Kretsløpet

Helsesidene

Kretsløpsystem omfatter hjertet, blodårene og blodet.

Hjertet er en hul muskel som pumper blodet rundt i kroppen.

Blodkarene består av arterier (pulsårer), kapillærene (hårrørsårene) og vener (samleårer).

Arterier og vener fungerer som et rørsystem for å transportere blodet rundt i kroppen

Arteriene fører blodet fra hjertet og ut til vev og organer, hvor arteriolene (de minste arteriene) forgrener seg i vevet til et tett nett av fine kapillærer.

Venene fører blodet tilbake til hjertet

Blodet består av røde og hvite blodlegemer, blodplater og plasma.

Blodomløpet. Klassisk undervisningsplansje i Anatomi
Plansje fra nettsidene til Høgskolen i Vestfold: http://www-lu.hive.no/plansjer/

Den levende organisme har mange typer transportveier (som mage-/tarmkanal, utsondringskanaler etc.), men den dominerende transportveien er blodåresystemet. Det fører blodet til fordøyelsesorganene for å hente råvarer, og til lungene for gassutveksling, og gjennom sine tynneste små kar, kapillærene, rekker blodet frem til hver eneste celle i hvert eneste organ i hele kroppen.

Primus motor i menneskets sirkulasjonssystem er hjertet, som driver blodet rundt i ett lite og ett stort kretsløp. Hjertet er en knyttenevestor hulmuskel som ligger i brysthulens midtparti, mediastinum, og hviler direkte på diafragma, den store åndedrettsmuskelen, som vi til daglig omtaler som mellomgulvet.

Klassisk undervisningsplansje i Anatomi. Hjertets overflate
Plansje fra nettsidene til Høgskolen i Vestfold: http://www-lu.hive.no/plansjer/

Hjertet er det organet i kroppen som utfører det tyngste arbeidet, og trenger derfor rikelig tilførsel av blod for at muskulaturen skal få nok energi.

På oversiden har hjertet en uregelmessig form på grunn av de mange store blodkarene, mens det på undersiden slutter i en stump spiss (apex cordis) som peker mot venstre side av kroppen.

Hjertemuskulaturen får oksygen og næring gjennom et eget arterienett som kalleskransarterier.

Hjertet og organene rundt er omgitt av en pose med dobbelt vegg; hjerteposen, perikardiet. Mellom hjertet og organene rundt er der en smal spalte som er fylt med væske, og denne væsken, samt hjerteposen, gjør at hjertet glir lett mot vevene når det slår.


Hjertet består av fire kammer, to forkammer og to hjertekammer. Det går to pulsårer fra hjertet, den ene er lungepulsåren, som går ut fra høyre hjertekammer og leder brukt blod fra kroppen til lungene, hvor det får nytt surstoff. Den andre er hovedpulsåren, som går fra hjertets venstre hjertekammer og leder det friske blodet fra lungene og ut til alle kroppens organer. Slik er det altså kretsløpet vårt fungerer; brukt blod til høyre hjertehalvdel, og via lungepulsåren tilbake til hjertets ventsre side, hvor hovedpulsåren leder friskt og surstoffrikt blod ut til kroppen igjen.

Hjertet er delt på langs av en tett vegg, hjerteskilleveggen, som skal hindre blodet i å passere mellom venstre og høyre hjertehalvdel. Venstre hjertehalvdel pumper blodet inn i den store livpulsåren, aorta, som har forgreininger gjennom hele kroppen (bortsett fra lungene), og det er dette som kalles Det store kretsløp.

Den høyre hjertehalvdel sørger for blodforsyningen til lungene, og består av blodårene som går fra hjertet til lungene, blodårene som går fra lungene til hjertet og blodårene i lungene, dette kalles Det lille kretsløp.

Hver hjertehalvdel har to rom, et forkammer, atrium, som mottar blodet som kommer til hjertet, og et hjertekammer, ventrikkelen, som pumper blodet ut.

Mellom hvert forkammer og hjertekammer finner vi to tynne seil/ klaffer,seilklaffene, som fungerer slik at blodet bare kan strømme en vei, fra forkammer tilhjertekammer, og ikke omvendt.

Også der blodet går ut av hjertekamrene og over i blodårene er der klaffer,lommeklaffene, som skal hindre at blodet passerer fra lungearterien tilbake til høyre hjertekammer, og fra aorta til venstre hjertekammer.

Hjertekamrene har en tyngre jobb enn forkamrene, og har derfor en kraftigere muskulatur og tykkere vegger. De tykkeste veggene finner vi i venstre hjertekammer, som altså har til oppgave å pumpe blodet rundt i hele kroppen, (det store kretsløp).

Impulsene til hjertemuskulaturens sammentrekninger oppstår i selve hjertet, i en knuteformet dannelse, som ligger der hvor øvre hulvene munner inn i høyre forkammer, sinusknuten. Fra denne knuten går impulsene gjennom forkammerets muskulatur til en liknende dannelse på overgangen til hjertekammeret,atrioventrikulærknuten eller Tawaras knute, og sprer seg videre til resten av hjertet gjennom et ledningssystem som kalles den Hiss`ske bunt.Sammentrekningene står under en viss innflytelse av det autonome nervesystem, den delen av vårt nervesystem som regulerer de ubevisste funksjonene, som for eksempel åndedrettet og fordøyelsen.

Et hjerteslag består av to faser, diastolen og systolen. Diastolen er den fasen hvor kamrene er i hvile og hjertet fylles med blod. Systolen er fasen hvor kamrene i hjertet trekker seg sammen, og blodet pumpes ned i hjertekamrene. Når hjertet trekker seg sammen, (systolen) er blodtrykket noe høyere enn det er i hvilefasen (diastolen), og det er disse to verdiene vi snakker om når vi måler blodtrykket.

Klassisk undervisningsplansje i Anatomi
Plansje fra nettsidene til Høgskolen i Vestfold: http://www-lu.hive.no/plansjer/

Trykket faller når blodet skal passere gjennom de trange arteriolene og kapillærene, og er lavt når det kommer ut i venene. Likevel er trykket i venene større enn det er i høyre forkammer under diastolen, dermed kan blodet komme tilbake til hjertet uten å stoppe opp i venene, noe muskel-vene-pumpen hjelper til med. Den fungerer slik at når vi bruker musklene som ligger inntil venene, presser de mot venene, som dermed presser blodet mot hjertet. I venene finner vi klaffer, veneklaffene, som sørger for at blodet renner riktig vei, og at det ikke strømmer tilbake.

