- B -    A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å
Babesiose

er en zoonose, forårsaket av infeksjon med den malarialignende Babesia-parasitten. Zoonose er betegnelsen på en dyresykdom som kan smitte over på menneske.

Babesiose har en inkubasjonstid som varierer fra 1 uke til 12 måneder. Sykdommen gir malarialignende symptomer med frostrier blandet med høy feber, muskelsmerter og utvikling av blodmangel (hemolytisk anemi).

Babesia divergens overføres med flåtten Ixodes ricinus fra storfe. Babesia microti overføres med flåtten Ixodes scapularis fra gnagere. Sykdommen smitter vanligvis ikke mellom mennesker, de fleste tilfeller av babesiose oppstår hos personer som har fått fjernet milten, eller som har svekket immunsystem av annen grunn.

Babinski reflex

et nevrologisk tegn ved MS hvor man stryker utsiden av fotsålen med en passe spiss gjenstand, og dette fører til at stortåen bøyer seg oppover (ekstensor) i stedet for at tærne som vanlig trykker seg sammen og bøyer seg nedover.

Bacitracin

antibiotikum som særlig virker lokalt og brukes i salver

Bacteroides

en gruppe anaerobe stavformede bakterier; forkommer normalt bl.a. i tarmen

Bakers cyste

er en utposning av leddkapselen i kneet, den kan finnes på baksiden av kneleddet, i knehasen. Ofte er slike forandringer så små at de gir lite ubehag. Andre ganger er cysten så stor at man kan kjenne hevelse, stramming og smerter i knehasen.

Cysten vil forsvinne når kneet holdes i ro en tid, for så å komme tilbake igjen. Cysten kan sprekke og gi plutselige smerter. Tilstanden opptrer hyppigst hos voksne. Hos barn er den sjelden, men er gjerne tosidig når den først opptrer.

Bakhodefødsel vil si at bakhodet er den delen av fosteret som ligger dypest i livmoren og senere i skjeden under fødselen og dermed blir det første man seer av barnet. Denne typen fødsel er den gunstigste og heldigvis den vanligste. 94% av alle barn blir født i bakhodeleie, 3% i seteleie, 1% i isseleie, 1% i ansiktsleie og 1% i andre stillinger (panneleie, tverrleie etc. I 98% av alle hodefødsler er bakhodet den delen som kommer ut først.
Bakterier

er en gruppe små, selvstendige organismer med bare en celle. Størrelsen varierer fra 0,0005 til 0,005 mm. Bakterier formerer seg selvstendig ved deling. Arvematerialet finnes tilsynelatende fritt i cytoplasma, og ikke samlet i noen kjerne. Mange lever på (er parasitter) planter, dyr og mennesker.

Bakterier finnes overalt, både på huden og inne i kroppen vår, men flertallet av bakteriene er harmløse eller direkte nyttige, et fåtall gir opphav til sykdom. Det er kun når de inneholder sykdomsframkallende arvestoff som streptokopp A eller når de kommer på feil sted at de fører til sykdom.

Etter sin form, deles bakteriene inn i kuleformede (kokker), stavformede (staver), spordannende (basiller) og spiralformede (spirochæter) Ekte bakterier, som kule,-, stav,- og skruebakterier er de som fremkaller dysenteri, pest, tyfus og miltbrand.

Bakterier kan dyrkes kunstig i laboratorier, ofte gjøres dette i en "buljong" av okse eller kalvekjøtt, som holder en temperatur på 37 grader.

Bakteriene danner ofte motstandsdyktige sporer, som kan overleve både uttørking, næringsmangel og lang tids opphold i kokende vann (inntil 30 timer).

Sykdomsfremkallende bakterier som kommer inn i mennesker og dyrs blodbane, skiller ut giftige stoffer, toksiner. Kroppen danner motgift i form av antitoksiner, som løser opp eller uskadeliggjør giftstoffet. Ved serumbehandling og vaksinasjon narres kroppen til å opprettholde beredskapen overfor sykdommene som det vaksineres mot.

