Muskelsystemet

Helsesidene

Muskelsystemet består av musklene og senene som fester skjelettmusklene til kroppen.

Vi har ca. 650 muskler i kroppen, og disse kan deles inn i tre typer:
– De tverrstripete, som er knyttet til skjelettet
– De glatte, som utfører alle bevegelser i innvollene
– Den spesielle typen tverrstripete muskulatur som vi bare finner i hjertet, hjertemuskulaturen.

Alle mennesker er født med et akkurat likt antall muskler, med samme antall fibere, og når en muskelcelle først er dannet kan den verken dele seg eller bli erstattet senere i livet. Musklenes viktige funksjon er å skape trekkraft, noe som er avgjørende for at kroppen kan bevege seg, altså for at vi skal kunne bevege armer, ben og fingre, endre stilling etc. Det er også musklenes arbeid som gjør at luft kan bli pumpet inn og ut av lungene, at blodet kan føres gjennom årene og at føden vi inntar kan bli ført gjennom tarmsystemet.

Muskelfibrene er meget store celler, og størrelsen på disse kan variere mye, fra et par mm i mellomørets små muskler, til ca. 40 cm. i skreddermuskelen, som er kroppens lengste muskel.

Fibrene kan forkorte seg, slik at hele muskelen blir kortere og utøver et drag i endepunktene sine, noe man kaller for kontraksjon (sammentrekning).

De fleste av lemmenes muskler er spoleformet, og det er denne typen muskler som er opphavet til betegnelsen muskel, på latin musculus, noe som rett og slett betyr liten mus! Slike muskler har et hode, caput musculi, en buk, venter musculi og en hale, cauda musculi. Hodet sitter festet til muskelens utspring, origo, altså til den av knoklene som skal være mest mulig i ro når muskelen trekker seg sammen, mens halen er festet til den knokkelen som skal beveges, dette punktet kalles muskelfestet, insertio.

Vi må altså ha et muskelutspring på den ene siden, og et muskelfeste på den andre siden for å skape den trekkraften som skal til for at leddet skal bevege seg. La oss ta et eksempel i fingerbøyeren; den har et hode (utspring) på underarmen, som altså skal være mest i ro, og et feste (hale) som sitter på fingerbenet, den knokkelen som skal bevege seg.


En bicepsmuskel arbeider aldri alene, men alltid sammen med flere andre muskler. Når for eksempel den store bicepsmuskelen foran på overarmen bøyer armen i albuen, slapper strekkmuskelen,triceps, bak på overarmen langsomt av og øver et gradvis avtagende drag i motsatt retning, slik at bevegelsen får et jevn og glidende forløp. Biceps, som her utfører bevegelsen, kalles da agonisåten (en som kjemper), mens triceps, som modererer bevegelsen, kalles antagonisten (motstanderen).

Ved strekking av armen blir det motsatt, da fungerer triceps som agonist og biceps som antagonist. Muskler som jobber sammen kalles synergister (de som samvirker), og muskler med motsatte oppgaver kalles antagonister. De musklene som bøyer et ledd kalles bøyemuskler, og de som strekker leddet kalles strekkmuskler, og alt samarbeid musklene i mellom styres helt og holdent av lillehjernen, uten at vi kan påvirke det.

Likevel er noen mennesker sterkere enn andre, og ser atskillig mer atletiske ut, grunnen til dette er at musklene er utviklet ved arbeid og trening, man har stimulert de cellene som allerede eksisterer til å vokse.

Muskelcellene oppstår tidlig i fosterlivet ved at et stort antall celler smelter sammen, dermed får hver enkelt muskelcelle mange kjerner. Disse kjernene er avlange og ligger vanligvis perifert i en muskelcelle av tverrstripet type, mens glatt muskulatur og hjertemuskulatur har en sentral kjerne. Ved å se på muskelcellene i et mikroskop kan man dermed enkelt finne ut om en muskelcellen stammer fra tverrstripet eller glatt muskulatur.

Når det gjelder de kjønnsmessige forskjeller på hvor stor prosentandel av vekten som utgjør muskelvev, er de til dels store. Hos menn utgjør muskelvevet ca. 42 % av kroppsvekten, mens det hos kvinner bare utgjør ca. 36 %, altså vil en mann som veier 60 kg, være sterkere enn en kvinne med samme vekt.