Når blodet har passert rundt i kroppen og avgitt O2 og næringsstoffer til vevene, føres det via vena cava inferior og superior til høyre atrium. Deretter går blodet gjennom høyre atrieventrikulærklaff (tricuspidalklaffen) til høyre ventrikkel. Derfra pumpes blodet gjennom pulmonalklaffen i truncus pulmonalis, og det blir en oksygenering av blodet i lungene. Fra lungekretsløpet (det lille kretsløp) fører lungevenene oksygenert blod til venstre atrium, gjennom venstre atrieventrikulærklaff (bicuspidalklaffen) til venstre ventrikkel. Deretter pumpes blodet ut i systemkretsløpet via aorta.

Når vi hviler vil disse to fasene normalt ta ca. 0,8 sekunder til sammen, det vil si en slagfrekvens på 75 slag i minuttet, noe vi regner som normal puls, men variasjoner fra 60 til 80 slag regnes som innenfor det normale. Hos en voksen person i hvile pumpes det hvert minutt ut ca. 4 – 5 liter blod, minuttvolumet, noe som er nok til at kroppen får dekket sitt oksygenbehov, men under hardt arbeid kan minuttvolumet stige til hele 40 liter, og vi får svært hurtig puls. Ved fysisk anstrengelse må kroppen tilføres mer blod, og hjertet slår fortere, noe som skjer automatisk gjennom forskjellige reflekser. På samme måte bremses hjertet når kravene til blod synker.

Oversikt over ulikheter i oppbygning og funksjon for arterier og vener.

Arterier / arterioler Vener / venyler
Tykt muskellag Tynt muskellag
Kan regulere blodtrykket
(resistans-kar)
Stort areal, kan lagre blod
(kapasitans-kar)
Høyt trykk Lavt trykk
Blodet har høyt oksygeninnhold
(unntatt lungearteriene)
Blodet har høyt karbondioksydinnhold
(unntatt lungevenene)
Leder blodet fra hjertet Leder blodet til hjertet
Har ikke klaffer Kan ha klaffer
Ved blødning – rødt, støtvis sprutende Ved blødning – mørkt, sildrende
Ligger dypt (profundt) Ligger overfladisk (superficielt)

I kretsløpet fungerer hjertet som pumpen, mens blodårene er rørledningene. Vi har to typer blodårer, arterier (pulsårer) og vener. Arteriene går fra hjertet og fører friskt, oksygenrikt blod ut til hele kroppen, mens venene fører brukt, oksygenfattig blod tilbake til lunger og hjerte.

Det er altså arteriene som forsyner hele kroppen med friskt blod, og de arteriene som sitter nærmest hjertet er utsatt for det høyeste trykket, og har derfor svært elastiske og tykke vegger. Arterieveggene er bygd opp av tre lag, ytterst finner vi bindevevshinne, deretter et lag med glatt muskulatur med elastiske tråder, og innerst er det en hinne som består av et enkelt lag med flate celler, et såkalt endotel. (Se kapittelet om cellene).

Arteriolene er viktig for regulering av blodstrøm. Når muskulaturen i arteriolene trekkes sammen, blir diameteren mindre, slik at blodstrømmen reduseres. Dette kalles konstriksjon. Når arteriole diameteren øker fordi musklene slapper av, kalles det dilatasjon og blodstrømmen øker.

The circulation of blood through the human heart

Etter at pulsårene har forlatt hjertet forgrener de seg og blir tynnere og tynnere, for så til slutt å gå over i de tynneste årene, kapillærene/ hårrørsårene.

Det er gjennom de meget tynne veggene i kapillærene at all utveksling av stoffer mellom blodet og vevene foregår. Blodet gir fra seg oksygen og næringsstoffer, og tar opp karbondioksid og andre avfallsstoffer.

Kapillærene er ikke utsatt for stort trykk, og trenger trenger ikke stor mekanisk styrke, så de består utelukkende av endotelceller som holdes sammen av en tynn basalmembran.

Disse veggene er semipermeable (halvt gjennomtrengelig) og holder røde blodceller og store molekyler tilbake i blodet, mens mange av de hvite blodcellene kan endre form og dermed trenge gjennom veggene. De enkelte kapillærene er ganske korte, med en gjennomsnittelig lengde på ca. 1 mm, og et tverrsnitt på mindre enn en hundredels millimeter. De finnes rikelig forgrenet i alle kroppsdeler, så selv om hvert enkelt kapillær er ubetydelig i størrelse, utgjør de en samlet lengde på flere tusen kilometer.

Det er bare et fåtall av kapillærene våre som er åpne på samme tid, de kan lukkes av et par glatte muskelceller som omslutter dem ved innløpet fra artiolene, og dermed kan blodtilstrømmingen til enhver tid reguleres. Behovet for blod i de forskjellige vev varierer sterkt, en muskel som arbeider, bruker atskillig mer oksygen og næring enn en som er i hvile, og må dermed også ha mer blod.

Kapillærene samler seg først i små, deretter i større blodårer, venene, som fører det brukte, oksygenfattige blodet tilbake til hjertet og lungene. Venene er forsynt med små klaffer som sørger for at blodet bare kan renne en vei, nemlig mot hjertet.

Det høye proteininnholdet i kapillærenes blodplasma, har en ”sugende” effekt på vevsvæsken, osmose. På pulsåresiden er blodtrykket som presser væske ut av blodkarene større enn den osmotiske kraften, dermed blir væske som inneholder næringsstoffer presset ut og utvekslingen med kroppscellene kan skje. På venesiden er filtrasjonstrykket mindre enn den osmotiske kraften. Dermed kommer væske med nedbrytningsproduktene fra stoffomsetningen tilbake til blodomløpet igjen. Det presses altså ut mer vann i begynnelsen av kapillæret enn det som suges inn på slutten.

