Nervesystemet

Helsesidene

Nervesystemet (systema nervosum) er en samlet benevnelse på alt nervevev i kroppen.

Klassisk undervisningsplansje i Anatomi
Plansje fra nettsidene til
Høgskolen i Vestfold: http://www-lu.hive.no/plansjer/

Kroppens nervesystem er delt i to, den ene delen bruker vi når vi skal utføre de handlingene vi bestemmer oss for å gjøre, som å snakke, gå, strekke på oss etc. Den andre delen av nervesystemet styrer kroppens indre organer, og kalles det autonome nervesystem. Denne delen har vår vilje liten kontroll over. Det autonome nervesystem sørger bl.a. for at hjertet slår med riktig hast, at pustemuskelen trekke seg sammen ofte nok, og at tarmmusklene skyver maten gjennom tarmen. Nervesystemet som kontrollerer det indre livet er igjen delt i to. Den ene delen øker pusten, pulsen og tarmbevegelsene, mens den andre roer dem ned. Når vi puster inn og brystkassen utvides, suger denne delen av kroppen til seg blod, og hjertet får mer å gjøre. Å øke kroppens surstofftilførsel ved å puste inn, kan være en forberedelse til aktivitet, og medvirke til at hjertet slår fortere.Tilsvarende har hjertet det det roligere når vi puster ut, og disse endringene i hjerteaktiviteten er årsaken til at pulsen er raskere når vi fyller lungene med luft enn når de tømmes.

Stigende og synkende puls ved inn – og utpust, såkalt sinusarytmi (RSA) er et helsetegn, og uttrykk for et sunt samspill mellom de to delene av det autonome nervesystemet. RSA avtar naturlig med økende alder, kronisk stress, høyt blodtrykk og nedsatt hjertefunksjon, eller dersom det indre nervesystemet blir påvirket av sykdom, deriblant diabetes. Tilsvarende kan RSA øke hvis man mosjonerer jevnlig eller stresser ned.

Fra et anatomisk synspunkt skiller man mellom:
Sentralnervesystemet (CNS), som omfatter hjernen, med hjernestammen og ryggmarg, og det Perifere nervesystem dvs. de nerver og ganglier som forbinder sentralnervesystemet med kroppens øvrige vev, og fører impulser til og fra sentralnervesystemet.

Fra et funksjonelt synspunkt kan man skille mellom:
Det Autonome nervesystem og det Vilkårlige nervesystem.

Det autonome nervesystem står utenfor viljens innflytelse, og består av to deler; DetSympatiske nervesystem og det Parasympatiske nervesystemtem

Vilkårlige nervesystem
På grunn av vår hjerne, en ca.1400 gram tung gråhvit substans som likner en kjempestor valnøtt, er mennesket blitt den dominerende skapningen på jorden. Våre forfedre hadde verken klør eller gifttenner å forsvare seg med, og var atskillig langsommere i bevegelser enn de dyrene de jaktet på. Likevel klarte de seg bra, noe som helt sikkert hang sammen med deres overlegne intelligens. De fant opp redskaper til å hjelpe seg med, og de utviklet språk, dermed kunne de snakke med hverandre og legge planer for jakt og andre gjøremål. Hjernens ca. 9 milliarder celler gir oss evnen til å tolke sanseinntrykk, er opphav til latter og tårer, lar oss huske, skape, sanse og lære.

Nervesystemet er en samlet betegnelsen på alt nervevev som finnes i kroppen, og er kroppens overkommando. Den har et enormt kommunikasjonsnett med forgreninger til hver eneste lille avkrok i hele kroppen. Hele dette systemet fungerer perfekt på grunn av en spesiell type celler, den minste enheten i systemet, nervecellen (neuronet), som har en helt unik evne, den kan videreformidle elektrokjemiske fenomener,nerveimpulser.

Alt vi hører av lyd, kjenner av smak og lukt, alle berøringer etc., forvandles av sanseorganenes nerveceller til elektriske impulser. Målet for disse er hjernen, som hvert sekund bombarderes med titusener av impulser. Heldigvis sorteres de fleste inntrykkene bort av en kommandosentral, de er ikke interessante nok, dermed unngår sjefen, hjernebarken, å bli helt overarbeidet!

Nervesystemet består av to hoveddeler:
1: Sentralnervesystemet
2: Det perifere nervesystem.
Sentralnervesystemet omfatter hjernen, den forlengede marg og ryggraden. Det perifere nervesystem omfatter alle nerver og nerveceller (utenfor det sentrale nervesystem), som finnes rundt i kroppen.

Sentralnervesystemet omfatter hjerne, hjernestamme og ryggmarg, og er selve kommandosentralen i kroppen vår. Skjematisk sett kan det deles inn i flere deler, ryggmargen, lillehjernene, storhjernene og hjernestammen.

Hjernestammen består så igjen av mellomhjernene, midthjernen, hjernebroen og den forlengede marg, og den kan til en viss grad sammenliknes med en sentralbanestasjon, den er møtested for en mengde nervebaner som går til eller fra lillehjernen, storhjernen og ryggmargen, og er en pensestasjon med mange punkter der impulser fra flere nervekjerner gjensidig påvirker hverandre.

Hjernen (cerebrum encefalon) er en ansamling av nervefibere og nerveceller, som er innesluttet i kraniet, og utgjør den overordnede og samordnende delen av sentralnervesystemet.

Hjernen består av: Storhjernen/storhjernehemisfærene, mellomhjernen,midthjernen, lillehjernen og den forlengede marg. Hjernen består av 60 % fett, og er avhengig av jevnlig tilgang for å fungere, dermed er det viktig at vi ikke blir fettfobikere, men sørger for å få fett i vårt kosthold. Ta gjerne tilskudd av fettsyrer (Omega-3 og 6) om du skulle være i den minste tvil om du får nok fett i maten.

Det limbiske system og den frontale cortex er en del av storhjernen. Det er et system med en komplisert oppbygning, og har nerveforbindelser til mange andre områder af CNS. Noen av de systemene som styres herfra er innlæring og hukommelse.

Storhjernen
(cerebrum) ,
er den dominerende delen av hjernen, altså hjernens kontrollsenter, og oppstår fra den forreste hjerneblæren i anlegget til hjerne under fosterutviklingen. Forhjernen blir til telencefalon som vokser kraftig og utvikles til to store gråhvite sidedeler,storhjernehemisfærene. Det er to knyttenevestore, komplisert oppbygde og høyt utviklede deler av hjernen, og inneholder sentra for hele vår bevisste adferd. De to delene er speilbilder av hverandre, og styrer hver sin kroppshalvdel, venstre side styrer impulser og muskler på høyre side av kroppen, og omvendt. Man har også funnet en viss funksjonsdeling mellom de to hemisfærene, den venstre er stort sett ansvarlig for den logiske og analytiske tankegangen, mens den høyre har ansvaret for intuitiv tankevirksomhet, fantasi og romoppfatning.

All vår viten om hjernen er av forholdsvis ny dato. Den greske legen Hippokrates, som levde fra år 460 til 377 f. Kr., og regnes som legekunstens far, mente at hjernen var et sentrum for dannelse av slim, og trodde den var årsaken til forkjølelse og snue! Man trodde også at slim som ble holdt tilbake i hjernen var årsaken til epilepsi, som allerede den gang ble kalt den hellige sykdom. Det er meget interessant at en lege som levde før Hippokrates, nemlig Alkmaion fra Kroton, (ca. 500 år f. Kr.) foretok undersøkelser av dyr og konkluderte med at hjernen var sentralorganet for sansing og alle psykiske funksjoner. Han var imidlertid langt, langt forut for sin tid, og da nytter det ikke å komme med sannheter, vi må svært nær opp til vår egen tid før hjernen fikk sin status!

