14. Endetarmsåpnong

Man kan lett få plager som betennelse i hårrøttene, talgklumper og andre hudplager i dette området, akkurat som andre steder i huden. De store kjønnsleppene har først og fremst til oppgave å beskytte de innenfor liggende viktige strukturene, dessuten skal de holde området innenfor fuktig.

Innenfor de store kjønnsleppene finner vi to langstrakte folder, disse kalles labia minora, de små kjønnsleppene. Tiltross for navnet kan de ofte være ganske store å stikke godt utenfor de store kjønnsleppene, noe som faktisk er mer «normalt» enn at de skjules. En undersøkelse viste at det innenfor «normalen» var så store variasjoner på lengden av de indre kjønnsleppene som fra 1/2 til 8 cm. Det er ikke bare i størrelse de kan variere mye, men også i farge, fra lysrøde til brunsvarte, og formen kan variere fra glatt til ruglete og krøllete.

Photograph of the vulva.
1. Pubic hair (shaved)
2.Clitoral hood
3. Clitoris
4. Labia majora
5. Labia minora (enclosing the Vaginal Opening)
6. Perineum.

De små kjønnsleppene mangler hår, fettvev og svettekjertler, men har rikelig med talgkjertler, apokrine kjertler, (kjertelvev hvor sekretet utgjøres av deler av kjertelcellene, finnes også bl.a. i armhulens svettekjertler), blodårer og elastisk vev.

Både det at de er rike på elastisk vev, og at de smelter sammen over klitoris og danner en forhud som strekker og masserer denne, gjør at de små kjønnsleppene har stor betydning for kvinnenes seksualliv. De har også betydning når det gjelder å regulere urinstrålen.

Klitoris likner en liten penis og tilsvarer også denne i oppbygning. Den er utstyrt med tallrike følelegemer og nerveforgreninger, og ved stimulering av disse vil kvinnen som regel få en følelse av vellyst. Klitoris er den delen av kvinnens kropp som er forsynt med flest nerver, faktisk godt over 8000, og det er mer enn dobbelt så mange som finnes i hele mannens penis. Størrelsen på klitoris er helt individuell, og det meste av den er som regel gjemt under muskler og bindevev, slik at det kun er tuppen som stikker fram. Den synlige delen av klitoris kan variere fra 5 mm til 2,5 cm på en voksen kvinne, men størrelsen på klitorisens spiller ingen rolle, verken når det gjelder hvor raskt eller hvor kraftige orgasmer kvinnen oppnår.

Klitoris fortsetter over i to svamplegemer under huden, lik dem vi finner i mannens penis. Ved seksuell aktivitet fylles disse med blod slik at klitoris blir stiv og ekstra følsom for stimulering, og den blir dobbelt så stor som normalt når kvinnen nærmer seg orgasmen. Etter orgasmen bruker klitoris kun 15 sekunder på å gå tilbake til normal størrelse. 75% av alle kvinner må ha en eller annen form for direkte stimulering av klitoris for å oppnå orgasme. Når kvinnen sover, oppfører klitoris seg omtrent som mannens penis, den svulmer opp ca hvert 90. minutt. Klitoris er for øvrig det eneste menneskelige organ som tilsynelatende ikke har noen annen funksjon enn å gi nytelse.

De små kjønnsleppene omslutter skjedegården, vestibulum som også er rikelig forsynt med nerver. I forgården munner urinrøret ut, og bak denne åpningen ligger skjedeinngangen. Her har de små, slimproduserende kjertlene, bartholinske kjertlene, en på hver side, åpningen for sin utførselsgang. Slimet fra disse kjertlene strømmer ut i forgården og gjør den glatt.

I skjedeåpningen, introitus vaginae, er det en semisirkulær slimhinnefold, hymen(jomfruhinnen) som revner ved det første samleiet. Enkelte kvinner, spesielt de som har født, vil kunne ha noen små vevsfrynser i nedre del av skjeden, som små utvekster. Dette er rester etter hymen, og altså helt ufarlig.

Blant mange folkeslag har hymen en helt spesiell betydning, og er symbol for uskyld. Når bruden blør på bryllupsnatten, betyr det at hymen ble sprengt, og dermed var altså bruden urørt. En manglende blødning trenger slett ikke å bety at kvinnen tidligere har gjennomført et samleie, den kan briste av flere grunner, som for eksempel ved hard fysisk trening.

