Lymfesystemet

Helsesidene

Lymfesystemet (lymfatiske system) består av milt, brissel, tonsiller, lymfeknuter (kjertler), lymfekarene (årene) og lymfoid vev i organismen for øvrig.

Lymfekjertlene i hode og hals

Lymfesystemet kan sees på som immunapparatet vårt, og er helt livsviktig, uten lymfesystemet hadde vi vært prisgitt enhver infeksjon. Lymfeårer og lymfekjertler strekker seg ut over hele kroppen, og er transportsystem for de viktige hvite blodlegemene, som tar hånd om kroppens forsvar mot virus, bakterier og kreft. I tillegg har det viktige oppgaver som å fange opp ulike elementer som har trengt seg gjennom blodkarene, inntrengere som virus og bakterier, sortere ut avfallsstoff, og samle opp overflødig væske.

Får man et sår på foten, vil bakteriene fra såret transporteres i lymfevæsken opp til lymfekjertlene i knehasen og lysken. Her blir bakteriene uskadeliggjort av lymfecellene som lager et motangrep mot bakteriene. Lymfesystemet sørger også for at motangrepet er i riktig størreles i forhold til infeksjonen, slik at det ikke overreageres. Allergier er eksempel på at immunforsvaret overreagerer mot inntrengere, som for eksempel pollen.

Vi har flere hundre lymfekjertler i kroppen, hovedgruppene sitter i underkjeven, halsen, kragebena, armhulene, brystet, bak lysken, i knehasene og albubøyen. Når disse hovner opp betyr det at de har fått noe å jobbe med. Sitter infeksjonen i foten vil lymfekjertelen i lysken hovne opp, fordi den jobber med de bakteriene som er fraktet dit gjennom lymfevæsken. Ved «kyssesyke» er det virus i hele kroppen, og lymfekjertlene blir aktivisert og hovner opp når de jobber med å bekjempe sykdommen. Lymfekjertlene vil også kunne hovne opp om det er kreftceller i dem.

Om lymfesystemet settes ut av spill, blir kroppen mottakelig for alle typer infeksjoner og kreft. Hos AIDS-pasienter ser man typiske eksempler på at dårlig immunforsvar gir hyppige og spesielle infeksjoner, og at det ofte utvikles kreft. Det kan også foreligge arvelige lymfesykdommer som gir lavt immunforsvar eller et immunforsvar som er ute av kontroll, noe som kan medføre autoimmune sykdommer, som eksem, allergi og leddgikt.

Lymfen (lat; lympha, som betyr klart vann) er en klar, gulaktig, saltholdig væske som på grunn av sin evne til å passere gjennom veggene i blodkarene, sirkulerer overalt i vevene, og formidler stoffskiftet mellom blodet og vevene i kroppen. Det er en slags avfallsvæske som transporterer bakterier og annet avfall fra kroppen videre til lymfekjertlene, der væsken blir renset. Væsken siver ut av blodårene og ut i kroppsvevet, og fra vevet utenfor blodårene vil lymfen suges inn i lymfeårene, det hele er lagt opp som et slags dreneringssystem. I kroppens lymfeårer fraktes lymfen via ørsmå lymfeårer til etterhvert større lymfeårer som befinner seg sentralt inne i kroppen. Lymfen transporteres innover til disse sentrale årene når vi beveger oss ved at lymfeårene klemmes. Et klaffesystem gjør at lymfen bare kan bevege seg én vei – mot sentrum.


Deep Lymph Nodes

1. Submental
2. Submandibular (Submaxillary)

Anterior Cervical Lymph Nodes (Deep)
3. Prelaryngeal
4. Thyroid
5. Pretracheal
6. Paratracheal

Deep Cervical Lymph Nodes
7. Lateral jugular
8. Anterior jugular
9. Jugulodigastric

Inferior Deep Cervical Lymph Nodes
10. Juguloomohyoid
11. Supraclavicular (scalene)

Egentlig er lymfen en del av blodet, og har en sammensetning som ligner på blodplasmaets. Lymfen tilfører vevene næring fra blodet, samler opp slaggprodukter, og går tilbake til blodet gjennom et nett avlymfeårer, som passerer grupper av lymfeknuter. I lymfeknutene blir det dannetlymfocytter, en type hvite blodceller som dels renser lymfen, dels bekjemper bakterieinvasjoner.