Overskuddet av vann fra vevsvæsken (flere liter hver dag), kalles lymfe, og går gjennom eget åresystem, lymfeårene. Dersom det presses mer vann ut av blodårene enn det som suges tilbake i blodet og det som føres bort via lymfeårene, blir det økt vannmengde i vevet som hovner opp, vi får ødem. Ødem kan ha mange årsaker, ved betennelser for eksempel, kan det bli ødem fordi det blir lekkasje i blodåreveggen, og dermed vil vann og oppløste stoffer strømme ut i vevet.

Mellom hver celle flyter en klar væske som kalles vevsvæske. Den omgir alle cellene i kroppen, og cellenes utskiftning av stoffskifteprodukter skjer via vevsvæsken. For at kroppscellene skal fungere normalt, er det livsviktig at vevsvæskens sammensetning holder seg konstant, både når det gjelder temperatur, surhetsgrad og innhold av spesielle stoff.

Fordøyelsessystemet har for en stor del et helt eget blod og lymfesystem. Når blodet har passert hårrørsårenettet i nederste del av spiserør, magesekk, tarm og milt, samles det på vanlig måte i vener, men i stedet for at det føres rett til hjertet, tar det en omvei via leveren. Der samler venene seg og danner den store portåren, et navn den har fått fordi den går inn i leveren gjennom den såkalte leverporten.

Deretter deler den seg i et spesielt hårrørsårenett, med avløp til de samme venene som det øvrige hårrørsnettet. Alle stoffene som kommer over i blodet etter oppsuging fra fordøyelseskanalen passere altså leveren før de kan nyttes av organismen.

Kretsløpet i lever, lunger og nyrer, organer som har spesielle oppgaver i organismens husholdning, har en spesiell form for utvekslingen. I leveren skjer ca. 25 % av organismens stoffskifte, og dette organet utmerker seg da også ved å ha et dobbelt kapillærsystem. Det ordinære kapillærnettet dannes av arteriegrener fra leverarterien, og gjennom dette nettet mottar levercellene først og fremst det oksygenet de skal bruke til sitt stoffskifte.

Men i tillegg finnes også et annet kapillærnett som utgår fra grener av portåren, og gjennom dette venøse nettet føres alle de stoffene som blodet opptar fra tarmkanalen og fører dem videre til leveren, før de går ut i det alminnelige kretsløpet. Fra begge kapillærnettene samles så blodet i vener som munner ut i nedre hulvene. Leveren er en storforbruker av blod, og ca. 1/3 av blodet som føres fra hjertet, brukes av leveren.

I det meget tett kapillærnettet i lungene utveksles oksygen og karbondioksid med luften i lungealveolene. Det som foregår i lungene er altså en utskiftning av luft i stedet for væske.

Nyrene skal filtrere store væskemengder for å fjerne avfallsstoffene i blodet, og dessuten regulere blodets innhold av vann og salter. I løpet av døgnet filtrerer nyrene ca. 200 liter væske fra blodet. Mesteparten av denne væsken blir sugd opp igjen ved passering gjennom nyrekanalen, og det er bare ca. 1,5 – 2 liter som skilles ut som urin. Urinen inneholder avfallstoffer og overskuddsstoffer i konsentrert oppløsning.


Blood circulation:
Red = oxygenated
Blue = deoxygenated

Blodet som er vårt flytende transportorgan, bruker blodkarene som et rørsystem for å pumpe blodet rundt i kroppen. Blodet er satt sammen av forskjellige deler, omtrent halvparten består av blodvæske, som igjen er satt sammen av vann og forskjellige andre stoffer, mens den andre halvparten består av hvite og røde blodceller og blodplater

Blodet flyter ikke jevnt i arteriene som en stille elv, men drives fram av hjertets pumpevirksomhet. Strømmen i de store arteriene kommer derfor i støt, noe man merker på pulsslagene, for eksempel i håndledd og tinning.

Etter hvert som blodet kommer ut i arterienes forgrenede nett, blir strømmen jevnere, og i kapillærene og i de mindre venene kan hjerteslagene knapt merkes. På grunn av at blodet strømmer støtvis i arteriene, vil man alltid kunne se forskjell på en arterieblødning og en veneblødning. Er det en arterieblødning, vil blodet komme støtvis, mens det fra venene flyter jevnt. Dessuten er det en fargeforskjell, arterieblodet er klart rødt, mens det oksygenfattige veneblodet har en mattere, mørkere farge.

Det er plasmaproteinene som har spesialisert seg på oppgaven med å transportere hormoner, karbohydrater og fettstoffer rundt i organismen. Hormonene, som regulerer cellenes virksomhet, sørger i tillegg for at varmen som produseres i organer under arbeid, fraktes rundt og fordeles jevnt i kroppen. Blodet som altså er kroppens flytende transportbånd, inneholder hele tiden nærings- og avfallsstoffer, samt vitaminer, hormoner og enzymer, noe som er helt nødvendig for cellenes stoffskifte. Blodet sørger også for at vevsvæsken som omgir cellene har et stabilt miljø, selv om cellene hele tiden skiller ut store mengder sure avfallsstoffer.

Proteinet i plasmaet utgjør ca. 7 % av plasmaets volum, og en av proteinets viktige funksjoner er å opprettholde det kolloidosmotiske trykk i blodet, et trykk som er av grunnleggende betydning for utvekslingen mellom blodet og vevsvæsken. Normalt avpasses vannutskillelsen etter vannopptak, slik at vannmengden i organismen holdes konstant.

Vannbalansen reguleres aktivt fra hypotalamus i mellomhjernen, hvor noen nervesentre reagerer på blodets osmotiske trykk. Dersom dette trykket stiger, (fordi saltkonsentrasjonen i blodet øker) avgir hypofysen et hormon som reduserer urinutskillelsen gjennom nyrene. Samtidig utløses en tørstfornemmelse fra et annet nervesentrum i hypotalamus.

Capillary blood from a bleeding finger

Ca. 55 % av blodet består av den gulaktige, tyktflytende og klebrige væsken blodplasma. Plasma består av ca. 90 % vann, 7-8 % eggehvitestoffer, ca. 1 % salter, i tillegg kommer et stort antall livsviktige næringsstoffer som er tatt opp av føden, og som skal videre til cellene. Iom at mange stoffer er løselige i vann, lar de seg derfor lett transportere med blodet.