Skjeden, vagina, leder opp til de indre kjønnsorganene, og strekker seg fra skjedeinngangen og oppover og bakover. Den øverste delen omkring ytre mormunn er utvidet og kalles skjedehvelvingen.

Det er i skjeden sæden blir tømt ut, og herfra føres sædcellene opp gjennom livmorhalskanalen, livmorhulen og fram til egglederne.

Skjeden utvikles og modnes under påvirkning av østrogener, slik som tilfelle er for resten av kjønnsorganene. I barneårene er skjeden et lite og skjørt organ med tynne vegger, mens det utvikles til å bli et saftig og elastisk organ som er 7,5 – 13 cm. langt, og bredt nok til å romme to-tre fingre. Under seksuell opphisselse kan det vokse ytterligere ca. 5 cm. og måle opptil 5 cm i diameter, og ved en fødsel kan skjeden bli hele 25 cm. i tverrsnitt.

Skjeden er et lukket rør, og det er umulig for tamponger, pessarer eller andre ting som blir puttet inn i skjeden å forsvinne oppover, det forblir i skjeden til det blir fjernet. Presser man på øvre skjedevegg framkalles det vannlatingstrang, det er fordi det da presses på urinblæren. Siden vevet som ligger mellom blæren og skjeden knapt er 1 cm. tykt, vil trykk i skjedeveggen automatisk overføres til blæren.

Livmoren, uterus, består av livmorhalsen, cervix uteri, og livmorkroppen, corpus uteri. Livmorkroppen er et muskuløst hulorgan som kan likne på en gråpære av størrelse og form, og har som oppgave å ta vare på, og ernære et foster under utviklingen til et levedyktig menneske.

De fleste kvinner har det som blir kalt anteflektert livmor. Det betyr at livmoren er tippet forover og danner en rett vinkel med skjeden. Vanligvis ligger da livmoren oppå urinblæren. Hos enkelte kvinner står livmoren den andre veien, den er retroflektert, tipper bakover. Fremdeles vil det være en vinkel mellom skjeden og livmoren, men nå er livmoren bøyd bakover mot endetarmen.

Livmorhulen, cavum uteri, er en spalteformet hule som ligger i forlengelse av livmorhalskanalen. Hos den ikke-gravide kvinne er den bare en trekantet spalte, og på det bredeste ikke større enn en tommelfingernegl. Grunnen til at hulrommet er så lite i forhold til den pærestore livmoren, er at veggene er svært tykke, de kraftige muskelveggene utgjør nesten 90 % av livmoren. Livmoren består først og fremst av glatt muskulatur, og hulen er kledd med en slimhinne, livmorslimhinnen eller endometriet, som er meget rik på blodårer og kjertler.

Livmoren er utvilsomt et av de mest imponerende organ vi har i kroppen når vi tenker på omstilling og funksjon. Fra den beskjedne pærestørrelsen, kan livmoren vokse seg til en størrelse som en diger vannmelon, for så i løpet av kort tid atter å trekke seg sammen til pærestørrelse.

Hos en ikke-gravid kvinne vil livmoren bare romme 1 teskje med væske og veie 30-60 g, mens den i løpet av svangerskapets 280 dager vil øke i vekt til rundt 1 kg, romme et barn på tre kilo, morkake på ca. 600 gram, og ca. 1 liter fostervæske (fostervann)!

Under graviditeten blir muskelfibrene strukket, men det blir også dannet nye muskelfibere, elastiske fibere og blodårer. Selv om ligamentene eller båndene som støtter og holder livmoren oppe strekkes under graviditeten, kommer de raskt tilbake til sin opprinnelige lengde etterpå. Hos en ikke-gravid kvinne har disse båndene også en annen funksjon enn å holde livmoren på sin normale plass, de hjelper til med å gjøre den mer bevegelig, som for eksempel at den kan bøyes bakover dersom urinblæren er full.

Etter hvert med økende alder og flere barnefødsler kan ligamentene miste noe av sin elastisitet, på samme måte som brukte gummistrikk, noe som kan føre til at livmoren synker ned.

Endometriose er en sykdomstilstand som innebærer at celler fra endometriet (livmorens slimhinne) befinner seg på steder de ikke hører hjemme, for eksempel i eggstokkene, egglederne, skjeden, tarmen eller andre steder i bukhulen. Disse cellene fester seg til overflaten av andre organer og danner cellegrupper som kan variere i størrelse, fra et knappenålshode til appelsinstore.

