Hormonsystemet

Helsesidene

Hormonsystemet (det indresekretoriske system) er et signalsystem som består av en mengde hormonproduserende kjertler. Sammen med nervesystemet regulerer det kroppens funksjoner.

De viktigste endokrine kjertlene.

(Mann til venstre. Kvinne til høyre.)
1. Epifysen
2.
Hypofysen
3.
Skjoldbruskkjertelen
4.
Thymus
5. Binyrene
6.
Bukspyttkjertelen
7.
Eggstokkene
8.
Testiklene

– Benevnelsen hormon kommer fra det greske ordet hormaein, som betyr sette i bevegelse, stimulere.
– Hormoner er stoff som kroppen selv produserer, og som skilles ut via kjertlene.
– Utskillelsen av hormoner styres fra hypotalamus og hypofysen som ligger midt i hjernen.
– Herfra sendes signaler som forteller kroppen hvilke hormoner som skal skilles ut fra kjertlene.
– Hormonene er med på å bestemme stoffskifte, sult, tørst, væskebalanse, søvn/våken tilstand, forplantningsevne, kroppstemperatur/varmeregulering og følelser.

Hormoner er organiske stoffer, substanser, som hos dyr og mennesker dannes i organismen og har bestemte fysiologiske virkninger. De blir produsert i de endokrine kjertler (gr. endon= inne i, og krinein = skille ut). Vitenskapen om hormonene og deres virkninger kalles endokrinologi, og produksjonen av hormoner kallesindresekresjon.

De hormonproduserende kjertlene kalles lukkede, eller endokrine kjertler, da de mangler utførselsganger og skiller sine produkter direkte ut i blodet, dermed kommer hormonet raskt ut i hele kroppen.

De eksokrine kjertler derimot har utførselsganger, eksempel på disse er spytt – og svettekjertler. Etter at hormonene er kommet ut i blodbanen blir de ført til de forskjellige deler av kroppen, hvor de utøver sin virkning. Dersom mottakerorganet er sykt eller skadet, klarer det ikke ta i mot stimuleringen, og det samme kan skje hvis behovet for stimulering er dekket. Ettersom hormonene følger blodet rundt i kroppen, virker hormonsystemet langsommere enn nervesystemet, og enkelte hormoner kan gi sin virkning først etter uker og måneder, som for eksempel veksthormonet, mens adrenalinet gir virkning etter sekunder.

De fleste hormoner produseres i kjertler, men vi har en del stoffer som fungerer som hormoner, men som ikke dannes i de egentlige kjertlene. Eksempel på disse er såkalte vevshormonene gastri og sekrin, som stimulerer fordøyelseskanalens kjertler, og utskilles fra celler i hhv magesekkens og tolvfingertarmens slimhinne. Hormonene påvirker hastighet og intensitet i de biokjemiske prosessene som er tilstede i kroppen, men de setter ikke i gang nye prosesser.

I tillegg til de hormonene som fraktes rundt med blodet, finnes det også mange forskjellige signalstoffer, som kun virker inn på cellene i nærheten av der de skilles ut, og brytes ned før de kan bli transportert videre med blodet. Disse signalstoffene, som kalles lokalhormoner, har mange forskjellige oppgaver i kroppen, blant annet er de med på å regulere aktiviteten i fordøyelseskanalen.

I kroppen fester hormonene seg til spesielle mottakermolekyler (reseptorer) på cellene, og vi kan sammenlikne hormonene med nøkler og reseptorene med nøkkelhull, noe som gjør at de forskjellige hormonene kun kan påvirke de cellene som har reseptorer som passer. Når et hormon har bundet seg til en reseptor, skjer det forandringer inni cellen. Forskjellige hormoner har forskjellige virkninger, men samme hormon gir samme virkning hver gang. Når hormonet insulin binder seg til reseptorer i en celle, begynner cellen å ta opp glukose fra blodet.

Hormonene er bare festet til reseptoren en kort stund, og brytes så ned, enten i nærheten av den cellen den var bundet til, eller i leveren. På den måten blir reseptoren fri, slik at eventuelt nye hormoner som skilles ut kan binde seg og gi endringer i cellene. Dermed kan kroppen regulere påvirkningen på cellene ved å endre hormonproduksjonen.