I plasma finnes tre typer blodlegemer som alle flyter fritt, det er røde blodlegemer (erytrocytter), hvite blodlegemer (leukocytter), og blodplater (trombocytter).

Vi har et stadig behov for blodceller, gasser, vann, varme, signal- og næringsstoffer, og det er altså blodet, via kretsløpet som sørger for dette. Blodet bringer oksygen og næringsstoffer til cellene og frakter bort cellenes avfallsstoffer, som deretter skilles ut med utåndingsluften via lungene, og med urinen via nyrene. Et menneske som veier 70 kilo, vil normalt ha 5-6 liter blod, det vil si at blodet utgjør ca. 6-9 % av et menneskes kroppsvekt.

Bloddannelsen er avhengig av tilførsel av jern, vitamin B 12 og folinsyre, og styres av et hormon som dannes i nyrene, erytropoetin. Produksjonen av erytropoetin styres igjen av oksygenmengden i blodet, og dersom det synker, produseres mer erytropoetin. I sin tur vil da erytropoetinet øke produksjonen, – og senke modningstiden av røde blodlegemer, slik at det raskt kommer flere av disse ut i blodet, og oksygenmengden vil øke igjen.

A scanning electron microscope image of normal circulating human blood. One can see red blood cells, several knobby white blood cells including lymphocytes, a monocyte, a neutrophil, and many small disc-shaped platelets.


De røde blodcellene (erytrocyttene) er blant de minste vi har. Det er ca 5 millioner røde blodceller pr. mikroliter blod, og i 100 ml blod er der normalt ca. 15 g hemoglobin. Dersom vi skulle legge et voksent menneskes røde blodlegemer ut i en enkelt rad, ville de kunne rekke 4 -5 ganger rundt jorden ved ekvator! De har en flattrykt og sirkelrund form, og lever kun 3-4 måneder.

Når erytrocyttene går til grunne blir de destruert i leveren, og blodcellenes røde fargestoff, hemoglobin, blir spaltet i to; globin (protein) og heme (jern). Globinet brytes ned til aminosyrer. Heme blir spaltet til jern og bilirubin. Jernet blir lagret i leveren eller omdannet til nye erytrocytter. Bilirubinet skilles ut i gallen som gallefargestoff. (Se mer om dette under).

Den røde fargen kommer altså fra hemoglobinet, et jernholdig proteinmolekyl som kan ta opp oksygen og karbondioksid, det er altså de røde blodcellene som gir blodet farge. Oppgaven er å ta med seg oksygen ut i kroppen, og hente med seg karbondioksid tilbake til lungene for rensing. De røde blodlegemene har, i motsetning til andre celler i kroppen, verken cellekjerne eller organeller. Mens de produseres i den røde benmargen, (spesielt i rørknokler, virvler, kraniets knokler, hånd- og fotknokler) har de faktisk en kjerne, men denne går til grunne etter hvert som hemoglobin hoper seg opp i blodcellenes cytoplasma.

Hos helt nydannede blodlegemer kan man fremdeles se rester av kjernen som et fint nettverk, retikulum, og vi kaller derfor disse unge blodlegemene for retikulocytter.De finnes i et meget stort antall i blodet når bloddannelsen er særlig intens, som etter store blødninger.

Hemoglobin er et jernholdig eggehvitestoff (protein) som finnes i de røde blodcellene. Dette proteinet kan binde seg til oksygen, og når blodcellene kommer til lungene, binder så oksygenet seg til hemoglobinet. Dermed føres det med blodet rundt i kroppen, men frigjør seg fra hemoglobinet straks det kommer til vev som trenger mer oksygen.

Serumjern er mengden av jern i blodvæsken, og ferritin er kroppens viktigste jerndepot. En person som har for lite hemoglobin i blodet (lav blodprosent) er blodfattig (har anemi), noe som ofte skyldes et utilstrekkelig kosthold og-/eller kraftige menstruasjonsblødninger. De vanligste symptomene på jernmangel er brennende fornemmelse i tungen, tørrhet i munn og svelg, sprekker i munnvikene, pica (en trang til å spise uvanlige ting, som avispapir, og kritt), sitring og uro i bena (rastløse ben/maurkryping).

Etter hvert som blodcellene blir utslitt (De slites av å gnisse mot hverandre og mot åreveggene i de trange passasjene) fanges de opp av spesielle celler i lever, milt og benmarg, og ødelegges. I og med at jerntapet lett kan bli større enn tilførselen, er derfor jern et stoff som organismen må ta godt vare på, og ved nedbrytningen av hemoglobinet blir jern ført tilbake til benmargen og brukt om igjen ved produksjonen av hemoglobin.

Hvert sekund dør det ca. to millioner røde blodceller, og like mange skal produseres. For å klare dette, må organismen ha god tilgang på aminosyrer, jern, B- og C vitaminer. De nedbrytningsprodukter etter døde blodceller som kroppen ikke kan nytte seg av, stort sett de jernfrie bestanddelene, blir omdannet til gallefargestoffetbilirubin og skilt ut gjennom avføringen. Det er gallefargestoffet som gir avføringen den brune fargen.

Rødt blodlegeme (til venstre), Blodplade (i midten) og hvidt blodlegeme (til høyre).

De hvite blodcellene, leukocyttene, er større enn de røde, men ikke på langt nær så tallrike, vi har kun ca. 6000 hvite blodlegemer pr. mikroliter blod. De fleste befinner seg stort sett utenfor blodbanen, det er under 1 % av dem som til enhver tid finnes i blodet. De hvite blodcellene har også en atskillig kortere levetid enn de røde, kun noen få dager. Hvite blodceller er kroppens politi, de kan finne fremmede bakterier og virus, går raskt til angrep, og hjelper oss til å holde oss friske.

Vi har to hovedformer av hvite blodceller, de polynukleære granulocytter, som har et kornet (granulert) cytoplasma og en cellekjerne som er flikete, og demononukleære celler (lymfocytter og monocytter), som har en jevn kjerne og er uten korn i cytoplasma.

De polynukleære granulocyttene dannes (som de røde blodcellene) i den røde beinmargen, mens lymfocyttene stort sett utvikles fra stamceller i milten, brisselet (thymus) og lymfeknutene. De viktigste oppgavene til de hvite blodcellene er å bekjempe infeksjoner, som en hær tar de seg frem overalt i kroppen, og de kan til og med krype inn mellom cellene. Ved infeksjoner øker de betraktelig i antall, og sluker bakterier og giftstoffer, en diett som ofte dreper dem selv.