Disse feilplasserte endometrium-cellene vil oppføre seg som livmorslimhinnen for øvrig, og før hver månedlige blødning skjer det en forstørrelse og blodansamling i dem og en blødning skjer sammen med menstruasjonen.Tilstanden kan føre til faste sammenvoksninger mellom eggledere og eggstokker, eller mellom tarmen, urinblæren og livmoren, og det kan også dannes cyster. Disse inneholder en mørkfarget væske, som består av gammelt menstruasjonsaktig blod, og en cyste kan bli så stor at den trykker på andre organer. Den kan også sprekke, noe som krever øyeblikkelig kirurgisk behandling.

I mange tilfeller vil det være nok med medikamentell behandling av endometriose, det som da gjøres er å gi pasienten bestemte kvinnelige kjønnshormoner. Man kan for eksempel satse på at menstruasjonene opphører midlertidig, noe som bare går for en kort stund, eller det kan gis P-piller. Disse stopper ikke menstruasjonen helt, men reduserer den i hvert fall kraftig I tillegg til at endometriose kan gi svært kraftige smerter og menstruasjonsblødninger, kan det også føre til sterilitet, men det utvikler seg ikke til kreft.

Livmorhalsen stikker et par centimeter ned i skjeden og den nederste delen kalles livmortappen, portio. Midt på denne tappformede dannelsen er der en liten innbuktning, et lite hull, og dette er det vi kaller mormunnen. Det er åpningen inn til livmorhalskanalen, som igjen fører opp til selve livmorhulen.

Mormunnen er på størrelse med hodet på en fyrstikk, men kan utvides så mye at et barn kan passere. Det er dette hullet fødselshjelperen sikter til når det snakkes om at ”åpningen er så og så stor, stor nok til å begynne å trykke for eksempel. Det er opp gjennom livmorkanalen og gjennom mormunnen sædcellene må svømme for å møte egget i livmorhulen, og det er den samme veien menstruasjonsblodet må gå for å komme ut.

Egglederne, tube eller salpinx, er det stedet hvor egg og sædcelle møtes. De er 10-15 cm lange, og ikke stort tykkere enn et tannbørstehår, men de elastiske veggene er dannet av muskulatur, noe som gjør at egglederne blir tykke som et sugerør utvendig. Disse tykke og elastiske veggene er nødvendig for eggledernes bevegelighet, likeledes for å beskytte den trange kanalen.

I tillegg til å være stedet eggcelle og sædcelle møtes, er egglederne også ansvarlig for å beskytte det befruktede egget slik at det kan overleve de tre dagene det tar før det når ned til livmorhulen. Kanalene i egglederne er kledd med høyt spesialiserte celler, som sørger for at det befruktede egget får den næringen og vekst det skal ha på vei til livmoren.

Denne reisen på ca. 10 cm. er en svært lang vei for egget, vi kan nesten sammenlikning det med den strekningen det ville være for oss å kjøre fra Lindesnes til Nordkapp! Når det befruktede egget så når livmorhulen, må det være i stand til å lage en liten fordypning og implantere seg selv i livmorveggen.

For å kunne fange opp egget er den ytre, åpne enden i egglederne utvidet og formet som en trakt, og ligger krummet omkring eggstokken. Trakten ender i små frynser som blir kalt fimbrier, og er av vital betydning for at egget skal kunne transporteres trygt fra eggstokkene og inn i egglederne. Ved en eller annen ukjent mekanisme vet disse små frynsene akkurat når egget blir støtt ut av eggstokkene, og ved eggløsning legger de seg over eggstokkene og sveiper over dem.

Noen spesielle hårceller som sitter like på innsiden av fimbriene lager et sug ved at hårcellene slår unisont, og egget blir rett og slett sugd inn i egglederne. Dersom forholdene er gode, vil eggcellen være omringet av sædceller straks det er kommet inn i egglederen. Det er i de 5 cm. som er nærmest fimbriene at befruktningen som oftest foregår.

Kvinner blir født med alle de eggene de har, det dannes ikke nye. Det vil igjen si at eggene eldes med kvinnen, og eksperter har anslått at om ni av ti egg hos en kvinne på 21 år er brukbare, er dette omvendt når kvinnen er 41 år, da er ni av ti egg ubrukelige. Derfor kan det være vanskeligere modne kvinner å bli gravide og risikoen for spontanabort er også høyere. Mens abortfrekvensen hos en tjueåring er mellom 5 og 10 %, er den mellom 30 og 40 % hos en førtiåring.

