En reise bakover i tiden

Helsesidene

Bli med på en reise bakover i tiden, til Italia, på begynnelsen av 1500-tallet

Natten var mørk, våt og stille. Gatene lå tomme og øde, ingen hadde noe å gjøre ute en slik natt! Da hørtes tunge skritt mot brosteinene og fakkellys laget dansende skygger på veggene, det var soldatpatruljen som gikk sin faste vaktrunde.

Lyset fra faklene og lyden av skritt døde langsomt bort, og to mørkkledde skikkelser listet seg stille fram fra sitt gjemmested. Skjelvende av kulde og gjennomtrengende regn trykket de seg opp mot veggen, mens de lyttet og speidet intenst ut i natten. Endelig, – småløpende, litt tunge skritt nærmet seg, ”Er du der Doktor, det er meg, Gino”!

De to som hadde ventet reagerte øyeblikkelig, og en lav, tung kjellerdør ble raskt åpnet. De tre mennene forsvant ned en kort, smal steintrapp og kom seg inn i en mørk kjeller. Døren ble omhyggelig lukket og boltet, før de tente fakkelen som sto festet til steinveggen. Kjellerrommet var kaldt og klamt, det eneste som var å se av inventar var en høy benk og et lite bord. Gino hastet bort til benken, snudde seg delvis rundt, og kvittet seg med sin tunge bør. ”Her er`n, Doktor, ung og frisk, nettopp skåret ned fra galgen.”

Mannen de tiltalte med Doktor stakk hånden ned i lommen, trakk opp noen gullmynter og rakte dem til Gino. ”Når kan jeg vente deg igjen”? Spurte han. ”Neste lørdag Doktor, da skal de henge en morder. Jeg skjærer`n ned straks det er blitt mørkt og kommer hit me`n rundt midnatt”. Dermed gled han lydløst ut kjellerdøren, som straks ble boltet godt igjen.

Tilbake i kjelleren var de to som hadde ventet på Gino, og liket han hadde plassert på benken. Den ene av de to begynte straks å fjerne klærne til den døde, mens den andre konsentrerte seg om å finne den rette kniven i fatet på bordet. Med øyne som lyste av iver snudde han seg så mot det nakne liket!

Hva har vi vært vitne til, og – hvem var mannen som ble kalt Doktor?

La oss først ta et ennå lengre steg bakover i historien, helt til det andre århundrede f. Kr og til byen Pergamum i Tyrkia. Der treffer vi legen, forfatteren og filosofen Galeno, som skulle bli viden kjent for sine anatomiske nedtegnelser og beskrivelser. Det han gjorde var å samle observasjoner som forelå fra tidligere og samtidige greske leger, inkludere sine egne opptegnelser og observasjoner, og utgi dette i bokform.

Galenos verk ble liggende som grunnlag for all anatomiundervisning i mange hundre år, på godt og vondt! Han var uten tvil en dyktig observatør, og som lege for gladiatorene, hadde han stor tilgang på stygt maltrakterte kropper. Men, selv om mye av kroppens indre her var blottlagt, var det ikke lov å foreta noen form for disseksjoner på døde mennesker, det måtte altså bli med observasjonene. Men – aper, griser, hunder, katter, rotter og geiter kunne dissekeres, og det ble da også gjort i stor utstrekning. Når han så, på grunnlag av disse studier av dyr tilla det menneskelige legemet de samme egenskapene, ble det nødvendigvis en god del feil, som hans beskrivelse av en livmor for eksempel, den bygger på observasjoner av dette organet hos hunder. Men han hadde også en lang rekke riktige observasjoner og konklusjoner, som for eksempel at arteriene og venene førte blod rundt i kroppen, ikke luft som det til da hadde vært antatt.

Claudius Galenus, bedre kjent som Galeno fra Pergamum
(129-199 eC)

Galeno var blant annet lege for gladiatorene

Fra langt tilbake i tiden, lenge før Galen, satte de gamle sivilisasjonene seg i mot dissekering av det menneskelige legemet, de så på dette med ærefrykt og forbandt det med ånden til den avdøde. Troen på et liv etter døden og en usikkerhet med hensyn til mulighetene for en kroppslig oppstandelse, sto i veien for disseksjoner, og dermed også for systematiske studier.

