Døden

Helsesidene

Døden (mors) kan i biologisk forstand defineres som opphør av livsprosessene.

Den moderne medisinen har sitt opphav i grekeren Hippokrates av Kos (ca 460 – 377 f. Kr.) og har tradisjonelt sett hatt tre kjennetegn; den er politisk og religiøst nøytral, den bygger på vitenskaplig prøvede metoder og legens arbeid er regulert av en selvstendig yrkesetikk som inkluderer bestemte forpliktelser og forbud. I følge denne hippokratiske etikk har legen et personlig ansvar for om mulig å helbrede, ofte lindre og alltid trøste sin pasient.

Alt har sin tid, å fødes har sin tid, og å dø har sin. Både fødsel og død er en del av naturen og vår felles skjebne. Men det å bli venn med døden og forsone seg med tanken på at man skal dø, er for mange en vanskelig oppgave. De fleste ser på døden som en fiende som må bekjempes med alle midler og for enhver pris. Vi lever som om vi aldri skulle dø, og når noen dør forsøker vi å finne en grunn: Kan noen ha gjort en feil? Fikk pasienten riktig medisin og tilstrekkelig behandling? Det er viktig at vi klarer å akseptere at det kommer en dag da vi skal dø, at vår tid på jorden er omme, ved å erkjenne dette får vi det lettere med oss selv og alle rundt oss. Mange klamrer seg til håpet om et liv etter dette, både religioner og filosofiske retninger har forsøkt å gi svar, men her er alle på ukjent område. Hver enkelt av oss må finne sitt eget svar og sin egen mening, både med livet og med døden.

I Norge er den juridiske definisjonen på død hos mennesker at det foreligger irreversibelt totalt opphør av alle hjernens funksjoner. Dette kan fastslås på flere måter, enten indirekte ved å måle hjernens elektriske aktivitet (elektroencefalogram), eller ved å fastslå opphørt blodsirkulasjon i hjernen. At det ikke lenger går blod gjennom hjernen, kan man vise med ultralyd eller røntgenkontrast (angiografi). At hjernen ikke fungerer er ikke til hinder for at andre organer kan leve videre en stund, dersom vitale funksjoner som respirasjon fungerer eller blir opprettholdt kunstig, noe som gir mulighet for organdonasjon.

Livet og døden
Den grunnleggende livsprosessen er cellestoffskiftet, som forgår i et stadig samspill med det miljøet som forsyner cellene med energi og næringsstoff, og mottar dets avfallstoffer. Hvis dette stoffskiftet stopper, vil nedbrytende prosessen overta, og cellen går i oppløsning.

En encellet organisme er helt avhengig av sitt ytre miljø, dens stoffskifte kan bare forløpe under helt bestemte betingelse, bestemt temperatur, surhetsgrad etc., og hvis disse betingelsene blir oppfylt og de nødvendige næringsstoffene er til stede, kan teoretisk sett den encellede organismen leve evig. Den må dele seg når den har nådd en viss størrelse, men spørsmålet om hvorvidt denne prosessen er en fødsel eller en død, er et filosofisk problem. Under gunstige betingelser kunne en celle ganske hurtig fylle hele jorden, men miljøet forblir aldri gunstig så lenge. Om ikke annet vil cellen slippe opp for næringsstoff slik at livsprosessen går i stå på grunn av energimangel og dermed dø.

I den flercellede organismen har cellene skapt seg et indre miljø som de kan holde konstant tross store endringer i det ytre miljø. Det er en uhyre fordel, men cellene har måttet betale for den ved å spesialisere seg. Den flercellede organismen består av vev og organer, og cellene i disse har spesialisert seg i bestemte funksjoner som tjener helhetens beste. Til gjengjeld har de i større eller mindre grad mistet enkelte egenskaper som finnes i den encellede organismen, først og fremst evnen til deling. I enkelte vev, for eksempel i huden og den røde benmargen, som produserer blodlegemer, deler cellene seg hele livet igjennom. Men to av de mest spesialiserte celletypene, nerveceller og hjertets muskelceller kan ikke dele seg etter at organismens utvikling er avsluttet. Mennesket kommer til verden med et visst antall av disse cellene, og de som etter hvert går til grunne, blir aldri erstattet. Men om cellene i den flercellede organismen har frigjort seg fra den umiddelbare avhengighet av det ytre miljø, er de til gjengjeld blitt svært avhengige av hverandre og av den kompliserte organisasjonen de er medlemmer av. Hvis organisasjonen svikter på et enkelt viktig punkt, forringes det indre miljø for alle cellene. Det kan oppstå en ond sirkel som vil resultere i energimangel og celledød i livsviktige organer, og til slutt i organismens død.

Den flercellede organismen dør ikke på en gang, noen celletyper, som ben – og seneceller og cellene i øyets hornhinne, har et lavt oksygenforbruk og dør langsomt. Også hudens celler kan fungere en tid etter at blodforsyningen er stanset, med det resultat at hår, skjegg og negler kan vokse litt. Men når tilførselen av næringsstoffer og oksygen er definitivt opphørt, er det bare spørsmål om noen få timer før alle cellene er døde. Derfor betrakter man det øyeblikket da åndedrettet og hjertevirksomheten opphører som tidspunktet hvor døden inntrer.

Det er vanligvis ikke noen tvil om at døden har inntruffet, og til de sikre og usvikelige dødstegn regnes dødsstivhet (rigor mortis), likflekker (livores mortis) og forråtnelse, (cadaverositas). Noe av det første som skjer etter at døden har inntruffet, er at kroppstemperaturen synker, etter 8 timer er kroppen ikke lenger varm, og etter 12 timer er den kald å ta på. Når forråtnelsesprosessen begynner etter et par døgn vil temperaturen stige noe igjen, på grunn av de biologiske og kjemiske prosessene som da inntreffer.