Også når det gjelder prøverørsbehandling stiller de yngre kvinnene sterkest. Statistikken viser at av ti kvinner som som gjennomgår en slik behandling, vil tre bli gravide, mens hos dem over førti år vil dette kun skje hos en av ti kvinner.

Egglederbetennelse, salpingitt, kan føre til sammenvoksing av slimhinnen, slik at egglederne blir tette, og de sykdommene som oftest fører til tette eggledere er gonoré og klamydiainfeksjoner. Dersom en kvinne har tette eggledere, vil passasjen nedover eggledene være stengt, dermed vil sædcellene være forhindret fra å svømme oppover, og eggcellene forhindret fra å komme nedover, dermed vil både et møte og en befruktning være umulig. Kvinnen vil ha normal menstruasjon og hormonelle funksjoner, så det er som regel ikke noen slike tegn som vil fortelle at noe er galt. Om den ene egglederen av en eller annen grunn er fjernet, vil kvinnen likevel kunne bli gravid dersom den andre fungerer normalt.

Eggstokkene, ovariene, kan av form og størrelse sammenliknes med en drue. De har en gråhvit farge, og er festet til hver sin side av livmoren med et spesielt bånd, ligament, som er 2-5 cm langt. Eggstokkene ligger nærmest i skyggen av eggledernes fimbrier, og blir holdt på plass av ligamenter og omliggende vev.

På grunn av at ligamentene er elastiske, har eggstokkene noe bevegelighet, og kan noen ganger ligge langsetter, og andre ganger bak livmoren. Som to kjemiske fabrikker leverer de hormonene østrogen og progesteron til blodbanen, slik at resten av kroppen får et kvinnelig preg.

Østrogen er det hormon et som er ansvarlig for at brystene og hoftene får form, forandringene som skjer med skjeden fra å være et lite skjørt organ til å bli modent og saftig, og dermed få en seksuell funksjon. Østrogen har også betydning for vekst og utvikling av klitoris og kjønnsleppene. En del forskere mener at østrogen kan forhindre eller forsinke osteoporose og åreforkalkning, det er nemlig færre kvinner enn menn i samme alder som får hjerte-karsykdommer, noe som støtter teorien om at østrogen kan ha en beskyttende funksjon ved å utsette noen av de degenerative prosesser. En uke etter at egget har løsnet produseres et hormon som får livmoren til å vokse.

Menstruasjon (lat. menses, måned) er en periodisk avstøtning av livmorslimhinnen, og ytrer seg som en blødning fra skjeden. Den aller første menstruasjonen kallesmenarke (gr. men = måned, arche = begynnelse) og innfinner seg vanligvis kvinnen er kommet opp i en vekt av ca. 48 kg, hos den hvite rasen vil det som regel være i 12 – 13 års alderen. Normalt varer menstruasjonen i 4 – 5 dager, og blodtapet er sterkest de første dagene, og totalt vil kvinnen miste inntil 80 ml blod.

Menstruasjonen ledsages av svake sammentrekninger i livmormuskulaturen, menstruasjonssmerter, som enkelte ganger kan bli så kraftige og smertefulle at kvinnen faktisk blir arbeidsufør.

Eggstokkene har allerede begynt å fungere før den første menstruasjonen inntrer, og det vil være tegn til hårvekst under armene og på kjønnsorganet, i tillegg vil brystene ha begynt å vokse. Slimhinnene i livmoren stimuleres etter hvert av det stigende innholdet av eggstokkhormonene i blodet, og det fører da til at den første menstruasjonen opptrer. En menstruasjonssyklus varer fra menstruasjonens første dag, til neste menstruasjons første dag, og er vanligvis på 4 uker. (Variasjoner på 3 eller 5 uker er innenfor normal syklus.)

Menstruasjonssyklusen.
1. dag i menstruasjonssyklus = 1. dag med blødning.

-Prolifasjonsfasen:
FSH (Follikkelstimulerende hormon) får follikler til å modne, og de begynner å skille ut østrogen.
Østrogenet stimulerer til nydanning og vekst av livmorslimhinnen.
Høyt østrogennivå stimulerer til kraftig økning av LH (Luteiniserende hormon).
LH får follikkelen til å briste og egget slynges ut.
Follikkelen omdannes til et gult legeme (corpus luteum) som skiller ut progesteron.