Tidligere mente man at hjertet var det styrende organ, men i året 1845 fant Eduard Weber i Leipzig ut at 10. hjernenerve, nervus vagus, leder impulser som påvirker hjertet til å slå langsommere, og dermed ble endelig rollene snudd, og hjertet underlagt hjernen, ikke omvendt, som man til da hadde forfektet! La oss for kuriositetens skyld ta med et lite eksempel. Wieneren Frantz Joseph Gall (1758-1828) hadde gjort en mengde hjerneanatomiske undersøkelser, og han mente på grunnlag av disse at intelligensen var knyttet til hjernen og sto i forhold til dennes utvikling. Greit nok, men han gikk videre, – og nå i mer filosofisk og teoretisk retning ved å mene at kraniets innside slutter så tett inntil hjernen at kraniets form viser individets egenskaper!

Gall laget et innviklet system, og mente at han ved å kjenne på hjerneskallen kunne avsløre individets karakteregenskaper. Han ble helt fanatisk opptatt av dette, og som fanatikere flest, greide han en å etablere en skole hvor han fikk en rekke elever. De gikk med liv og lyst inn for forskningen, og satte i gang en haug med undersøkelser, bl.a. ble fengslene flittig besøkt. De stakkars fangene ble fritt vilt for eksperimenteringen, og elevene gjorde de mest utrolige funn, – mente de!

Hjernen er delt inn i. fire lapper; Parietallappen (isse-), frontallappen (panne-) , temporallappen (tinning-) og occipitallappen (bakhode).

Hjernebarken (cortex cerebri) er det ytre laget av storhjernen, og består grå substans med millioner nerveceller. Disse ligger i folder, noe som gir overflaten det furete utseendet.

Noen av nervecellene går mellom forskjellige deler av samme hemisfære, mens andre forbinder de to hemisfærene med hverandre via hjernebjelken.

Visse deler går fra storhjernens bark til andre deler av hjerne og ryggmarg, og andre går fra lillehjernen og mellomhjernen til storhjernen. Det er i hjernebarken vi finner vår bevissthet, og det er herfra vi får vår evne til å styre bevegelser. Våre sanseinntrykk blir oppfattet når nerveimpulsene kommer fram til de rette områder i hjernebarken.

Cerebellum er farget violett

Lillehjernen (Cerebellum),
som sammen med hjernestammens utgjør hjernens to andre hovedbestanddeler, ligger under storehjernens bakre del. Også lillehjernen har et lag av grå substans, hjernebark, som stort sett omslutter midtpartiet av den hvite substans. Den har et innsnevret midtparti,vermis, og to sidepartier, lillehjernehemisfærene. Sentra i lillehjernen spiller stor rolle for all muskelkoordinering og balanse. Gjennom nervefibere får den informasjon om hvilken stilling kroppen befinner seg i, og hvilke bevegelser den kroppen gjør. Den samordner så aktiviteten i de forskjellige musklene, slik at de blir koordinerte, jevne og rytmiske, og skjer med rett styrke og til rett tid.

Hjernestammen består av den forlengede marg, hjernebroen, midthjernen ogmellomhjernen. Den inneholder viktige sentra for søvn, bevissthet, åndedrett og sirkulasjon, og danner forbindelsen mellom storhjernen, lillehjernen og ryggmargen. Det er i hjernestammen vi finner respirasjons- og sirkulasjonssentret, en samling celler som kontrollerer hvor fort og dypt vi puster, og som regulerer puls og blodtrykk.

Den forlengede marg (medulla oblongata) er den delen av hjernen som går direkte over i ryggmargen. Den inneholder alle livsviktige sentra som kontrollerer de kroppsfunksjonene som ikke styres av viljen, så som hjerteslag, åndedrett, refleksbevegelser under søvn og bevisstløshet, hoste, hikke, oppkast og svelging.

Animation, Midthjernen er rød

Hjernebroen (pons) er forbundet med den forlengede marg, og består av millioner av fibere som kopler sammen lillehjernen og de andre hjernedelene. Mange ferdigheter som krever samordning av bevegelse, syn og hørsel er mulige på grunn av hjernebroens forbindelser med de forskjellige deler av hjernen. Det ville for eksempel ikke være mulig for oss å spille et musikkinstrument dersom ikke hjernebroen hvert eneste sekund hadde formidlet de nødvendige millioner av nervesignaler.

Midthjernen
(mesencephalon) er ca. 10 cm lange nervebunter, som forbinder storhjernen og lillehjernen, og den ligger plassert mellom hjernebroen og mellomhjernen.

Mellomhjernen (diencefalon) ligger under de store hjernehemisfærene, og midt i denne finner vi ett av hjernens tre hulrom (ventrikler). Det er i mellomhjernen vi finner thalamus og hypothalamus.

Thalamus

Thalamus
er ett par eggformet og fingertuppstore dannelser som ligger på hver side av 3. hjerneventrikkel, og kalles for hjernens reléstasjon. Den består av ansamlinger med hjernevev, hvor impulsene utenfra (syn, hørsel, følelser etc.) kobles om før de føres videre til hjernebarken.

Thalamus er også av betydning når det gjelder ubevisste bevegelser, språk og talefunksjoner og det er nær forbindelse til basalgangliene, en ansamling av nerveceller som ligger i hjernens nedre(basale) del.

Hypothalamus er et lite område på hjernens underside. Hypotalamus er det overordnete senteret for både det autonome nervesystemet og det endokrine systemet, og virker som et bindeledd mellom disse. I forbindelse med at hypotalamus virker som det overordnete senteret for det autonome nervesystemet, har den en sentral rolle i kontrollen av kroppstemperaturen. Følelser som tørst, sult, appetitt og seksualdrift er også  knyttet til bestemte områder i hypotalamus, og det samme er følelsen av velbefinnende når disse driftene blir tilfredsstilt.

Animasjon, Hypotalamus er rød

Hypotalamus og hjernestammen er de delene av hjernen som beryr mest for reguleringen av kroppens indre miljø. Hypothalamus er også viktige for tørstfølelse, sultfølelse, appetitt, temperaturregulering og seksualatferd, og har også betydning for osmolaritetsreguleringen. Hypothalamus integrerer ulike former for info og iverksetter en koordinert respons fra hormonsystemet og det autonome nervesystemet slik at homeostasen opprettholdes. Hypofyseforlappshormonenes produksjon styres av frigjøringshormoner fra hypothalmus. Hormonene ADH og oxytocin produseres i hypothalamus.

Hypofysen (hypophysis, nedre hjernevedheng) er en kjertel på størrelse med en lillefingertupp. Den ligger i tyrkersadelen i kilebenet, og er forent med hypothalamusregionen på hjernens underside ved hjelp av en stilk. Hypofysen er blant annet kroppens termostat, og står for reguleringen av kroppstemperaturen. Dessuten styrer den tørst og sult (væske og energiinntak) og våre seksuelle funksjoner.

Hypofysen består av for-, midt- og baklapp, hvor for-, og midtlappen samlet blir kalt for adenohypofysen, mens baklappen kalles nevrohypofysen. I hypofysens forlapp produseres veksthormonet TSH (thyreoideastimulerende hormon), som frigjøres under innvirkning av TRH (thyrotropinreleasing hormon), og styrer skjoldbruskkjertelens funksjon. Bestemmelsen av TSH er viktig for å påvise underfunksjon i skjoldbruskkjertelen. Dessuten produseres her gonadotropiner, som er et samlingsbegrep for de hormonene som påvirker kjønnskjertlene (gonadene),prolaktin,som sammen med østrogen og binyrebarkhormoner styrer utviklingen av brystkjertlene under puberteten, og ACTH (adrenokortikotropt hormon), som har stimulerende effekt på binyrebarken. Hypofysen er et overordnet organ for andre hormonproduserende kjertler, og styres selv av nervecellesentra i hypothalamus.

