Huden

Helsesidene

Huden, cutis, (eller den medisinske betegnelsen integument) som organsystem, består av overhud, lærhud, underhud, hår, negler, talg – og svettekjertler er et lagvis oppdelt organ som dekker hele vår kropp.

Fingertupp.
Stratum corneum, med stratum disjunctum over og stratum lucidum i midten. Underst overfladisk del av dermis. Svettekjertlene sees tydelig.


Huden er kroppens største organ både i samlet vekt og størrelse, legger man huden flatt utover, utgjør den hele 1,5 – 2 kvadratmeter. Huden har mange viktige oppgaver, som å beskytte og balansere kroppens indre miljø. Huden skal også regulere temperatur, væskebalanse, formidle smerte og berøring.

For å kunne utføre disse oppgavene må den være tynn og elastisk, men likevel sterk. Som kroppens første barriere mot de mange ugjestmilde påkjenninger fra miljøet rundt oss, må den også være i stand til å reparere skader hele livet. Således er den under kontinuerlig fornyelse.

Det var den britiske legen Anneus Charles Lorry som i 1777 definerte huden som et eget organ, og dermed la grunnlaget for dermatologien (læren om hudsykdommer).

I fosterlivet utvikles overhud, negler, nervesystem, samt deler av øyne og ører fra det ytterste av de tre vevslagene i det befruktede egget, utviklingsmessig vil derfor hud og psyke være nært knyttet til hverandre gjennom sentralnervesystemet. Når vi vet at nervesystemet utvikles fra samme delen av det befruktede egget som hud og alle sanseorganer, kan vi bedre forstå hvorfor vi rødmer, blir fuktige i hendene etc. når vi er usikre eller nervøse.

Huden er en sterk, elastisk pute, som beskytter de underliggende vev mot mekaniske skader og uttørring. Dessuten beskytter den oss mot smittestoff, får vi skadet huden, sår som ikke vil gro, kutt, perforeringer etc., kan faktisk hele vår eksistens være truet, det blir som å lage et hull i nettingen til tigerburet, det som beskytter oss fra faren er borte, bakterier kan trenge inn i organismen og gi oss infeksjoner som kan bli livstruende. Dessuten er hudens signaler svært
viktige i vår omgang med andre mennesker.

Huden har en sterk motstandskraft mot ytre påvirkning, likevel har en del stoffer evnen til å trenge gjennom, som for eksempel organiske substanser som er oppløselige i både fett og vann (bl.a. alkohol), men det gjelder også for en del hormoner, vitaminer og tunge metallsalter. Vann absorberes bare i svært liten grad gjennom huden, men den vil rynke seg kraftig etter et langt opphold i vann, noe som kommer av at hornlaget sveller opp.

Huden er et sanseorgan som reagerer på smerte, varme, trykk og berøring. Like under hudens overflate ligger det millioner av mikroskopiske nerveender,følenervene, som sender sanseinntrykkene videre til hjernen, som så tyder disse og forteller oss om en gjenstand er hard eller bløt, tørr eller våt, varm eller kald, ru eller glatt.

Følenervene, de sensoriske nervene, fører impulsene fra huden og krysser midtlinjen i ryggmargen, hjernestammen, det vil si at sanseinntrykkene fra venstre side av kroppen ledes til høyre hjernehalvdel og omvendt. Hvert enkelt hudområde har sitt spesielle reaksjonspunkt i hjernen, og dette arealets størrelse avhenger av hvor sensitivt (følsomt) hudområdet er.

Leppene og fingrene har et hjernebarkområde som er praktisk talt like stort som for hele resten av kroppen. Mikroskopiske undersøkelser av huden viser at det finnes ulike typer nerveender, noen sensoriske nervefibere ender fritt i huden uten noen spesialiserte sanseorganer, og man antar at disse er følsomme for trykk og smerte.

I hårbekledd hud ender de nær inntil hårrøttene, og hårene virker her som en vektstang som utløser nerveimpulser ved de minste bevegelser. Hovedreseptor for berøringssansen er små følelegemer, eller knuter, i enden av følenervene, og når noe kommer borti huden blir disse føleorganene pirret, og sender en serie med elektrokjemiske impulser til hjernen.