– Sekresjonsfasen:
Progesteron forbereder livmorslimhinnen på implantasjon av egget.
Slimhinnen blir saftig, næringsrik og blodrik. Dersom egget ikke blir befruktet, blir det
gule legemet tilbakedannet.
Dersom egget blir befruktet vil det skille ut HCG (Humant chorion gonadotropin).
Dette hormonet vil hindre at corpus luteum tilbakedannes og progesteronmengden
opprettholdes

– Menstruasjonsfasen:
Østrogen og progesteron mengden faller og blodårene i endometriet trekker seg
sammen. Slimhinnen skilles ut som menstruasjonsblødning (30 – 50 ml).
Eggløsningen er 12. -14. dag i syklus.
Befruktningen skjer i tuba uterina.

Menstruasjonssyklus


En pike blir født med et gitt antall (noen hundretusen) eggceller, fordelt på de to eggstokkene, og det dannes ikke nye senere i livet. Eggcellene ligger i eggstokkenes ytterste lag, og de er omgitt av spesielle celler som produserer hormonet østrogen. Omkring 12 års alder begynner hypofysen i stadig økende grad å utskille hormoner som virker på eggstokkene, ett av dem er detfollikkelstimulerende hormonet (FSH). Dette stimulerer cellelaget omkring til vekst og øket hormonproduksjon.

Mellom disse cellene oppstår det væske, som snart flyter sammen til et hulrom, slik at det dannes en blære, follikkel. Den forholdsvis store eggcellen som er omgitt av et cellelag, ligger inntil veggen i denne follikkelen.

Midt i menstruasjonsperioden har follikkelen blitt så stor at den kan sees som en liten væskefylt blære like under eggstokkens overflate. Omkring 12. – 15. dag i menstruasjonssyklusen (omtrent 2 uker etter at menstruasjonen begynner), starter hypofysen en massiv hormonproduksjon, noe som fører til at follikkelen vil sprekke 24 – 36 timer senere, og vi får en eggløsning, ovulasjon. Varigheten av en menstruasjonssyklus bestemmes av den tiden eggfollikkelen trenger for å modnes, og etter at det er gått hull på den, vil det ta 14 dager før menstruasjonen opptrer.

Eggcellen egner seg for befruktning kun i kort tid, 24 – 36 timer. Så snart en modenGraafs follikkel (navnet kommer fra den nederlandske forskeren Reinier de Graaf, som var den første til å beskrive en moden follikkel) brister, fylles hulrommet med blod fra små kar som er revet over, og den omdannes til et rødt legeme, corpus rubrum.

Cellene i follikkelveggen trenger deretter inn i det blodfylte hulrommet, og dermed omdannes det røde legemet på noen dager til en gul klump på størrelse med en hasselnøtt, det gule legeme, corpus luteum. Dersom eggcellen ikke blir befruktet går det gule legeme til grunne etter 14 dager.

Bindevevsceller vokser inn i det gule legeme, og etter en tid skrumper bindevevet som vanlig arrvev. På grunn av mangel på blodkar blir området blekt, og man får det som kalles det hvite legeme, corpus albicans. Slike hvite legemer (arr) like under eggstokkens overflate kan tyde på at eggløsning har funnet sted, noe som er av betydning ved undersøkelser av kvinner som ikke har klart å få barn.

Etter en eggløsning, i den fasen da eggstokkhormonet progesteron blir dannet, opptrer en tydelig forandring i livmorens slimhinne, kjertlene vokser ikke mer, men begynner å utskille et slimaktig stoff slik at de utvider seg. På grunn av hormonstigningen i siste halvdel av syklus, hovner også livmorslimhinnens bindevev opp og blir sammen med kjertlene lagringsplass for næringsstoff som kan nyttes av den befruktede eggcellen.

Breast schematic diagram

1. Chest wall
2. Pectoralis muscles
3. Lobules
4. Nipple
5. Areola
6. Duct
7. Fatty tissue
8. Skin

Dersom det ikke finner sted noen befruktning, går det gule legeme til grunne etter 12 – 14 dager, og mengden av østrogen og progesteron i blodet synker. Dette fører til at livmorslimhinnen, som hadde forberedt seg på befruktning, raskt mister den rikelige blodgjennomstrømningen, noe som fører til at det dør og blir avstøtt, – menstruasjonen har begynt.