I midtlappen
produseres MSH, melanocyttstimulerende hormon, hypofysehormoner som har betydning for pigmentdannelsen i huden, og trolig også for øyets tilpasning når det gjelder å kunne se i mørket.

Fra baklappen avgis ADH, antidiuretisk hormon, som stimulerer til vannopptak i nyrene, samt oxytocin, som stimulerer til sammentrekninger i livmormuskulaturen og tømming av melk fra brystkjertlene. (Oxytocin kan fremstiles syntetisk, og brukes som legemiddel for å stimulere riene under en fødsel).

1: Hjernen
2: Sentralkanalen
3: Ryggmargen

Ryggmargen (medulla spinalis), er en streng av nerveceller og nervefibere, ca. 1 cm tykk og 40-45 m. lang (hos en voksen person), og den har forbindelse til hjernen gjennom den forlengede marg. Ryggmargen har det samme hinnesystem som hjernen, og i midten av den finner vi en tynn kanal, sentralkanalen, som står i forbindelse med tilsvarende hulrom i hjernen. Ytterst har den en hvit substans, og det er der vi finner nervene som går til hjernen  

Hjernehinnene
er tre beskyttende hinner som kler sentralnervesystemet.

Senehinnen er den ytterste og sterkeste, og er den som kler innsiden av hjerneskallen og virvelkanalen.

Årehinnen er den innerste av hjernehinnene, og den ligger tett inntil overflaten av hjernen og ryggmargen.

Spindelvevshinnen er den midtre hjernehinnen, og som det framgår av navnet, ligger den som et spindelvev mellom senehinne og årehinne.

Cerebrospinalvæsken (ryggmargs- og hjernevæsken) produseres i ventriklene, fire hulrom som ligger i hjernen. Væsken omgir hele sentralnervesystemet og beskytter dermed dette følsomme området mot slag og støt. Cerebrospinalvæsken føres gjennom trange kanaler som går mellom spindelsvevshinnen og årehinnen, og blir tatt opp i blodet fra et rom som ligger under spindelsvevshinnen. Trykket er konstant, da det fjernes like mye væske som det produseres.

La oss se på begrepet spinalpunksjon når vi først er inne på cerebrospinalvæsken. Ved enden av ryggmargen er det et stort rom mellom hjernehinnene, og dette rommet er fylt med cerebrospinalvæske. Her kan man stikke inn en kanyle for å ta prøver av væsken, noe som særlig er aktuelt når det foreligger mistanke om hjernehinnebetennelse. Mengde av hvite blodceller og bakterier fra cerebrospinalvæsken vil kunne bekrefte eller avkrefte denne mistanken.

Det perifere nervesystem består av perifere nerver og sanseorganer, og oppgaven er å formidle signaler fra sentralnervesystemet videre til kroppens organer, og gi meldinger tilbake om forandringer i og omkring kroppen.

Eksempler på nerver i kroppen (n. = nervus):

n. axillaris

skuldernerven

n. femoralis

lårnerven

n. fibularis profondus

dype leggbensnerve

n. fibularis superficialis

overflatiske leggbensnerve

n. gluteus inferior

nedre setenerve

n. glutus superior

øvre setenerve

n. medianus

midtnerven

n. musculocutaneus

muskelhudnerven

n. phreicus

mellomgulvsnerven

n. radialis

spolbensnerven

n. suprascaularis

øvre skulderbladsnerve

n. suralis

Leggnerven

n. thoracicus longus

lange brystkassenerve

n. tibialis

Skinnbensnerve

n. ulnars

Albunerven

n. ischiadicus

Isjasnerven


Det perifere nervesystem er delt i to hoveddeler, det autonome og detvilkårlige nervesystem

Det autonome (vegetative) nervesystem er innadrettet, og kontrollerer de deler av nervesystemet vi selv ikke kan påvirke med viljen, altså er ansvarlig for bl.a. reguleringen av hjertevirksomhet og sirkulasjon, fordøyelsesprosessene (særlig tarmbevegelsene) og svettefunksjonen.

Det autonome nervesystemet deles i to underavdelinger, det sympatiske nervesystemet og det parasympatiske nervesystem, som til dels står i en slags vekselvirkning med hverandre.

Det sympatiske nervesystem (sympatikus)
er kroppens krisesystem, og sørger for at de endringer som må gjøres for at kroppen skal kunne mestre forskjellige krisesituasjoner blir gjort. Det stimulerer binyrebarken til å skille ut hormonene adrenalin og noradrenalin, og hovedfunksjonen er å forberede kroppen på kamp eller flukt, begrense blodtilførselen til fordøyelsesorganene, og dermed gjøre det mulig for øket blodtilførsel til muskulaturen. Virksomheten i det sympatiske nervesystem styres delvis av sentra i hypothalamus, og delvis av refleksmessig impulser fra organene ute i kroppen. Redsel, sinne og fysiske anstrengelser øker raskt aktiviteten i det sympatiske nervesystemsetter, pulsen blir raskere, blodtrykket stiger, svetteutskillelsen øker og pupillene utvider seg. Sympatiske nervefibere går ut fra ryggmargen via thorakalkjertelen og enkelte lumbalnerver, og omkoplingen til nye nervefibere skjer i nervecelleansamlinger (sympatiske ganglier), som er forbundet med en streng på hver side av ryggraden, den sympatiske grensestrengen. Herfra går så nervefibere ut med en del hjernenerver og vanlige spinalnerver til alle organer og vev i kroppen.

Det parasympatiske nervesystem er den andre delen av vårt autonome nervesystem, og er knyttet til hjernestammen og nederste del av ryggmargen. Disse to nervesystemene (det sympatiske og det parasympatiske) har motsatt effekt på hvert enkelt av de styrte organene. Hovedfunksjonen til det parasympatiske nervesystem er å ta vare på kroppens krefter, redusere puls og blodtrykk og sørge for at vi slapper av etter påkjenninger og får søvn og hvile. Med visse unntak virker det slik at det frigjør det kjemiske stoffet acetylcholin, en signalsubstans som stimulerer kolinerge reseptorer ute i organene.

Det sympatiske og det parasympatiske nervesystemets effekt på forskjellige organfunksjoner:

Effekt på
Sympatiske nervesystem
Parasympatisk nervesystem
Hjertefrekvens
Stimulerer
Hemmer
Glatt muskulatur i bronkiene
Hemmer
Stimulerer
Musklenes blodtilførsel
Stimulerer
Hemmer
Tarmbevegelser
Hemmer
Stimulerer
Tømming av urinblære
Hemmer
Stimulerer

Er du redd for sprøyter? Noen kan faktisk besvime når de skal ha sprøyte, de får en reaksjon som kalles en vasovagal reaksjon, en reaksjon som kommer når alt ser håpløst ut! Hva skjer? Jo, i stedet for at kroppen produserer adrenalin for flukt og kamp, reagerer kroppen motsatt. Det parasympatisle nervesystemet trår til og bremser hjertet slik at man svimer av. Det er en reaksjon som har sin opprinnelse i gamle instinkter. Om kampen er over og du likevel skal dø, er det en fordel å besvime, dermed slipper man smerten når man blir maltraktert. Heldigvis våkner man raskt igjen når trusselen kun var en sprøytespiss!