Vanligvis produseres akkurat så mange leukocytter som kroppen trenger for å forhindre at bakterier og virus trenger inn i organismen, men om progammeringen kan svikte, som ved sykdommen Leukemi (Betyr «for mange hvite blodlegemer i blodet»). Noen typer hvite blodlegemer lages i benmargen, andre i lymfevev rundt i kroppen. Det er som regel ikke antall hvite blodlegemer som er problemet, men det at leukemicellene fyller opp benmargen og fortrenger den normale produksjon av røde blodlegemer, hvite blodlegemer og blodplater. Ved leukemi vil det før eller senere bli mangel på røde blodlegemer, altså lav blodprosent eller med et annet ord anemi. Dette gir slapphet, svimmelhet, hjertebank og tungpustenhet ved anstrengelser. Mangelen på hvite blodlegemer gjør at man lettere får infeksjoner, og for få blodplater kan gi blødningstendens, blå flekker eller røde prikker i huden, langvarig neseblødning eller blødninger i timevis etter et lite kutt.

Blodplatene, trombocyttene, (fra gresk: thrombos = plugg, propp), er egentlig ikke vanlige celler, men små cellefragmenter, og vi antar at det er rester etter noen flercellede kjempeceller, megakaryocytter som finnes i den røde beinmargen.Blodplatene er svært små, det går ca. tre av dem på hvert røde blodlegeme, og normalt er det mellom 300.000 og 400.000 blodplater i en milliliter blod.

Blodplatene er avgjørende for at blodet skal koagulere, levre seg. Koagulering av blodet (levring) er en livsnødvendig, men innviklet kjemisk prosess, som man fremdeles ikke vet alt om. Det første som skjer er imidlertid at blodplatene kleber seg til bindevevet, og samler seg i det skadde karpartiet. Blodplatene inneholder, og utskiller, stoffer som bidrar til å stoppe blødningene og virker i tillegg slik at venene snevres inn, noe som hemmer blodstrømmen. Den løse massen av blodplater fungerer som en propp, som vil kunne stanse blødningene fra mindre kar, men ved større blødninger må den forsterkes ved at proteinfibrene skilles ut i massen og fungerer som et slags armeringsjern.

Hele prosessen starter når et blodkar skades, og et protein i blodet felles da ut som et finmasket nett av tynne fibere som samler opp blodplater og blodlegemer. Når så fibrene trekker seg sammen for å presse ut blodvæsken, dannes det en geleaktig masse, et koagel, som stivner til en skorpe og lukker lekkasjen mens såret leges.

Koagulasjonsprosessen sikres av en rekke faktorer som hindrer at prosessen brer seg ukontrollert i kretsløpet, noe som ville ha medført øyeblikkelig død. Aktiverte koagulasjonsfaktorer fortynnes normalt meget raskt av blodet som strømmer forbi, og blir dessuten raskt nøytralisert av stoffer i blodet. På den måten går prosessen i stå dersom stoffene ikke nydannes, noe som kun skjer helt lokalt, i nærheten av det skadde blodkaret. Dersom man har høy blødningstendens, kan det være på grunn av at antall blodplater er lavt, noe som kan skyldes sykdom i benmargen. Det kan også komme av medisinbruk eller defekter i blodplatene, en lidelse som ofte er arvelig, som for eksempel ved blødersyken hemofili.

To av de stoffene som er nødvendige for at blodet skal kunne koagulere, er kalsium og vitamin K, mangel på dette vitaminet vil føre til sterkt øket blødningstendens. K-vitaminet er ett fettløselig vitamin som produseres av tarmbakteriene i tykktarmen, og det kan oppstå mangelsykdommer når fettopptaket fra tarmen er nedsatt, som for eksempel ved galleveislidelser og fettdiaré.

Blodlevringsfunksjonen bestemmes i X kromosomet

Hemofili, eller blødersykdom som det også kalles, er en kronisk, arvelig og medfødt sykdom, som skyldes en defekt i blodlevringsmekanismen og kan føre til blødninger i henholdsvis muskler og ledd.

Det er 13 forskjellige faktorer i blodet som er med på å skape en blodlevring for å stoppe en blødning, mangler en av disse, vil blødersykdom oppstå. De vanligste tilfellene i Norge er type A (blodfaktor VIII) og type B (blodfaktor IX) som påvirker kroppen på samme måte.

Det finnes tre ulike alvorhetsgrader, hvor alvorlig grad er den vanligste:
– Alvorlig grad – Mindre enn 1 % faktorkonsentrat i blodet
– Moderat grad – Mellom 1 % og 4 % faktorkonsentrat i blodet

– Mild grad – Mellom 5 % og 25 % faktorkonsentrat i blodet.

Siden jenter har to X-kromosomer er det uvanlig at jenter lider av hemofili. Gutter, som har et X- og et Y-kromosom, trenger bare en mutasjon i X-kromosomet. Blodlevringsfunksjonen bestemmes i X-kromosomet, slik at jenter som har et ekstra, ikke får blødersykdom, mens gutter som bare har et X-kromosom, da blir blødere. Det er også mulig at blodlevringsdefekt oppstår uten arv, da ved en mutasjon i arvematerialet.

Blodserum, serum, er en klar, gulaktig væske som skilles ut fra et blodkoagel (størknet blodmasse) når koagelet trekker seg sammen. Blodserum har samme sammensetning som plasma, bortsett fra at blodlegemer og fibrinogen er fjernet.

Serum inneholder altså de antistoffene som kroppen har dannet under sykdommer den har vært utsatt for, og kan dermed brukes i behandlingen av samme sykdom. Undersøkelser av blodserum brukes mye i medisinene for å kartlegge forskjellige sykdomsprosesser. Serum som inneholder antistoffer mot en bestemt sykdom, kan gis fra en pasient som nettopp er ferdig med en bestemt sykdom, til en annen, men kan også fremstilles av blod fra dyr som er blitt immunisert (vaksinert).