Huden er også et temperaturregulerende organ, og sørger for at opplysningene om hudtemperaturen overføres til nervesystemet, som sender impulsene via hjernestammen og hypothalamus, før de ender opp i hjernebarken hvor signalene oppfattes. Når det blir for varmt rundt oss, må kroppen sørge for at kroppstemperaturen ikke stiger, men holdes konstant på 37 grader. Det skjer ved at snøremusklene i hudens blodårer slappes av, dermed øker blodtilførselen til huden, slik at varmen kan passere ut gjennom huden.

De små dunhårene hjelper til ved å legge seg flatt for ikke å lage noe isolerende luftlag. Dessuten vil huden skille ut svette når det blir for varmt, og når svetten så fordamper, fører det til avkjøling. Når det er kaldt må vi begrense varmetapet så godt som mulig, og de ringformede snøremusklene trekker seg sammen for å redusere blodtilførselen til huden, og sørger dermed for at vi ikke taper for mye varme via blodet. Her spiller også de små dunhårene en rolle ved at de reiser seg og dermed hjelper til med å holde et stabilt, isolerende luftlag.

Overflatestruktur, menneskhud.

Videre bidrar huden også i vesentlig grad til å dekke kroppens behov for vitamin D, ved å danne et stoff som forvandles til vitamin D når huden utsettes for det ultrafiolette sollyset. Her er det viktig å nevne at vi ikke oppnår denne effekten ved å sole oss i solarium. Hudens innhold av elastiske fibere er vekslende, slik at den ikke er like tøyelig overalt.

Får vi et kutt på tvers av retningen på de elastiske fibrene, gror det ikke så lett som om kuttet var på langs. Dette tar kirurgen hensyn til når han foretar et snitt i huden. Mens hudens tøyelighet er avhengige av de elastiske fibrene, er styrken, eller trekkfastheten i huden avhengig av innholdet av kollagene fibere og deres innbyrdes sammenheng (buntingen). Etter hvert som vi eldes avtar tøyeligheten, mens strekkfastheten øker. De kryssende furesystemene på hudoverflaten viser de mindre furene hvilken retning som har den største trekkspenningen, mens de grovere furene går på tvers av retningen. Dette ser vi lett i fingerleddene, ved håndleddet, albuen og kneet.

Rynker oppstår fordi fibrene som hjelper til med å holde huden stram, kollagen og elastin, forsvinner i takt med at huden blir eldre. Kollagen og elastin ligger i hudlaget under overflatehuden, lærhuden, der de blir nedbrutt av blant annet solens ultrafiolette stråler og tobakk. Hvis vi vil bli kvitt dypere rynker, kreves det behandling av lærhudens innhold av kollagen og elastin. En av de mest kjente metodene er å bruke varmen fra laserstråler, behandlingen krever lokalbedøvelse og smertestillende medisiner i en to ukers groperiode. Rynkekrem er generelt sett ikke i stand til å fjerne alderens tegn fra huden, kremen når nemlig ikke langt nok ned i hudlagene til å gi en varig og synlig effekt.

I tillegg til aldring er faktorer som kan forårsake rynker: Gjentatte ansiktsuttrykk, overdreven soling og røyking. Man kan og få midlertidige rynker av å holde huden lenge under vann.

Vi har to typer fargestoff, det ene er i huden, pigment, det andre fargestoffet er i blodet og heter oxyhemoglobin. Blodets fargestoff er viktig for kroppens varmeregulering, mens melaninet skal beskytte oss mot UV-stråling.

Det er i overhuden (i den delen av huden som ligger over lærhuden) vi finner cellene som lager det spesielle brune pigmentet, fargestoffet melanin.Pigmentcellenes funksjon er å produsere pigmentet, som så leveres videre til hornhudcellene, som utgjør hele hudoverflaten. Pigmentet inneholder metallet kopper, men hos personer med rødt hår er kopperet byttet ut med jern. Det finnes to typer melanin, eumelanin og feomaliin, de som har rødlig hår og lys hud klarer ikke å produsere ordentlig eumelanin, i stedet blir det produsert et feomelanin, altså er metallet kopper byttet ut med jern, noe som ikke absorberer UV-strålingen og beskytter like godt. Dette er egentlig en feil, for når pigmentcellene stimuleres til å produsere pigment, skjer det via et hormon, som har en mottaker på overflaten av pigmentcellen. Når det produseres feomelanin er det en feil i reseptoren, noe som igjen kommer av en feil i det genet som koder for reseptoren. Nå er det vel egentlig galt å kalle det for en feil, en variant er vel mer riktig å si.