Det vilkårlige nervesystem er utadrettet, og tar i mot rapporter fra sanseorganene og aktiverer skjelettmusklene. Det styrer bevisste impulser som bevegelser, sinusfornemmelser og tankevirksomhet. De sentrale delene av det vilkårlige nervesystem ligger i spesielle nervesentra i hjernebarken.

Det somatiske nervesystem er den delen av nervesystemet (omfatter både sentralnervesystemet og det perifere nervesystem) som styrer skjelettmusklene, og tar i mot nerveimpulser fra sanseorganene.
De nervefibrene som leder følelsesimpulsene til sentralnervesystemet kallessensoriske, og de som sender beskjed til musklene om å bevege seg kallesmotoriske. De fleste perifere nerver har både sensoriske og motoriske fibere.

De perifere nervene består av bunter med nervefibere, som er omgitt av en tynn bindevevshinne. Vi skiller mellom hjernenerver og ryggmargsnerver, alt etter hvor de sitter.

Hjernenervene består av 12 par nerver som går parvis ut fra hjernen. De fleste går til huden, musklene og sanseorganene i hodet og hals, som syns-, hørsels- og likevektsnerven. Nervus vagus er den lengste av hjernenervene, og styrer aktiviteten i hjertet og i store deler av fordøyelseskanalen.

Ryggmargsnerver (spinalnerver) består av 31 (eller 32) par nerver som går parvis ut fra ryggmargen fra de fremre og bakre nerverøttene. Den største av disse nervene er isjiasnerven, som løper ut fra tre par nerverøtter i korsryggen, og passerer ut i benet på lårets bakside. Den gir signaler til lår- og leggmuskler, inklusive stortåstrekkere, samt huden på legg og ytre fotrand.

Nervecellene
(nevroner) er selveste spesialistene på å ta i mot og overføre impulser. En nervecelle består av en sentral del (rundt kjernen) cellelegemet, og mange utløpere. Av disse er dendrittene korte og grenete, og fører impulsene tilcellelegemet, mens axonet (nevritten) er lang, mangler grener, og fører impulsenefra cellelegemet.

Nevron
Et nevron fungerer som en elektrisk akkumulator som avflates når cellen sender ut en impuls, og straks gjenopplades ved hjelp av energi som cellen utvinner av sine næringsstoffer. Denne akkumulatorfunksjon er en betingelse for at mange av de stoffene som er oppløst i cellenes cytoplasma og i vevsvæsken forekommer som ioner, dvs som elektrisk ladde partikler.

De viktigste ionene i denne sammenheng er natrium og kalium, dessuten er det enkelte organiske ioner, særlig proteiner, som er negativt ladde. Når positive og negative ladninger legges sammen, blir resultatet at cellen inneholder et lite overskudd av negative ladninger, cellen er derfor negativt ladet i forhold til vevsvæsken.

Atskillige av de stoffene som cellene skal bruke, blir transportert inn gjennom cytoplasmamembranen ved hjelp av den tiltrekningen som den negative cellen øver på de positive ionene. For muskel- og nervecellene er polarisasjonene en forutsetning for at de kan reagere på irritamenter med hhv kontraksjoner og elektriske impulser.

Synapsen (apsis) er kontaktstedet mellom en nervecelles nervefiber (axon) og en annen nervecelles cellelegeme eller dendritter. I en synapse overføres impulser fra den ene nervecellen til den andre ved hjelp av signalsubstanser (transmitter). Signalsubstansene har evne til å stimulere en celle til forskjellige former for aktivitet, (kontraksjoner, produksjon av sekret, impulsdannelser etc.), ved å binde seg til, og aktivere spesielle strukturer (reseptorer) på cellenes overflate.

Signalsubstanser overfører for eksempel impulser mellom hjerneceller, så vel i sentralnervesystemet som i gangliene i det autonome nervesystem. De er også grunnlaget for overføringen av impulser fra nervefiberendene til muskelcellene i den motoriske endeplaten.

Margkjeden er av største betydning for nervefibrenes ledningsevne og energiforbruk. Den omslutter hver enkelt fiber fra den forlater cellelegemet til umiddelbart før den forgrener seg til de mottakende cellene. For hver 1-2 mm er den forsynt med innsnøringer; de Ranvierske innsnøringer. Skjeden består av et hvitt, glinsende, voksaktig materiale, som kalles myelin (gr. myelos; marg, et navn det fikk pga at det først ble påvist i hjernens marg, dvs i den hvite substansen under den grå hjernebarken).

Neurogliaceller i hjernen
Myelinet dannes ikke av neuronene selv, men av de såkalte gliacellene(støtteceller), som omfatter Schwann-cellene i de perifere nervene og oligodendrocyttene i sentralnervesystemet. Myelinet er, liksom cellenes overflatemembran, bygget lagvis opp av protein og lipid. Schwann-cellene spiller en viktig rolle for de perifere nervenes evne til å reparere seg selv etter lesjoner.

Nervecellene kan ikke dele seg, og døde nerveceller ikke erstattes, men ødelagte nervefibere kan ofte gjendannes dersom cellelegemene fremdeles er levedyktig. Axonstumpene som har mistet forbindelsen til sentralnervesystemet, dør hurtig ut, og det samme gjør deres myelinkjeder, men schwann-cellene deler seg og fungerer som ledetråder for de nye axonene som vokser ut fra de skadde cellene. De nye axonene forsynes med margkjede etter hvert som de vokser ut, noe de gjør med en fart på ca. 4 mm pr. døgn.

Nerveendene og sansecellene i våre sanseorganer registrere endringer både inne i og utenpå kroppen. Det gjelder hørsel, likevekt, syn, lukt, trykk etc.

Sansecellene er utviklet slik at de har evnen til å reagere på ytre stimuli, som for eksempel lys (staver og tapper i netthinnen), lyd (hårceller i det indre øret), lukt (lukteceller i nesehulens slimhinne), trykk (celler i følelegemer i huden). Reaksjonene omdannes til en nervøs impuls, som føres til sentralnervesystemet av en sensorisk nerve, sansenerven.

Også i de innvendige organene, som i blodkarene, har vi strukturer som kan omsette stimuli fra vedkommende organ til nerveimpulser, som via fibere transporteres til forskjellige kjerner i hjernestammen. Hit kommer også inntrykk fra andre organer, og sammen med stimuli fra hjernebarken vil det til slutt danne seg et bilde av alle faktorer som influerer på reguleringen av blodstrømmen og dermed virker inn på blodtrykket.

Enhver reseptor kan stimuleres på flere måter, men for den enkelte reseptortype finnes det et såkalt adekvat irritament som den er mer følsom for enn for andre reseptortyper. Man kan derfor skjelne mellom fotoreseptorer som reagerer på lys, kjemoreseptorer som reagerer på stoffer i gassform eller løsning, termoreseptorer som er følsomme for temperaturendringer, og trykkreseptorer som reagerer ved trykk og strekk.

Øyet


1. posterior chamber
2. ora serrata
3. ciliary muscle
4. ciliary zonules
5. canal of Schlemm
6. pupil
7. anterior chamber
8. cornea
9. iris
10. lens cortex
11. lens nucleus
12. ciliary process
13. conjunctiva
14. inferior oblique muscle
15. inferior rectus muscle
16. medial rectus muscle
17. retinal arteries and veins
18. optic disc
19. dura mater
20. central retinal artery
21. central retinal vein
22. optic nerve
23. vorticose vein
24. bulbar sheath
25. macula
26. fovea
27. sclera
28. choroid
29. superior rectus muscle
30. retina.