Halsbetennelser av både bakterie og virustyper kan gi symptomer som høy feber, hovne mandler, bakteriebelegg på tungen, hovne og ømme lymfeknuter på halsens framside, altså være til forveksling like. Men om halssmertene følges av rennende nese, heshet eller hoste er det temmelig sikkert en virusinfeksjon, som ikke lar seg lege med antibiotika. Bakterieinfeksjoner behandles vanligvis med spesifikt antibiotika, dva et "giftstoff" som treffer akkurat den bakterien som har forårsaket sykdommen.

Bakterie vs. virus:
Et virus er ikke en celle, det består av et proteinskall, som omgir virusets arvestoffet. Viruset tar ikke opp næring, og blir derfor ikke sett på som en levende organisme. Når viruset angriper en celle sprøytes arvestoffet inn i cellen, og dette arvestoffet kommanderer cellen til å produsere flere virus, alt etter hvilket arvestoff viruset har. Et virus er helt avhengig av andre organismer for å overleve.

En bakterie er en encellet organisme, men uten cellekjerne eller organeller. De kan ha en cellevegg, og innenfor den ligger cellemembranen som omslutter cytoplasma, hvor bakteriens arvestoff (DNA) ligger Bakterier formerer seg ved vanlig celledeling (mitose), men det kan også foregå ved at en bakterie overfører sitt arvestoff til en annen bakterie.

Hovedforskjellen på en bakterie og et virus:
- Virus er ikke en celle, noe bakterie er.
- Virus tar ikke opp næring, noe bakterier gjør.
- Virus er avhengig av annen organisme for å formere seg, invaderer en celle og kommanderer den til å produsere flere virus. - Bakterier tar til seg næring, er ikke avhengig av en vert, og deler seg ved mitose (celledeling).
- En bakterie kan innvadere et virus, men ikke omvendt.

Bakhodelapp En av de fire hovedregioner i storehjernen. Har med sanseoppfatning og bearbeidelse av inntrykk å gjøre. Tinning -, isse -, og bakhodelappene er hjernen hukommelsesbank for opplevelser som er innlært gjennom livet. I disse lappene foregår gjenkjennelse, fremkalling og bearbeidelse av sanseinntrykk. Ved skader i disse områdene får pasienten svikt i hukommelsesfunksjoner og ofte problemer med å sammensatte handlinger (Apraksi)

Evnen til å tolke og oppfatte visuelle stimuli sitter i bakhodelappen, og synsstrålingen ender her.
Balanitt

betennelse i forhud og hode på penis

Balanseorgan Balanseorganet består av to like organer, ett i hvert øre. Det registrerer hodets stilling og stillingsforandringer. Supplert av øyets registreringer og mukelfølelsen danner balanseorganet likevektsansen.
Balsam gr; balsamon, er en fellesbetegnelse på lindrende eller legende salver. Ordet ble opprinnelig brukt om blandinger av oljer, harpiks og safter fra trær og planter.
Balsamering er konservering av lik. Betegnelsen skyldes at man i oldtidens egypt fylte kroppshulerommene med balsamer etter at man først hadde fjernet innvollene. Nå utføres balsamering ved innsprøytning av vevsherdende , bakteriedrepende stoffer, som formalin, i blodkarene.
Bangs sykdom er infeksjon med Brucelle abortus, som kan overføres med melk fra husdyr. Sykdommen er utryddet i Skandinavia.
Bar

måleenhet for trykk, = 100 000 pascal

Barbiturater

en gruppe substanser som tidligere ble mye brukt som beroligende –, og sovemidler. Har også effekt ved epilepsi

Barium har det kjemiske symbolet Ba, og er et metallisk grunnstoff med lett oppløselige, svært giftige salter. Bariumsulfat (tungspat) er er uoppløselig og ikke giftig , og brukes i røntgendiagnostikk.
Bariumsgrøt består hovedsakelig av bariumsulfat. Da denne substansen slipper svært få røntgenstråler igjennom, er den et godt kontrastmiddel når det skal tas røntgenbilder. Blandet med vann, kan bariumsulfat tas inn både gjennom munn og endetarmsåpning, på den måten kan hele fordøyelsessystemet undersøkes. På røntgenbildets negativ kan grøten sees som hvite felt.
Barneorm

Det er to typer barneorm:
1: Springorm mark eller oxyuriasis (Enterobius vermicularis) er en rundorm (nematode), som lever av å snylte i tarmen (parasitt). Den forekommer hyppig hos barn, ofte også hos voksne, men ikke hos husdyr. Ormene er hvite og tynne som sytråd , og kan leve i overgangen mellom tynntarm og tykktarm, men typisk lokalisasjon er i endetarmen. Hunnen er ca. 10 mm lang, hannen knapt 5 mm. Hunnen legger eggene sine rundt endetarmsåpnongen, ofte også på utsiden av denne, under påvirkning av sengevarmen.