Det finnes ikke mange spesifikke muskelsykdommer som har sin opprinnelse i selve muskelvevet og dets funksjoner, men muskulaturen gir symptomer ved tallrike sykdommer som angriper andre organsystemer, særlig nervesystemet, kretsløpet og hormonsystemet, og kan gi muskelatrofi (svinn av muskelvev), kramper, muskelsmerter, kraftnedsettelse og lammelse.

En muskel som ikke blir brukt begynner raskt å svinne inn fordi de enkelte muskelfibere skrumper når det ikke stilles krav til dem. På den andre side kan en muskel bevare sin styrke dersom den bare blir maksimalt kontrahert med noen dagers mellomrom.

Skjelettmuskulaturen (tverrstripede muskler) er den typen muskler som beveger kroppen. Vi har i alt 620 skjelettmuskler som varierer sterkt i form, fra de brede platene i mellomgulvet, (de musklene som støtter forsiden av bukveggen) til de tynne muskelbuntene i underarmen.

Hver enkelt muskel er omgitt av en fasciekapsel, en skjede av bindevev som sender skillevegger inn i muskelen og deler den opp i bunter med parallelle fibere, som varierer mye i størrelse, alt etter hvor de befinner seg i kroppen. Antall fibere er størst på midten av muskelen, noe som gir den et ovalt, spoleformet utseende, den buler ut på midten.

Videre er hver muskelfiber sammensatt av et stort antall fibriller, som består av to proteiner, myosinog aktin, og disse kan strekkes og trekkes sammen som gummistrikk. De lange, tynne trådene av aktin glir inn i mellomrommene mellom de korte, tykke myosintrådene, og når mange tusen slike tråder beveger seg samtidig, oppstår det en muskelsammentrekning, en kontraksjon. Man kan sammenligne det som skjer med mekanismen i et teleskop, hvor lengden forandres ved at rørene føres inn eller ut av hverandre.

Ved de fleste bevegelser er det knokkelen som beveges som er vektstangen, med sitt omdreiningspunkt i leddet. Den bevegende muskelen fester seg tett ved leddet, slik at kraftarmen (fra leddet til festet) er kort i forhold til arbeidsarmen (fra leddet til knokkelens ytterpunkt). Det har den fordelen at selv en liten forkortelse av muskelen framkaller en stor og hurtig bevegelse av knokkelens ytterpunkt (det kan for eksempel være hånd eller fot), men øker også kravene til muskelens styrke.

Hvis hånden ved bøyd, vannrett underarm skal bære en byrde, må overarmens bøyemuskel prestere en drakraft som er 5-6 ganger så stor som vekten av byrden, fordi avstanden fra albuledd til hånden er 5-6 ganger så stor som avstanden fra albuleddet til muskelens festepunkt. Begge ender av skjelettmusklene smalner av til sterke, elastiske sener som fester musklene til knoklene og det er denne sammenlenkingen av knokkel og muskel som gjør at vi kan utføre muskelbevegelsene, som så igjen omdannes til kroppsbevegelser.

Det finnes to typer av skjelettmuskler, røde og hvite. De røde bruker lengre tid på å trekke seg sammen etter at de har fått beskjed om det fra hjernen enn de hvite, men kan til gjengjeld holde seg sammentrukket i lengre perioder.


De indre musklene i rygg og ben er eksempler på røde muskler. De hvite musklene trekker seg raskt sammen, og har til oppgave å utføre små og nøyaktige regulerte bevegelser, musklene som beveger øyeeplet, og de vi finner i hendene, er eksempler på hvite muskler. Vi skal her ta for oss noen av våre største og viktigste muskler:

Nakkepannemuskelen, pannedelen (m. occipitofrontalis) er en flat, paret muskel som springer ut fra pannebenets øyenbrynsbuer og har sitt feste i issens seneblad. Muskelen hever øyebrynene og trekker den behårete hodehuden fremover så pannen rynkes på tvers. Den er en viktig mimisk muskelmuskel som bidrar til å uttrykke forbauselse og skrekk.

Øyenbrynsrynkeren (m. corrugator supercilii) er en liten, smal muskel som har sitt utspring i øyenbrynsbuen nær neseroten, og sitt feste i huden, omtrent midtveis over øyet. Muskelen trekker øyebrynet nedover og innover, og danner de loddrette rynkene over neseroten. Muskelen er viktig for å formidle sorg, smerte og konsentrasjon.