Vi har to typer pigmentering, den konstitusjonelle, altså den fargen huden har, og den induserbare, den fargen huden får når den utsettes for sol. Straks man soler seg vil huden endre farge, det er den effekten man utnytter når man går i solarium eller soler seg dagen før man skal på fest f.eks. Hornhudcellene har alltid litt pigment i seg, slik at de raskt kan beskytte seg om nødvendig. Det de da vil er å beskytte cellekjernen sin, så det som skjer er at de flytter pigmentet opp på «hodet», dermed blir cellen mørkere på den siden som vender mot solen, noe som beskytter mens pigmentcellene får produsert tilstrekkelig pigmenter. Etter en måned er brunfargen borte, og vi har tilbake vår konstitusjonelle farge, det er den tiden det tar for overhuden å fornye seg. Hornhudcellene deler seg hele tiden, og «flyter» mot hudoverflaten, og etter nokså nøyaktig en måned er hele overflaten ny.


Human skin color map. Data for native populations collected by R. Biasutti prior to 1940. Consequently, sampling in much of Asia and some remote localities was insufficient (see e.g. Inuit and Tibetans who may be more darker-skinned than represented here, but they were difficult to reach in mountainous areas).

Hudfargen er arvelig bestemt av mengden pigment (melanin) i huden. Hos de folkeslagene som har levd i klima med mye sol, har huden tilpasset seg forholdene ved enn generell større pigmentproduksjon, slik at de har brunere hudfarge. Vi har alle like mange pigmentceller, men mennesker med mørkere hudfarge har større «pigmentpakker», såkalte melanosomer, som det i tillegg er flere av. Har man lys og ømfintlig hud, er produksjonen av melanin lav, og for mye sol vil da frambringe en betennelse, som viser seg som rødme i huden, eventuelt også som blemmedannelser og hudavskalling. Hudtypene deles inn i en skala fra 1-6, de som har hudtype 1 blir ikke brune, de blir bare røde.

Fregner er flekkvis pigmentering, og som regel arvelig betinget. Fenomenet beror på at de pigmentdannende cellene stimuleres ulikt i de forskjellige hudområder, og jo mer vi soler oss, jo tydeligere sees forskjellen i form av fregner.

Hudens tykkelse og spesielle bygning varierer fra kroppsdel til kroppsdel. Den er tynnest på leppene, mens hodehuden, fotsålene og håndflatene har den tykkeste huden. Hårsekkene, folliklene, finnes nesten over hele kroppen, og er særlig tett i hodehuden, mens de mangler i håndflatene og under fotsålene.

Svettekjertler, talgkjertler og nerveender er også ujevnt fordelt. I armhulene er det en konsentrasjon av svettekjertler, mens nerveendene finnes i særlig stort antall i leppene, kjønnsorganene og i fingertuppene, som dermed er spesielt ømfintlige for berøring.

Noen hudlidelser:
Psoriasisutslett på rygg og armer.
Psoriasis er en hudsykdom, og en psoriatiker har ikke «feberfølelse» eller «influensafølelse». Noen psoriatikere kan dog få leddbesvær. Psoriatikeren er som oftest bedre om sommeren enn på vinteren pga. solen og varmen. Det første utbruddet kommer ofte sammen med en annen sykdom (for eksempel halsbetennelse) eller under stress.

Behandlingen består av lysbehandling (UVB eller PUVA – lys), behandling med fuktighetskremer eller salver for avflassing og for å minske kløen. Medisinsk lokalbehandling kan gjøres med kortison, ditranol, tjære og Daivonex.

Man kan også gjøre badebehandling med tjærebad eller PUVA – bad i forbindelse med PUVA – lysbehandling.De som har mest psoriasis vil få tilbud om Methotrexate tablettbehandling som virker både mot psoriasis i hud og ledd. Ved store psoriasisplager kan periodevis injeksjoner med Remicade og Enbrel lindre symptomene.

Atopisk eksem, også kalt atopisk dermatitt, barneeksem eller eczema pruriginosum, er den hyppigste hudsykdom hos barn.

