Fordøyelsessystemet

Helsesidene

Fordøyelsessystemet består av munnhule, tunge, svelg, spiserør, magesekk, tarmer (tolvfingertarm, tynntarm, tykktarm, endetarm), lever, milt, galleblære og bukspyttkjertel.

Når vi snakker om vårt fordøyelses-system, snakker vi egentlig om de mekaniske og kjemiske prosessene som maten vi spiser må gjennomgå før kroppen kan gjøre seg nytte av næringsstoffene.

De mekaniske prosessene omhandler findeling, elting og transport av maten, mens de kjemiske prosessene omhandler spalting av molekylene til mindre og enklere molekyler, for at de skal kunne tas opp av cellene i fordøyelseskanalens slimhinne.

Klassisk undervisningsplansje i Anatomi
Plansje fra nettsidene til Høgskolen i Vestfold: http://www-lu.hive.no/plansjer/

Hver gang vi spiser øker kroppens varmeproduksjon (termogenese), og temperaturen stiger. Maten vi spiser skal forbrennes for å gi energi, og vi får altså høyere forbrenning under, og like etter et måltid!

Desto større varmeproduksjon et næringsstoff gir, desto mindre energi blir lagret som fett. Både protein og karbohydrater fører til en høy termogenese, mens fett trenger lite energi for å bli omsatt. Likevel spiller fett en viktig rolle, så det er viktig å få nok og riktige fett/fettsyrer.

Altså er det slik at for å fungere må vi ha energi, noe vi får fra maten. Proteiner, fett, karbohydrater og alkohol er de næringsstoffene som gir energi, og dermed det drivstoffet vi trenger for at alle kroppens funksjoner skal opprettholdes.

Hva brukes så denne energien til? Jo, vi skal bevege oss, puste, tenke, hjertet skal pumpe blod, nyrene skal skille ut avfallstoffer, leveren skal omsette hundrevis av stoffer, tarmene skal transportere, fordøye og suge opp næringsstoffene fra maten vi spiser, nervesignalene skal sendes rundt i kroppen, kroppstemperaturen holdes jevn, kroppen skal vokse, minske og reparere skader etc., og alt trenger energi.

Det trengs ikke bare energi, men også riktig energi! Vi trenger alle de energigivende næringsstoffene (minus alkohol) for at kroppen skal fungere optimalt. Uten proteiner (aminosyrer) får ikke muslene (inkl. hjertet) riktig næring, hjernecellene trenger fettsyrer, dessuten må de ha glucose som produseres av karbohydrater, det er den eneste næringskilde de kan gjøre seg nytte av.

Alle karbohydrater, unntatt kostfiber, blir omdannet til glukose i kroppen. Denne prosessen begynner allerede i munnen og fortsetter i tynntarmen. Når karbohydratene er brutt ned går de med blodet til leveren og omdannes der til glukose. Derfra går glukosen ut i blodbanen, og føres rundt til alle cellene ved hjelp av hormonet insulin. Noe av glukosen blir lagret i lever og muskler som stoffet glykogen, og er en reservekilde når vi f.eks. trener.

Nå er det slik at cellene kan produsere glukose fra proteiner og fett, noe de må gjøre om vi ikke får i oss karbohydrater. Men – er kostholdet begrenset fra før, som under en slankekur, er protein- og fett-tilskuddet så begrenset at det ofte vil være for lite til de oppgavene det er tiltenkt. Om man da utelater karbohydrater i kosten må det stjeles av den allerede begrensede protein og fettmengden for glukoseproduksjon, noe som som kan gi et alvorlig underskudd, og gå utover bl.a muskler/hjerte. Det beste valget når det gjelder ernæringen er å se til at en får både proteiner, fettsyrer og karbohydrater, og – selvfølgelig alle de viktige vitaminene og mineralene.


Fordøyelsessystemet vårt kan deles inn i 3 grupper; øvre, midtre og nedre del, og vi skal starte der det er naturlig, nemlig i øvre del, med munnhulen.

Straks maten er kommet inn i munnhulen, begynner vi å tygge, og dermed blir den findelt. Den blandes med spyttet, som bløter den opp og spalter stivelsen, og dermed er den første lille start på fordøyelsesprosessen i gang.

Spyttet skilles ut fra tre par store spyttkjertler, hvor ett par ligger foran øret, ett par under kjeven og ett par under tungen, og dessuten fra en mengde små kjertler i munnslimhinnen. Spyttet inneholder et slimliknende stoff, mucin, et såkalt glukoprotein som virker smørende, samt et enzym, amylase, som spalter stivelse til enklere karbohydrater.

Vi har normalt ca. 1 ml spytt i munnen til enhver tid, og i løpet av et døgn produseres det mellom 1 og 1,5 l., noe som blir en formidabel mengde i løpet av en normal livslengde!

Svelging kan deles inn i tre faser:
– Den orale fasen: I denne fasen er det en frivillig fase hvor munnen lukkes og tungen presser den ferdige tyggete bolus bakover slik at den presses mot den bløte gane og bakre munnhule. Dette utløser svelgerefleksen. Det er autonom styring av sen oral fase og resten av svelgingen. Tverrstripet muskulatur erstattes av glatt muskulatur i esophagus

– Pharynx-fasen: Den bløte gane løftes opp og dekker inngangen til nesen, tungebenet løftes opp og epiglottis dekker inngangen til larynks samtidig som stemmebåndene kontraherer for å hindre aspirasjon av bolus inn i larynks og ned i lungene. Respirasjonen opphører i denne fasen.

– Esophagus-fasen : Den øvre svelgsnøreren åpner seg og peristaltiske bevegelser frakter bolus mot nedre svelgsnører som slipper maten inn i magesekken.

På forskjellige områder på tungens overflate ligger smaksløker som registrerer fire forskjellige smaker, søtt, salt, surt og bittert. Les mer under «Nervesystemet»

Spytt, tunge og tenner er med på å forme maten til en rund klump, med en form og konsistens som gjør den lett å svelge, og vi kaller denne klumpen for bolus.