Øyets ringmuskel (m. orbicularis oculi) er en flat, tynn muskel som dekker øyets omgivelser, pars orbitalis, og øyelokket, pars palpebralis. Fibrene i pars orbitalis springer ut i indre øyekrok (panneben, overkjeveben), og går i lukkede ellipser omkring øyet. De fester seg til huden og kniper øyet sammen, og er årsaken til smilerynkene fra ytre øyekrok. Fibrene i pars palpebralis går mellom øyelokkets to ligamenter i hhv indre og ytre øyekrok. De utfører blunkebevegelser, og øyets lukking under søvn, og de fungerer uvilkårlig og uavhengig av pars orbitalis.

Øyelokkets indre ligament, ligamentum palpebrale mediale, fester seg også til tåresekkens vegg og pumper tårevæske inn i sekken hver gang vi blunker.

Neseklemmeren (m. compressor nasalis) er en liten, tynn, trekantet muskel med utspring i overkjeven og feste i neseryggens brusk. Denne muskelen gjør at vi kan knipe neseborene sammen.

Overleppe og nesevingløfteren (m. levator labii superioris alaeque nasi) er en tynn, trekantet muskel med utspring i overkjevebenets neseframspring og sitt feste nesevingens brusk og overleppen. Muskelen spiler ut neseborene og hever overleppen, og gir som mimisk muskel uttrykk for forakt.

Lille kinnbenmuskel
(m. zygomaticus minor) er en smal muskel med sitt utspring i overkjevebenet og feste i overleppen. Muskelen trekker overleppen bakover, oppover og utover, og gir ansiktet et vemodig uttrykk.

Store kinnbensmuskel (m. zygomaticus major) er en smal muskel som har sitt utspring i overkjevebenet og feste i munnviken. Muskelen trekker munnviken bakover og oppover som ved smil og latter.

Kinnmuskelen (m. buccinator) er en bred, flat muskel som har sitt utspring i over – og underkjevens alveolrand og sitt feste i over – og underleppe. Muskelen trekker kinnene inn og holder maten på plass under tygging. Som det framgår av navnet (lat, buccina; trompet), er den uunnværlig ved spill på blåseinstrumenter!

Munnens ringmuskel (m. orbicularis) består dels av fibere som forløper i leppene, dels av fibere fra de tallrike andre ansiktsmusklene som fester seg til leppene. Fibrene ligger i mange lag med forskjellige forløpsretninger, noe som gir munnen den store bevegeligheten og uttrykksfullheten.

Munnviksmuskelen (m. triangularis) er en trekantet muskel som går ut fra underkjevens rand, nær haken, og fester seg i huden ved munnviken. Den trekker munnvikene nedover.

Hakemuskelen (m. mentalis) er en ganske liten muskel som går ut fra underkjeven like over haken og fester seg lenger ned i hakens hud. Den trekker underleppen nedover og fremover og bidrar til det ironiske eller skeptiske ansiktsuttrykket.

Store tyggemuskel (m. masseter), er en flat, firkantet muskel som har sitt utspring i kinnbensbuen og tinningbenet, og sitt feste i underkjevens vannrette gren. Muskelen løfter underkjeven mot overkjeven og samarbeider med tinningmuskelen og dypereliggende muskler om de gniende og malende bevegelsene av underkjeven som inngår i tyggeprosessen.

Skrå halsmuskel (m. sternocleidomastoideus) er en spoleformet muskel med to hoder, henholdsvis fra brystbenet (sternum) og kragebenet (nøklebenet; gr. kleis som betyr nøkkel), og sitt feste i tinningbenets ru framspring bak øret.

Ved sammentrekning av skråmusklene på begge sider bøyes hodet bakover, hvis bare en av musklene strammes, bøyes hodet til samme side som muskelen, og dreies til motsatt side. Hvis hodet fikseres av andre muskler, løftes brystkassen, noe som hjelper til i innåndingsprosessen.

Kappemuskelen (m. Trapezius) er en bred, flat, trekantet muskel som dekker baksiden av halsen og den øverste delen av ryggen. Den har sitt utspring i nakkebenet, hals- og brystvirvlene, og sitt feste i skulderkammen og kragebenet.