(Reseptorer er strukturer på eller ved overflaten av en celle, i tilknytning til cellemembranen. Til reseptorene kan så vel kroppens egne substanser (hormoner) som de tilførte substanser (legemidler) binde seg. Reseptormekanismen har en helt avgjørende betydning for styringen av aktiviteten i vev og organer. Den er også en forutsetning for alle former for styrt transport i organismen, for eksempel av jern til bloddannende vev i benmargen og av gallefargestoffet fra blodet inne i levercellene.)

De fleste ”naturlige” hormoner kan måles i blod og andre vevsvæsker, og de kan fremstilles syntetisk. I tillegg til de alminnelige hormonene, kan man nå også lage hormoner med spesielle egenskaper, for eksempel med lengre virksomhet, kraftigere virkning, færre bivirkninger etc. Et eksempel er prednison som har 6 ganger så sterk virkning som det naturlige kortisol.

Hormoner er svært virksomme stoffer, og konsentrasjonen i blodet er normalt svært liten. Nedbrytningen av hormoner foregår dels i blodet, men mest i lever og nyrer, mens noen utskilles u-omdannet i urinen. Hormonene er avgjørende for normal trivsel og livsførsel, og enkelte av dem er livsviktige.

Sykdommer i hormonproduserende organer kan resultere i både for høy og for lav hormonproduksjon. Den vanligste sykdommen som skyldes overproduksjon er thyreotoksikose (høyt stoffskifte), mens sukkersyke (diabetes mellitus) er den vanligste lidelsen som skylles for lite, eller manglende hormon (insulinmangel). Det er for øvrig ikke bare mennesker og dyr som har hormoner, men alle levende vesener, inklusive planter. Vi kan dele hormonene inn i tre grupper:

1: Steroidhormoner (steroider) som lages i binyrene og kjønnskjertlene, og utgangsmaterialet for disse er kolesterol.

2: Proteinhormoner (peptider) som er bygd opp av korte og lange kjeder av aminosyrer. Disse dannes vesentlig i hypothalamus, hypofysen, skjoldbruskkjertelen, biskjoldbruskkjertelen og bukspyttkjertelen. Det er peptider vi har flest av, og vi finner dem i mage-/tarm, lunger, nyrer og hjerte. (Noen hormoner, som adrenalin, er dannet kun av en aminosyre).

3: Aminer, som er småmolekylære substanser som i hovedsak er konsentrert i nervesystemet, men som også finnes i binyremarg og hypothalamus.

Både i hypothalamus og i hjernen finnes aminer ofte sammen med peptider, ofte også i samme celle. Denne sammensetningen finner vi også i mage-/tarmsystemet og i lungene, og disse hormonene kan derfor fungere både som signalsubstanser mellom nerver og som hormoner. Det er derfor ikke noe skarpt skille mellom kroppens hormonsystem og nervesystem.

Hormonene kan videre inndeles i grupper, alt etter hvilken virkning de har. Noen påvirker kroppens vekst og utvikling, andre gir de to kjønn deres ytre kjønnskarakteristika, og atter andre sørger for å holde balanse i kroppen når det gjelder glukose, salter etc., altså opprettholdelse av det indre miljø, homeostase.

Celler av eukaryoter og prokaryoter. (Se mer under kapittelet om celler)

(Homeostase (homøostase) (av gresk homeo, gjøre lik med) betegner den tendensen en organisme har til å opprettholde en konstant, indre likevekt for temperatur, blodtrykk, væskevolum, konsentrasjon av salter og lignende, til tross for at de ytre påkjenninger er varierende. I alle flercellete organismer utveksler cellene signaler som koordinerer de mange prosessene i hver enkelt celle, til det beste for hele organismen. Dette samarbeidet mellom cellene sikrer at miljøet rundt cellen, det vil si kroppens indre miljø, er hovedsakelig konstant.)

De fleste hormonene tjener homeostasen, den løpende regulering av kroppens indre miljø. Organismens celler kan bare fungere under bestemte fysiske og kjemiske betingelser, de krever en nesten konstant temperatur, og tåler ikke store endringer i den kjemiske sammensetningen av vevsvæsken som omgir dem. Men, – ytre påvirkninger og organismens egne livsfunksjoner forstyrrer stadig dette indre miljøet, for eksempel endres vevsvæskens sammensetning uavbrutt fordi den opptar næringsstoffer fra blodet og avgir den til billioner av celler, som til gjengjeld forurenser den med sine avfallsprodukt.