Det oppstår sterk kløe og når man klør seg, føres eggene via hendene til munnen, og derfra tilbake til tarmen. Eggene kan overleve på utsiden av kroppen i lang tid, f.eks. i sengklær og i støv. De kan bare sees i mikroskop, enklest på en taperemse som har vært feste over endetarmsåpningen.

2: Spolorm (Ascaris lumbricoiders), som er svært sjelden i Norden. Men i varmere strøk er den svært utbredt, og finnes hos nesten alle barn som lever i slumområder med dårlige vann- og kloakkforhold.

Den er størst av rundormene, ca. 5 mm i diameter, hunnen blir 20 - 35 cm. lang, hannen 15 - 20 cm.. Eggene har et karakteristisk skall, passerer med avføringen og modnes i fuktig, varm jord. Eggene kommer inn via munnen og klekkes i tynntarmen. Larvene går gjennom tarmveggene og føres via blodet til lungene. Derfra føres de via luftveiene tilbake til halsen og svelges ned i mage-tarmkanalen. Livssyklusen tar 2 - 3 måneder.

Begge typer innvollsorm kan fjernes ved hjelp av legemidler.

Barken

cortex, yttersjiktet på visse organer, for eksempel hjerne og binyrer

Barnevorter

se Mollusker

Barselfeber

febris puerpalis, en infeksjon som kan oppstå etter forløsningen ved at bakterier fra skjeden trenger inn gjennom sårflaten i livmorslimhinnen

Bartholinske kjertler er små slimproduserende kjertler som ligger i nederste del av de store kjønnsleppene. Utløpet munner ut på innsiden av de små kjønnsleppene. Om utløpet blir tilstoppet, f.eks. ved en betennelsesprosess, vil disse kjertlene vokse, bli ømme og smertefulle.
Basalstoffskiftet

Basal metabolismerate (BMR), er kroppens energiomsetning under faste og i fullstendig hvile. Basalstoffskifte representerer den energien som kreves for å holde livsfunksjonene ved like (kretsløp, åndedrett etc.). Det kan måles ved at man måler forbruket av oksygen i hviletilstand.

Basalcellekreft
Basaliom; en relativt godartet hudsvulst som utgår fra det nederste (basale) cellelaget i overhud eller slimhinne. Svulsten vokser langsomt, og utvikler ikke metastaser (sprer seg ikke).
Basalganglier er tre store nervekjerner; nucleus caudatus, nucleus lentiformis og thalamus. Disse ligger nede, og inn mot midten i hver storehjernehalvdel.
Basalmembran er en tynn, cellefri hinne mellom epitel (overhud, slimhinne) og underliggende vev.
Base

PH som er høyere enn 7. Motsatt av syre

Basedows sykdom

skjoldbruskkjertelsykdom, har fått navnet etter legen som først beskrev sykdommen, tyskeren K. A. von Basedow i 1840. Se thyreotoksikose

Basofil gr; basis = grunnlag, og filein = elske, er et histologisk begrep, og fellesbetegnelse på celler og vev som lar seg farge med basisk fargestoff
Basofilocytter er en type hvite blodleglemer som farges av basiske fargestoffer. Basofilocyttene spiller en rolle for blodets koagulasjon og for visse overølsomhetsreaksjoner. Antall basofilocytter i blodet øker ved visse blodsykdommer, ved levercirrhose og tuberkulose, men reduseres ved de fleste akutte infeksjoner.
Basofilt adenom er svulst i hypofysen, og den består av basofile celler. Sees f.eks. ved Cushings syndrom
Basill

stavformet, sporedannende bakterie

BCG-vaksine (Bacillus Calmette-Guèrin) er svekkede tuberkelbakterier som brukes til vaksinasjon mot tuberkulose.
Bechets syndrom sykdom som innebærer betennelse i hud og slimhinner.
Bechterews sykdom

(spondylarthritis anchylopoietica spondylitt) har fått sitt navn etter at russeren von Bechterew på slutten av 1800-tallet beskrev sykdommen relativt detaljert. Det dreier seg imidlertid om en "gammel" sykdom, som man har kunnet påvise i egyptiske mumier fra ca. 5000 år før kristi fødsel.