Så langt styres prosessen av viljen, vi spiser, tygger og svelger, men deretter overtar et nervesenter i den forlengede marg, og en serie reflekser settes automatisk i sving. Når tungen presser maten bakover, utløses svelgrefleksen, vi stopper å puste, strupelokket stenger for luftrøret slik at maten ikke skal gå vrangstrupen, og muskulaturen i svelgets øverste del, som normalt holdes lukket, slappes av og åpnes.

Maten blir så ført nedover det ca. 30 cm lange spiserøret, øsofagus, ved hjelp av to ting; noen spesielle muskelsammentrekninger som kalles peristaltiske bevegelser* (bølger), samttyngdekraften. Den passerer så gjennom magesekkens øvre lukkemuskel, som også åpnes automatisk, og etter 5 – 10 sekunder havner den i magesekken (ventrikkelen) hvormagesaften og de peristaltiske bølgene/bevegelsene elter maten til en grøtaktig masse.

Magesekken er, som det fremgår av navnet, sekkformet. Den befinner seg like under mellomgulvet, i venstre del av øvre mageparti. En tom magesekk er 15 – 20 cm lang og 8 – 10 cm bred. Det er en utbredt misforståelse at fordøyelsesprosessen hovedsakelig foregår i magesekken. Dens viktigste funksjon er å blande, elte og bearbeide den maten som man spisr, og ikke minst viktig, transportere den videre til tolvfingertarmen i riktige porsjoner.

Den sure magesaften setter bare fordøyelsesprosessene i gang, de viktigste fasene av fordøyelsen finner sted i tynntarmen. Bortsett fra vann, alkohol og enkelte mineralstoffer, opptas svært lite næring gjennom veggen i magesekken.

*Peristaltikk er langsomme, bølgende bevegelser (sammentrekninger) i glatt muskelvev i kroppens rørformede organer (spiserøret, tarmene, egglederne, gallegangen). Bevegelsene oppstår ved en sammentrekning av de glatte muskler i rørveggen like ovenfor det stedet hvor innholdet i røret befinner seg. Samtidig skjer en avslapning av partiet nedenfor, og når dette gjentas trinnvis i en serie, føres innholdet i røret i riktig retning

Blood supply to the stomach: left and right gastric artery, left and right gastro-omental artery and short gastric artery.

Magesyre.
Magesaften består av vann, slimstoffer, saltsyre og forskjellige enzymer, og det produseres normalt ca. 2 liter hver dag. Saltsyren lager det sure miljøet som pepsinet krever for å virke, og dessuten dreper den bakterier i maten.

Kjertlene i magesekken skiller ut pepsinogen, som så omdannes til pepsin, som i sin tur hjelper til med å bryte ned de store proteinmolekylene til mindre molekylene, polypepsider. Detter er en komplisert prosess som krever at et stort antall enzymer virker sammen, og disse kalles med et fellesnavn for peptidaser.

Innsiden av magesekken er beskyttet av slim for at den ikke skal bli skadet av den sure magesaften, men dersom det produseres for mye magesaft, – eller for lite slim, kan det likevel skader i form av magesår. Dersom sårene finnes i selve magesekken, kalles de ulcus ventriculi, det heter ulcus duodent dersom de sitter i tolvfingertarmen.

Magesyren er ikke absolutt nødvendig for normal fordøyelse. Ca. 10 % av oss har for lite, eller mangler helt magesyre, noe som svært sjelden fører til plager. Eventuelle problemer i så henseende måtte være å fordøye store mengder kjøtt.

Det er særlig emosjonelt ustabile, energiske og dynamiske personer som i særlig grad er plaget av for stor produksjon av magesyre. For øvrig stimulerer tobakk, alkohol og enkelte sorter sterkt krydret mat mageslimhinnen til høyere saltsyreutskilling. Det finnes effektive midler mot lidelsen, såkalte antacider, men de helbreder ikke plagen, og har heller ikke særlig lang virkningstid.

Nesten alle med sår i tolvfingertarmen, og ca. 80 % av dem med sår i magesekken har bakterietypen helicobacter pylori i og rundt såret, og den regnes som medvirkende årsak til at såret oppstår.

En stor del av befolkningen har for øvrig bakterier i mageslimhinnen, uten å utvikle verken symptomer eller magesår. Har man fått magesår bør man være svært forsiktige med å bruke medisiner av typen acetylsalisylsyre eller betennelsesdempende midler. Magens slimhinner tåler godt den sure mavesaften, men har man en reflukslidelse (refluks; tilbakeføring) kan man bli plaget av sure oppstøt (halsbrann). Lukkemuskelen mellom spiserør og magesekk er da slapp, og makter ikke å hindre at mageinnholdet strømmer opp i til spiserør, hals og munn når trykket i maven blir stort, for eksempel når man bøyer seg, har stramme klær, full mage etter et måltid etc. Det er svært ofte kaffe, te, alkohol, sjokolade, fet mat og sterke tomatsauser som kan fremkalle sure oppstøt, og man bør i størst mulig grad unngå slik mat. Syrenøytraliserende medikamenter kan hjelpe til med å dempe plagene når de først har oppstått.

Vann, alkohol og en del legemidler (for eksempel barbiturater og salisylsyre), kan suges opp i blodet via slimhinnen i magesekken, men for øvrig må maten ut i tynntarmen før kroppen kan gjøre seg nytte av næringsstoffene. De peristaltiske bevegelsene hjelper hele tiden til med å skyve maten videre, og sender den porsjonsvis ut gjennom magesekkens nederste muskelring, portneren, og inn i den relativt korte tolvfingertarmen. Hele prosessen med å tømme magesekken etter et måltid, tar vanligvis 3-4 timer.

Ved Forstoppelse eller obstipation er avføringen hård og vanskelig å få ut. Mange mennesker rammes før eller siden av forstoppelse. Det kan være endring av spisevaner, for lite kostfibre, lavt væskeinntak, begrenset fysisk aktivitet, overspisning, lavt stoffskifte, irritabel tykktarm og sorg, men det vil også skje en endring i tarmens peristaltiske bevegelser etter hvert som man blir ekdre.