Atopisk eksem forkommer stort sett hos barn, og de vokser det gjerne av seg etter hvert som huden blir tykkere og mer motstandsdyktig. Det viktigste tiltaket i behandlingen av atopisk eksem er å øke hudens fuktighet ved å bruke en krem med fuktighetsbindene evner, som for eksempel kremer som inneholder karbamid. Dette forhindrer at væske fordamper fra huden.

Når man bader bør man bruke en badeolje i stedet for såpe, da såpe fjerner hudens fettlag. Sol gjør huden tykkere og mindre utsatt for betennelser, noe som er til god hjelp ved atopisk eksem. En annen ting er at enkelte får soleksem, som gir utslett med vabler og kløe. Solstrålene overfører energi til huden, og normalt er vi beskyttet av de brune pigmentcellene våre, men om våren er huden blek, og vi kan fort bli solbrent dersom vi ikke beskytter oss. Ubehaget forsvinner gjerne i løpet av en ukes tid selv om vi fortsetter å være ute, men vi gjør klokt i å bruke solbeskyttende oljer med høy faktor.

Hånd som er angrepet av vitiligo

Vitiligo
er en hudsykdom som har rammet 2 % av verdens befolkning. Det er en hudsykdom som gjør at pigmentene i kroppen forsvinner, og man får en lysere hudfarge. Sykdommen rammer flest mørkhudete.

Herpes kan forårsakes av herpes simplex-virus type HSV-1 og HSV-2. Disse virus affiserer fortrinnsvis henholdsvis oralt og genitalt, men begge har mulighet for å infisere begge steder, men er da mindre patogene, og forårsaker dermed mindre utbrudd. Smitte med det ene vil som regel gi noe immunitet mot det andre. Det er likevel en fare for å overføre herpes simplex type 1 (rundt munnen) til underlivet ved oralsex med en partner som er smittet og har et aktivt herpes utbrudd.

Viraene ligger latente i nerveganglier for å kunne reaktiveres ved anledning. Dette legger grunnlaget for residiv, som gjerne kommer i forbindelse med svekkelse av immunforsvaret (annen sykdom, UV-stråling, AIDS, etc.).

HSV-1, Herpes simplex (Herpes labialis)
Hovedårsak til genital herpes er, som ved andre seksuell overførbare sykdommer, ubeskyttet samleie. I sjeldne tilfeller kan Herpes simplex infeksjon føre til en hjernebetennelse, encefalitt. Andre smittemåter er fra mor til barn ved en fødsel. Barnet kan da få øyeinfeksjon og bli blind, eller lungebetennelse. Ved smitte til uterus under graviditeten (intrauterint) kan det oppstå fosterskader.

Herpes simplex-infeksjoner debuterer med et primærutbrudd ca. 1 uke etter første smitten. Dette utbruddet er som regel det kraftigste, og arter seg som smertefulle utslett med blemmer. Disse sprekker etterhvert for så å danne væskende, kløende og sviende sår. Etter primærutbruddet er det videre forløpet veldig individuelt. Noen vil være plaget med hyppige utbrudd, andre vil kun få utslett med års mellomrom, og da med mye mindre utslett og lite blemmedannelse, mens atter andre aldri vil få flere utbrudd.

HSV-2, Herpes genitalis, kvinne

Et herpesutbrudd kan utløses og forverres av forskjellige faktorer f.eks. forkjølelse, sollys, menstruasjon og overanstrengelse.

Herpessykdommen kan ikke kureres, men kan mildnes og utbruddene gå fortere over hvis det brukes medisin. Det er vanlig å behandle Herpes simplex infeksjoner med antivirale salver, som Vectavir, Zovirax eller Antix. Zovirax er reseptbelagt, mens både Vectavir og Antix fås reseptfritt på apoteket. Ved meget plagsomme utbrudd, feks ved sårdannelse nær øyne, kan det behandles med tabletter.

Svettekjertlene har en langstrakt og buktende form, og kan betraktes som utposninger av vekstlaget (overhudens underste lag). Svettekjertlene ligger i lærhuden, og har en trang kanal som munner ut på hudens overflate, og oppgaven er å produsere svette, en tyntflytende væske som mest består av vann, men også av salt, natriumklorid, urea, feromoner (luktstoffer som kan gi signaler om seksuell interesse, og andre funksjoner som angst etc.), og små mengder albumin som er et eggehvitestoff.