I en frisk organisme holdes likevel det indre miljøet konstant innenfor snevre grenser, fordi enhver forandring utløser reaksjoner som motvirker endringene. Som eksempel på samarbeid mellom hormonene innbyrdes – og mellom hormoner og det autonome nervesystem – kan nevnes reguleringen av glukosekonsentrasjonen i blodet (blodsukkeret).

Høyt blodsukker fører til økt utskillelse av insulin fra betacellene i de langerhanske øyene i pancreas. I alle kroppens celler blir det et økt glukoseopptak og proteinsyntese. I leveren blir det økt glykogensyntese. Sluttresultatet blir en nedgang i blodsukkeret, slik at verdien normaliseres kombinert med en økning i karbohydratlagrene. Insulin har en anabol effekt på metabolismen.

Hormonet insulin er nøkkelen som åpner kroppscellenes glucosekanal, slik at glucosen (blodsukkeret) kan komme inn i cellene og etterfylle dem. Uten insulinnøkkelen er glucosen utestengt fra cellene og forblir i blodet, noe som gir høy blodsukkerverdi. Høyt blodsukker fører til økt utskillelse av insulin fra betacellene i de langerhanske øyene i pancreas. I alle kroppens celler blir det et økt glukoseopptak og proteinsyntese. I leveren blir det økt glykogensyntese. Sluttresultatet blir en nedgang i blodsukkeret, slik at verdien normaliseres kombinert med en økning i karbohydratlagrene. I sum har insulin en anabol effekt på metabolismen.

Glukose (druesukker) er cellenes viktigste brennstoff, og nervecellene kan bare utnytte glukose. Det er derfor livsviktig at det til stadighet er så mye glukose i blodet at cellene ikke mangler energi, men det må heller ikke være så mye at glukose går tapt med urinen gjennom nyrene. Den løpende reguleringen av blodsukkeret styres av hormonene insulin og glukagon, som begge dannes i bukspyttkjertelen. Dersom blodsukkeret er stigende, som etter et sukkerrikt måltid, avgir bukspyttkjertelen mer insulin til blodet. Insulin fremmer cellenes opptak av glukose, og glukosen omdannes til glykogen som fungerer som brennstoffreserve i lever og muskler. Dersom blodsukkeret er fallende, (når man er sulten), avgir mer glukagon til blodet.

Glukagon virker motsatt av insulin og fremmer bl.a. nedbrytningen av glykogen til glukose i leveren. Under visse situasjoner, som i faresituasjoner hvor organismen må reagere hurtig (flukt eller kamp), kan cellenes behov for glukose øke sterkt. I en slik situasjon utskiller binyrene adrenalin til blodet, noe som setter organismen i alarmberedskap.

Utskillelsen av adrenalin fra binyremargen er et eksempel på det nære samarbeidet mellom nervesystemet og hormonsystemet. Det settes i gang nerveimpulser fra et område i hjernen, hypothalamus, som fungerer som et koordinerende sentrum både i det autonome nervesystem og i hormonsystemet.

Hypofyse

Hypofysen (her; hypophysis), som er plassert i bunnen av hodeskallen, er beskyttet av en benet struktur som kalles sella turcica.(Se bildet under)

Hypofysen, som er beskrevet nærmere under nervesystemet, spiller en vesentlig rolle i hormon-produksjonen. Den fremre del med kjertelvev, kjertelhypofysen, og den bakre del med nervevev, nevrohypofysen, skiller begge ut hormoner, og utskillelsen styres av hypothalamus.

Alle hypofysens hormoner er stimulerende, og mangel på hypofysehormoner vil derfor resultere i at den kjertelen som hypofysen stimulerer blir inneffektiv, og reduserer eller stanser sin hormonproduksjon.

Nevrohypofysen er funksjonelt knyttet til hypothalamus, og her lagres og skilles utantidiuretisk hormon (ADH), som påvirker urinutskillelsen, og oksytocin som bl.a. får livmoren til å trekke seg sammen under fødselen.