Muskelens øverste parti løfter skulderbladene eller trekker hodet ned mot skuldrene. Det mellomste partiet fører skuldrene bakover, og det nederste partiet trekker skuldrene nedover og bakover. Dersom skuldrene fikseres, og begge musklene kontraheres, bøyes hodet bakover. Muskelen bidrar vesentlig i innåndingsprosessen ved sitt trekk på kragebenet.

Deltamuskelen, bakside (posterior) till venstre og framsida (anterior) till høyre

Deltamuskelen (m. deltoideus) er en stor, tykk, trekantet muskel som danner skuldrenes runding. Den springer ut fra kragebenet og skulderbladet og har sitt feste på utsiden av overarmsbenet. Muskelen fører armen fremover og bakover, roterer den i skulderleddet og løfter den til skulderhøyde.

Store brystmuskel (m. pectoralis major) er en vifteformet, flat muskel som har sitt utspring i kragebenets 2. til 6. ribbe, samt bukmuskulaturens seneplate (rectusskjeden), og sitt feste på overarmbenets innside. Muskelen gjør at armen kan rotere innover og føre den rett frem foran kroppen.

Når skuldrene fikseres kan den sammen med den lille brystmuskelen, kappemuskelen og andre bryst – og ryggmuskler løfte ribbene og utvide brystkassen og hjelpe til med innåndingen. Det er grunnen til at astmapasienter under sterke anfall inntar en stilling hvor de kan fiksere skuldrene ved å presse hendene mot hverandre.

Fremre sagmuskel (m. serratus anterior) er en flat, firkantet muskel som slutter seg tett til brystkassen. Den springer ut fra ved 1. til 8. ribbe og fester seg til skulderbladenes indre rand. Muskelen trekker skulderen frem og sammen med kappemuskelen løfter den armen fra vannrett til loddrett stilling. Ved lammelser av muskelen, som for eksempel ved muskeldystrofi, blir skulderbladet utstående.
Brede ryggmuskel (m. latissimus dorsi) er en meget bred, flat muskel med sitt utspring ved 6. nederste brystvirvler, lendevirvlene, korsbenet, de fire nederste ribber og bakre del av hoftekammen. Den er festet til overarmbenets innside. Muskelen fører den løftede armen nedover og bakover, og lar armen rotere innover. Den kan heve ribbene og dermed medvirke ved innånding.

Ytre skrå bukmuskel (m. obliguus externus abdominis) er en bred, flat muskel, med utspring i de 8 nederste ribber og sitt feste i hoftebenskammen, lyskebenet og ytre blad av rectuskjeden. Muskelen er en del av bukpressen, dvs. at den sammen med de andre bukmusklene og mellomgulvet øke trykket i bukhulen.

Bukpressen brukes når man skal ha avføring, brekker seg og ved utdrivningfasen under en fødsel. Hvis bekkenet og virvelsøylen fikseres, kan bukmusklene bidra til innånding.

Rette bukmuskel (m. rectus abdominis) er en lang, flat muskel som har sitt utspring i brystbenet og 5.-7. ribbe, og sitt feste i underlivsbenet. Venstre og høyre rectusmuskel møtes i linea alba og er omsluttet av en skjede som dannes av de skrå og tverrgående bukmusklers aponevroser. Muskelen oppgave er å trekke overkroppen mot bena, eller løfte bekken og ben når man ligger på ryggen.

Trehodet armstrekker (m. triceps brachii) er en spoleformet muskel, som er festet med ett hode i skulderbladet, og to hoder i baksiden av overarmsbenet. Den er festet til albubenets fremspring (olecranon). Muskelens funksjon er å strekke armen i albuleddet.

Tohodet armbøyer (m. biceps brachii) er en spoleformet muskel, som har ett kort og ett langt hode festet i skulderbladet. Den har sitt feste i spolebenet og underarmen mellom spoleben og albuben. Muskelen bøyer armen i albuleddet og fører den inn – og utover i skulderleddet og supinerer underarmen (dreier den utover).

Dype armbøyer (m. brachialis) er en kort, tykk muskel som har sitt utspring i overarmsbenet og sitt feste i albubenet. Muskelen hjelper til med å bøye armen i albuleddet.