Lymfocytter, celler i blodet som utgjør ca. 25 % av de hvite blodcellene; dannes bl.a. i beinmarg, milt og lymfeknuter; danner antistoffer (gammaglobuliner) mot ethvert fremmedlegeme (antigen) som innføres i organismen. Viktig for oppnåelsen av immunitet mot visse sykdommer. Antigenet er oftest bakterier el. andre mikroorganismer.

Lymfekarene som betraktes som en del av venesystemet, dannes i fosterlivet ved avsnøring fra venene. De er mer tallrike enn blodkarene og danner et helt system som har til oppgave å samle opp lymfen og lede den over i venesystemet. Lymfekarene begynner i huden som ytterst fine kapillarer og ”dukker” dypere og dypere inn i kroppen, hvor de samler seg til lymfekar som følger venene på vei til hjertet.

Lymfekarene fra bena danner en høyre og en venstre lendestamme (truncus lumbalis) som går sammen med tarmstammen (truncus intestenalis) ut til det stedet hvor mellomgulvet er festet til de to øverste lendevirvlene. De forente karene fortsetter som brystgangen (ductus thoracicus) opp langs forsiden av virvelsøylen, og munner ut i vinkelen mellom kragebensvenen og den indre halsvenen i venstre side.

Deep lymph nodes and vessels of the thorax and abdomen.


Brystgangen, som er ca. 40 cm lang og knappe 0,5 cm tykk, fører lymfe fra begge bena, bekken og bukhule, og mottar dessuten lymfen fra venstre halvdel av brysthulen, fra venstre arm, og fra venstre halvdel av hode og hals. Lymfen fra høyre halvdel av brysthulen, høyre arm og høyre halvdel av hode og hals samles i den bare 1 cm lange høyre lymfegang (ductus lymphaticus dexter), som munner ut i høyre kragebensvene.

Veggene i lymfekapillærene er meget tynne, og består av et enkelt lag krumme celler som overlapper hverandre på en slik måte at de fungerer som enveisventiler.

Lymfekarene er dessuten forsynt med lommeformede klaffer som forhindrer at lymfen renner tilbake igjen. Lymfen pumpes fram av musklenes trykk mot karene muskel-vene-pumpen) og ved at det i veggene til de større karene er glatt muskulatur som med sin sammentrekning hjelper med å holde den i bevegelse. I brysthulen bidrar det skiftende trykket under åndedrettsbevegelsene til med å drive fram lymfen.

Den stadige utskiftningen av vevsvæske via lymfekarene er en betingelse for at blodet kan utveksle stoffer med cellene, en utveksling som finner sted gjennom veggene i blodkapillærene.

I begynnelsen av kapillærnettet siver det væske ut av blodet med oksygen og næringsstoffer til cellene, og sist i kapillærnettet siver det vevsvæske inn i blodet med cellenes avfallsstoff. Dette kretsløpet gjennom blodkapillærenes vegger styres av to trykk som er motsatt rettet, det ene trykket er blodtrykket som skyldes hjertets pumpevirksomhet (det gjør at væske presses ut gjennom kapillærveggene).

Det andre trykket skyldes proteinmolekyler i blodet. De fleste av disse molekylene er så store at de vanligvis ikke kan passere kapillærveggene, og de finnes derfor i større konsentrasjon i blodet enn i vevsvæsken. På grunn av denne konsentrasjonsforskjellen blir det et osmotisk trykk som gjør at vevsvæsken suges inn i blodet.

I begynnelsen av kapillærnettet er blodtrykket større enn proteinenes osmotiske trykk, og her presses det derfor blodvæske ut i vevene. Men blodtrykket faller etter hvert som blodet kommer fram gjennom de tynne kapillærene, og blir i den siste delen av kapillærnettet lavere enn proteinenes osmotiske trykk, slik at det nå suges vevsvæske inn i blodet .