Enkelte kvinner får noen ubehagelige symptomer 7 -10 dager før menstruasjonen inntrer, det kan være hodepine, ømme bryster, oppblåst mage, tretthet, depresjon, lette psykiske reaksjoner og utflod, noe som kan skyldes at eggstokkene produserer for mye østrogen, eller at vevene er overfølsomme for østrogen.

Blir disse symptomene svært plagsomme kan de lindres ved å gi hormoner som motvirker østrogen, som progesteron og det mannlige kjønnshormonet testosteron. Under innvirkning av østrogen holder vevene og organene på mer væske, slik at de svulmer opp. Dette kan forebygges noe ved å gå på saltfattig diett i dagene før menstruasjonene, da salt binder væske, og tendensen til væskeansamling da reduseres.

Brystene, mammae, har til oppgave å produsere næringsrik melk til det nyfødte barnet. Det som karakteriserer pattedyrene er at de ammer barna sine, gir dem bryst. Det er en matingsmetode som i tillegg til å gi barnet riktig næring, både mht temperatur og sammensetning, også binder mor og barn sammen i lang tid.

Brystene består først og fremst av fett, men har også anlegg til melkekjertler. Disse utvikler seg i løpet av svangerskapet, og etter fødselen begynner de å produsere melk.

Det nyfødte barnet vet straks hvordan det skal anvende morens bryst, det blir født med en allerede velprøvd sugerefleks. Sugingen stimulerer brystvorten som via sensoriske nervebaner til hjernen starter sekresjonen av oksytocin fra hypofysen. Dette hormonet presser melkealveolene sammen slik at de gir fra seg ferdig melk i brystkjertlenes lagerrom. Via melkesekker og melkeganger, som munner ut i brystvorten, gjøres så melken tilgjengelig for barnet.

Når man ammer barnet vil man ha god nytte av dette oksytocinet som da produseres, det hjelper til med å trekke sammen brystkjertlene, og dessuten trekke sammen livmoren slik at den raskere går tilbake til normalstilling.

Mammogram som viser brystkreft (pilen)

Brystkreft, mammaecancer, er en kreftform som er lettere å oppdage enn mange andre kreftformer, og de aller fleste tilfellene oppdages av kvinnen selv. Omtrent halvparten av dem som får diagnosen brystkreft har oppdaget den på et så tidlig stadium at den kun er lokal, uten spredning.

Alle kvinner bør undersøke brystene sine med jevne mellomrom, ca. en gang i måneden. Det bør være på samme tid i forhold til menstruasjonssyklusen, da brystene vil endre seg i takt med denne. Slik kan det gjøres:

Still deg foran speilet, studer formen på hvert bryst å se etter om du registrerer endringer fra forrige gang. Se først etter om brystet har endret form på noen måte, er blitt svullent eller skjevt. En svulst kan gå inn i hudvevet, så legg merke til eventuelle hudendringer i farge eller struktur, for eksempel appelsinhud (dette sees best når armen heves høyt).

Når man så skal foreta selve undersøkelsen, er det lurt å bruke en god krem og legge seg ned på sengen. Løft armen på den siden som skal undersøkes og legg den over hodet. Bruk flat hand og la fingertuppene stå for selve undersøkelsen. La fingrene gå rundt hele brystet, oppover mot armhulen, under brystet og på området rundt brystvorten.

Dersom det kommer blod fra brystvorten, må man ikke nøle med å oppsøke lege. Annen væske fra brystvorten kan også være et faresignal dersom man ikke ammer eller er gravid. Likeens kan en brystvorte som begynner å trekke seg innover være et faresignal, det samme gjelder sprekker og hudavskalling rundt vorten.

Forklaring på noen benevnelser:
Fibroadenom
er en godartet svulst som består av binde – og kjertelvev. Ikke uvanlig å finne i brystkjertlene.

Cyste er en blæredannelse som inneholder væske eller en geleaktig masse.

Abscess er en verkebyll som oppstår etter at cellevev er ødelagt av betennelse.

Fibromyom er en godartet blandingssvulst som består av bindevev og glatt muskulatur, finnes fortrinnsvis i livmoren.

Tumor, svulst, er en vevsdannelse som vokser mer eller mindre uavhengig av det øvrige vevets vekst. En tumor kan være to forskjellige ting, alt etter vekstmåte og evne til å danne metastaser. Den kan være en benign tumor, noe som betyr at den er godartede, mens en malign tumor er ondarted, altså en cancer.

Share This