Likevel var der muligheter for å få en del kunnskaper om kroppen, som når det skulle spjelkes brudd, behandles sår og assisteres ved fødsler. Men – faget forble spekulativt, snarere enn beskrivende, inntil grekeren Herophilus, som levde ca. 300 år f. Kr, innførte disseksjoner ved den medisinske skolen i Alexandria. Det var ham som la grunnlaget for at anatomi ble et eget fag, og da Galeno ga ut sine samlede verker ca. 500 år senere, inkluderte han observasjonene til Herophilus.

Selv om synet på disseksjoner varierte, forble kirkens negative holdning rådende gjennom hele middelalderen. Når disseksjoner ble tillatt var det under strenge krav til både sted og personer, og som regel hadde de kun til hensikt å få kunnskaper om sykdommer, for dermed å utvikle medisiner, ikke så mye for generelle anatomistudier.

På 1300 tallet ga den tyske keiseren Fredrick 2. ordre om at det hvert annet år skulle tildeles to legemer til de medisinske skolene for en ”Anatomica Publica”, og da var alle leger i distriktet pliktige til å møte fram til undervisningen. Men, – en sak var å observere organene og deres innbyrdes forhold til hverandre, en annen sak å registrere hva som var normalt, hva som var sykdom og hva som var avvik i det menneskelige legemet!

Tilgangen på forskningsobjekt var langt fra tilstrekkelig for at slike ting kunne avdekkes, og det var heller ingen vilje til stede, alle oppdagelser var jo allerede gjort av Galeno mente man, og ingen ville begi seg ut på en slik galskap som å sette spørsmålstegn ved hans lære! Dermed var det ingen muligheter for revolusjonerende teorier og oppdagelser på universitetene, da måtte man ta i bruk andre metoder, og det gjorde Andreas Vesalius! Han ble den første som virkelig klarte å skille det normale fra det unormale i det menneskelige legemet.

Andreas Vesalius (1514-1564)

Andreas ble født i Brussel i 1514, og allerede ved 12 års alder hadde han lest alle Galenos skrifter. Han ga seg ikke med å lese, men praktiserte ivrig disseksjon ved å fange hunder, katter og rotter i gatene. Andreas kom fra en familie av leger og apotekere, og han fant tidlig veien til universitetet for selv å studere medisin.

Det var fremdeles Galenos skrifter som lå til grunn for all undervisningen i anatomi, og den foregikk som en ren kateterforelesning. Professorene rørte ikke selv ved likene, det mente de var under deres verdighet, disseksjonene ble overlatt til barberkirurgen, den eneste i forsamlingen som ikke fikk lov til å bære akademikernes kappe. Professorens kommentarer ble så ledsaget av assistentens demonstrasjon med pekefingeren, og slik foregikk undervisningen ved alle de medisinske fakultetene i århundrer.

Til å begynne med fungerte dette greit nok også for Andreas, men etter hvert vokste mistroen, både til undervisningsmetoden og til Galenos observasjoner. Kunne Galeno likevel ha tatt feil? Han måtte vite mer, og drevet av lærelyst begynte han å dissekere skjelettrester som han fant på kirkegårdene. Det var på samme tid at den italienske kunstneren Leonardo da Vinci laget vakre og nøyaktige tegninger av anatomien. (Du finner en av hans tegninger på forsiden av NOKAs kurshefte). Han skaffet til veie døde kropper som han selv dissekerte, og fikk dermed et meget godt grunnlag for sine observasjoner og tegninger. Dette inspirerte Vesalius som bestemte seg for at også han måtte få tilgang til lik for å dissekere og studere selv, og slik er det at Gino kommer inn i vår historie!

Det var ingen mangel på døde kropper, mord, drap og henrettelser hørte nærmest til dagens orden, men det var altså ulovlig å dissekere utenfor universitetene. Nå er det nå engang slik at forbud aldri har vært noe hinder for dem som virkelig vil noe, og Vesalius ville lære! Han ordnet seg med kjellerrom, utstyr og leveringsavtale med Gino, som sammen med vennene sine stjal lik fra galger, graver og gater. Deretter bar det rett til Doktor Vesalius, hvor vare og gullmynter skiftet eier! Etter som tiden gikk, og erfaringen vokste, ble Vesalius en dyktig lege, han tok doktorgrad, og ble tilsatt ved Universitetet i Padua som kirurg og foreleser i anatomi.