Lymfestrømmen bidrar til å regulere væskebalansen mellom blod og vevsvæske, og spiller en hovedrolle for transporten av kolesterol og fettstoffer fra tarmen. Lymfen som kommer fra tarmtottenes lymfeårer kalles chylus, og denne kan etter fettrike måltider være helt melkehvit på grunn av at den da er full av mikroskopiske fettkuler.

Lymfedrenasjon kan være et godt supplement til denne livsviktige mekanismen, fordi det bestandig trenger små mengder protein ut i vevene, særlig gjennom leverens og tarmens kapillærvegger, og dette proteinet må fjernes for at blodproteinenes osmotiske trykk skal opprettholdes. Det kan ikke suges opp i blodkapillærene igjen med det høye trykket her, men kan opptas i lymfekapillærene, hvor trykket er lavt, dermed er en av lymfesystemets viktigste oppgaver å transportere vevsvæskens protein tilbake til blodet slik at konsentrasjonsforskjellen mellom blod og vevsvæske opprettholdes. En del fysioterapeuter har en egen utdanning i å utføre lymfedrenasje. Det benyttes en teknikk som består i en spesiell form for massasje som etterfølges av bandasjering, og etter hvert tilpassing av elastiske strømper.

Lymfeødem
Som ledd i blant annet kreftbehandling blir ofte lymfekjertler og lymfekar fjernet for å stoppe eller hindre kreftspredning, noe som forårsaker at transportveien for lymfen blir blokkert. Ved fjerning av lymfevev, f.eks. i lysken eller i bekkenhulen, vil lymfe hope seg opp i ben eller arm. De vanligste symptomene ved lymfeødem er følelse av en ubehagelig og udefinerbar forandring, tyngdefølelse, sprengsmerte, synlige eller følbare forandringer i hud eller underhud, tykkere lår eller bein. Når huden er oppsvulmet, vil den lettere sprekke, og dette kan danne inngangsport for bakterier og betennelser i huden. Det er derfor viktig med god hygiene, bruk av fuktighetskremer o.l., spesielt dersom det oppstår sår eller rifter. Lymfødem er en varig tilstand, men i og med at pasienter blir angrepet i ulik grad, vil plagene variere betydelig fra individ til individ.

Lymfeknuten (kjertel) er omgitt av en tynn bindevevskapsel og er oppdelt i større og mindre rom som inneholder lymfoid vev. Lymfeknutene er grå, glatte, nærmest bønneformede, og så bløte at de ikke kan kjennes, selv der de ligger helt tett under huden; de minste er som et knappenålshode, de største som en hasselnøtt.

Her blir lymfen renset, og her blir også bakterieangrep bekjempet, lymfeknutene produserer nemlig en type hvite blodlegemer, lymfocytter, som har den spesielle egenskapen at de kan reagere på fremmede antigener, dvs på kroppsfremmede molekyler som trenger inn i organismen, og uskadeliggjøre bakterier.

Lymfeknuter som medvirker i en betennelsesprosess hovner opp og blir ømme. Ved en lokal betennelse hovner bare de regionale lymfeknutene, dvs de lymfeknutene som mottar lymfe direkte fra den infiserte kroppsdelen.

Lymfeknuter ved kjevevinkelen blir hovne og ømme ved halsbetennelse og andre infeksjoner i munn, nese og svelg, og på samme måte hovner aksilglandlene i armhulen opp ved betennelse i hånd og arm, mens inguinalglandlene i lysken hovner ved betennelse i fot og ben, og ved kjønnssykdommer.

Områder med lymfoide (lymfatiske) vev

Kreft kan også være årsak til lokal hevelse av lymfeknuter, da visse svulster fortrinnsvis spres med lymfen, slik at de første metastasene utvikles fra kreftceller som fanges i lymfeknutene. Ved operasjon for kreft vil man alltid prøve å forebygge dette ved å fjerne de regionale lymfeknutene.

Langs lymfebanen finner vi en dellymfeknutestasjoner, de fleste er samlet i grupper i armhulen, på halsen og i lysken, men de er også mer dyptliggende som i lungerøttene og i tarmkrøset.