De viktigste sera som brukes i dag, er antistoffer mot rabies og stivkrampe. (Gammaglobulin er et konsentrert antistoff som kan hjelpe organismen i bekjempelse av virusinfeksjoner, som meslinger, røde hunder og leverbetennelse).

Fordeling av blodgrupper:

Gruppe Hele verden
0+ 38.25 %
A+ 34 %
B+
9 %
0- 7 %
A- 6 %
AB+ 3 %
B- 2 %
AB- 0.75 %

Mennesket kan inndeles i forskjellige blodgrupper, alt etter forekomsten av visse strukturer (agglutinogener, blodgruppeantigener) på de røde blodlegemenes overflate, og av antistoffene (agglutininer) i blodplasma mot disse antigenene.

Det er to former for proteiner på de røde blodlegemenes overflate, A og B. Avhengig av om man har ingen, ett eller begge proteinene, har man enten blodtype 0, A, B eller AB. Samtidig er det antistoffer i blodet mot de proteinene man ikke har. Ved en blodoverføring kan man ikke gi A-blodlegemer til en person med anti-A-antistoffer i sitt blodplasma, og heller ikke B-blodlegemer til en person med anti-B-antistoffer. Har man blodtype AB, mangler man antistoffer og kan ta imot blod fra alle donorer. Derimot må personer med type null ha blod av samme type, for de har antistoffer mot både A og B. Slik er det også med rhesussystemet, der man enten har eller mangler noen bestemte proteiner (rhesus-pluss eller rhesus-minus).

Man vet ikke med sikkerhet hvorfor ulike mennesker har forskjellige blodtyper, men den eneste gangen det har betydning, er ved blodoverføringer, da er det til gjengjeld avgjørende at donorens og mottagerens blod stemmer overens, det var mange som døde av dette før Karl Landsteiner oppdaget de ulike blodtypene rundt år 1900.Vanligvis behøver man bare å ta hensyn til blodlegemene i det blodet man gir, og til antistoffene i mottakers blodplasma. Eventuelle antistoffer i giverblodet rettet mot blodlegemene hos mottaker spes ut, og har stort sett ingen betydning.

Kolesterol
Navnet kommer fra gresk; khole = galle og stereos = fett, og er et fettstoff som hører til steroidene, en gruppe kjemiske forbindelser som finnes i alle plante – og dyreceller. Det er fettet som er livsnødvendig for oss alle, men som kan være livstruende om vi får i oss for mye.

I blodet fungerer kolesterol sammen med proteiner i transport av fett, og kolesterol blir selv transportert som kolesterolester. Kolesterol er utgangsmateriale for dannelsen av mange viktige hormoner fra kjønnskjertlene og binyrebarken (steroidhormoner), samt for dannelsen av vitamin D i huden.

Kolesterol kan dannes i alle kroppens celler om det ikke blir tilført nok gjennom maten. denne produksjonen er nøye regulert, og derfor spiller det ingen avgjørende rolle for kolesterolinnholdet i blodet om vi spiser mye eller lite kolesterol, men der i mot en stor rolle om hvor mye eller lite fett maten inneholder!

Kolesterolinnholdet i blodet er en viktig risikofaktor i forbindelse med hjerte – karsykdommer. Ved høyt kolesterolinnhold øker tendensen til til avleiring av kolesterol og kolesterolrester i karveggene (åreforkalkning), dermed blir karene trangere og blodtilførselen reduseres, noe som er spesielt merkbart når det gjelder hjertemuskulatur og hjerne.

Vi kaller kolesterolet «godt» når det er på vei tilbake til leveren, og har da betegnelsen HDL (high density lipoprotein). Dette er egentlig navnet på lipoproteinet som frakter kolesterolet gjennom venene. Ferden er helt ufarlig, og alt kolesterolet blir tatt opp i leveren.

Motsatt kaller vi kolesterolet «farlig» når det er på vei ut til cellene gjennom blodårene fordi det er i denne fasen det kan bli værende igjen i blodet. Lipoproteinet som sørger for denne frakten er litt annerledes oppbygget enn HDL og heter LDL (low density lipoprotein).

Om vi har mye av det gode kolesterolet, er det ikke så farlig om vi også har mye av det dårlige. Om vi derimot har lite av det gode, bør vi heller ikkeha for høye verdier av det dårlige. Totalkolesterolet består av det gode, det dårlige og triglyserider.

Kolesterolet blir målt i millimol per liter blod (mmol/l). Egentlig er det lipidprofilen som blir målt, det vil si mengden av både LDL-kolesterol, HDL-kolesterol og triglyserider i blodet. Et ideelt kolesterolnivå ligger på 4 mmol/l. Risikoen for hjerteinfarkt øker når nivået går over 5 mmol/l. Verdier på mellom 9 og 15 mmol/l betraktes som svært forhøyet og skyldes nesten alltid arv.

Det finnes retningslinjer fra Statens Legemiddelverk for hvor høyt kolesterolnivået bør være.

Verdiene bør være følgende:
Total kolesterol 5 mmol/l eller lavere
LDL kolesterol 3 mmol/l eller lavere
HDL kolesterol høyere enn 1 mmol/l hos menn og høyere enn 1,3 mmol/l hos kvinner
TG (triglyserider): mindre enn 2 mmol/l, helst under 1,7

Blodtrykk/hypertensjon


Pasient som får målt blodtrykket

Hos alle mennesker står blodet under et visst trykk i hjertet og i alle deler av blodåresystemet. Med blodtrykket mener vi til daglig trykket i det store kretsløpets pulsårer, og dette trykket svinger med hjerteslagene. Hjertet og blodårene kan sammenlignes med et stort rørsystem, som tilfører alle deler av kroppen oksygen og næringsstoffer. Dette får den altså gjennom blodårene, som strekker seg ut i et stort nett for å dekke hver krik og krok av kroppen. For at trykket skal bli stort nok til at blodet kommer frem både til de bitte små grenene ytterst, og til hodet på toppen, må det en viss kraft til. Denne er det hjertet som stiller opp med, ved at det hvert minutt, så lenge vi lever, trekker seg regelmessig sammen og presser blod ut fra hjertekamrene og ut i åresystemet.

Når hjertet hos en voksen person trekker seg sammen, pumper det ca. 1 dl blod ut i hovedpulsåren, og trykket øker. Når trykket er på det høyeste, blir det kalt systoliskblodtrykk. Når hjertet slapper av igjen, faller trykket. På det laveste blir det kaltdiastolisk blodtrykket.