(Antidiuretisk hormon er et menneskelig hormon som blir dannet i hypothalamus og som lagres i hypofysen. Reguleringen av urinutskillingen virker ved hjelp av ADH. Hormonet får nyrene til å spare vann, og slippes hovedsakelig ut når kroppen mangler vann. Dette gjøres ved å konsentrere urinen og redusere urinens volum. ADH blir ført med blodet til nyrene.

Hormonet har også diverse funksjoner i hjernen og i blodårene. Når det gjelder hjernen fører ADH til:
I hukommelsedelen av hjernen til forsinkete reflekser, dårligere kort- og langtidsminne.
I den sentrale hypothalamic til høyere blodtrykk, aggresjon og temperatur.
Ved inntak av alkohol, reduseres produksjonen av ADH, og en må hyppigere på toalettet.)

Reguleringen av hypofysen foregår delvis via hypothalamus, som lager hormoner som både kan hemme og stimulere de forskjellige hypofysehormonene. Dels foregår hypofysereguleringen via et tilbakemeldingssystem mellom kroppen og andre hormonproduserende organer og hypofysen. Hvis en kjertel begynner å produsere for lite hormon, oppfatter hypofysen dette, og øker mengden av det stimulerende hormonet som er rettet mot denne kjertelen. Er det for mye hormon, bremses det tilsvarende.



Skjoldbruskkjertelen
(glandula thyroidea) skiller ut skjoldbruskkjertelhormonet (tyroksin), som styrer forbrenningen av næringsstoffer (stoffskifte) i kroppen. Utskillelsen blir kontrollert fra hypofysen ved hjelp av et skjoldbruskkjertelstimulerende stoff.

Skjoldbruskkjertelen omgir luftrøret (trachea) i nedre del av fremre halsregion og består normalt av tre deler, en lapp på hver side av luftrøret, og stykket som forbinder disse to. Skjoldbruskkjertelen er et av kroppens viktigste organer, i og med at den regulerer hele vårt stoffskifte.

Den danner hormonene thyroksin og trijod-thyronin, som skilles ut i blodet. Disse hormonene bestemmer hvordan vevene utnytter næring og kjemiske stoffer til energiproduksjon, og tempoet i disse prosessene. De er også med på å frembringe kroppsvarme og muskelenergi, kroppens vekst og utvikling, og organismens lager av salter og vann.

Man kan bestemme skjoldbruskkjertelens aktivitet ved å måle basalstoffskiftet, noe som enkelt kan gjøres ved å måle oksygenforbruket når man er i hviletilstand. Høyt basalstoffskifte kan tyde på overfunksjon i skjoldbrusk-kjertelen, hyperthyreose, en sykdomstilstand i skjoldbruskkjertelen. Hyperthyreose behandles som oftest med Neo-Mercazole for å nedsette eller blokkere produksjonen av stoffskiftehormoner.

Symptomer på hyperthyreose/høyt stoffskifte:
– Rask puls eller hjertebank
– Skjelving på hendene
– Økt varmeproduksjon, særlig ved anstrengelse
– Vekttap
– Økt appetitt
– Diare
– Muskelsvakhet
– Uro i kroppen
– Humørsvingninger, nervøsitet og irritabilitet
– Søvnproblemer
– Varierende øyeproblemer med tåreflod eller fremstående øyne med stirrende blikk

Et lavt basalstoffskifte kan tyde på underfunksjon i skjoldbruskkjertelen,hypothyreose, som er en snikende sykdom, som ofte kommer gradvis. Ved mistanke om hypothyreose kan det tas blodprøve for å klarlegge mengden av thyroxin i blodet.

Symptomer på hypothyreose/lavt stoffskifte:
Tretthet og tiltaksløshet
– Søvnforstyrrelser (aldri uthvilt til tross for mye søvn)
– Ukonsentrert/glemsk
– Fryser
– Hovne fingrer og ben
– Håravfall, tørt og livløst hår og hud
– Tynne, sprø negler
– Heshet
– Vektøkning
– Forstoppelse eller treg mage
– Humørsvingninger
– Depresjon, nedstemthet, manglende sexlyst.