Lymfocyttene dannes i benmargen, men utvikles i det lymfoide(lymfatiske) vev, som befinner seg rundt om i kroppen, men mest i tarmveggene.

Lymfoid vev består av to slags celler; I tillegg til lymfocyttene, finner viretikulumceller som danner et nett av fine bindevevs fibere med masker som omgir lymfocyttene. Nettet fungerer som et slags filter som stanser partikler i lymfen, for eksempel karbonstøv i lungenes lymfe, bakterier etc.

Partiklene blir uskadeligjort av retikulumcellene, som er makrofager, dvs at de kan oppta partikler i sitt cytoplasma og til en viss grad fordøye dem. Slike antigener er oftest knyttet till bakterier, virus og andre smittestoffer, og lymfocyttene spiller derfor en fundamental rolle i forsvaret mot infeksjoner.

Enkelte steder i kroppen danner større ansamlinger av lymfoid vev seg til egnelymfoide organer, som tonsillene, brisselet og milten, i tillegg til lymfeknutene som vi tok for oss tidligere.

Tonsillene (tonsilla) er en ansamling av lymfatisk vev, og pga likheten med en mandel, kaller vi dem da også for ”mandlene”.

Ved overgangen mellom svelg og munnhule, (mellom ganebuene) finnes det på hver side en ganetonsill(ganemandel) tonsilla platina.

På den bakre svelgvegg sittersvelgtonsillen (svelgmandelen),tonsilla pharyngea, som ved gjentatte infeksjoner kan forstørres å gi polypper. Sammen med annet lymfatisk vev i svelgets slimhinne danner tonsillene den Waldeyerske svelgringen, som utgjør et viktig ledd i infeksjonsforsvaret.

Brisselen (thymus) er et avlangt organ som ligger i brysthulen bak brystbenet, og er bygd opp av lymfoid vev. Thymus vokser i barneårene og er størst i puberteten, hvoretter den kontinuerlig forminskes (involusjon). Den har betydning for modningen av T-lymfocytter, (thymopoetin og thymostimulin), og dermed også for det cellebundne infeksjonsforsvaret.

Thymushormoner er betegnelsen på en rekke substanser fra thymus, som man mener påvirker T-lymfocyttene, men deres virkningsmekanismer er ennå ikke helt klarlagt.

Milten (spleen)

Milten (lien) er et bønneformet organ, på størrelse med en knyttet hånd. Størrelsen vil variere en del, men som regel veier den 150-200 gram. Det er det største organet med lymfatisk vev, og ligger til venstre i bukhulen, like under mellomgulvet.

Milten fungerer som et filter i blodbanen og renser blodet for avfallsstoffer og skadede blodceller. Vi kan si at milten er en slags lymfeknute i blodbanen i stedet for i lymfebanen. Milten er dermed en del av immunsystemet, men hvis den blir fjernet på grunn av skade, overtas miltens funksjoner raskt av andre deler av lymfesystemet – i hvert fall nesten. Uten milten er vi nemlig mer utsatt for alvorlige infeksjoner med enkelte bestemte bakterier som kan gi livsfarlig lungebetennelse og blodforgiftning, derfor råder man alle som mangler milten, til å la seg vaksinere regelmessig mot nettopp denne typen infeksjoner. På grunn av den tynne kapselen og den myke, sprø konsistensen er milten sårbar ved slag og støt mot buken, så det skjer ofte at en skadet milt fjernes, noe som stort sett er problemfritt.

Milten er omgitt av en bindevevskapsel; inni består den for det meste av lymfatisk vev (hvit pulpa), dels av rikelig med utvidede kapillærer, sinusoider (rød pulpa). Den hvite pulpaen deltar i produksjonen av antistoffer, mens den røde fungerer som et filter for det passerende blodet og fanger opp bakterier, defekte blodlegemer og fremmede stoffer.

Milten har stor betydning for infeksjonsforsvaret, særlig hos små barn. Forstørret milt (splenomegali) forekommer ved leversykdom, en del infeksjonssykdommer og ved leukemi og lymfom.