Dødsstivheten, rigor mortis, skyldes nedbrytning av adenosintrifosfat (ATP), som får muskelproteinet til å stivne og bli hardt. Fenomenet begynner vanligvis 2 – 5 timer etter at døden har inntrådt, men dette kan variere mye, og kommer som regel fortere hos barn enn voksne. Det kommer også tidlig hos personer som like før dødsøyeblikket var i sterk fysisk aktivitet, eller hadde feber. Stivheten kjennes først i hals- og kjevemusklene, brer seg så videre nedover, og er fullt utviklet etter 8- 12 timer. Etter 1-3 døgn begynner den å avta igjen, alt etter ytre forhold, den varer kortest ved høy yttertemperatur. Stivheten forsvinner etter hvert som nedbrytningen av muskelproteinet kommer i gang, og i samme rekkefølge som den begynte.

Likflekkene sees som misfarging av huden, fra rødt til blåfiolett, og oppstår på de delene av kroppen som ligger lavest. Når hjertet stopper å pumpe blodet rundt, synker blodet i blodkarene under påvirkning av tyngdekraften, og blodlegemene, som er tyngre enn blodplasma, samles nederst. De går i stykker, og deres innhold av hemoglobin, blodets røde fargestoff, frigjøres og siver ut i det omliggende vev, som farges rødt. De fleste likflekkene kan merkes allerede ½ – 1 time etter at døden inntrådte, og tiltar i tydelighet i opptil 12-14 timer. Hvis likets stilling forandres i de første 4 timene, kan flekkene skifte plass.

Forråtnelsesprosessen går hurtigere ved høy temperatur i omgivelsene, og øker betydelig om bakteriemengden er stor. Om det forelå høy feber i dødsøyeblikket vil også prosessen gå raskere, men forsinkes ved lav temperatur i omgivelsene. Forråtnelsesprosessen varierer etter ytre omstendigheter; en kropp i vann tar dobbel så lang tid å forråtne som en i luften, mens en begravd kropp tar 4 ganger så lang tid. Et lik som oppbevares ved 4 grader eller lavere temperatur, kan holde seg relativt lenge. Prosessen fremskyndes veldig ved tilstedeværelse av bakterier, og den bakterielle nedbrytningen kan være ledsaget av gassutvikling som gjør vev og organer svampaktige.

Kroppen brytes ned både av kjemiske prosesser – enzymer i oss som frigjøres – og biologiske gjennom aktivitet til mikroorganismer vi alltid har i oss. Tegn på forråtnelse er en kraftig lukt og misfarging av mageskinnet som følger tykktarmen. Dette fordi tarmbakterier produserer svovelforbindelser som siver ut i vev og forbinder seg med blodstoffene og fører til stoffer som gir huden en grønnlig farge. Det som skjer er at vår naturlige bakterieflora vil vokse voldsomt og angripe blod og magesekk. Det produseres gass og etter hvert vil magesekken revne og andre indre organer angripes. Kroppen blir oppblåst på grunn av gassproduksjonen, og den sterke liklukten kan merkes. Denne fasen inntrer her i vårt klima etter ca. 2-3 uker, etter en måned løsner negler og hår.

Neste fase i forråtnelsen er at kroppskjøttet blir svart, og får en kremete konsistens, den bakterielle nedbrytningen fører gjerne til utvikling av gasser som gjør vev og organer svampaktige. Kroppen kollapser etter som gasser unnslipper og dermed forsvinner oppblåstheten. Liklukten er veldig sterk. Noen kan få «likvoks» på de mer fettholdige delene av kroppen på grunn av en kjemisk reaksjon. Så tørker det som er igjen av kroppen etter hvert ut og en får til slutt en tørr forråtnelse hvorav benene er de siste til å bli omdannet til jord. Etter ett år er som regel bare skjelett og tenner igjen, med noen rester av senene.

Under selve dødsprosessen er mennesket ikke lenger bevisst, sansene svekkes en etter en, først smaks, – og luktesansen, deretter synet og til slutt følesans og hørsel. Smertesansen går gradvis tapt, og dødsøyeblikket, og tiden umiddelbart før, er bare ytterst sjelden ledsaget av smerte. Det kan etter hvert bli vanskelig å puste, pga den tiltagende svekkelsen, og pasienten kan anstrenge seg for å få luft, kaster på seg i sengen og virker plaget. Dette kan være vanskelig å være vitne til, men denne såkalte dødskampen, agoni, oppleves neppe som en kamp for den døende, da bevisstheten som oftest er sterkt sløret på dette tidspunktet.

Ofte ebber åndedrettet langsomt ut, slik at pusten blir svakere og svakere, og det aller siste åndedraget lyder ofte som et sukk eller gisp. Den siste tiden kan ofte være preget av frykt for det ukjente, men langt oftere gir den et inntrykk av resignasjon og fred hos den døende.

Det er ingenting som tyder på at det å dø i seg selv er smertefullt. Noen mennesker som har opplevd hjertestans og gjenopplivning har beskrevet en nummenhetsfølelse i det de ble borte. Mennesker som har arbeidet mye med døende sitter som regel igjen med et inntrykk av at selve frykten for døden er en langt større prøvelse enn døden selv. Etter en vanlig død og jordbegravelse vil kroppen gjennomgå en gradvis prosess hvor våre egne mikroorganismer som vi trenger så lenge vi lever, og kroppens enzymer, er det som bryter oss ned til jord.

Share This