I skjoldbruskkjertelen finner man barken (cortex) og margen (medulla). Barken er bygd opp av tettsittende cellehauger (lymfefollikler), med et cellefattig parti i midten (kimsenteret). Margen består av kryssende strenger av lymfoid vev. De tilhørende lymfekar trer inn gjennom kapselen til et spalterom (randsinus) mellom kapselen og barken. Herfra strømmer lymfen gjennom andre spalterom til en innsnevring hvor den forlater knuten gjennom fraførende lymfekar.

Lymfe (latin; lympha, som betyr klart vann) er en gulaktige, tynyflytene væske som dannes i lymfekjertlene. Væsken kan, på grunn av sin evne til å passere gjennom veggene i blodårene, sirkulerer overalt i vevene. Den transporters rundt i kroppen via lymfeårene, og transporten opprettholdes ved at kroppens forskjellige bevegelser presser på lymfekjertlene. Lymfevæskens oppgaver er å fjerne avfaldsstoffer, bakterier døde celler etc., og fører det til lymfeknuterne, hvor de blir uskadeliggjort. Lymfen og lymfesystemet spiller også stor rolle i kroppens immunforsvar.

Action of the major digestive hormones

Binyrene (glandulae suprarenales) er hormonkjertler, to indresekretoriske kjertler på størrelse med valnøtter, og sitter på toppen av hver sin nyre. De består av to deler, egentlig to atskilte organer, og også her har vi benevnelsen margenog barken.

Binyrens jobb er å produsere hormoner, og ett av dem er kortisol. Dette er hormonet kroppen vår krever når den utsettes for stress.

Binyremargen produserer to hormoner, adrenalin og noradrenalin (katekolaminer). Disse hormonene spiller en viktig rolle i kontrollen av hvor raskt hjertet slår, blodtrykket og kroppens reaksjon på stress eller akutte belastninger. Signaler fra hjernen stimulerer binyrene til å produsere disse hormonene.

Binyrebarken produserer tre hovedgrupper av hormoner, mineralokortikoider (i zona glomerulosa), glukokortikoider (i zona fasciculata), og kjønnssteroider (i zona reticu-laris). Kolesterol er det felles forstadium i syntesen av alle steroidhormonene. Størstedelen tar de steroidproduserende cellene opp via LDL-reseptor, mens en mindre del av kolesterolet syntetiseres i binyrebarkcellene fra acetat.

The system of the thyroid hormones T3 and T4.

Hormonene i den ene gruppen, mineralkortikoidene, kontrollerer konsentrasjonen og balansen av ulike kjemikalier i kroppen. De hindrer blant annet at for mye natrium og vann tapes i urinen. Det viktigste enkelthormonet i denne gruppen er aldosteron.

Hormonene i den andre gruppen, glukokortikoidene, har en rekke oppgaver. En er å bidra til å omdanne karbohydrater som stivelse, til energikilden glykogen i leveren. Hydrokortison er det viktigste hormonet i denne gruppen.

Den tredje gruppen, kjønnssteroider, består av mannlige hormoner som kalles androgener (testosteron) og kvinnelige hormoner som kalles østrogen og progesteron. Disse hormonene påvirker kjønnsmodningen og kjønnsdriften. Den største mengden kjønnshormoner produseres av testiklene og eggstokkene. Begge kjønn produserer både mannlige og kvinnelige kjønnshormoner, men androgener dominerer blant menn og østrogen og progesteron hos kvinner

Adrenalin er et stresshormon som lages i binyrene. I ulike stress-situasjoner øker produksjonen kraftig og fører til kroppslige reaksjoner som svette, rask puls, hjertebank, uro, angst og skjelving. Et typisk eksempel er føling hvor blodsukkeret faller.

Stressreaksjonen gjør oss oppmerksom på faren slik at man kan få i seg mat og forhindre ytterligere blodsukkerfall. I tillegg vil økt mengde adrenalin i blodet også føre til at leveren produserer mer sukker.

Adrenalin brukes også som legemiddel, som for eksempel ved astma og ved anafylaktiske reaksjoner (allergisk reaksjon, type 1), samt ved hjertestans (som injeksjon direkte i hjertet, eller gitt intravenøst).