Sykdommen kan vise mange fellestrekk med leddgikt, men er likevel en helt annen sykdom. Den forekommer mer sjelden enn leddgikt, og rammer oftere menn enn kvinner.
Sykdommen starter vanligvis i ungdommen eller yngre voksen alder, men det hender også at de første sykdomstegnene komme i barneårene, og i eldre alder.

Sykdomstegnene kan variere sterkt, som ved leddgikt kan perioder med sterke plager veksle med bedre perioder.
Hos noen skjer sykdomsutviklingen raskt, mens det hos andre kan forbli færre plage. Det mest typiske sykdomstegnet er ryggsmerter, ofte er det morgenstivhet i ryggen, og pasienten må rulle seg ut av sengen. Smertene kan være meget uttalte om nettene eller når pasienten har holdt seg lenge i ro, det hjelper med bevegelse.

Etter hvert kan det utvikle seg stivhet i nakke og rygg, og det samme kan skje med brystkassen, som blir mindre bevegelig enn normalt. Det kan være smerter i brystkassen ved brå bevegelser, hosting og nysing. Vanlige sykdomstegn er senefestesmerter, typisk er sitteknoke -, hoftekam - og hælsmerter. Sykdommen kan også angripe ledd, særlig større ledd som hofter, knær og skuldre. Dessuten er det ikke sjeldent at sykdommen angriper øynene og gir lysskyhet, svie og "rødt øye". Om så skjer skal lege straks kontaktes slik at det kan settes i gang behandling. I sjeldne tilfeller kan sykdommen også angripe hjertet, noe som krever spesielle behandlingstiltak og forholdsregler.

Ved oppbluss av sykdommen kan allmenntilstanden være dårlig, med tretthet, slapphet og av og til feber. De aller fleste med sykdommen vil kunne være i normalt arbeid, men trenger ofte muligheter for å bevege seg, da de stivner ved stillesittende arbeid.

Beckers nevus

er et godartet uregelmessig brunpigmentert område. Ofte er det så stort som en eller to handflater, og forekommer mest på kroppen, særlig hyppig på den ene skulderen. Det ses øket behåring på en del eller på hele det brunfargede området og det kan derfor være kosmetisk besværlig.

Tilstanden er godartet og det finnes ingen øket tendens til hudkreft.

Befruktning er sammensmeltning av en eggcelle og en sædcelle til en celle. Mannens sæd består av 2-5 ml sædvæske som kommer fra sædblæren og blærehalskjertelen, og 300-400 millioner sædceller. Væsken inneholder forskjellige sukkerarter, som tjener som næring for sædcellene, som dermed kan være i live og befruktningsdyktige i 48-72 timer. Sædcellene er forsynt med hale og svømmer opp gjennom livmormunnen og livmoren, mot egglederne. Dersom de møter et egg, skjer det som regel i den øverste tredel av egglederen, og de få sædcellene som har nådd så langt har tilbakelagt en distanse på 15-20 cm.

Eggløsningen hos kvinner finner normalt sted midt i menstruasjonsperioden, altså ca. 14 dager før neste menstruasjon. Det modne egget fanges opp fra eggstokken av egglederen og transporteres mot livmoren av muskelbevegelser i egglederen og av slimhinnens flimmerhår. Det kan bare befruktens i ca. 24 timer.