Overarmsspolebensmuskelen (m. brachioradialis) er en spoleformet muskel som har sitt utspring i overarmbenets innside og sitt feste i spolebenet. Muskelen bøyer armen i albuleddet og kan både pronere (dreie den innover) og supinere underarmen.

Lange radiale håndstrekker (m. extensor carpi radialis longus) har sitt utspring i overarmbenets utside og feste i pekefingerens mellomhåndsben. Muskelen strekker håndleddet.

Radiale håndbøyer
(m. flexor carpi radialis) har sitt utspring i overarmbenets innvendige knoke og feste i pekefingerens mellomhandsben. Muskelen bøyer i handleddet og medvirker ved pronasjon (innoverdreiing) av underarmen og bøying i albuleddet.

Fingrenes fellesstrekker
(m. extensor digitorum communis) har sitt utspring i overarmbenets utvendige knoke, og fester i 2. – 5. fingers midtfalanger og ytterfalanger. (Falang (phalanx; liten rørknokkel i finger eller tå). Muskelen strekker fingrene og medvirker når man strekker håndledd og albuledd.

Store setemuskel (m. gluteus maximus) er kroppens største muskel, og har sitt utspring i bakerste del av hoftebenskammen, baksiden av korsbenet, ligamentet mellom korsbenet og setebenet og lumbalaponevrosen. Den har sitt feste i lårets brede facie og et framspring bak på lårbenet. Muskelen strekker benet i hofteleddet og holder kroppen oppreist.

Skreddermuskelen (m. sartorius)er en båndformet muskel og kroppens lengste. Den har sitt utspring i spolebenet og feste på innsiden av skinnebenet. Muskelen bøyer benet i hofteleddet og kneleddet, og roterer låret utover. Den springer sterkt ut på innsiden av låret hos mennesker som sitter med korslagte ankler og bøyde knær. Og den har da også fått sitt navn etter skredderne som før i tiden satt i denne stillingen (på et bord) mens de sydde.

Firhodet knestrekker (m. quadriceps femoris) består av fire muskler som alle trekker på knesenen (ligamentum patellae) som fester seg til et fremspring øverst på skinnbenet (tubirositas tibiae).

De fire musklene er m. rectus femoris (rette lårmuskel), som springer ut med to sener fra hoftebenet, m. vastus medialis (indre, brede lårmuskel) som springer ut fra lårbenets innside, m. vastus lateralis (ytre, brede lårmuskel), som springer ut fra lårbenets utside og m. vastus intermedius (midtre, brede lårmuskel), som springer ut fra lårbenets forside. Muskelen strekker kneet, og m. rectus femoris bøyer også benet i hofteleddet og bidrar til å stabilisere bekkenet over det utstrakte ben.

Tohodet knebøyer
(m. biceps femoris) er en lang, kraftig bøyemuskel på lårets utside og bakside. Den springer ut med et langt hode fra sittebenet og et kort hode fra lårbenets bakside, og er festet til utsiden av leggbenet. Muskelen bøyer kneleddet, roterer leggen litt utover og stabiliserer bekkenet over det utstrakte kne.

Lårets lange nedoverfører (m. adductor longus) er en flat, trekantet muskel med utspring i underlivsbenet og feste på baksiden av lårbenet. Muskelen samarbeider med m. pectineus, m. adductor magnus, m. adductor minimus og m. adductor brevis om å føre låret innover og rotere det utover.

Disse fem musklene holder rytteren i salen, strekker benet forover ved gange, og trer også i funksjon når man i sittende stilling legger det ene benet over det andre.

Flyndremuskelen (m. Soleus) er en bred, flat muskel som har sitt utspring i begge leggknoklenes bakside, og sitt feste hælbenet. Dens sene smelter sammen med senen fra m. gastrocnemius, og de to musklene fungerer som èn muskel som strekker vristen.

Trehodet tykkleggsmuskel (m. triceps surae) har sitt utspring i leggbenet og sitt feste i akillessenen, og muskelen tilhører leggens bøyere. M. soleus og m. gastrocnemius sammenfattes ofte under fellesbetegnelsen m. triceps surea (trehodet tykkleggsmuskel).

Lange leggbensmuskel (m. fibularis longus) har sitt utspring på øverste halvdel av leggbenet, og sitt feste i stortåens mellomfotsben og kileben.