Immunforsvaret er kroppens samlede beredskap mot infeksjon og de naturlige barrierer i infeksjonsforsvaret er:

-Hudens flerlagete, keratiniserte plateepitel, som utgjør et mekanisk hinder som beskytter kroppens indre mot omverdenen, huden er vanligvis ugjennomtrengelig for fremmede organismer.

– Slimhinnenes epitelet er forsterket med flimmerhår for eks.i luftveiene. De børster vekk inhalerte fremmedlegemer og evt mikroorganismer. Slimhinnene er også beskyttet mot inntrengere ved slimlag.

– De øvre urinveier er beskyttet av en kontinuerlig urinstrøm som skyller vekk mikroorga-nismer som kan ha festet seg til slimhinneoverflaten.

– I fordøyelseskanalen bidrar saltsyren i magesekken og lysozym i tynntarmen til en form for kjemisk barriere. Den bakterielle normalflora sørger for å oppta plassen slik at sykdomsfremkallende mikroorgansimer ikke får rom til å etablere seg. Saltsyren er med på å hindre mikroorganismer i å komme ned i tarmen, og lav pH i skjeden skal forhindre at mikroorganismer kommer opp i kvinnens underliv.

Candida albicans

Alt dette er vårt ytre forsvar mot infeksjoner. Har fremmede organismer som virus, bakterier og sopp likevel kommet inn i organismen, får vi en infeksjon, og vårt indre forsvar settes inn i kampen. Infeksjon/betennelse er kroppens reaksjon for å prøve å reparere skaden, og de hvite blodcellene, sammen med enkelte andre celletyper, vil straks gå i gang med en intens krigføring for å nedkjempe infeksjonen.

Immunforsvaret som er så viktig for oss til daglig, vil bli til stort besvær ved en organtransplasjon. Hvis et fremmed organ transplanteres og kroppen får reagere uforstyrret, vil immunforsvaret reagere raskt. Detektivene dirigerer hvite blodlegemer til det transplanterte organet, og angrepscellene vil aktivt angripe inntrengeren. Andre produserer antistoffer som binder seg til inntrengerens celler og ødelegger celleveggen. For at organet skal overleve i kroppen må immunforsvaret dempes. Dette skjer ved hjelp av medisiner som kalles immunsuppresjon, eller immundempende medisiner.

Når vi tar immundempende medisiner vil kroppens forsvar bli for svakt til å bekjempe det fremmede organet. Samtidig vil immunforsvarets evne til å bekjempe infeksjoner også være noe nedsatt, så det er viktig å finne en balanse hvor immunforsvaret fremdeles er i stand til å la organet fungere i kroppen, samtidig som vi ikke blir plaget av infeksjoner. Kroppen venner seg aldri til det nye organet, så for ikke å miste det må vi alltid bruke de immundempende medisinene.

Hvite blodceller
De hvite blodcellene er også ansvarlige for å fjerne fremmedlegemer, som flis i fingeren, ødelagte celler, og celler med feil. Det dannes daglig unormale celler i kroppen vår, men de hvite blodlegemene oppdager og ødelegger disse. Dersom slike celler klarer å unnslippe kroppens indre forsvar, vil det kunne utvikle seg kreft. Det skadde vevet stimulerer hvite blodceller til å sette i gang forskjellige immunreaksjoner, samt skille ut små signalmolekyler. Noen av disse tilkaller flere hvite blodceller, mens andre påvirker temperaturen i hjernen slik at kroppstemperaturen øker og vi får feber opp i mot 39 – 39,5 grader, noe som hjelper de hvite blodcellene med å bekjempe infeksjonen. (Går temperaturen over dette, kan kroppen bli skadet.)

Enkelte celler skiller ut histamin som får blodårene til å utvide seg, slik at blodtilstrømningen av hvite blodceller øker. Vevet vil da hovne opp og bli varmt rødt og ømt. Andre mikroorganismene vil kunne trenge inn i de små lymfeårene og dermed føres direkte til lymfeknuter, noe som aktiviserer lymfocyttene, og lymfeknutene hovner opp og blir ømme. Det samme skjer med tonsillene (mandlene) om betennelsen sitter i halsen.