Tappog stavceller i øyets netthinne er fotoreseptorer, og særlig stavcellene er så følsomme for lys at selv de svakeste lysenergier kan fremkalle synsinntrykk.

Kjemoreseptorene finner vi i nesens lukteepitel og tungens smakspapiller. Vi finner dem også i aorta og de store halsarteriene, der de kontrollerer blodets oksygentensjon.

Termoreseptorene er tallrike i huden, men den største påvirkning av kroppens varmeregulering har de termoreseptorene som ligger i hypothalamus.

Trykkreseptorene er de reseptorene vi har aller flest av, og de reagerer på alle former for trykk og strekk.

Luktenerven ligger under storhjernen, og like over nesehulen. Den går fra luktereseptorene øverst i nesehulen til luktelappen. Her mottas lukteimpulser fra luktenervene og sendes videre til hjernen.

Øynene er de sanseorganene som registrerer lys. De er kuleformet med en diameter på ca. 2,5 cm, og ligger plassert i hver sin øyehule (orbita), som er to hulrom foran på hodeskallen.

Øyenmusklene går mellom hodeskallen og senehinnen, og styres av nervecellene i hjernestammen.

Tårekjertelen skiller ut en væske (tårer), som fordeles utover øyet når vi blunker, noe som forhindrer uttørking og hjelper til med å holde øyet rent. Tårene ledes så ned i tåresekken og videre til nesen. Dersom tåreproduksjonen er stor (når vi gråter eller svir i øyet), klarer ikke tårekanalen å ta unna, og tårene renner nedover kinnene.

La oss se litt på sykdommen Grønn stær (glaucom), som er en tilstand hvor det er for høyt trykk inne i øyet. Trykket presser blodårene sammen slik at synsnerven får for lite surstoff og næring fra blodet. Prosessen begynner fra ytterkant og går innover i nerven, og synsfeltet blir redusert, man får såkalt kikkertsyn.

Vi har to typer av sykdommen; Åpenvinklet grønn stær, der trykket økes pga tilstopping av væskeavløpet i øyet, og trangvinklet glaucom, der linsen blir for stor i forhold til avløpskanalen, slik at avløpet reduseres og trykket øker. Resultatet er øyesmerter i panne og tinning, sløret syn (regnbuesyn), hvor man ser regnbue omkring lyskilden.

Hornhinnen (cornea) er en glassaktig hinne, og virker som et vindu i senehinnen slik at lys slipper inn i øyet. Den er uten blodårer for at lyset skal slippe best mulig igjennom.

Øyekammeret ligger bak hornhinnen og inneholder en klar væske som gir hornhinnen næring.

Regnbuehinnen (iris) inneholder et brunt fargestoff (pigment), og det er mengden av dette fargestoffet som avgjør øyets farge. Pigmentet hindrer lyset i å trenge i gjennom, og dermed ledes alt lys gjennom pupillen, som er en åpning midt i regnbuehinnen. Størrelsen på pupillen reguleres av muskler i regnbuehinnen, er lyset skarpt blir pupillen liten, og i mørket utvides den.

Linsen er gjennomsiktig og elastisk, og henger i tråder fra en ringformet muskel. Linsen bidrar til å fokusere lyset på netthinnen. Glasslegemet er en gele som fyller det meste av øyet. Den er glassklar og dermed slipper lyset videre inn til netthinnen.

Senehinnen (sclera) er tykk og seneaktig, og beskytter øyet. Den synlige delen av hinnen (det hvite i øyet) er dekket av en tynn bindehinne (conjunctiva). Dersom vi får rusk eller betennelse i øyet, utvides blodårene i bindehinnen seg, slik at øyet blir rødt!

Årehinnen sørger for blodforsyning til store deler av øyet, og den ligger mellom senehinnen og netthinnen.

Netthinnen (retina) inneholder to typer sanseceller, staver og tapper. Når lyset treffer sansecellene dannes det nerveimpulser som går videre til hjernen, det er den delen av øyet som fanger opp synsinntrykk eller «leser bildet» vi ser. Den ligger som et bakteppe innvendig i øyet. Netthinnen består av celler, utformet som tapper og staver. Tappene er med å oppfatte farger og gir et skarpt syn. Stavene gir svart-hvitt-syn og syn i mørke. Netthinnen kan reflekte lys tilbake som rød refleks som hos katter og mange andre pattedyr. I tillegg til det visuelle systemets tapper og staver, er det lys-sensitive ganglier som registrer lysstyrke og -farge selv hos mange totalt blinde menneske som har minst ett intakt øyeeple. Lyset som registreres av disse cellene er det sterkeste av signalene som styrer døgnrytmen.

Den gule flekken er det området på netthinnen som har flest tapper, og her ser vi skarpest og best i dagslys. Lysstrålene fra det vi ser på samles i den gule flekken.

Flekker forran øynene, floatere eller «mouches volantes» («flyvende fluer»).
Mot lys bakgrunn kan man ofte se gjennomsiktige bobler som ligner encellede organismer i øyet, det man ser er skyggen av hvite blodlegemer som strømmer gjennom blodkar på øyets netthinne. De hvite blodlegemene absorberer ikke lys i samme grad som de røde, og derfor blir de synlige som lysende hull i strømmen av blodlegemer. Fenomenet oppstår i de små kapillarblodkarene som ligger like ved netthinnens gule flekk, der synet er skarpest. Noen ganger kan man se at boblene beveger seg synkront opp og ned i takt med hjerteslagene. De gjennomsiktige boblene som nesten alle mennesker har sett, er et såkalt entopisk fenomen som opptrer når fysiske ting i øyet kaster skygge på netthinnen.

Et annet velkjent entopisk fenomen er de små svarte flekkene som kalles floatere, eller «mouches volantes», det er fransk og betyr «flyvende fluer». Man ser flekker av ulik form som sakte beveger seg, spesielt når man ser mot en ensfarget bakgrunn eller mot himmelen. Fenomenet skyldes avleiring av små cellerester i øyets glasslegemet, som er en klar, geléaktig masse. Denne tilstanden trenger ingen behandling og iblant forsvinner det hele av seg selv.

Men det finnes en sykdom, med symptomer som kan likne denne harmløse tilstanden, og det er en netthinneavløsning. Dette rammer først og fremst eldre mennesker, sterkt nærsynte personer og pasienter med spesielle skader i øyet. Den helt typiske sykehistorien for en slik netthinneavløsning er at pasienten også ser små lysglimt i tillegg til «fluene», da bør en øyelege oppsøkes så rask som mulig.

Synsnerven leder nerveimpulsene fra sansecellene og videre til hjernen, og er altså en av hjernenervene. Synsnervene fra hver side krysser hverandre på undersiden av hjernen, og nervefibrene blandes slik at synsinntrykk fra høyre del av synsfeltet går til venstre hemisfære, og omvendt. Hjernen kan så sette sammen bildene slik at vi ser tredimensjonalt.

Den blinde flekk har ingen sanseceller, og er det området hvor synsnerven går ut av øyet.

Øyehulen (Orbita) er større enn selve bulbus oculi, som gjør at det også er plass til de ytre øyemusklene, tallrike årer og nerver, samt tårekjertelen. Gulvet i orbita grenser mot sinus maxillaris (kjevebihulen), taket mot sinus frontalis (pannebihulen) og kraniehulen. Bakveggen ligger i høyde med øvre del av hjernestammen, har åpninger til årer og nerver.