Det ser ikke ut som at det er noen kjemisk tiltrekning mellom egget og sædcellen, som kan svømme tett forbi et egg uten å reagere. Men hvis en sædcelle støter rett på et egg, borer den seg gjennom det cellelaget som omgir egget ved hjelp av enzymer som er knyttet til sædcellens overflate. Sædcellen fortsetter inn gjennom eggecellens membran, zona pellucida, men lar halen være igjen på utsiden. Så snart sædcellen er kommet inn, gjennomgår membranen en endring, slik at den blir ugjennomtrengelig for andre sædceller. Deretter forenes kjernene i eggcellen og sædcellen. Hver av dem har bare det halve (23) av menneskets normale kromosomtall, men ved foreningen oppstår en zygote, et befruktet egg med 46 kromosomer og et sett arveanlegg fra hver av foreldene.

Under den videre transporten mot livmoren begynner det befruktede egget å dele seg. Delingen foregår innenfor menbranen, slik at egget ikke blir større, det kommer bare til å bestå av flere celler. Allerede etter tre døgn er den ene cellen blitt til seksten, og den lille celleklumpen kalles morula.

Når egget kommer til livmoren en uke etter befruktningen, er morulaen blitt til en blastocyst, en hul kule med en cellemasse i den ene siden. Denne cellemassen, kimskiven, utvikler seg til det egentlige fosteret, etter at blastocysten, (som er knapt en halv millimeter stor) har leiret seg inn i livmorens tykke slimhinne. Celleblærens ytterste lag blir til fosterhinne.

I enkelte tilfeller kan det forekomme at det befruktede egget deles totaltt ved den første delingen, det oppstår da to zygoter med identiske arveanlegg; eneggede tvillinger. Toeggete tvillinger er resultatet av at to egg modnes og befruktes samtidig, av to forskjellige sædceller. Tvillingene er da ikke mer like enn søsken i alminnelighet.
Bekkenløsning

er en lidelse som rammer mange kvinner i forbindelse med svangerskap og fødsel, og for noen av disse kvinnene varer bekkenløsningen også etter fødselen. Hvis bekkenplagene varer mer enn to år etter fødselen, regnes de for en kronisk lidelse og kalles kronisk bekkenleddsyndrom.

Bekkenløsning har flere symptomer: Noen opplever at det blir vanskelig å gå, å snu seg i sengen, å sitte, å løfte noe, å bære, å kjøre bil, m.m. Felles for alle kvinner med bekkenløsning er smertene. De kan være helt invalidiserende.

Behandling av bekkenløsning kan være fysioterapi, manuell terapi, trening med Terapi-master, akupunktur, forsiktig mosjon eller sengeleie. Forskjellige behandlinger har ulik effekt på ulike kvinner. Her må man prøve seg frem. Felles for alle typer behandling er at kvinnen må sette grenser og ikke presse seg over smertegrensen.

Bekkenmål

visse mål i det lille bekkenet (forløsningskanalen) som er viktig å kjenne før en forløsning

Bells paralyse er lammelse av ansiktsnerven. Tilstanden er oppkalt etter den skotske legen Sir Charles bell (1774-1842)
Bendelormer
cestoda, en klasse flatormer som snylter i tarmen hos virveldyr, bl.a. mennesket. Ormene skifter vert, det vil si at larvene utvikles hos èn dyreart, mens kjønnsmodningen og formeringen finner sted hos en annen art. En orm består av et hode (scolex), som fester seg til tarmslimhinnen med en sugeskål. Ormen suger ike blod.

Bendelormer har ikke tarmkanal, og kan bare oppta næring gjennom huden. Hodet produserer en endeløs rekke såkalte ledd, som inneholder både hannlige og hunnlige kjønnsorganer, og etter hvert fylles med egg. Leddene løsner ett for ett og føres ut med vertens avføring. Blir de tatt opp av en mellomvert, utvikles eggene til larver som går ut i muskulaturen og danner en hvileform, en tinte (cysticercus).

Oketintebendelormen (Taenia saginata) kan bli opptil 10 meter lang, og er den mest vanlige formen for bendelorm i Norden. Mennesket er hovedvert og smittes ved å spise rått oksekjøtt. Svinetintebendelorm (Taenia solium) kalle også "bevæpnet bendelorm" fordi hodet er utstyrt med kroker. Den blir opp mot fem meter lang.