Hele tarmen vår, som begynner med tolvfingertarmen, og slutter med endetarmen, er 7 – 8 meter lang når muskulaturen er helt avslappet, (noe den aldri er mens vi lever!). Av dette utgjør tynntarmen (Intestinum tenue) 4-5 m, og den består av tre deler, deodenum(tolvfingertarmen), jejunum og ileum.

I deodenum er vi kommet til fordøyelseskanalens midtre del, som i tillegg til tolvfingertarm og lever, også omfatter galleblære og bukspyttkjertel, som begge har sine utførselsganger i tolvfingertarmen.

Ved hjelp av et lokalhormon i tarmveggens celler stimuleres de til å skille ut bukspytt og galle som er nødvendige for fordøyelsen. Bukspyttet inneholder bikarbonat og enzymene trypsin som spalter proteiner, amylase som spalter karbohydrater, og lipase som spalter fett. Når maten er kommer så langt som til tynntarmen, er fordøyelsessystemet helt uten sperrer av noe slag når det gjelder å ta i mot næringsstoffene, Den første kontrollstasjonen har vi i munnen, ubehagelig og vond smak får oss til å spytte ut det vi har inntatt.

Neste kontrollpost er magesekken, vi vil kunne brekke oss, og dermed kvitte oss med skadelige stoffer på den måten, men kommer det så langt som til tynntarmen, er alle sperrer og kontrollposter fjernet! Alt blir sugd opp og sendt videre ut i blodet, uansett hvor skadelig det måtte være for oss, selv arsenikk har fri adgang! La oss her se litt på hva som skjer når vi kaster opp.

Oppkast (lat. Vomitus, gr. emesis) er en prosess der mageinnholdet blir tømt ut gjennom munnen. Det er det fysiologiske uttrykket for en meget komplisert refleks, som gjerne begynner med uvelhet, kvalme, blekhet, spyttflod, svetting og svak puls. Oppkast innledes med at pusten stopper i innåndingsfasen og at brystkassen fikseres slik at trykket i bukhulen kan økes mest mulig ved en sammentrekning av bukmusklene. Stemmespalten lukkes, noe som hindrer at oppkastet trenger ned i lungene. Muskulaturen i spiserøret og omkring mageåpningen slappes av, mens muskulaturen ved mageporten mot tarmen trekker seg sammen. Deretter tømmer magen seg i en såkalt omvendt peristaltikk, dvs. via bølger av muskelsammentrekninger som går i retning mot spiserøret.

Den forlengede marg

Refleksen styres av et nervesentrum, brekningssenteret, i den forlengede marg*), og refleksen kan utløses av mange forskjellige årsaker. Dette skyldes at brekningssenteret aktiviseres fra et annet nervesenter i den forlengede marg, fra en såkalt utløsersone som ikke bare mottar impulser fra fordøyelseskanalens slimhinne, men også fra andre indre organer og fra bukhinnen.

*)Den forlengede marg (medulla oblongata) er den del av hjernen som går direkte over i ryggmargen. Her finnes pyramis, pyramidene, krysningsstedet for de viktigste motoriske nerver og sentra som regulerer f.eks. sirkulasjon og åndedrett.

I tillegg blir det mottatt impulser fra likevektsorganene i det indre øret, fra andre sanseorganer og dessuten fra hjernesentrer (hypothalamus og det limbiske system) som formidler emosjonelle reaksjoner. For øvrig kan oppkast framkalles av stoffer som irriterer mageslimhinnen eller ved irritasjon av slimhinnen i svelget, for eksempel ved hjelp av en finger, skje etc. En del medisiner kan hemme brekningsmekanismen, som for eksempel antihistaminer som brukes mot reisesyke.

Både avføring og oppkast består av helt eller delvis nedbrutte matvareemner, og fargen på oppkast avhenger helt av hva man har drukket og spist. Men slik forholder det seg ikke med avføring, når avføringen kommer ut i tykktarmen, møter den gallen, og det er et stoff som finnes i gallen, bilirubin, som gir avføringen den brune fargen. Uten galle i tykktarmen ville avføringen sikkert ha hatt samme farge som oppkast.

Leveren
(hepar)

Leverens beliggenhet

Leveren er et stort kjertelorgan av rødbrun farge. Den består av to avgrensede deler (lapper), ligger i øvre del av bukhulen, under mellomgulvet og i øvre del av buken, på høyre side, og er stort sett dekket av ribbenene. Den er kroppens største kjertel, har en uregelmessig form, strekker seg 15-16 cm i dybden, har et tverrmål på ca. 20 cm. og veier ca. 1,5 kg. Leveren produserer galle, en gul væske som skilles ut fra levercellene, og er det sentrale organ for stoffskiftet, der bearbeides de næringsstoffene som fordøyelsesprosessen har frigjort fra maten. Vi kan rett og slett kalle leveren for kroppens kjemiske fabrikk.

Etter at næringsemnene er fordøyd eller brutt ned, blir de små bestanddelene sugd opp via tarmslimhinnen og ført via portvenesystemet til leveren, det er altså hit næringen fra tarmen kommer for at den skal bli omdannet til råstoffene kroppens celler trenger. Her blir aminosyrene satt sammen til forskjellige proteinforbindelser, alt etter hvilken oppgave de har i kroppen, og her blir sukker omdannet til glykogen, som lagres i leveren og omdannes til sukker igjen når kroppen trenger det. Leveren kan også omdanne èn type næringsstoffer til en annen type, som fett fra karbohydrater og glukose fra proteiner. Her produseres vitaminer og blod som kroppens celler trenger, og det er leverens celler som bryter ned alkohol.

Leveren har en rikelig blodgjennomstrømning, og får arterielt blod gjennom leverarterien. Mesteparten av blodet som går til leveren er imidlertid venøst og kommer fra magesekk, milt og tarmer gjennom portvenen. Det arterielle og venøse blodet går sammen i hulrom mellom levercellene. Veggene i sinusoidene er ikke fullstendige, men ligger tett inntil levercellene som er ordnet i lange sammenhengende strenger, på denne måten kommer levercellene i direkte kontakt med blodet. Store molekyler som for eksempel næringsstoffer, plasmaproteiner kan derfor vandre mellom levercellene og blodet. Blodårer, lymfeårer og galleganger utgjør altså et slags nettverk som sørger for transporten av stoffer og komponenter som inngår i leverens mangfoldige funksjoner.