Seks ytre øyemusklene beveger bulbus oculi. Tverrstripet muskelfibre. Øyemusklene er synkronisert og jobber sammen, bortsett fra når vi studerer noe som er svært nært. Her er de listet opp i forhold til hvilken nerve som forsyner dem:

Nervus oculomotorius Nervus trochlearis Nervus abducens
Musculus rectus superior:
Drar øyet oppoverMusculus obliquus superior:
Roterer øyet innover og drar det litt nedover
Musculus rectus lateralis:
Drar øyet mot siden
Musculus rectus inferior:
Drar øyet nedover
Musculus rectus medialis:
Drar øyet innover
Musculus obliquus inferior:
Roterer øyet utover og drar det litt oppover

Grønn stær (Glaukom) er en fellesbetegnelse for en rekke sykdommer som har det til felles at trykket inne i øyet er forhøyet. Dette trykket vil føre tilat synsnerven blir gradvis ødelagt etter kortere eller lengre tid. Ved den vanligste formen skyldes sannsynligvis sykdommen aldersforandringer i avløpskanalen for den væsken som produseres inne i øyet. I andre tilfeller kan det skyldes medfødt utviklingsforstyrrelse i disse kanalene. Grønn stær kan også oppstå som komplikasjon til andre øyensykdommer.

Symptomene ved grå stær er avhengige av hvilken type grønn stær det gjelder. Det finnes en akutt form som viser seg ved at man ser regnbuefargete ringer rundt lyskilder. Man kan også merke at synet blir uklart og øyet smertefullt og rødt. Ved den akutte formen for grønn stær vil symptomene ofte være så markante at man straks vil oppsøke lege.

Ved den vanligste formen for grønn stær, begynner sykdommen snikende, og man merker lite før sykdommen har ødelagt en god del av synsnerven. Ved den kroniske formen er det utfallet i synsfeltet (det indirekte syn) som kan gi mistanke om en øyensykdom. Når det foreligger et slikt synsfeltutfall, er synsnerven allerede skadet, og det som er ødelagt kan ikke helbredes.

Det er fornuftig å gå til legen og måle trykket med jevne mellomrom etter fyllte 50 år. Får man dråper eller tabletter for å få trykket under kontroll, kan man forhindre at skadene forverres.

Grå stær (Cataract) betyr at øyets linse har mistet sin klarhet. Den uklare linsen hindrer lysstrålene i å slippe inn i øyet, dermed reduseres synsevnen. I de fleste tilfellene skyldes lidelsen en aldringsprosess, men kan også være en komplikasjon til f.eks. diabetes eller hyperparathyreoidisme (overfunksjon av biskjoldbruskkjertelen). Grå stær kan også oppstå etter en øyenskade, eller en langvarig betennnelse (iridocyclitt), og er også en normal aldersforandring. Grå stær forsvinner ikke av seg selv, den uklare linsen må fjernes operativt. Øyet åpnes da oppad ved et snitt mellom hornhinnen og senehinnen, og linsen fjernes gjennom denne åpningen.

Netthinneavløsning er en øyelidelse som arter seg slik at netthinnen (retina) løsner fra sitt underliggende lag av støttevev. Uten rask behandling kan hele netthinnen løsne og forårsake synstap og blindhet, og Netthinneavløsning regnes da også som en akutt medisinsk lidelse.

Netthinnen er et tynt, plateformet lag bestående av lyssensitivt vev på baksideveggen i øyet, og dens oppgave er å oversette det vi ser til nevrale impulser og sende disse videre til hjernen via synsnerven. Skader eller sår i øyet eller hodet kan noen ganger forårsake en mindre rift i netthinnen. Dermed siver væske gjennom og får netthinnen til å “flasse” av som en boble i tapetet.

Varianter:
Rhegmatogen netthinneavløsning:
En rhegmatogen netthinneavløsning oppstår som følge av et hull, rift eller brudd i netthinnen som gjør at væske passerer inn i det subretinale området mellom den sensoriske netthinnen og netthinnens pigmentepitel.

Exudativ eller sekundær netthinneavløsning:
En exudativ netthinneavløsning oppstår som følge av betennelse eller skade som leder til at væske akkumuleres på innsiden av netthinnen uten at hull, rift eller brudd forekommer.

Traksjonær netthinneavløsning:
En traksjonær netthinneavløsning opptrer når det epiretinale fibrovaskulære vevet trekker den sensoriske netthinnen bort fra netthinnens pigmentepitel. Årsaken er skade eller betennelse.

En netthinneavløsning kommer gjerne i etterkant av en glasslegemeavløsning som gir følgende symptomer:
– Korte lysglimt/lynglimt (fotopsi) i det ytre synsfeltet (utover, bort fra nesen).
– En plutselig og dramatisk økning i antallet ”flyvende fluer”.
– En ring av flyvende fluer eller “hår” rett utenfor skarpsynsområdet.
– En slags lett følelse av at øyet blir tyngre eller kan sprenge litt ut i øyenhulen.

Ikke alle tilfeller av glasslegemeavløsning utvikler seg videre til netthinneavløsning. Der det likevel skjer, opptrer følgende symptomer:
– En tett skygge som begynner i sidesynet og (sakte) fortsetter videre til skarpsynet (sentralsynet) .
– Følelsen av at et slør eller en gardin er trukket foran synsfeltet.
– Rette linjer (bilveien, kanten på en vegg, en figur på et ark/Pc-skjerm etc.) som plutselig fremstår som kurvede (positiv Amsler-gitter test).
– Tap av skarpsynet.

Behandlingsformer:
1:Cryopexi og laser-fotokoagulasjon
Cryoterapi (frysing) og laser-fotokoagulasjon er behandlingsformer som brukes til å lage et arr rundt netthinneriften eller –hullet for å forhindre væsken fra å strømme inn i hullet og akkumulere seg bak netthinnen og således forverre selve netthinneavløsningen. Cryopexi og fotokoagulasjon brukes generelt om hverandre. Cryopexi foretrekkes likevel i tilfeller der mye væske har trengt inn.

2: Sirkulær innbukking av sklera
Innbukking av sklera er et kirurgisk inngrep som utføres ved cryopexibehandling. Legen fester en silikon-ring – en cerclage (som en slags strikk) – fast til utsiden av øyeeplet. Cerclagen er ikke synlig for andre, da den sitter i området «bak» øyelokkene. Dens oppgave er å dytte øyeveggen innover mot riften i netthinnen, lukke hullet og gjøre at netthinnen igjen kan feste. Begrepet innbukking betegner at øyet får en innovervendt «bulk». En mindre silikonplombe kan også monteres rett på det fryste/”sydde” arret, under der hvor cerclagen skal sitte, som en ekstra forsterkning. En cerclage skal vanligvis sitte på i hele pasientens levetid. Vanligste bivirkning er at pasienten blir mer nærsynt. Det opererte øyet vil generelt bli 1-2 dioptrier mer nærsynt etter en operasjon med innbukking av sklera. I behandlingsformens pionérfase ble pasientene ofte 3-5 dioptrier mer nærsynt etter en operasjon, men ved forbedring av teknikk, erfaring og muligens også materialvalg, er dette problemet nå betydelig mindre enn før.

3: Pneumatisk retinopexi
Pneumatisk retinopexi er en operasjon som normalt utføres på øyelegens kontor, med lokal anestesi. En gassboble (gass-type SF6 eller C3F) sprøytes inn i øyet etter at laser eller frysebehandling er utført. Boblen skal omslutte riften i netthinnen. Pasientens hode posisjoneres slik at boblen hviler mot riften. Boblen vil flyte opp til øyets øverste region, som boblen i et vater. Pasienten kan måtte holde hodet på siden (ligge i sengen på siden) i flere dager etter operasjonen slik at boblen har kontakt med riften. Overflatespenningen som oppstår i kontaktflaten vann/luft (væske/gass) forsegler slik riften i netthinnen. Nå vil netthinnens pigmentepitel pumpe det subretinale området tørt og trekke netthinnen tilbake på plass. Det strenge kravet til posisjonering av pasienten gjør det svært upraktisk å behandle rifter eller avløsninger i netthinnens nederste del.