Muskelens lange sener løper bak den utvendige ankelknute og inn under hvelvingen til den indre fotrand, og dens oppgave er å strekke vristen.

Den glatte muskulaturens struktur er annerledes enn den vi finner i skjelettmusklene. Den består av langstrakte, spoleformede celler, som er bundet sammen med auresmå fibere, slik at de danner et lag av vev. Det er to hovedtyper av glatt muskulatur, og som eksempel på den ene typen, den som beveger seg meget hurtig, kan vi ta de musklene i øyet som regulerer pupillens størrelse, hudmusklene som løfter hårene og fremkaller gåsehud, og blodkarenes muskler som regulerer organenes blodstrøm. Denne muskulaturen fungerer akkurat som skjelettmuskulaturen, bortsett fra at den styres av det autonome (uvilkårlige) nervesystem.

Den viscerale muskulatur (lat. viscera, innvoller), finner vi i bl.a. urinveiens, galleblærens, livmorens og fordøyelseskanalens vegger. Denne muskulaturen har en pumpefunksjon, og forsnevrer organenes hulrom slik at de blir tømt for sitt innhold. Videre har muskulaturen den egenskapen at den kan kontrahere seg av seg selv, noe som skyldes at cellenes membranpotensial (den elektriske spenningen mellom membranens inn- og utside) er meget ustabil. Spenningen faller sakte av seg selv, slik at det utløses kontraksjoner i snart det ene, snart det andre området av muskulaturen.

Cellene ligger tett og er knyttet sammen av sammenvoksninger mellom nabocellenes membraner. Da disse cellebroene kan formidle både et mekanisk trekk og elektriske impulser, kan aktiviteten i et område spre seg til mange tusen celler, som så, i kontraksjonsbølge løper et par centimeter før den dør ut; man sier at vevet fungerer som et syncytium, et cellefellesskap. Denne evnen til spontan kontraksjon er en forutsetning for de peristaltiske bevegelsene i bl.a. magesekk og tarmkanal.

Kontraksjonen stimuleres av hormoner og av utspiling av vevet når maten passerer, og de reguleres av både parasympatiske og sympatiske nerver som danner et flettverk i muskelveggen. Nervetrådene er forsynt med oppsvulminger som i de parasympatiske fibrene inneholder acetylcholin, mens de i de sympatiske fibrene inneholder noradrenalin, og i fordøyelseskanalen virker acetylcholin stimulerende på kontraksjonene, mens noradrenalin hemmer dem. I enkelte andre organ, som for eksempel hjertet, er forholdet motsatt.

De spesielle hjertemuskulaturen
er på innsiden kledd med en tynn bindevevshinne, endokardiet.Hjertemuskulaturen inntar en mellomstilling mellom skjelettmuskulatur og glatt muskulatur, den er for eksempel tverrstripet som skjelettmuskulaturens fibere, men består, liksom den glatte muskulaturen, av enkle celler med en kjerne hver. Cellene er imidlertid nettaktig forbundet med hverandre, slik at muskulaturen i enda større grad enn den glatte muskulaturen fungerer som en enhet.

Hjertemusklene kan trekke seg hurtig sammen, men kan ikke styres av viljen, cellene har automati,dvs at de utfører rytmiske kontraksjoner uavhengig av så vel det viljestyrte som det autonome nervesystem. Kontraksjonene koordineres av impulser som går ut fra en liten gruppe spesialiserte, små hjertemuskelceller omgitt av bindevev (sinusknuten) i høyre forkammer, og forplanter seg via spesialiserte muskelfibere til alle deler av hjertet.

I skilleveggen mellom de to forkamrene ligger en bunt med spesialiserte hjertemuskelfibere, som forbinder forkamre og hjertekamre. Denne bunten kalles atrioventrikkulærbunten, og starter i en liten knute som kalles atrioventrikulær-knuten.

Hvis atrioventrikulærknuten og bunten ikke kan føre impulser fra forkammeret til hjertekammeret på normal måte, vil det oppstå forskjellige typer hjertelidelse. Koordinasjonen lettes av muskelens struktur, hvor cellene er sterkt forgrenet med membransammenvoksninger hvor ledningsmotstanden er nedsatt.