Et stort alkoholinntak over lengre tid vil kunne ødelegge celler i raskere tempo enn de kan produseres, og blander man dessuten alkohol og medisin, kan det føre til en opphopning av begge deler i blodet, og føre til leversvikt da det er de samme enzymene som bryter ned både alkohol og medisin, og oppgaven blir rett og slett for stor. Giftstoffene og avfallsstoffene som leveren skiller ut kan enten gå tilbake til blodet og skilles ut via nyrene som urin, eller de kan gå over i gallen og skilles ut med avføringen.

Noen av leverens viktige oppgaver:

– Regulerer blodets innhold av glucose

– Deltar i fettomsetningen

– Syntetiserer proteiner (albumin, fibrinogen, koagulasjonsfaktorer)

– Lagrer vitaminer (A, D, E, K og B12)

– Bryter ned hormoner (steroider)

– Fjerner giftstoffer som bilirubin, og nitrogenholdige avfallsstoffer.

– Fjerner medikamenter ved konjungering dvs. de blir gjort vannløselige og skilles ut via nyrene.

– Bryter ned alkohol
– Danner galle

– Kupfferceller fjerner mikroorganismer

– Bloddannende organ i fosterlivet

Leverbetennelse (Hepatitt)
Det finnes flere typer hepatitt-virus, hittil har man funnet hepatitt A, B, C, D og E. Dessuten kan cytomegalovirus og Epstein-Barr viruset (viruset som forårsaker kyssesyken) gi hepatitt. Se mer under kapittel om cellene, Virus.

Gallen er en gul-grønn væske som består av gallefargestoffer, kolesterol og vann, og blir produsert i levercelleveggene, men lagres i galleblæren. Der blir noe av vannet sugd opp slik at gallen blir mer konsentrert, og i forbindelse med måltidene tømmes den ut i tolvfingertarmen via gallegangene.

Gallen bidrar til nedbrytning av fett ved å emulgere fettdråpene (gjør dråpene mindre og gir derved større samlet overflate) slik at lipase lettere kan spalte triglyceridene. Videre til opptak ved å danne miceller.

Galleblæregangen (ductus cysticus) fører gallen til den felles hovedveien, gallegangen (ductus choledochus). Denne oppstår ved en forening av de to levergallegangene (doctus hepatici) som utgår fra leveren. Gallen fra leveren og galleblæren går gjennom gallegangen og kommer ut i tarmsystemet i den nedadgående delen av tolvfingertarmen.

Galleblæren (vesica fellea) er en 7-10 cm lang pæreformet blære som ligger innenfor den nederste kanten av høyre leverlapp. Dens oppgave er å oppta den gallen som leveren produserer og utskiller, lagre og konsentrere den, og deretter avgi den når det trengs i fordøyelsesprosessen. Fettet i maten lar seg ikke løse opp i vann, dermed ville det ha blitt liggende i klumper om ikke den konsentrerte gallesyren hadde hjulpet til med å finfordele (emulgere) fettet til små kuler.

Sykdommer i galleblæren og funksjonelle forstyrrelser ved utskilling av galle anses som de vanligste årsakene til fordøyelsesbesvær. Operativ fjerning av galleblæren er en av de mest vanlige operasjonstypene, og man kan leve helt som normalt etter operasjonen. Gallen strømmer videre direkte fra leveren og inn i tarmsystemet, dessuten overtar gallegangene delvis galleblærens funksjon.

Sykdommer i galleblæren oppstår ved:
– Bakterieinfeksjoner. Disse kan føre til en akutt eller kronisk betennelse, på samme måte som ved en infeksjon i blindtarmen eller mandlene.

– Funksjonell forstyrrelse; galleblæren tømmes ikke når den skal avgi galle.

– Forstyrrelse i den kjemiske sammensetningen, som medfører at det faller stener fra gallen. Disse stenene kan hindre gallen på veien gjennom gallegangen til tarmsystemet.

Symptomer:

– Ved akutt galleblærebetennelse (akutt cholecystitt) følger temperaturstigning, kvalme og brekninger og dessuten smerter og ømhet i øvre del av buken, på høyre side, under ribbenene. Når det freligger gallestener kan kronisk.

– Når det foreligger gallestener, kan kronisk galleblærebetennelse (kronisk cholecystitt) føre til sterke, kolikklignende smerteanfall i øvre del av bukens høyre side. Slike smerter oppstår når en sten har satt seg fast i galleblæregangen eller gallegangen. Smertene stråler ofte ut mot høyre skulder eller mot ryggen, og fører til kvalme og brekninger. Smertene kan plutselig forsvinne etter kort tid, når stenen løsner eller går ut gjennom gangen.

– Funksjonell forstyrrelse i galleblæren, dyskinesi, som kjennetegnes av kronisk fordøyelsesbesvær. Pasienten kan ikke fordøye fettrik mat, samt enkelte rå frukter og grønnsaker, og får ofte halsbrann.

Milten
(lien) er en massiv, mørkrød kjertel som er myk og elastisk. Den ligger øverst til venstre bak i bukhulen, og er ca. 12 cm lang, 7,5 cm bred og 5 cm tykk. Milten er en blodlymfekjertel, og til dens oppgaver hører jernstoffskiftet, lagring av – og oppbygging av blodlegemer.

Milt (eng;spleen)

Under forsterutviklingen produserer milten både røde og hvite blodlegemer, men etter fødselen blir denne oppgaven overtatt av benmargen og miltens virksomhet begrenses til produksjon av en litt spesiell type hvite blodlegemer og til nedbrytning av nedslitte røde blodlegemer. Milten ødelegger bakterier og partikler som tilføres gjennom blodet, og er dessuten depot for blodplater, som kan avgis til blodet ved behov.