Den viktigste funksjonen til svetten er temperaturregulering ved at fordampningen av svetten krever mye varme. Manglende svetting kan gi overoppheting, hypertermi. Siden kroppen mister mye vann og salt i varmt vær, er det viktig å drikke mye og å få i seg litt salt når det er varmt. Ved unormal varmeproduksjon som ved økt muskelbruk kan svetting bli nødvendig for å unngå for høy temperatur i kroppen. Svettekjertlene kan reagere på psykiske belastninger som frykt, eller på for lavt blodtrykk, og gi kaldsvetting.

På en frisk hud finnes det hele tiden en mengde bakteriearter som samlet kalles hudflora. Svetten vår er så godt som luktefri, men når den kommer i kontakt med hudbakterienes nedbrytningsprodukter, særlig da i armhulene, rundt kjønnsorganene og endetarm, som også har spesielle type svettekjertler, oppstår fort en ubehagelig lukt.

Talgkjertlene (hudkjertlene) er klumper av overhudsceller, som poser seg ut i lærhuden, og produserer talg, sebum, med en utførselsgang som munner ut i hårsekkene.

Talgkjertelen fylles opp av lipider, og kan vokse mer enn hundre ganger sin størrelse før de til slutt brister og sender sebum ut i hårsekken.

Talgkjertlene produserer fettstoffer som smører huden og hindrer den fra å tørke ut, og dessuten holde den vannavstøtende og smidig. En del av talgens fettsyrer har en viss bakteriedrepende virkning, og inneholder dessuten et stoff som omdannes til D-vitamin når huden blir utsatt for solbestråling. Dette blir tatt opp av huden og kommer ut i kroppen via blodsystemet.

Dannelsen av talgkjertler øker gjerne hos gutter i puberteten, da de stimuleres av det mannlige kjønnshormonet. Hudens oppbygning er svært komplisert, men kan grovt sett inndeles i tre hovedlag, den tynne overhuden, den noe tykkere lærhuden, og underhuden. Ved våre kroppsåpninger går huden over i slimhinner.

Overhuden (epidermis) består av flere lag hornet overflatevev med flate celler. Den er bare 0,1 – 0,7 mm tykk, men man kan likevel skille mellom fem lag:

Vekstlaget (stratum germinativum eller stratum basale) er det dypeste laget, og grenser mot lærhuden som trenger inn i dette laget med små, regelmessig formede utposninger, såkalte papiller. Cellene i vekstlaget har sterk celledeling, og det er herfra overhuden fornyes.

Tornecellelaget (stratum sponosum) har uregelmessige celler, som er forbundet med hverandre ved små broer (desmosomer), slik at det ser ut som om de har torner.

Kornlaget (stratum granulosum) består av to eller tre lag flate celler som inneholder små korn. Disse kornene kan betraktes som forstadiet til hornvev (keratohyalin).

Det lyse laget (stratum lucidum) inneholder vesentlig celler uten cellekjernesom overgang til det øverste laget.

Hornlaget (stratum corneum epideomidis) består av flate, døde celler, som er fulle av keratin (hornstoff). I hornlagets ytterste cellelag kan cellene ikke lenger skilles fra hverandre, dermed dannes det flak, hornflak.

Snitt gjennom huden

Øverst fra venstre og nedover:

Svettekjertelkanal (duct of sudoriferous gland),

Følenerve (tactile corpascle)

Svettekjertelkanal (duct of sudoriferous gland)

Fettvev (adipose tissue)

Arterie (artery)

Følenerve,
spesiealisert trykksensor (Pacinian corpusscle)

Øverst fra høyre og nedover:

Hornlaget (stratum corneum)

Det lyse laget (stratum lucidum)

Kornlaget (stratum granulosum)

Torncellelaget (sponusum)

Vekstlaget (stratum germinativum)

Lærhuden (dermis)

Svettekjertel (sudoriferous gland)

Vekst i overhuden er nødvendig på grunn av den stadige slitasjen som det ytterste laget er utsatt for. Avskalling fra hornlaget erstattes av celler fra underliggende lag. Hud som utsettes for stor slitasje, blir etter hvert tykkere, noe som skjer ved at det dannes flere lag nye celler enn det slites bort, eksempler på det er håndflater og fotsåler.