Celler som ligger i forlengelse av hverandre, er koplet sammen til lange fibere av membranstrukturer som overfører et mekanisk trekk fra celle til celle. Hjertet mottar parasympatiske og sympatiske tråder fra det autonome nervesystem, og impulser derfra regulerer kontraksjonens rytme og kraft.

Hjertemuskulaturens celler er meget rike på mitokondrier og myoglobin, og under normale omstendigheter produserer de sannsynligvis nesten 99 % av sin energi ved oksidasjonsprosesser. Ved oksygenmangel kan glukoseprosessen (som ikke krever oksygen), utnyttes i noe større grad, men likevel i et beskjedent omfang, dermed er hjertet meget følsomt for oksygenmangel.

I motsetning til skjelettmuskulaturen, som under arbeid fortrinnsvis forbrenner glukose, dekker hjertecellene 60 – 70 % av sitt energibehov ved å bryte ned frie fettsyrer og ketonstoff.

La oss se litt på noen skjelettlidelser. Lumbago er en meget smertefull krampetilstand i korsryggmuskulaturen, og kan oppstå helt plutselig. Lumbago, som også kalles hekseskudd, er ikke noen sykdom i seg selv, men et symptom som kan ha forskjellige årsaker.

Muskelstramningene, som låser ryggen i en som regel foroverbøyd, skjev stilling, er en forsvarsreaksjon mot en skade eller en truende skade i lenderegionen, og utløses gjerne av en bestemt bevegelse, som ikke behøver å være særlig belastende. Slike smerter kalles gjerne for kink i ryggen, og pasienten kan gjerne ha hatt dumpe smerter eller ømhetstilstander på forhånd, som varsel om å være forsiktig.

Årsaken kan være en liten fibersprengning i leddkapsler i ryggsøylen, slitasjegikt (artrose) i leddene mellom virvlene, lett trykk fra en mellomvirvelskive eller en myose (ømme knuter i muskelvev, som holdes spent over lengre tid). Avkjøling, spesielt sammen med fuktighet og trekk, virker disponerende, og det samme synes lette infeksjonstilstander, som forkjølelse, å gjøre.

Behandlingen er i første rekke hvile (sengeleie) og smertedempende midler (acetylsalisylsyrepreparater), ispakninger kan også virke lindrende i den akutte fasen, mens kan varmepute kan være til god hjelp i tilhælingsfasen. Det viktigste er at pasienten lærer å bruke musklene i den hardt belastede lenderegionen korrekt, lærer riktig arbeidsteknikk, og trener opp rygg – og magemuskler. Stramme og sterke magemuskler virker som et korsett, og hjelper og støtter ryggmuskulaturen.

Morbus Bechterew (MB) er en revmatisk sykdom som har fått navnet etter en russisk lege som beskrev den i 1892. Sykdommen kalles også for ankyloserende spondylartritt. MB er en betennelsesaktig sykdom som først og fremst angriper bekkenledd og de små leddene i ryggsøylen med smerter og stivhet som de mest fremtredende plager, og i det lange løp tilstivning i ryggsøylen. Sykdommen kan også gi betydelige allmensymptomer og affisere indre organer og sanseintrykk. Diagnosen kan være vanskelig å stille, og mange pasienter går lenge med sine plager før sykdomsbildet blir avklart og effektiv forhandling satt i verk. Behandlingsresultatet er svært avhengig av pasientens egeninnsats, og det er derfor et stort behov for grundig informasjon om sykdommen.

I den voksne befolkning er det sansynligvis mellom 1 og 5 promille som har sykdommen. Sykdommen er ikke sjelden hos kvinner, men det er en viss overvekt av menn. Også barn kan få Morbus Bechterew, det starter da gjerne i perifere ledd som f.eks. kneledd og ikke i ryggen. Dette har gjort at diagnosen barneleddgikt har vært stilt, mens den videre utvikling viste at det egentlig var Morbus Bechterew som forelå.
Svært mange av pasientene får sine første symptomer i eller omkring 20-års alderen, men det kan også starte senere, dog ytterst sjelden etter 45-års alderen.