Nettopp dette universitetet var kjent for å være et progressivt universitet, tildeling av lik og disseksjoner var mer vanlig her enn på noe annet universitet. Dermed fikk Vesalius, som snart ble professor, meget god anledning til å holde inngående forelesninger i anatomi på helt legal måte. Han hadde for lengst flyttet ut av sitt kjellerlokale, – nå hadde han auditorier til sin disposisjon!

Med all den kunnskap og erfaring Vesalius nå hadde, ingen hadde tidligere utført disseksjoner med en slik nøyaktighet og i en slik bredde som ham, mente han at tiden var inne for å ta et oppgjør med Galenos gamle lære, noe han gjorde i året 1540. Samtidig som han da demonstrerte sine egne metoder for et stort publikum, kritiserte han de gamle lærebøkene. Dette gikk langt fra glatt, han møtte både kritikk og hån, men Vesalius ga seg ikke så lett, og tre år senere, i 1543, publiserte han sitt omfattende og berømte verk ”De humani corporis fabrica libri septem”. (”De syv bøkene om det menneskelige legemets struktur”), vanligvis kjent under navnet ”Fabrica”.

William Harveys (1578-1657)
Det utvilsomt viktigste anatomisk-fysiologiske fremskritt på 1600- tallet var engelskmannen William Harveys oppdagelse av blodets kretsløp. Allerede i 1616 hadde den Padua-utdannede Harvey tildelt blodet og hjertet en mere aktiv rolle enn i den tradisjonelle medisin, men først i hans berømte «De Motu Cordis» fra 1628 fremkom teorien om blodets sirkulasjon, og den vakte straks stor debatt.

Ifølge Harvey var hjertet en pumpe; arterierne inneholder kun blod, og ikke luft, og blodet forbruktes ikke av organismen, men vendte tilbake til hjertet via venene. Med anerkjennelsen av Harveys teori kom han til å fremstå som en av den nye naturvidenskapens pionerer, en uforferdet fortaler for den eksperimentelle metode og en kritiker av de gamle lærene.

Men, selv om Harvey baserte sine argumenter på observasjoner og eksperimenter, var han på ingen måde anti-aristoteliker eller en opprører mot den tradisjonelle medisins grunnlag. Han ville ikke ha noe å gjøre med den mekaniske naturfilosofi, og fastholdt f.eks. den vitalisme og teleologi som var viktige deler av den aristoteliske lære. Alikevel ble » De Motu Cordis» et banebrytende verk i opgjøret med tradisjonene, og Harvey ble oppfattet som medisinens svar på Galilei.

Daniel Sennert (1572- 1637)

Den ny anatomi som Vesalius og andre startet, var ikke det eneste forsøk på å underminere Galenisk lærdom. Iatrokemien var, i dens mere eller mindre paracelsiske versjoner, i skarp motsetning til Galenisk medisin og bidrog til å svekke tilliten til den. Allikevel overlevede Galens lære langt inn i 1600-tallet, noe det var flere grunner til, bl.a. at Galenismen − liksom aristotelismen, fremsto i mange former og meget vel kunne tilpasse seg de nye oppdagelser og strømninger. Det var til og med Galenikere, som sveitseren Daniel Sennert som forsøkte å lage en syntese av den greske medisinske lære og Paracelsus’ iatrokemi.

Andre leger, ikke minst ved universitetet i Paris, avviste fullstendig de nye strømningene. For dem måtte en motstrid mellem observationer og Galens lære bety at observasjonene var feilaktige. Et mindre doktrinært, men ikke mere plausibelt redningsforsøk var å foreslå at menneskekroppen i oldtiden nok hadde vært annerledes enn omkring 1600, i så fall kunne Galens autoritet forenes med de nye iakttagelser!

Marcello Malpighi (1628-1694)
Som medvirkende i endringen av synet på anatomi og fysiologi må også nevnes den mikroskopiske teknikk, baseret på det primitive optiske instrumentet som kjennes fra omkring 1610. Blant de viktigste av de tidlige mikroskopister var den fremtredende italienske anatom Marcello Malpighi (1628-1694). Hans undersøkelser fra 1660 av lungens kapillærer viste for første gang forbindelsen mellem arterier og vener og bidrog dermed sterkt til aksepten av Harveys system.