Bukspyttkjertelen (pankreas) er et avlangt organ, ca. 5 x 20 cm., og ligger bak, i bukhulens øvre del. Den inneholder kjertelvev som produserer bukspytt (pankreassaft), som er svakt basisk for at det skal nøytralisere den sure magesaften. Bukspyttet inneholder bikarbonat og enzymer som spalter proteiner, karbohydrater og fett, og gjennom en felles utførselsgang, ductus pankreaticus, tømmer kjertelvevet seg, og bukspyttet kommer inn i tolvfingertarmen.

I tillegg til å være en ytresekretorisk kjertel, altså skiller ut bukspytt til kjertelen, er bukspyttkjertelen også en indresekretorisk kjertel; i kjertelvevet finnes innsprengte små celleøyer, insulae, som produserer hormoner, da først og fremst insulin og glukagon, som begge avgis direkte til blodet.

Det er altså tynntarmens første del, tolvfingertarmen, (deodenum)(som for øvrig har fått navnet fordi den er ca. tolv fingerbredder lang) som tar i mot bukspytt og galle, og dermed legger forholdene til rette for videre bearbeidelse og opptak av næringsmidlene.

Tolvfingertarmens vegg produserer safter (enzymer) som er svært viktige for fordøyelsen av næringsstoffene. Den mottar dessuten gallen og enzymene fra bukspyttkjertelen. Enzymer (fermenter) er produsert av levende celler og er aktive proteinlegemer som formidler viktige biokjemiske prosesser i kroppen.

Helt til ut i middelalderen mente man at sjelens egentlige sete satt i tolvfingertarmen, og grunnlaget for denne troen var at ett eneste slag mot solar plexus kunne føre til bevisstløshet. (Det er dette slaget som på bokserspråket kalles foul.)

Etter hvert som maten skyves nedover, hjelper enzymer og kjemikalia til med å dele den opp i stadig mindre enheter for at næringsstoffene skal kunne trenge gjennom tarmveggene og tas opp av blodstrømmen. Det er i den delen av tynntarmen som kalles jejunum at opptaket av fødens bestanddeler hovedsakelig skjer, mens visse viktige produkter som B 12 og gallesyre tas først opp når føden kommer til den nederste del av ileum.

De nedbrutte næringsstoffene tas opp av villuscellene, dels ved diffusjon*, dels ved aktiv transport gjennom cellene. Karbohydratene opptas fortrinnsvis som monosakkarider (glukose med mer), og proteinene som aminosyre. Disse stoffene avgis sammen med salt og vannvannløselige vitaminer til villuskapillærene og føres deretter med blodet videre til leveren.

* Diffusjon innebærer at partikler som finnes i høy konsentrasjon i en løsning, vandrer inn i en nærliggende løsning, og konsentrasjonsforskjellen utjevnes. Transport i kroppen skjer ofte via diffusjon, også når det gjelder gasser.  

Fettets nedbrytningsprodukter, som fete syrer, mono- og diglyserider og glyserol, bygges opp igjen i tarmcellene til triglyserider og forsynes med en kappe som består av protein, kolesterol og fosfolipider, for deretter å gå videre til lymfen som det vi kaller chylomikroner. Disse er for store til å trenge inn i kapillærene, men kommer frem til blodet gjennom lymfesystemets store brystgang. Sammen med fettstoffene opptas også de fettløselige vitaminene A, D, E og K. Man anslår at tynntarmens indre overflate, som står for oppsugingen av næringsstoffene, utgjør så mye som 4000 m2. Slimhinnen er nemlig tett besatt med fingerliknende 0,5 – 1 mm lange utposninger som kalles tarmtotter eller tarmvilli.

Vi antar at det finnes ca. 4 millioner tarmtotter, og hver av disse igjen er besatt med opptil 1000 såkalte mikrovilli, som bare kan sees i elektronmikroskop. I leveren blir næringen så omdannet og lagret, før den går videre med blodet til hjertet og dermed når ut i hele kroppen.

Også i tynntarmen er det muskelveggenes peristaltiske bølger, som følger etter hverandre med 2-3 min. mellomrom, som presser maten videre, samtidig er hver enkelt tarmtott i bevegelse under hele fordøyelsesprosessen. Via en spesiell ventil (valvula Balhini), går så tynntarmen over i tykktarmen, en ca. 2 m lang kanal, med en diameter på ca. 7-8 cm.

Blindtarmen (Appendix vermiformis) er egentlig første delen av tykktarmen, men det vi egentlig tenker på når vi snakker om blindtarmen, er blindtarmsvedhenget. Det går ut fra appendix, er ca. 8 – 10 cm langt og 0,5 cm i diameter lang ”mark”, og er uten videre forbindelse til tarmsystemet. Enkelte mener at blindtarmen bør betraktes som et lymfeorgan, på linje med halsmandlene, mens andre mener at den er uten funksjon, kun en underutviklet del av tykktarmen.

Blindtarmsbetennelse oppstår når åpningen inne i appendix tettes til. Ofte skyldes det at lymfevevet i blindtarmsveggen svulmer opp, men det kan også være små klumper avføring som tetter igjen åpningen. Tarmbakterier som da hoper seg opp vil kunne skade slimhinnen og det kan oppstå betennelse. Man vil da kjenne diffuse smerter i midtre del av magen, kvalme, redusert malyst og ofte få feber. Etter hvert vil magesmertene tilta, og de vil lokalisere seg til nedre, høyre del av magen ca. ett døgn etter at de diffuse smertene oppsto.

Dersom blintarmens vegg ødelegges helt vil den kunne sprekke, og dermed lekker tarminnhold og verk lekke ut slik at betennelsen brer seg videre til bukhulen. Man kan da få en alvorlig infeksjon med generell bukhinnebetennelse, noe som kan være dødelig.

