Obduksjon

Helsesidene

Obduksjon ; (lat.: obducere, som betyr lukking. Viser sannsynligvis til at en obduksjon avsluttes med at liket lukkes etter at studiene er foretatt), åpning og undersøkelse av et lik for å finne dødsårsaken.

Disseksjon ; (lat.:dissecare, som betyr å kutte opp i små biter), å skjære opp organer og vev i forbindelse med anatomiske undersøkelser. Brukes også i forbindelse med kirurgiske inngrep, bl.a. for å finne frem til de områdene av som skal behandles eller undersøkes.

Enkelte ganger kan det være behov for å åpne et lik for å studere de endringer i organismen som sykdomsprosessen har forårsaket.

Ved å dissekere og undersøke en død kropp, dets organer og strukturer, og observere virkningene sykdommer gir, får vi verdifulle opplysninger som kan komme til nytte ved diagnose og behandling av de forskjellige sykdommer.

Hensikten med obduksjoner er, i tillegg til å finne den bestemte dødsårsaken i hvert enkelt tilfelle, å avduke feil, avgrense sykdommer og sykdomsmønstre, og for å gi retningslinjer for fremtidige undersøkelser og behandlingsmetoder. Sykelighets – og dødsfallstatistikker blir nøyaktige og riktige når de er basert på obduksjonsstudier.

Vi vet fra innledningen at studier av den døde menneskekroppen ikke forekom i noen særlig grad i tidligere tider.

De gamle egypterne studerte ikke døde mennesker å finne en forklaring på sykdommer og død. Grekerne og indierne kremerte sine døde uten forutgående undersøkelse, romerne, kineserne og muslimene hadde alle tabuer med hensyn til å åpne døde kropper, og disseksjoner av mennesker var forbudt i middelalderen.

Dog kan de første virkelige disseksjoner for studier av sykdommer spores tilbake til rundt år 300 f. Kr. og det var den aleksandrinske legen Herophilus, som vi nevnte i innledningen, sammen med sin kollega Erasistratus, som sto for dette.

Deretter må vi fram til vår gamle venn Galeno, på slutten av det andre århundret e. Kr., for å finne nedtegnelser om sammenheng mellom pasienters symptomer, og funn ved undersøkelse av den påvirkede delen av den døde. Altså ingen obduksjon i vår betydning av ordet, kun et rent lokalt studie!

Det var dette noe spinkle materialet fra mennesket, som sammen med anatomiske studier av dyr, ble grunnlaget for hans publikasjoner, som igjen ble grunnlaget for all medisinsk undervisning, helt til en av våre andre gamle venner, Andreas Vesalius dukket opp.

Vi må så gjøre et langt sprang mot vår egen tid, til den moderne patologiens far, Giovanni Morgagni, før obduksjonen ble voksen. I 1761 beskrev han hva det nakne øyet kunne se i kroppen, og i sitt voluminøse verk «On the Seats and Causes of Diseases as Investigated by Anatomy», har han samlet informasjon om sykdommer og symptomer fra pasienter, og sammenholdt dette med funn han senere gjorde ved obduksjonen av disse.

Obduksjonsbord

Prosedyrene ved en obduksjon har holdt seg stort sett uendret gjennom de siste 100 år. Først foretaes det en helhetlig undersøkelse av eksteriøret for å se om det er noen abnormiteter eller skader på liket.

Deretter blir det laget et Y-formet snitt på kroppen, og hver øvre
del av Y- snittet strekker seg fra armhulen (eller skulderen), fortsetter videre under brystet til bunnen av sternum (brystbenet), hvor snittene møtes, og fortsetter så i ett snitt (benet på Y) til nedre del av magen, like over kjønnsorganet. Dette er en standard metode, men etter dette kan framgangsmåten være noe forskjellig.

En av metodene går ut på at hvert enkelt organ fjernet separat, mens det i den såkalte enmassemetoden fjernes alle brystorganene i en gruppe og alle mageorganene i en annen gruppe ved at de store blodkarene blir underbundet, og organene fjernet som en enhet for dissekering.

Instrumenter som benyttes ved obduksjoner

Når organene blir fjernet samlet, vil det også gi muligheter for å observere endringer i deres funksjonelle forbindelser.

Nakkeorganene blir som oftest bare undersøkt in situ (der de er). Det samme gjelder for hjerne og ryggmarg i første omgang, for deretter å bli løsnet fra sine forbindelser og fjernet i sin helhet for videre disseksjon og undersøkelse.

Hvert enkelt organ blir deretter gransket; overflate, kuttflater, strukturer, arterier, lymfe, fibrøse vev og nerver. Det blir tatt prøver for kultivering, kjemiske analyser og andre undersøkelser.

Umiddelbart etter endt prosedyre blir alle organene lagt tilbake i kroppen og alle snitt sydd igjen. Når alle prosedyrer blir riktig utført, skal det ikke være skjemmende tegn etter obduksjonen.

Etter den helhetlige undersøkelsen av kroppen blir det laget en liste over patologiske funn, og disse observasjonene ligger så til grunn for den tentative, eller foreløpige anatomiske diagnosen. Når så alle undersøkelser; histologiske, kjemiske, toksikologiske, bakteriologiske og virologiske er gjennomført, blir eventuelle feil i den foreløpige anatomiske diagnosen rettet, og den endelige dødsårsaken nedtegnet.

Hele obduksjonsprosessen avsluttes med en uttalelse om obduksjonsanalysen, hvor funn blir sammenholdt med det kliniske bildet, Den klinisk patologiske korrelasjon”. Hver eneste obduksjon er viktig, både for å avdekke sykdomsendringer, utvikle behandlingsmetoder og medisin, som grunnlag for statistisk materiale og for legenes faglige utvikling både når det gjelder å bedømme og bruke medisinsk viten.

Dermed er også ringen sluttet til vår innledning om Vesalius og dr. Tulp; – dødens gave til livet, – kunnskap!

Gerard David, «The Judgment of Cambyses» (right panel-detail). Malt 1498

Share This