Fisketintebendelormen (Diphyllobothrium latum) , den brede bendelormen, kan bli over ti meter lang. Den har to mellomverter, småkreps, og fisk som gjedde og laks. Mennesket infiseres via rå fisk (gravlaks). I motsetning til de to førstnevnte artene, som sjelden gir vesentlige symptomer når de er i tarmen, kan fisketintebendelormen være årsak til en alvorlig lidelse, en anemi som likner pernisiøs anemi, og som skyldes at ormen tar opp store mengder vitamin B 12 fra tarmen.

Bendelormer fordrives med et medikament som lammer hodet, slik at de slipper taket og kan føres ut ved hjelp av et avføringsmiddel.
Benhinne

bindevevshinne som dekker skjelettdelenes overflate Cellene i benhinnens innerste sjikt kan danne nytt benvev.

Benign

godartet.

Benmarg er et svampaktig vev som ligger inne i de fleste av skjelettets knokler. Flate knokler består av to lag hardt, kompakt ben, med et lag bløtt, svampeaktig vev mellom.
Lange rørknokler har en annen bygning; på endene er benvevet meget fast og hardt, men inne i skaftet er det et hulrom, marghulen. Det er ikke et hulrom i ordets egentlige betydning, det er fylt med svampet benvev med mange blodårer. En vesentlig del av blodlegemene blir dannet her. Benkanaler forbinder marghulen med knokkelens øvrige deler.
Bensodiazepiner er en gruppe legemidler som særlig brukes for å lindre spennings- og urotilstander av nervøs opprinnelse (angstnevroser). Det ser ut til at stoffene hemmer visse sentrer i hjernen og den forlengede marg (det limbiske system) , som git bevisshetslivet dets følelsesmessige farge.
Berylliose er en kronisk lungesykdom, som rammer enkelte av de menneskene som utsettes for metallet beryllum. Det er også mulig at berylliose kan ha sammenheng med allergi. De viktigste symptomene er åndenød, hoste , brystsmerter og tretthet. Foruten lungene , kan leilighetsvis også andre organer, som lever, nyrer og hjerte bli skadd.
Beryllium er et metall med det kjemiske symbolet Be. Det brukes i visse legeringer og til vinduer i røntgenrør, tidligere også til lysstoffrør. Det er et giftig metall, og arbeide med det er derfor underlagt strenge sikkerhetsbestemmelser. Det er kjent at berylium ved innånding i enkelte tilfeller kan føre til berylliose, og dessuten til akutte skader som hudutslett, hudsår og betennelse i øyets bindehinne.
Besvimelse

(synkope) innebærer at man for et kortere tidsrom er uten bevisshet, årsaken er forbigående redusert blodgjennomstrømming i hjernen. De vanligste årsakene til besvimelse:
- Fall i blodtrykket, som for eksempel at man har stått lenge oppreist.
- Opphisselse, engstelse eller andre psykiske faktorer
- Plutselig fall i blodsukkerinnholdet (hypoglykemi)
- En med sukkersyke kan ha tatt for stor dose insulin (hypoglykemi)
- Hjertesykdom
- Sterke smerter
- Arteriosklerose i hjerneblodkarene, slik at åren er innsnevret.

Betablokker

Beta-blokkere (adrenerge beta-reseptorantagonister) er en type medisiner som hindrer overføring av enkelte typer signaler i overgangen mellom nervetråder og muskler. De virker en rekke steder i kroppen, men mest markert er effekten på hjerte- og karsystemet.

Medisinene reduserer hjertets arbeidsbelastning ved å senke hjertefrekvensen og blodmengden som pumpes ut ved hvert slag. Beta-blokkere senker også stoffskiftet i hjertemuskelen. Alle disse effektene fører til redusert blodtrykk og mindre behov for surstoff (oksygen).