Noradrenalin er et hormon i blodet som dannes i binyremargen og i de sympatiske nerveender, og er kjemisk i nær slekt med og et forstadium til adrenalin. Ved aktivering av binyremargen utskilles det store mengder noradrenalin sammen med adrenalin i blodbanen. Dette fører til responser som ses ved opplevelse av fare. Noradrenalin og adrenalin gir stort sett de samme effektene og fører til økt hjertefrekvens, økt blodtrykk og prioritering av blodforsyningen til hjerte og muskler, mens forsyningen til hud og tarmer nedprioriteres. Noradrenalin er viktig for regulering av blodtrykket. Både adrenalin og noradrenalin er viktige for en effektiv fettforbrenning.

Bukspyttkjertelen (lat. pancreas) er et organ som inngår i fordøyelsessystemet. Kjertelen er lokalisert på bakre bukvegg med både endokrine (til blodet) og eksokrine (til tarmen) sekretoriske funksjoner.

Bukspyttkjertelen inneholder de langerhanske øyer som produserer de blodsukkerregulerende hormonene insulin og glukagon. Disse slippes ut i blodet. Det meste av kjertelen består imidlertid av eksokrine celler som lager fordøyelsesvæsken bukspytt, som slippes ut i tolvfingertarmen like nedenfor magesekken. Denne væsken inneholder enzymer som hovedsakelig bryter ned proteiner og fett, og er i tillegg basisk for å nøytralisere det sure mageinnholdet idet det forlater magesekken.

Kjønnskjertlene produserer kjønnshormoner. Mannens viktigste kjønnshormon ertestosteron, som først og fremst produseres i testiklene, og som styres av hypofysen, som igjen står under påvirkning av nervecellene i mellomhjernen. Testosteronet besørger utviklingen og opprettholdelsen av primære og sekundære kjønnskarakterer hos mannen.

Det viktigste kvinnelige kjønnshormonet er østrogen, som produseres i folliklene ogdet gule legeme (corpus luteum) i eggstokkene. Under svangerskap foregår det produksjon av østrogen også i morkaken (placenta). Det andre kvinnelige hormonet,progesteron, produseres i det gule legeme og i binyrebarken, og under et svangerskap også i morkaken.

Produksjonen av østrogen og progesteron styres av hypofysen, som igjen står under påvirkning av nervecellene i mellomhjernen. Østrogenene utvikler og vedlikeholder de primære og sekundære kvinnelige kjønnskarakterer. Hos begge kjønn foregår det dessuten produksjon av østrogener i binyrebarken.

Corpus luteum

De hypofysehormonene som regulerer produksjonen av kjønnshormoner kallesgonadotrope hormoner. Det follikkelstimulerende hormon (FSH) stimulerer veksten av follikler i eggstokkene, mens det er det luteiniserende hormon (LH) som står for videre modning av egget og for eggløsningen. Et intimt samspill mellom hypofysehormoner og kjønnshormoner sørger for syklisk vekst og avstøtning av slimhinnen i livmoren (menstruasjon).

Ved graviditet fortsetter det gule legeme å vokse og produsere begge kjønnshormoner, slik at livmorslimhinnen omdannes for å tjene eggets utvikling og ernæring. I tredje måned av svangerskapet overtar morkaken gradvis denne oppgaven.

– Hormonet hCG (humant Choriongonadotropin) produseres i morkakevevet og forhindrer at fosteret avstøtes. Det er dette hormonet som forteller om graviditet ved en test.
– Progesteron sørger for at fosteret får i seg nok næring. Hormonet fortykker slimhinneni livmoren og stimulerer brystkjertelen til å produsere melk.
– Prolaktin styrker båndet mellom mor og barn, i tillegg til å stimulere utviklingen av brystkje
– Østrogen gjør at livmoren utvikles under svangerskapet, og bidrar til at brystene vokser.
HPL (Human Placenta Lactogen) gjør at brystene kan produsere melk, og spiller dessuten en rolle ved stoffskiftet.
– Oxytocin får livmoren til å trekke seg sammen slik at fødselen settes i gang. Bidrar også til med å starte melkeproduksjonen.
– Prolaktin og oxytocin sørger for at melken utvikles og tilpasses barnets behov etter fødselen.

Kjønnshormoner kan fremstilles fra dyreorganer eller syntetisk av kjemiske stoffer, og settes inn som behandling når kjønnskjertlenes hormonproduksjon er utilstrekkelig.