I tillegg til Bechterew’s sykdom snakker man også om Bechterew’s syndrom. Dette kan best beskrives som en samling sykdomstegn som indikerer Bechterew’s sykdom og som opptrer sammen, men uten at det kan observeres røntgenforandringer.Det kan gi plager som minner om stadig tilbakevendende lumbago, men plagene pleier å gi seg når pasienten får beveget seg. En pasient med vanlig lumbago der i mot, liker seg best når han får holde seg i ro i sengen. Lumbagoanfall har en tendens til å komme igjen, men bare de færreste tilfellene utvikler seg til isjas, med smerter nedover lår og ben.

Senene
, tendo, er bindevevsstruktur med en karakteristisk hvit glans som utgjør overgangen mellom en muskel og en skjelettdel, og overfører en muskels trekk til en knokkel. Sener består vesentlig av seige kollagenfibere, og inneholder bare noen ganske få celler.

De fleste senene er formet som strenger, med tettpakkede parallelle fibere, og kan også være flettet sammen på kryss og tvers til brede seneplater (aponevroser). Selv om en sene er fattig på levende celler og blodkar, er det likevel mulig for den å vokse sammen igjen etter å ha blitt sydd, noe som skyldes at cellene i seneskjeden og i bindevevet omkring produserer nytt kollagen.

Der hvor senen går ut fra muskelen, er den en fortsettelse av muskelens bindevev, mens den får en mer benet karakter og blir en del av knokkelen når den nærmer seg festepunktet, senefestet, Insertio tendinis, som er det stedet på skjelettknokkelen hvor senen (fra en muskel) er festet. Smerter i senefestet, entesopati, er vanlig ved Bechterews sykdom, men kan også forekomme ved for eksempel artrose og slitasjegikt.

Enkelte av senene som hører sammen med håndens og fotens muskler er omgitt av en skjede (hylster) av bindevev, seneskjeden,vagina tendinis, som er en rørformede bindevevsdannelser. Seneskjeden holder senen på plass, og hindrer at den gnisser mot vevet omkring. En seneskjede er innvendig kledd med en glatt hinne som i begge ender er vokst sammen med den hinnen som kler senen.

Til sammen danner de to hinnene et rør med doble vegger, slik at senen egentlig er sammenvokst med skjeden. Hinnene kan imidlertid forskyves fritt i forhold til hverandre, fordi det i den trange spalten mellom dem finnes en tyktflytende væske av samme art som leddvæsken.

Ved overbelastning eller uvante bevegelser (mer sjeldent pga bakterier), kan det oppstå en betennelsestilstand i seneskjeden, seneskjedebetennelse, tendovaginitt, tenosynovitt. Når betennelsen skyldes overanstrengelse utvikles en irritasjonstilstand i hinnene i seneskjeden, og når disse fortykkes kan det dannes fibrinbelegg som gnisser mot hverandre og gir en svak, knirkende lyd når senen beveges. Behandlingen er varme og hvile.

Langt alvorligere er en seneskjedebetennelse som skyldes en infeksjon, hvor bakterier fra for eksempel et betent sår på en finger har trengt inn i til seneskjeden. Denne betennelsen kan ødelegge sene og seneskjede, og dessuten spre seg til andre seneskjeder. Sår på hendene skal derfor renses omhyggelig og holdes rene, og ved tegn på at en infeksjon er under utvikling, skal man søke lege straks for å få behandling med antibiotika.

Kroppens sterkeste sene er akillessenen (tendo Achilles/tendo caleaneus) som fester tykkleggsmuskelen til hælbenet, og er den senen vi kan se og kjenne som en tykk streng på baksiden av ankelen.

Betennelse i akillessenen er betennelse og slitasjeforandringer i og rundt hælsenen og dens feste på baksiden av hælbenet. Forskning har vist at det i liten grad er betennelse i selve senen, derimot finner man betennelsesforandringer rundt senen og slitasjeforandringer og små rifter (mikrorupturer) i selve senen.

Hovedsymptomet ved betennelse i eller rundt akillessenen er hælsmerter. Smertene kommer når man begynner å bruke hælen aktivt, for eksempel ved løping, avtar ofte noe under aktiviteten, for så å forverres etterpå. Det foreligger ofte smerter og stivhet også når man hviler. Tilstanden ses oftest hos idrettsfolk, middelaldrende mosjonister og eldre mennesker. Løpere er spesielt utsatte, særlig dem som løper mye på hardt underlag.

Share This