En annen av pionererne i mikroskopi var hollenderen Anton van Leeuwenhoek (1632-1723), en ulærd og autodidakt kjøpmann som nøt høy anseelse blant Europas naturfilosofer og i 1680 oppnådde å bli medlem av Royal Society. Da den unge Caspar Bartholin i 1674 befant sig i Leiden, hadde han anledning til å møte Van Leeuwenhoek, og fikk da se røde blodlegemer i mikroskopet. I et brev hjem til faren beskrev han hollenderen som “begavet, men ulærd.”

Det er verken mulig, nødvendig eller spesielt interessant for oss å lære om alle de personene som er knyttet til anatomiens historie, men personer som Galeno, Vesalius, Harvey etc., kan det være nyttig å bli kjent med! De er så fundamentalt knyttet til temaet at kunnskap om disse to personene gir oss en ekstra ballast med på veien!

Dr. Tulps anatomiforelesning
Rembrandt
Rembrandt, 1606-1669. «Dr. Tulps anatomiforelesning”
Rembrandt Harmensz van Rijn
Selvportrett fra 1659

La oss så se litt nærmere på Rembrandts berømte maleri fra 1632, ”Dr. Tulps anatomiforelesning”.

Det er et fascinerende maleri, med en intensitet og mystikk som helt river oss med! Vi ser at omgivelsene ligger i et dunkelt mørke, selv om disseksjonsbordet er godt opplyst, og aner at kjelleren er klam og kald, vi kan nesten kjenne den tunge eimen av død. Studentene trenger seg rundt det døde legemet, og følger ivrig med i alt dr. Tulp sier og gjør. Men, – vi ser mer enn det maleriet viser oss, for vi vet en del nå, dette er ikke et naturlig sted å ha en forelesning, dette er ikke et auditorium! Dr. Tulp ville vite og lære bort mer enn det han hadde adgang til på legal måte, – vi vet hvorfor de er i et kjellerrom! Skal vi anta at også dr. Tulp hadde sin Gino!? De var alle barn av sin tid, Herophilus, Galeno, Vesalius og dr. Tulp, med alle begrensningene de forskjellige tidsepokene la. Men – en ting hadde de felles – viljen til lærdom!

For at de på beste mulige måte kunne lege lidelser og forbedre livet, måtte de ha tilgang til døden, det er dette det dreier seg om på maleriet, dødens gave til livet, – kunnskap!

Epilog:
Vi vet vel egentlig ganske mye om nettopp dette maleriet, men det var fristende å lage en liten historie rundt det, for å få belyst tidligere tiders problemer med å tilegne seg kunnskap! La meg derfor straks fortelle litt om det vi vet, om det som i virkeligheten skjuler seg bak Dr. Tulps anatomiforelesning»!

Det var en iskald periode i Amsterdam, og den hjemløse mannen, Aris Kinde, frøs voldsomt. Han oppholdt seg ved en av de isbelagt kanalene, og ble der vitne til at en godt kledd herremann skled på isen. Fristelsen til å ta mannens varme jakken ble for stor, men han kom ikke langt, han ble raskt arrestert. Straffen for tyveri var hard, det endte som regel med galgen! Nicolaes Tulp var ikke bare lege, han var også borgermester, og fikk raskt høre historien om den ulykkelige mannen. Dette passet egentlig Tulp svært så godt, han skulle ha den årlige disseksjonsundervisningen noen dager senere, og hva passet vel bedre enn å ha et helt nyhengt lik til disposisjon! Dagen før Tulp trengte liket, ble Kinde hengt.

På den tiden fant dr. Tulp ut at han ville få laget et maleri av seg selv, og oppdraget gikk til den da ukjendte Rembrandt. Han skulle være til stede under hele disseksjonen, slik at han fikk male dr. Tulp og hans «elever» (det var egentlig handelsmenn) i fred og ro. Så i dette tilfelle vet vi både navnet og bakgrunnen til mannen på disseksjonsbordet, vi vet at det er fra en legal disseksjon, og at maleriet ble bestilt av Tulp selv! Men, la ikke dette stoppe deg fra å lete etter malerier og historier som gir grunnn til å tro at det har vært «en Gino på ferde», det vil gi deg mange spennende stunder i samvær med en del av vår historie!

Share This