Noen av våre viktige hormoner, hvor de produseres og hvilken oppgave de har:

ORGAN

HORMON

HOVEDVIRKNINGER

 

Binyrebarken -Aldosteron
-Kortison hydrokortison
-Stimulerer reabsorpsjonene av natrium, og sekresjonen av kalium i nyretubuli.-Virker på karbohydrat-, lipid- og proteinstoffskiftet. Påvirker organismens immunapparat.
Binyremargen -Adrenalin noradrenalin -Påvirker hjertets slagfrekvens og blodtrykket. Virkningen er lik effekten av en stimulering gjennom det sympatiske nervesystem.
Corpus luteum -Progesteron -Stimulerer dannelsen av
kjertelvev i mammae, og påvirker endometriet i sekresjonsfasen.
Eggfollikler -Testosteron
-Østradiol
-(Ovariene produserer også en del testosteron)-Bevirker utviklingen av sekundære kjønnskarakterer og vekst av melkekjertelvevet. Stimulerer veksten av endometriet i proliferasjonsfasen.
Hypofyseforlappen 

 

-Adrenokortikotropt hormon (ACTH,kortikotropin)
-Folikkelstimulerende hormon (FSH)-Luteiniserende hormon (LH)-Luteotropt hormon (LTH)= prolaktin.

 

-Thyreotropt hormon (TSH; thyreotropin)

 

-Veksthormon (somatotropin)

-Virker stimulerende på binyrebarken og sekresjonen av binyrebarkhormoner.-Stimulerer veksten av eggfollikler i ovariene og sekresjon av østradiol.
-Fremmer ovulasjonen, utviklingen av corpus luteum og produksjonen av progesteron. I testiklene stimulerer det testosteronproduksjonen.
-Stimulerer produksjonen av østrogen, progesteron og melkesekresjonen i mammae. 

-Stimulerer veksten av skjoldbruskkjertelen og dannelse av skjoldbruskkjertelhormoner.

 

-Stimulerer veksten av knokler, innvoller og muskler.

 

Hypofysebaklappen -Antidiuretisk hormon = vasopressin (ADH)-Oxytocin  -Regulerer reabsorpsjonen av vann i nyretubuli.-Virker på den glatte muskulaturen i uterus og mammae. 

Langerhans`celle- øyer i bukspyttkjertelen
-Glukagon
-Insulin
-Fremmer bl.a. nedbrytningen av glukagon til glukose i leveren.-Stimulerer cellenes opptak av glukose fra blod og vevsvæske.
Placenta 1:Choiongonadotropin2:Progesteron

3:Østrogen

 

-Humant chorionmamma-somatropin (HCS)

-Disse 3 hormonene har samme virkning som østradiol og progesteron fra ovariet og luteotropt hormon fra hypofyseforlappen. 

-HCS regulerer fosterets vekst.

 


Biskjoldbruskkjertlene
-Parathyreoidea-
hormon (PTH)
-Regulerer kalsium og fosfatstoffskiftet.
Skjoldbruskkjertelen 

 

-Kalsitonin (thyreokalsitonin)-Thyroxin

-Trijodthyronin

-Regulerer kalsium- og fosfatstoffskiftet.-Regulerer stoffskiftet.
-Stimulerer celestoffskiftet og øker blodsukkeret.
Visse avsnitt av tarmkanalen -Cholecystokinin
-Enterogastron
-Enterokrinin 

-Gastrin
-GIP

 

-Pankreozymin

 

-Sekretin

-Bevirker tømming av galleblæren.
-Hemmer sekresjonen av magesaft og bevegelsen og tømmingen av ventrikkelen.
-Stimulerer sekresjonen av tarmsaft.
-Stimulerer sekresjonen av en sterkt sur mage.
-Forsterker insulinproduksjonen og hemmer syresekresjonen i magesekken.-Stimulerer sekresjon av et enzymrikt bukspytt.
– Stimulerer sekresjonen av et alkalisk bukspytt.

Testiklene
-Testosteron
-Østradiol
-Bevirker modning av de mannlige kjønnsorganer og-utviklingen av sekundære kjønnskarakterer.

 

Share This