Overhuden vokser i det innerste cellelaget, altså vekstlaget, hvor det foregår en sterk celledeling. Pga den stadige nydannelsen forflyttes cellene hele tiden til høyereliggende lag, og i løpet av denne vandringen (migrasjonen) mister de kjernene og får et stadig større innhold av hornstoff. Først inneholder cellene korn,keratohyalin, som befinner seg i det tredje lag av lærhuden, deretter løser kornene seg opp i det fjerde laget, og blir til keratin i det femte og ytterste laget.

I overhuden er det ikke blodårer, cellene får sitt oksygen og sin næring gjennom vevsvæsken som befinner seg i rommet mellom cellene i vekstlaget. Denne vevsvæsken skifter ut oksygen, karbondioksid, næringsstoffer og avfallsprodukt ved hjelp av blodårene i lærhuden.

Huden (cutis) består av tre lag: Epidermis, dermis, subcutis.
Vårt øverste hudlager heter epidermis (Overhud), og er ca 0,05 till 0,5 mm tykt. Epidermis består av to celltyper; keratinocyter og melanocyter. Det er flest av keratinocytene, de ligger i flere lag, hvorav de nederste, basalcellene, hela tiden nydannes og vandrer oppover. Under vandringen flates de ut og eldes, som omdannes til hornlaget, som er barriere mot ytre påvirkning. Melanocyter ligger i det underste laget i epidermis, og danner pigment.

I epidermis øverste lag finnes altså hornlaget som består av døda celler. Vid lav luftfuktighet minker vanninnholdet i overhudens hornlager, og et vanninnhold på under ti prosent gir direkte symtom i form av tørrhet og sprekker. Under hornlaget finnes et lag med celler som regulerer fuktigheten, og gjennom laget puster huden. Livslengden for en hudcelle er ca. 30 dager, deretter dør den og støtes bort.

Dermis eller corium ( Lærhuden) har vanligvis en tykkelse på 1-2 mm, men i håndflaten og under fotsålen kan den være 3 mm. Det er i lærhuden vi finner hårsekker, blodkar, nerver, svette- og talgkjertlene, som har sine utførselsganger i overhuden. Her finner vi også prosesser som holder immunsystemet i gang. Grensen mellom overhud og lærhud er lett å se i et tverrsnitt, mens overgangen til underhudsbindevevet der i mot er temmelig uskarp.

Lærhuden har to lag, og det ene består av et bølgeformet lag av papiller, som inneholder følelegemer. Papillene trenger inn i overhuden og består av løsmasket bindevev (kollagene og elastiske fibere) med mange blodkar, som står for utvekslingen av nærings – og avfallstoffer også for overhuden. Det andre laget i lærhuden er et tett lag fibere som danner et nett, og gir den en filtliknende karakter.

Subcutis (underhuden) består av bindevev og fettceller, inneholder svært mange blodkar og nervefibere, og danner et viktig isolasjonslag, slik at kroppen ikke mister for mye varme. Fungerer også som støtdemper og som beskyttelse for underliggende muskulatur og benhinner. Om det oppstår rynker og poser under øynene, er dette ofte en følge av at underhuden har mistet væske.

Finger, etter å ha vært nedsenket i vann i ett kvarter.


Hvorfor rynker huden seg etter å ha vært lenge i vann?
Det øverste laget av huden består av en bestemt type celler med et slitesterkt protein som har til oppgave blant annet å holde cellene sammen. Dette proteinet fungerer som en svamp og suger til seg væske når huden kommer i vann. Et lengre opphold i badekaret fører til at proteinet trekker så mye væske inn i overhuden at den svulmer opp. Dermed kommer overhuden til å ta relativt mye plass i forhold til underhuden, og resultatet blir de rosinliknende rynkene, og fordi vi har mye tykkere overhud på fingrene og tærne, blir rynkene størst der. Etter badet fordamper vannet, og huden blir ofte tørr, det kan vi unngå ved å helle litt olje i badekaret – oljen holder nemlig på væsken i huden.

Hår er bygget opp av døde celler fylt med et stabilt protein som kalles keratin(hornstoff). Menn og kvinner har fra 100.000 til 200.000 hår på hodet, og hvert enkelt av dem gror opp fra sin egen hårsekk, follikkel. Antallet av hårsekker i hodehuden bestemmes mens fosteret er under utvikling, og det er arvelige faktorer som bestemmer om vi skal få tynt eller tykt hår. Hver enkelt hårsekk har en eller flere ørsmå talgkjertler, og en liten muskel som får håret til å reise seg når den trekker seg sammen.