4: Vitrektomi
Vitrektomi brukes nå i økende grad som behandling for netthinneavløsning i land med moderne helsevesen. Behandlingen omfatter fjerning av den geléaktige massen inne i glasslegemet og kombineres vanligvis med at man fyller øyet med en gassboble (gass-type SF6 eller C3F). Fordelene med denne operasjonen er at pasienten ikke blir mer nærsynt etter operasjonen. En ulempe er at vitrektomi medfører risiko for raskere fremskridning av eventuell grå stær i det opererte øyet. En annen og viktig ulempe er at dersom vitrektomi-operasjonen er mislykket, vil en tilbakevendende netthinneavløsning være mye vanskeligere å behandle. Denne typen operasjon brukes derfor sjelden som første behandling for rhegmatogene netthinneavløsninger unntatt i helt spesielle tilfeller.

5: Ignipunktur
Ignipunktur er en foreldet behandlingsform som innebærer kauterisering av netthinnen med et svært varmt instrument. Metoden ble utviklet og gitt sitt navn av Jules Gonin tidlig på 1900-tallet Etter behandlingen vil pasientene gradvis over noen uker gjenvinne synet. Synsskarpheten kan gjenvinnes helt men kan også bli noe dårligere enn før netthinneavløsningen inntraff. Spesielt gjelder dette hvis den gule flekken også var berørt. Ubehandlet kan lidelsen føre til total blindhet i løpet av få dager.

Røde øyne på fotografier.
De velkjente røde øynene oppstår fordi lyset fra blitsen trenger helt inn i bunnen av øyet, der sitter øyets lysfølsomme celler, de såkalte tappene og stavene, og det er dem vi får med på bildet. Ettersom de er omgitt av blod, blir øynene røde. Tar vi bilder med blits om dagen, får personene på bildet sjelden røde øyne. Det skyldes at pupillene er små i dagslys, mens de utvider seg kraftig i svakt lys. Når pupillene er store, har det kraftige blitslyset nærmest fri adgang til det indre av øyet. Fordi barn har litt større pupiller enn voksne, er risikoen for røde øyne større når vi fotograferer barn. Pupillene utvider seg når vi drikker alkohol, og derfor er det også større risiko for røde øyne på festbilder.

Øret (Auris)



1 – Tinning
2 – Øregang
3 – Ytre øre
4 – Trommehinne
5 – Ovale vindu
6 – Hammeren
7 – Ambolt
8 – Stigbøylen
9 – Bueganger
10 – Sneglehuset
11 – Hørselnerve
12 – Øretrompeten

Øret består av det ytre øret, øregangen, mellomøret, trommehinnen, det indre øret og øretrompeten. I det indre øret finner vi hørsels og likevektsorganene, som sneglehuset, bueganger og hørsels og likevektsnerven. Denne nerven høre med til hjernenervene.

Benene i øret er de eneste av kroppens ben som ikke vokser etter fødselen.

Det ytre øret
består av øremuslingen (auricula) og ytre øregang (meatus acusticus externa), en 3-4 cm lang hudkledd kanal. Små kjertler her produserer ørevoks.
Det er den delen som stikker ut fra hodet som kalles øremuslingen, og den består av elastisk brusk. Den virker som en antenne ved å fange opp lydbølgene og lede dem til øregangen, som innerst er kledd av en tynn hinne, trommehinnen (membrana tympani). Trommehinnen er spent opp i enden av ytre øregang, og vibrerer ved påvirkning av lyd. Når lydbølgene kommer inn øregangen, settes trommehinnen i svingninger, dype toner gir langsomme svingninger og høye toner gir raske. Kraftig lydstyrke gir større utslag på svingningene, men endrer ikke på hastigheten. Trommehinnen består av løvtynn bindevevsplate (ca, 0,1mm tykk), dannet av konsentrisk og radielt anordnede kollagenfibrer. Trommehinnens ytre flate er kledd av et tynt hudlag, den indre flate er dekket av luftveisepitel.

Mastoidcellene. Rett bak øremuslingen kan en kjenne et tydelig knokkelfremspring. Dette er øreknuten (processus mastoideus). På innsiden er det tallrike små luftfylte hulrom i beinvevet, som står i forbindelse med mellomøret. Ingen kjent betydning.

Mellomøret (Auris media) ligger innenfor trommehinnen, og her finner vi de tre små knoklene, hammeren, stigbøylen og ambolten. Disse er svært viktige for hørselen, og har som oppgave å overføre svingningene i trommehinnen til det indre øret. Hammeren settes i svingninger av trommehinnen, og disse svingningene forplanter seg videre gjennom ambolten og stigbøylen. Enden av stigbøylen (basis stapedis), som er kroppens minste knokkel, dekker over en åpning til det indre øret, det ovale vindu (fenestra vestibuli). Herfra brer svingningene seg videre til det indre øre.

Øretrompeten (Tuba auditiva) er kanalen som forbinder mellomøret med svelget. Den munner ut rett bak nesen og sørger for at trykket er likt på begge sider (utligner lufttrykket i øret) av trommehinnen. Dersom trykket er ulikt vil trommehinnen bli spendt og dermed hindres i å svinge normalt. Det vil ha negativ innvirkning på hørselen, og vi får dott i øret. Det kan skje når vi er forkjølet, og dersom slimhinnen bak nesen hovner opp og stenger for luftpassasjen i øretrompeten.

Det indre øret (Auris interna) består av et komplisert system av væskefylte kanaler i tinningsbensklippen, også kalt labyrinten. Alle delene står i forbindelse med hverandre, men delt i tre hoveddeler:

  • Sneglehuset (lat.cochlea) – ivaretar hørselssansen
  • Buegangene – ivaretar likevektssansen
  • Vestibulum – ivaretar likevektssansen (Består av to mindre hulrom; sacculus og utriculus

Sneglehuset ligger som en spiralformet kanal. Inne i sneglehuset er der flere tynne hinner som er omgitt av væske. Sneglehuset deles på langs av to bindevevsmenbraner som gir tre parallelle kanalløp. På den ene av disse menbranene, basilarmembranen sitter sansecellene

Buegangene

Tre bueganger registrerer hoderotasjoner i tre plan. Den laterale eller horisontale buegangen står i virkeligheten ca. 30 grader opp i forhold til horisontalplanet. De to vertikale buegangene, den fremre (øvre) og bakre, danner en 90-graders vinkel som åpner seg lateralt. Fremre buegang på en side er i plan med bakre på motsatt side.

Tre halvsirkelformede rør som står vinkelrett på hverandre i tre plan, og vestibulum består av to mindre hulrom; sacculus og utriculus. Alle disse strukturene inneholder sanseceller som forteller om hodet og kroppens stilling og bevegelse. Afferente signaler fra indre øret formidles gjennom den indre øregangen. Her passeres nervus vestibulocochlearis, som formidler de afferente sansesignalene fra likevektsorganet og hørselsorganet. Sammen med denne nerven går små arterier fra en av de store arteriene til lillehjernen. Nervus facialis går først sammen med nervus vestibulocochlearisi den indre øregangen, og deretter alene i en slynget kanal før den kommer ut av kraniet rett bak øreknuten (processus mastoideus)

Buegangene er organisert parvis slik at enhver hodebevegelse påvirker minst to bueganger. Hodedreining i horisontalplanet (fra side til side) stimulerer den laterale buegangen på den siden hodet dreies mot, mens den laterale buegangen på motsatt side hemmes. Hodedreining i vertikalplanet påvirker alle de fire vertikale buegangene. Når hodet vippes bakover, som når man ser opp, stimuleres begge de bakre buegangene, mens de fremre hemmes. Det motsatte skjer når hodet vippes fremover, som når man ser ned.