Diagnosen på blintarmsbetennelse stilles på grunnlag av klinisk undersøkelse, blodprøver, ultralyd og eventuelt CT av magen. Fjerning av betent blintarm foregår tradisjonelt sett ved at man legger et snitt i nedre, høyre del av magen, men i de senere årene har man ofte gått over til å fjerne blintarmen ved hjelp av laparoskopisk kirurgi (kikkehullskirurgi)

Tykktarmen (colon)er helt uten tarmtotter, og den produserer heller ikke enzymer, for når tarminnholdet er kommet så langt, er nedbrytningen og oppsugingen av næringsstoffer stort sett avsluttet. Bevegelsen i tykktarmen ligner på tynntarmens, men er mye langsommere. Det innebærer at innholdet kan oppholde seg i tykktarmen i mange timer (ca. 18-24 timer). Den forholdsvis lange tiden i tykktarmen gjør at det er mulig for bakterier å vokse og gro, noe tiden i tynntarmen ikke tillater. Under søvn og mesteparten av dagen er det vanligvis lite eller ingen bevegelse i tykktarmen, men 3-4 ganger om dagen, ofte i forbindelse med måltider, utløses kraftige kontraksjoner der 20-30 cm lange segmenter trekker seg sammen på samme tid. Disse kontraksjonene kalles den gastrokoliske refleks, og medvirker at tarminnholdet presses framover mot endetarmen.

Utposninger på tykktarmen, divertikler, er relativt vanlig, og sitter gjerne i tarmens nederste del. En utposning vil siat slimhinnen på innsiden av tykktarmen er presset gjennom resten av tarmveggen, og de det blir som små lommer hvor det kan legge seg tarminnhold. Dersom det blir liggende lenge, kan det oppstå infeksjoner, og sykdomstegn som smerter nederst i magen (på venstre side), feber og blod i avføringen kan være indikasjoner på slike betennelser, divertikulitt.

Irritabel tykktarm (colon irritabile) kan også gi slike symptomer. Man får utspilt buk og romling i magen pga luft i tarmene, i tillegg til at man har diaré (ofte slimblandet) og forstoppelse om hverandre. Plagene blir mindre når man har hatt avføring. Ved å innta fiberrik mat (frukt, grønnsaker, grovt brød og kliblandinger) og drikke mye væske, kan man også lindre plagene. Tykktarmen er svært rik på tarmbakterier som produserer vitamin K og enkelte B-vitaminer, og disse, samt vann, er stort sett det eneste som suges opp fra tykktarmen.Tykktarmens slimhinne har som oppgave å trekke væske tilbake til kroppen, fra den avføring som passerer. Såfremt avføringen passerer langsomt vil det bli absorbert mye væske, og avføringen vil ha en hard konsistens Det at det kan suges opp vann gjør at avfallet, som hittil har vært tyntflytende, etter hvert blir mer og mer konsentrert før det skilles ut som avføring.

Også i tykktarmen er det de kraftige peristaltiske bølgene som presser avfallstoffene videre, avfallsstoffer som består av ufordøyde planterester (fiber/cellulose), litt protein, fettstoff og kalsium, men først og fremst av tarmbakterier, særlig kolibakterier.

Endetarmen (rektum), er de nederste 12-15 cm av fordøyelseskanalen, og forbinder tykktarmens S-formede del med endetarmsåpningen (anus)

De aller nederste 2-3 centimeterne av endetarmen kalles analkanalen, og kan lukkes av to ringmuskler, indre ringmuskel (sfinkter internus) som styres av det autonome nervesystem, og ytre ringmuskelen (sfinkter externus) som styres av viljen.

Endetarmen er festet med bindevev til korsbenets flate foran, noe som gir tarmen en nesten vinkelrett knekk.

Den nederste delen av endetarmen, og særlig analkanalen har en meget rikelig blodforsyning. Venene, som forløper i slimhinnene er uten klaffer og kan dermed fort bli overbelastet og danner da åreknuter (hemoroider) som kan briste og blø.

Friskt rødt blod (som blodet fra et kuttsår) fra endetarmsåpningen betyr som regel at blodet kommer fra den nederste delen av fordøyelseskanalen (tykktarmen eller endetarmen), og en vanlig årsak er hemoroider og rifter rundt endetarmsåpningen. Blod som kommer fra høyere oppe i tarmkanalen, blir oksidert og får vanligvis en sort farge før det kommer ut av endetarmen.

Endetarmen kan utvides betydelig for å gi plass til avføring, men normalt er den tom. Tykktarmen tømmer med visse mellomrom sitt innhold ut i endetarmen, og når dette skjer, utløses en avføringstrang fra den nederste delen av endetarmens vegger. Denne avføringstrangen kan imidlertid undertrykkes, men dersom dette gjøres ofte og over lengre tid, kan man utvikle forstoppelse, og endetarmen står da mer eller mindre konstant full av avføring.

Det er svært viktig at man sørger for å tømme tarmen regelmessig, for under forstoppelse bruker man bukpressen kraftig, noe som kan føre til framfall av tarmen gjennom anus (prolapsus recti). Dersom avføringen i tillegg er hard kan det også oppstå analfissurer (noen små og meget smertefulle rifter i slimhinnen), og de kan bli så smertefulle at det utvikler seg spasmer, en krampetilstand i lukkemuskelen. Dermed er man inne i en ond sirkel, krampene forverrer forstoppelsen, og denne igjen fremkaller nye fissurer. Hvis avføringen er treg, er det viktig med mosjon og fiberrik kost, beveg deg gjerne innimellom ved stillesittende arbeid. Har man diaré er det særs viktig å få i seg mye væske for å unngå uttørking, så drikk mye mer enn vanlig.

Fæces er den medisinske betegnelsen på avføring, flertallsformen av det latinske ordet fæx som betyr «slam» eller «bunnfall». Avføring er halvfaste avfallsprodukter fra fordøyelseskanalen, og presses ut gjennom anus under defekasjon, noe som vanligvis finner sted fra en til to ganger per dag. Hvis avføringen blir hardere kan dette føre til langvarig avbrudd i rutinen og det kalles obstipasjon (forstoppelse). Den særpregede lukten fra avføring skyldes bakterieaktivitet. Bakterier produserer forbindelser slik som indol, skatol og tiol (svovel-inneholdende forbindelser), og i tillegg den uorganiske gassen hydrogensulfid. Dette er de samme forbindelsene som er ansvarlige for lukten på flatulens (luft fra tarmen). Inntak av mat med krydder kan føre til at krydderne forblir ufordøyde og bidrar til avføringens odør.