Vi finner hårsekker så å si overalt på kroppen, unntagen leppene (det som er rødt), fotsålene og håndflaten, men aller tettest er de i hodehuden. Når håret har vokst ut gjennom huden, er den synlige delen død.

Det er hårets vekstfase som bestemmer hvor langt det kan bli, og den fasen er lengre hos kvinner enn menn. Ellers vokser håret på mennesker cirka 0,35 millimeter i døgnet, og vil ikke øke eller senke tempoet om det klippes. Selve veksten av hvert enkelt hår foregår ved vanlig celledeling i bunnen av hårsekken, der håret vokser frem med en jevn hastighet. Vekstfasen varer som regel mellom to og fem år, men det er store individuelle forskjeller som beror på våre arvelige egenskaper eller gener. Et hår på over fem meter krever dels at man er genetisk disponert for en lang vekstfase, og dels at man kan holde seg unna saksen i over 30 år. Etter vekstfasen går det enkelte håret inn i en hvilefase, den telogene fasen, og da vokser det ikke mer. På et eller annet tidspunkt her vil hårstrået løsne av seg selv og falle av. (vi mister ca. 100 hodehår hver dag, og disse erstattes av nye. De fleste hår har en hul kjerne, medulla, omgitt av en ytre bark som er forsterket med en hinne av keratin, og dette utvendige laget, kutiklen, består av skjell. Bunnen av hårsekken er utstyrt med blodkar og nerver, skjønt håret selv ikke inneholder noen levende substans. Dermed kan vi klippe av håret uten å kjenne smerte, mens det gjør vondt å nappe det ut fra roten.

Fordeling av kroppshår hos kvinner og menn.

Produksjon av hormoner i kjønnskjertler og binyrer framkaller hårveksten på kroppen og omkring kjønnsorganene i puberteten. Vanligvis har menn mer hår på kroppen enn det kvinner har, skjønt veksten kan variere sterkt uansett kjønn. Hvor stor hårvekst påvirkningen fra det mannlige kjønnshormonet vil gi, bestemmes av nedarvede faktorer.

Det er også arv som bestemmer fargen på håret, men helt ut hvordan dette fungerer, vet vi ikke ennå. Det er imidlertid på det rene at mørke farger, som svart og brunt, er dominante over de lyse og røde farger. To personer med rødt hår, vil få barn med rødt hår, og to lyshårete personer vil få barn med blondt hår, men, – om en rød – eller lyshåret person får barn med en mørkhåret, vil barnet høyst sannsynlig bli mørkhåret.

Hårfargen bestemmes av spesielle celler lengst ned i hårsekkene, idermalpapillene. Cellene sprøyter inn fargekorn, svarte, brune eller gule i hver hårcelle. Dersom cellene ikke overfører noe fargestoff, blir barksubstansen gjennomsiktig, slik at håret ser hvitt ut, det mangler pigment.

Også neglene består av døde celler, hvor den synlige, hornaktige delen består av proteinet keratin.

Hver negl vokser fram fra en negleseng, og er nederst dekket av en hudfold,neglebåndet. Halvmånene nederst på neglen virker hvite, og grunnen til det er at de ikke er festet til vevet under som resten av neglen er.

Hvor fort en negl vokser er avhengig av ernæring, og varierer fra person til person. En fingernegl bruker cirka 10-12 dager på å vokse en millimeter, om den ikke blir klippet, vil den følgelig bli cirka 3,5 cm lang i løpet av et år. En tånegl derimot bruker 20 dager på å vokse en millimeter. Egentlig er forskjellen merkelig, ettersom både finger- og tåneglene er en slags forlengelse av huden, og oppbygd av det samme proteinet, keratin, men det finnes faktisk en forklaring. Da våre forfedre begynte å gå på to ben, begynte de samtidig å bruke hendene til mange flere oppgaver enn bena, de gravde med hendene, og de grep rundt redskaper med dem. Mennesket tilpasset seg langsomt den nye livsstilen, og gjennom tusener av år begynte neglene på fingrene å vokse raskere fordi de ble fortere slitt, det er denne arven fra fortiden vi lever med den dag i dag.

Share This