Som enhet for blodtrykket anvendes millimeter kvikksølv (mmHg). Et blodtrykk på 120/70 mmHg betyr altså at trykket er 120 mmHg på det høyeste og 70 mmHg på det laveste.

Det er ingen skarp grense mellom det normale og det sykelige blodtrykket, men i Norge er grensen for høyt blodtrykk satt til 140/90 mmHg. Høyt blodtrykk gir som regel ingen symptomer, det er bare når trykket er særlig høyt at man kan ha plager i form av hodepine, tretthet og kvalme. I følge WHO (Verdens helseorganisasjon) bør en frisk mann ung mann ha et blodtrykk på rundt 120-140/70-80. Er man diabetiker bør ikke trykket overstige 130/80.

Den vanligste måten å måle blodtrykket på er å plassere en mansjett med en gummiblære inni rundt overarmen. Når man pumper luft inn i gummiblæren, vil trykket stige og etter hvert klemme armpulsåren sammen slik at det ikke lenger renner blod gjennom den. Når trykket slippes langsomt ut, vil blodet etter hvert begynne å strømme gjennom pulsåren igjen. Med et stetoskop vil legen høre bankelyder når blodet begynner å strømme gjennom årene igjen. Det trykknivået hvor de første bankelydene høres, tilsvarer det høyeste (det systoliske) blodtrykket. Etter hvert forsvinner bankelydene. I det øyeblikk bankelydene blir borte, har vi det laveste (det diastoliske) blodtrykket.

Når trykket i pulsårene stiger, må hjertet utføre tyngre arbeid fordi det pumper mot øket trykk. Heldigvis har hjertemuskelen en innebygget reservemekanisme som gjør den i stand til å pumpe samme blodmengde som normalt i lang tid selv om trykket i pulsårene øker.

I likhet med en annen muskel som må utføre tyngre arbeid, vil hjertemuskelen bli kraftigere og tykkere. For å makte dette merarbeidet, må hjertemuskelen selv få tilført nok blod. Dessverre går det ofte slik at blodforsyningen til selve hjertemuskelen med tiden blir for liten i forhold til behovet. Hvis det i tillegg oppstår åreforkalkning i de pulsårene som gir blod til selve hjertemuskelen, kransarteriene, blir blodtilførselen til hjertemuskelen ennå mindre.

Dersom trykket blir veldig høyt, kan det gi symptomer som:
– Hodepine
– Svimmelhet
– Nummenhet og prikking i hender og føtter
– Pustevansker
– Kvalme
– Synsforandringer
– Kramper
– Forvirring
– Neseblod

Man regner med at rundt 10% av befolkningen har såpass høyt blodtrykk at de burde vært undersøkt nærmere for det. Det at høyt blodtrykk vanligvis ikke gir noen symptomer, gjør at det ofte blir oppdaget senere enn det kanskje burde. Det finnes mange forskjellige og gode behandlingsmuligheter for høyt blodtrykk. Dersom behandlingen kommer i gang tidlig, kan det forebygge mye skade på hjerte, nyrer og blodårer, særlig reduseres risikoen for hjerneslag.
Medisiner brukt mot høyt blodtrykk er vanndrivende tabletter, betablokkere, kalsiumantagonister, ACE-hemmere og angotensinreceptorblokkere. Disse virker på forskjellige måter, og ofte blir to ulike medisiner kombinert. Som regel vil det være nødvendig med medisin livet ut.

Hos mer enn 95% av personer med hypertensjon finner man aldri noen spesifikk årsak. I slike tilfeller snakker man om essensiell eller primær hypertensjon, og den har da gjerne utviklet seg gradvis gjennom flere år. Hos de resterende ca. 5 % finner man en utløsende årsak, dette kalles for sekundær hypertensjon, og ofte kan denne formen for hypertensjon utvikle seg raskt. Årsakene til sekundær hypertensjon kan bl.a. være trange årer til nyrene, sykdom i selve nyret, eller svulster i binyrene. Noen medikamenter og narkotiske stoffer (f.eks. kokain og amfetamin) kan også utløse hypertensjon.

Ukontrollert hypertensjon øker risikoen for alvorlig sykdom som f.eks. hjertesvikt, hjerteinfarkt og hjerneslag. I tillegg øker risikoen for nyreskade og synsforstyrrelse. En kjenner til flere faktorer som øker risikoen for utvikling av hypertensjon, noen kan man ikke selv påvirke selv, mens andre kan påvirkes gjennom bl.a. endret livsstil.

Upåvirkelige faktorer:
Alder: Risikoen for hypertensjon øker med stigende alder.
Rase: Hypertensjon er vanligere blant fargede mennesker enn blant hvite.
Arv: Hypertensjon kan i mange tilfelle være arvelig betinget.

Påvirkelige faktorer:
Overvekt: Desto mer overvekt, desto større er risikoen for utvikling av hypertensjon og andre sykdommer som f.eks. sukkersyke.
Inaktivitet: Personer som er lite aktive har ofte høyere puls og dermed hardere hjerteslag.
Røking: Stoffene i tobakk skader åreveggen og bidrar til forsnevring av årene.
Saltinntak: Stort inntak av salt kan føre til høyt blodtrykk fordi saltet binder vannet til seg, noe som gir høyere blodvolumet, og resulterer i at hjertet må jobbe hardere.
– Alkohol: For mye alkohol kan over tid skade hjertet og bidra til hypertensjon
Stress kan føre til høyt blodtrykk fordi kroppen skiller ut hormonet adrenalin som svar på stress. Adrenalin får musklene i blodåreveggene til å trekke seg sammen. Vi får alle høyere blodtrykk når vi befinner oss i stressende situasjoner, dette er en normal og hensiktsmessig reaksjon. Men dersom stressnivået er høyt over lengre tid, tror man at dette kan bidra til at blodtrykket blir varig forhøyet.
Medisiner kan føre til høyt blodtrykk. P-piller og østrogenerstatning kan føre til at blodtrykket går i været hos noen få kvinner som ser ut til å være ekstra følsomme for virkestoffet i medisinen, derfor skal alltid blodtrykket kontrolleres før og etter at man har begynt med den typen medisiner.