Det er stor variasjon i avføringsmønster fra person til person, men normalt sett har hver enkelt person sitt eget mønster. Mønsteret kan forandre seg i forbindelse med endringer i kosthold, reiser og ved større psykiske og fysiske påkjenninger, men kan også være uttrykk for sykdom. Det kan dreie seg om farveforandringer, at det kommer slim eventuelt blod med avføringen, at avføringen blir glinsende og fettaktig eller at konsistens og tømningsmønster endrer seg vesentlig.

Hemoroider

Normalt er fekaliene halvfaste og omgitt av et lag av slim. Den brune fargen kommer av en kombinasjon av galle og døde røde blodlegemer. Hos nyfødte er avføringen til å begynne med gulgrønn, noe som skyldes at det kun er galle tilstede. Etter hvert som kroppen begynner å avstøte overskuddet av døde røde blodlegemer får avføringen sin kjente brune farge, hvis ikke barnet begynner å die, da forblir den myk, avfarget gul med en ikke-ubehagelig lukt inntil babyen begynner å spise betydelige mengder annen mat.

Ser man blod og/eller mye slim i avføringen, er den veldig mørk/svart eller lys/gråhvit, fet glinsende, flyter den eller kleber seg fast i toalettskålen, er den blyanttynn, ja, om man ser større endringer i avføringsmønster, da bør man oppsøke lege for en undersøkelse. Sykdommer i tynntarm og bukspyttkjertel kan føre til nedsatt næringsopptak, det vil da komme mer ufordøyd tarminnhold til tykktarmen, og det vil trekke med seg vann og gi diarre. Betennelsessykdommer i tarmen vil gjerne gi diarre i aktive faser, og dersom tykktarmen er angrepet vil det gjerne være friskt blod og slim i avføringen.

Kan mat absorberes så totalt at man slipper toalettbesøk?
Det finnes faktisk mat som tas opp totalt i mage-tarmkanalen, det gjelder blant annet astronautkosten. Men selv om man gikk inn for å leve utelukkende av den, slipper man ikke helt unna toalettet. Tørrinnholdet i avføring består av bare cirka 30 prosent matslagg. Resten er døde tykktarmbakterier, overflødige celler fra mage-tarmkanalen og uorganisk materiale i form av salter. Slike ting må under alle omstendigheter ut. Selv pasienter som bare får næring gjennom drypp i blodbanen, vil fortsatt ha avføring på tross av at næringen består av stoffer som kroppen utnytter og nedbryter 100 prosent.

Endringer i avføringsmønstret kan skyldes:
– Svulster kan gi seg til kjenne med små blødninger, og føre til forsnevring av tarmkanalen, noe som kan gi smerter, treg avføring, og blyanttynn avføring når forsnevringen sitter i nedre deler av tykktarmen.

– Ved gallesteinsykdom der gallestein hindrer passasje av galle ned til tolvfingertarmen kan avføringen bli kittfarget (lys grå). Samtidig kan urinen bli helt mørk (kaffefarget), og det hvite på øynene kan bli gulfarget.

– Svart avføring tyder på blødning i øvre deler av magetarmkanalen, men det kan også skyldes bruk av jerntabletter og inntak av for eksempel rødkål, blåbær, rødvin eller andre næringsstoffer med sterk farge.

– Grønn og noen ganger leireaktig utseende avføring er resultatet av mangel på avstøtte blodlegemer. Dette skyldes galleoverbelastning og er svært sjeldent og normalt helt ufarlig.

– Matslag med høyt fiberinnhold kan føre til ufordøyde matrester som vises i avføringen. Eksempler er frø, nøtter, korn og bønner.

– Treg avføring kan skyldes nedsatt transport gjennom tarmen pga skade i tarmmuskler eller nerver som styrer tarmbevegelsene. Medikamenter er også en viktig faktor, spesielt vil mange typer smertestillende medisiner gi treg avføring.

En enkel oppsummering av fordøyelsesforløpet: 
-Tennene tygger og maler maten.

-I munnhulen blandes det inn spytt, som ved hjelp av enzymer bryter ned stivelse, her begynner oppdelingen av karbohydratene. maten er i munne i ca. 1 min..

-Tungen beveger maten rundt og lager en ball av det, bolus

-Ved svelging passerer føden gjennom et ca. 30 cm langt muskulært rør, spiserøret. Maten er i spiserøret i 5 – 10 sekunder.

-Føden passerer så muskelringen øverst på magesekken.

-I magesekken, kroppens husholdningsmaskin, blir bolus blandet med safter, og brytes videre ned. Der oppbevares maten, eltes og tilsettes magespytt som bl.a. inneholder saltsyre som deler opp bindevev og ødelegger bakterier, pepsinogen som i det sure miljøet i ventrikkelen omdannes til et proteinspaltende enzym og mucin som beskytter slimhinnen i fordøyelseskanalen. Fet mat blir værende lengst i magesekken.

– Maten blir til en halvflytende suppe (chymus), som porsjoneres ut til tynntarmen i et egnet tempo. I første halvdel av tynntarmen skjer absorpsjonen av næringsstoffene. Tarmen er sterkt foldet med tarmtotter som øker overflaten. Segmenteriske bevegelser skyver chymus to skritt fram og ett tilbake og bidrar til at mest mulig kommer i kontakt med veggen i tarmen hvor absorpsjonen finner sted. Halvfordøyet mat passerer så magesekkens nedre muskelring,portneren.

-Går deretter via en kort kanal, tolvfingertarmen (som er øvre del av tynntarmen) og skyves deretter videre nedover tynntarmen ved hjelp av musklene i tarmveggen.

-Enzymer fra bukspyttkjertelen og galle fra galleblæren hjelper til med nedbrytningen av fett etc. (Gallen produseres i leveren, og overføres til galleblæren hvor den lagres.) Når det gjelder karbohydrater og proteiner vil enzymer fra pancreas bidra til å redusere makromolekylene til monomerer før de absorberes aktivt fra tarmen.