Infected ingrown toenail showing the characteristic redness and swelling associated with acute inflammation

Dersom infeksjonen brer seg videre i kroppen, eller vevsskaden er stor, oppstår en generell betennelse, vi får feber og føler oss slappe og syke. En betennelse kan også oppstå etter sterk varme eller kulde, etter mekanisk skade (kul i hodet), overbelastning/ seneskjedebetennelse og ved solforbrenning. Kroppen setter seg da til motverge ved å danne antistoffer, proteinlignende stoffer, noe som nøytraliserer smittekimens antigener og dermed også selve smittekilden.

Når vi får en vevsskade reagerer vi med:

  • Hevelse
  • Varme
  • Rødme
  • Smerte
  • Nedsatt funksjon

Deretter skjer dette:

  • Det frigjøres histaminer
  • Blodgjennomstrømningen øker
  • Det blir en opphopning av hvite blodceller
  • Fremmede celler ødelegges
  • Dødt vev støtes bort

Vanligvis står betennelsesreaksjonen i forhold til skadens omfang, er skaden liten vil også betennelsesreaksjonen være det. Men – så hender det at kroppen reagerer feil og lager en stor betennelsesreaksjon på en liten skade, og det er hva som skjer ved en allergisk reaksjon.

Urtikaria (Elveblest)

Uskadelige stoffer som blomsterstøv og de som kan finnes i matvarer kan føre til at de hvite blodcellene setter i gang en betennelsesreaksjon som skyter langt over mål, og fører med seg rennende nese og øyne, opphovning og utslett. Denne reaksjonen kan bli så voldsom at den kan bli livstruende, blodårene utvider seg så mye at blodtrykket faller (sjokk), eller slimhinnene i halsen hovner opp slik at det blir umulig å puste.

En av sykdommene som fører til hovne lymfekjertler er mononukleose
(kyssesyke). Det er en virussykdom som er forårsaket av herpesvirus 4 (tidl. Epstein-Barr virus) eller herpesvirus 5 (tidl. cytomegalovirus). Dette viruset slår seg ned i blodcellene og infeksjonen spres rundt i kroppen, spesielt til lymfevevet. Det er særlig lymfevevet i halsen (mandlene) og lymfeknutene på halsen som forstørres og gir plager, men også leveren og milten blir betent. Det samme kan gjelde lymfeknuter i magen, i armhulene og i lysken.

Sykdommen rammer især unge mennesker i alderen mellem 10-25 år. Viruset smitter normalt ved overførsel av spytt som f.eks. ved kyss, derved navnet kyssesyke. Om man blir smittet kan det ta opptil 30-50 dager før symptomene viser seg.

De vanligste symptomene ved mononukleose er halsbetennelse, hovne lymfeknuter og tretthet, sammen med influensafølelse. Andre symptomer kan være muskelsmerter, svetting og magesmerter, noe som kan være tegn på miltforstørrelse og ømme lymfeknuter på halsen.

Det finnes ikke medisin mot kyssesykeviruset, penicillin eller andre antibiotika har ingen virkning. Får man monunokleose, er det er viktig at man ikke utsetter seg for hard fysisk aktivitet så lenge man føler seg i dårlig form, – eller så lenge lever og milt er forstørret. Hvis leveren er mye påvirket kan det være aktuelt å holde sengen noen dager. En skal unngå alkohol så lenge leveren er påvirket av sykdommen, og i noen tilfeller kan det dreie seg om mange måneder.

Etter at den akutte sykdomsperioden har gitt seg, som regel etter 1-4 uker, kan man gjenoppta normalt dagligliv. Sport og aktiviteter som kan innebære risiko for slag, spark, kraftige ristinger av magen, bør man ofte vente med i ytterligere en måned. Det er særlig omfanget av leverbetennelsen (og miltbetennelsen) som bestemmer hvor forsiktig man skal være, så dette må vurderes av en lege. Etter at man har hatt sykgdommen en gang i sit liv, er muligheden for å bli syk på nytt forsvindende liten.

Share This