Nyresykdommer
Noen nyresykdommer kan føre til at blodtrykket blir høyt. Nyrene skal normalt regulere hvor mye salter og væske som kroppen skal skille ut eller spare på. Hvis denne reguleringsmekanismen blir dårlig på grunn av nyresykdom, kan salter og væske hope seg opp i kroppen. Personen får et større blodvolum, dvs en større mengde blod som skal flyttes rundt i kroppen på samme tid som før. Det fører til at trykket inne i blodårene og i hjertet stiger.

Feil i hormonproduksjonen
Flere av hormonene som dannes i kroppen vår, påvirker blodtrykket, enten ved at de virker på hjertet og blodårene, eller ved at de påvirker væskebalansen i kroppen.
Sykdommer eller tilstander som endrer hormonproduksjonen kan derfor føre til forhøyet blodtrykk. Et eksempel på dette er sukkersyke (type 2): Personer som har diabetes type 2, har for mye av hormonet insulin i blodet. Man tror at insulin påvirker muskelcellene i blodåreveggen og får dem til å trekke seg sammen. I hvert fall er sukkersyke forbundet med økt risiko for høyt blodtrykk.

Et annet eksempel er binyrene, som produserer saltregulerende hormoner og stresshormonene adrenalin og noradrenalin. Noen få av de som har et svært høyt blodtrykk, har en hormonproduserende svulst i binyrene. En slik svulst kan fjernes ved operasjon, og personen vil da få et normalt blodtrykk etterpå.

Trange blodårer
Noen mennesker kan ha medfødte trange partier i hovedpulsåren eller i pulsårene som går til nyrene. Dette fører til høyt blodtrykk fordi det krever større kraft å presse blodet gjennom de trange partiene. Ved forsnevring i hovedpulsåren, vil personen ha høyt blodtrykk i de områdene av kroppen som får blodforsyningen før forsnevringen, dvs hodet og armene. Nedenfor forsnevringen, i underkroppen og i bena, vil trykket være lavt. Denne typen forsnevring kan helbredes ved operasjon, og personen vil da få et normalt blodtrykk etterpå.

Ved noe forhøyet blodtrykk kan daglig inntak av kanel og kiwi ha en positiv effekt.

Lavt blodtrykk (Hypotensjon)
Hvis hjertet ikke klarer å pumpe så hardt, eller hvis blodårene er utvidet, vil trykket synke. For lavt trykk kan føre til besvimelser fordi det ikke kommer tilstrekkelig blod opp til hjernen. Noe av det samme skjer hvis det svimler for det når du reiser deg etter å ha sittet eller ligget lenge. Det medisinske navnet på dette er ortostatisk hypotensjon, og det er et svært vanlig fenomen, det kan ta litt tid for hjertet og blodtrykket å tilpasse seg at man har reist seg opp!

Den vanligste formen for lavt blodtrykk, såkalt posturalt eller ortostatisk lavt blodtrykk, merker man om man reiser seg raskt og man føler svimmelhet med det samme. Blodtrykket vil i slike tilfeller som regel stige igjen etter kort tid. Plutselig stopp i inntak av koffein-lignende stimuli som bl.a. finnes i kaffe og te kan gi et midlertidig nedsatt blodtrykk, noe som ofte merkes i form av hodepine, gjerne over noen dager.

Ortostatisk blodtrykk kan også være en bivirkning ved bruk av antidepressive eller blodtrykkssenkende medikamenter, samt hos personer med sukkersyke (pga. svikt i den refleksive blodtrykkskontrollen som følge av en nerveskade). Lavt blodtrykk kan i tillegg være et resultat av høyt blodtap (sjokk), f.eks. etter alvorlige ulykker, og etter hjerteinfarkt eller binyresvikt. Behandling foretas avhengig av årsaken til det lave blodtrykket.

Veiledende blodtrykkstabell for voksne mennesker i hvile

Systolisk blodtrykk(overtrykk) Diastolisk blodtrykk(undertrykk)
Optimalt blodtrykk 120 mm Hg 80 mm Hg
Normalt blodtrykk 130 mm Hg 85 mm Hg
Lett forhøyet blodtrykk 130 – 140 mm Hg 85 – 90 mm Hg
Høyt blodtrykk 140 mm Hg 90 mm Hg

Overtrykket varierer mer enn undertrykket hos oss alle. Når vi blir stresset, sinte, glade, opphisset eller når vi anstrenger oss, er det overtrykket som stiger mest. Hos personer med for høyt blodtrykk har overtrykket en tendens til å variere enda mer enn hos folk flest, og slike store variasjoner tror man er uheldig for kroppen. Hos gamle mennesker er ofte det systoliske trykk ganske høyt, fordi hovedpulsårene blir stivere med årene.

Litt om åreknuter
Som vi så tidligere, har vi to typer blodårer, arteriene (pulsårene) som fører det friske, oksygenrike blodet ut i kroppen, og vener, som fører det brukte, oksygenfattige blodet tilbake til hjertet og lungene. De små klaffene i venene, som gjør at blodet kun kan renne en vei, mot hjertet, kan bli ødelagt med tiden. Det vil resultere i at blodet hoper seg opp, venene utvides, blir tynnere og lite elastiske, dermed oppstår det åreknuter.

Åreknuter vil kunne gi plager i form av smerter, kløe og kramper i leggene. Det vil også kunne oppstå skjemmende misfarginger fordi fargestoffet fra blodet lekker ut i huden. Dessuten vil åreknuter kunne føre til at huden lettere sprekker og blør, med muligheter for sår og årebetennelser.

Om plagene blir store kan åreknutene fjernes kirurgisk. Man fjerner da hele den venen hvor åreknuten sitter ved å lage et snitt øverst på låret og deretter trekke ut hele åren, et inngrep som på fagspråket kalles for «stripping». Det er et relativt enkelt inngrep, tar sjelden mer enn en times tid, og utføres poliklinisk. Man bør ta det litt med ro i etterkant, og bruke elastisk strømpe, vanligvis medfører inngrepet en sykemelding på ca. 10 dager. Det har etter hvert også blitt mulig å fjerne åreknuter med laser, et greit og smertefritt alternativ til kirurgi.

Share This