Alt fettet spaltes og absorberes i tynntarmen. Segmenteringsbevegelsene i tarmen reduserer størrelsen på fettdråpene. Gallesaltene med en fettløselig og en vannløselig del holder fettdråpene små. Fettet oppbevares i en struktur som kalles miceller. Disse er så små at hele tynntarmens overflate kan benyttes slik at absorpsjonen skjer hurtigere.

Fett fraktes med lymfe direkte til blodbanen uten å være innom leveren mens proteiner og karbohydrater sorteres i leveren. I siste delen av tynntarmen gjenvines gallesaltene mens opptaket av Na+-ioner og vann dominerer tykktarmen.

-Samtidig som dette skjer, reduserer enzymer og kjemikalia maten til stadig mindre enheter, for at næringen skal kunne trenge gjennom tarmveggen og absorberes av blodstrømmen.

-Via blodet føres næringsstoffene til leveren, hvor noe lagres og noe transporteres til andre deler av kroppen.

-Næringsstoffene ender opp i væsken rundt kroppens celler.

-Cellene trekker næringsstoffene inn etter behov, hvor de sorteres og brytes ytterligere ned.

-Noe går til energiproduksjon, og annet til bygging og reparasjon av nytt vev etc.

– I tynntarmen fortsetter nedbrytningen av næringsstoffene til de kan suges opp gjennom blodårene i tarmveggen, det meste av opptaket skjer her. Maten er i tynntarmen fra en til seks timer.

-I tykktarmen ender det som ikke tynntarmen kan nyttiggjøre seg. Vann suges opp og bakterier bryter ned slaggstoffene og danner gasser. Med fiber, frukt og grnnsaker i kosten fungerer tykktarmen bedre. Maten er i tykktarmen fra 10 timer til flere døgn.

– Til endetarmen kommer de ufordøyde stoffene som en halvfast masse, avføring, og tømmes ut av kroppen som avføring.

Litt om kosthold og fordøyelsesplager:

Melkesukkerintoleranse
Mange mennesker mangler evnen til å ta opp melkesukker i tynntarmen, slik at ufordøyd sukker kommer ut i tykktarmen. Dette gir bakteriene anledning til å produsere gasser. Symptomene er kramper, mageknip og diare.

Allergitest, rygg
Matvareallergi
Det betyr at man er overfølsom for enkelte typer matvarer slik at kroppen reagerer på dem. Det kan gi utslett, hevelser i huden, kvalme, oppkast, rumling eller diare. Har man mistanke om allergi, kan det være lurt å oppsøke lege for en test. De vanligste allergireaksjonene får folk av skalldyr, fisk, sitrusfrukter, jordbær, nøtter, egg og tilsetningsstoffer.

Gass i tarmen
Vanligvis er det 2 dl luft i tarmene, men hos enkelte kan det være ti ganger så mye. Noen av luftproblemene kommer av at man svelger luft når når man spiser og drikker, men det er først og fremst bakterier i tykktarmen som forårsaker luftproblemer. Friske mennesker har flatulens gjennomsnittlig 15 ganger i døgnet, med et samlet volum på mellom 400 og 1800 ml. Mengden flatus varierer imidlertid enormt og avhenger helt av hvor mye metabolsk substrat i form av uabsorberte karbohydrater som når fram til bakteriene i tykktarmen, og av mengden luft som svelges.

Ved moderate psykiske belastninger er det vanlig å svelge mye luft, aerofagi. Et kosthold som inneholder mye ikke-spaltbare (og dermed ikke-absorberbare) oligosakkarider (cellulose), som for eksempel bønner og erter , kan gi en gassutskillelse på flere liter i døgnet. Fiberrik mat gir tarmbakteriene gode arbeidsforhold, men kan også forårsake luftsmerter.

Forstoppelse og treg avføring
Treg mage kan avhjelpes med mer fiberi kosten, mindre fett og rikelig med mosjon. Volumøkende matvarer som hvetekli setter fart på fordøylsen. HUsk å drikke mye vann.

Diarè
Jo raskere maten går gjennom tykktarmen, dess mindre væske suges opp, og resultatat vil være diarè. Akutt diarè med kvalme, brekninger og magesmerter skyldes ofte matforgiftning eller uvante bakterier i maten. Ved akutt diarè er det viktig å innta mye væske, helst saltholdig drikke som farris. Blåbær, blåbærsaft, kavring og loff hjelper også mot diarè. Om diarèen varer lenge og oppfatts som plagsom, bør man oppsøke lege.

Godartet magesår

Magesår og magekatarr

Magesår og magekatarr kan skyldes stress, krydret og fet mat, røyking eller alkohol, men i mange tilfeller er plagene forårsaket av bakterien helicobbacter pylori. Lidelsen må da behandles av lege, som vil gi antibiotika.

Når skal man oppsøke lege?
Man skal gå til legen med alle merkbare endringer i mage og tarm, for eksempel ved akutte smerter som vedvarer og om man oppdager blod i avføringen.

Det finnes dessverre ingen type magisk mat som kan redde oss fra sykdommer og gi oss evig liv! Riktignok spekulerer enkelte på om matvarer som frukt, grønnsaker og korn inneholder stoffer som kan redusere risikoen for kreft, men dette er langt fra bevist. Det vi vet er at med et sunt kosthold, med jevn fordeling av alle viktige næringsstoff, godt med kostfiber, vitaminer, mineraler etc. kommer vi langt helsemessig sett.

Mange har kjent at magen slår seg vrang ved store utfordringer, som for eksempel eksamen, men det er ingen forskning som viser at magen er dårligere på nervøse og stressede personer enn på andre. Psyken har kanskje dermed fått for stor plass når det gjelder mage- og tarmlidelser, det oppdages stadig nye fenomener som forklarer ting man tidligere sa var psykosomatisk eller nervøst betinget. (Ref avsnittet om magesår, hvor nå det er konstatert at bakterier ofte er årsak til disse plagene)

 

Share This