Tegning av indre øret;
1 Balansnerven

2 Hørselnerven

3 Intermedio-facialis nerven

4 Knä-gangliet

5 Förgrening av facialisnerven

6 Hörselsnäckan

7 Båggångarna

8 Umbo

9 Trumhinnan

10 Örontrumpeten

(Alle illustrasjoner på denne side er henet fra Wikipedia)

Fra mellomøreknoklene brer svingningene seg gjennom det ovale vindu og videre til væsken i sneglehuset. Er tonene lyse, er det noen smale hinner som ligger i nedre del av sneglehuset som settes i sving, er tonene dype, aktiveres de brede hinnene i toppen av sneglehuset.

Buegangene er likevektsorganer, og består av tre kanaler i tinningbenet. De tre buegangene er plassert vinkelrett på hverandre og fylt med væske, og deres oppgave er å registrere hodets bevegelser. Sansecellene, som har små hår på overflaten, kan oppfatte bevegelsene i væsken, og når hodet forandrer stilling, settes væsken i en eller flere av buegangene (alt etter hvilken retning bevegelsen foregår) i bevegelse. Sansecellene vil så danne nerveimpulser som sendes til hjernen gjennom hørsels- og likevektsnerven, og slik får hjernen til en hver tid beskjed om hodets bevegelser.

I det indre øret finner vi to små kammer som er fylt med kalkkrystaller, og disse ligger i en geleaktig masse. På grunn av tyngdekraften, vil krystallene presse mot den delen av kammeret som ligger lavest, og sanseceller med små hår registrerer hele tiden hvordan kalkkrystallene ligger. De sender så nerveimpulser til hjernen med beskjed om hodets stilling.

Ørevoks (cerumen)
Det utskilles normalt ørevoks hos alle mennesker. Om hudkjertlene i øregangen er overaktiv og produserer for mye ørevoks, eller at den er seigere enn normalt, vil det føre til voksansamling. Dette bør fjernes hos lege, som enten bruker et spesielt, hakeformet instrument, eller foretar utskylling. Man bør helst ikke prøve å fjerne voksen selv, da man kan skade trommehinnen. Det kan også bli vanskeligere å fjerne voksen senere dersom man har skjøvet det inn i bunnen av øregangen.

Ved voksansamling høre man plutselig dårligere på det øret som blir tilstoppet, og tilstanden melder seg ofte etter man har svømt, badet eller dusjet fordi vann i øregangen, i tillegg til voksopphopningen, gjør tilstoppelsen komplett.

Luktesansen er en sans som påvirkes av stoff i gassform. Sansecellene finner vi i regio olfactoria, et område av slimhinnen som ligger øverst i nesehulen. Sammen med støtteceller utgjør de lukteepitelet.

Fra luktecellene går det tynne nervefibere, som sammen danner det vi kallerluktenerven (nervus olfactorius) Luktenerven overfører så lukteimpulsene tilluktelappen, som sitter på storhjernehemisfærens bakside.

Selve luktesystemet befinner seg i det limbiske system. I følge en teori har vi fire hovedgrupper av lukteinntrykk: Velluktende, harskt, brent og syrlig.

Det er lukte- og smakssansen samlet som gir smak til maten vi spiser, er luktesansen nedsatt, vil også mye av smaken bli borte. Smakssansen er en sans som påvirkes av stoff som er oppløst i vann, som for eksempel spytt. Sansecellene finner vi i epitelet i tungens og ganens slimhinner, hvor de sammen med støtteceller danner papiller, ellersmaksløker. Når mat, som er oppløst av væsken i munnen, kommer i kontakt med disse papillene, sendes det nerveimpulser via den forlengede marg og thalamus videre til smakssentrum i storhjernebarken.

Tungen (lingua) er en meget bevegelig slimhinnekledd muskel, som ligger i munnhulens bunn, og er dekket av fremspring (papiller) som er omgitt av furer, og nede i disse furene ligger åpningene til de løkformede sanselegemene. De har små sansehår som stikker ut av åpningene, samt nervefibere som gir signaler til hjernen.

Tungen har tre viktige funksjoner, den spiller en meget stor rolle for behandling av maten i munnhulen, den sørger for at maten blir skjøvet inn mellom tannrekkene ved tygging, og at maten blir formet til en klump (bolus), som presses mot bakre vegg i svelget og dermed utløser svelgrefleksen.

Den er også nødvendig for talefunksjonen, de fleste av talens lyder dannes ved at tungen endrer munnhulens form, og i større eller mindre grad hemmer luftens passering.

Tungen er følsom for varme, kulde og berøring, men det er bare på de bestemte områdene hvor det sitter smaksløk. Vi skiller særlig på fire hovedsmaksinntrykk: Søtt, surt, bittert og salt. Helt bakerst på tungen finner vi de smaksløkene som er følsomme for bitter smak, ja så følsomme er de at selv i en fortynning av 1 til 2 millioner kan den bitre smaken registreres.

Søtsmaken kjenner vi med tungespissen, og her er den generelle grense for registrering 1del på 200. Salt kjennes også på spissen av tungen, noe lengre inne enn for den søte smaken, og dessuten på tungens sider. Den svakeste saltoppløsning som vi kan registrere, er en fortynning på 1 til 400. Surhet kjenner vi på begge sider av tungens midtre del. En sur substans oppløst i 130.000 deler væske, kan oppfates av smaksløkene.

Når tungen er i hvile fyller den nesten hele munnhulen. Tungespissen (apex linguae) ligger da an mot baksiden av fortennene, tungelegemet (corpus linguae) følger tannrekkens indre sideflater, og tungeryggen (dorsum linguae) berører den harde gane.

Tungeroten (radix linguae) står loddrett, og utgjør en del av den fremre veggen i svelget. Muskulaturen deles i ytre muskler, som har sine utspring i forskjellige knokler omkring, og sitt feste i tungen, og indre muskler som har både sitt utspring og sitt feste i tungen. Det er de ytre musklene som beveger tungen, og de indre som endrer dens form.

Det meste av tungen er dekket av de trådformede papillene (papillae filiformes), med epitelceller som er trukket ut til en tynn, forhornet tråd. Trådene spiller ikke så stor rolle hos menneskene, men hos mange dyr, særlig hos katter, gjør de tungen så ru at den kan brukes til å raspe kjøtt fra knokler.

Langs randen av tungen er det en annen type papiller (papillae foliatae), mens en tredje type, som forekommer mer spredt, er de soppformede papillene (papillae fungiformes). Slimhinnen på undersiden av tungen inneholder ikke papiller og er ganske glatt. Hinnen danner en fold, tungebåndet (frenulum lingae), som forbinder tungen med munnhulens bunn, og vi kjenner jo uttrykket å være godt skåret for tungebåndet, som brukes om veltalende personer. I sjeldne tilfeller kan tungebåndet være for kort, noe som gjør det vanskelig å få til tungespisslyden uten å lespe. Man kan da foreta et kirurgisk snitt, som da gjør pasienten bedre skåret for tungebåndet!

Share This