Beta-blokkere har også en stabiliserende virkning på hjerterytmen og kan i noen tilfeller beskytte mot uønskede rytmeforstyrrelser. Visse betablokkere kan også benyttes ved migrene, samt visse former for skjelving (tremor)

Betaceller er insulinproduserende celler i bukspyttkjertelen.
Betareseptorer er cellestrukturer som formidler visse virkninger av sympatiske nerveimpulser.
Betastråling er en strøm av meget hurtige elektroner. partiklene er energirike på grunn av sin store hastighet. De trenger litt ned i huden, men stanses av enkle materialer som papp og liknende. Strålingen virker ioniserende på molekyler i det vevet den rammer, og anvendes derfor i behandlingen av enkelte svulstformer.
Betatron er apparat som frambringer bestråling og røntgenstråling ved akselerasjon av elektroner. De negativt ladde elektronene akseleres av skiftende magnetiske felt til hastigheter som ligger nær opp til lysets.
Betennelse

(inflammasjon) er organismens reaksjon på lokal vevskade. De fleste betennelser skyldes angrep av bakterier og andre mikroorganismer og i særdeleshet giftige stoffskifteprodukter fra bakterier, men enhver form for vevskade kan utløse de samme prosessene.

Betennelsesprosessene foregår i underhudens bindevev eller i støttevevet, som omgir blodkarene i alle organer. Fra de skadede cellene frigjøres stoffer som får de minste blodkarene (kapillærer og venyler) til å utvikle seg.

Ved allergisk reaksjon spiller særlig frigjøring av histamin fra de såkalte mastcellene en rolle. Utvidelsen av blodkarene letter blodtilstrømmingen og det betente stedet blir rødt og varmt. Samtidig blir det lettere å trenge gjennom veggene i de utvidede karene, og det siver blodplasma ut i vevsvæsken. Væsken som siver ut (eksudatet) får vevet til å hovne opp, og det økte trykket mot nerveendene i vevet gir smerter. Blodet, som mister væske, blir mer tyktflytende, dermed hoper røde blodlegemer seg opp i karene, som kan tilstoppes helt. Det kan utvikle seg en stase (oppstuving av blod), noe som øker presset ytterligere.

Når blodet flyter langsomt, kan hvite blodlegemer feste seg til karveggene og vandre ut i vevet. De tiltrekkes kjemisk av stoffer som dannes i det betente vevet, og de hvite blodlegemene samler seg i store mengder på det stedet som er skadet. Disse celllene er "eteceller" (fagocytter), som kan oppta og bryte ned fremmedlegemer, døde celler, levende og døde bakterier.

Bakterier fra en lokal betennelse kan bryte gjennom lymfeknuter slik at det kan utvikle seg en livstruende tilstand; blodforgiftning (sepsis). Ved flegmoner og store abscesser er det fare for at bakterier går direkte over i blodet og på den måten spres til hele organismen.

Når årsaken til en betennelsesreaksjon er fjernet, skal det ødelagte vevet erstattes. Ved helingsprosessen er det bindevevets celler (fibroblaster) som spiller hovedrollen. Bindevevsceller fra omgivelsene vandrer inn i det skadede området og danner fibrøst arrvev som får rik blodforsyning fra kapillærer som vokser inn fra blodkarene i omgivelsene.

Kroniske betennelsestilstander skyldes som regel mikro-organismer som både er forholdsvis lite giftige og forholdsvis upåvirkelige av organismens forsvarsreaksjoner. Slike tilstander utvikler seg langsomt, og de nedbrytende og de oppbyggende prosessene går side om side. Helt fra begynnelsen dannes et arrvev som er karakteristisk for betennelsesprosessen, eksempler er tuberkuløse og syfilitiske betennelser.

Bakteriell betennelse kan bekjempes med sulfapreparater og antibiotika. Abscesser må fjernes kirurgisk, og tømmes for puss, fordi det er vanskelig å få bakteriedrepende stoffer fram til hulrom av dødt vev uten blodforsyning. På infiserte sår kan man legge omslag med desinfiserende stoffer, for eksempel kloramin.

Benign

godartet, motsatt; malign

Benkreft

ondartet svulst i knokkelsystemet, vanligste form er osteogent sarcom

Benmarg

vev som fyller ut hulrommene i benvevet. Man skiller mellom rød, bloddannende benmarg og gul, fettrik benmarg

Benskjørhet

osteoporose

Betablokker

Midler som blokkerer betareseptorene i kroppen.

Benzodiazepiner

samlebetegnelse for en gruppe relativt ugiftige beroligende og søvndyssende midler med muskelavslappende og krampenedsettende virkning. Til gruppen hører diazepam, oxazepam, nitrazepam, flunitrazepam og klordiazepoxid. Fare for tilvenning

Bevissløshet er en tilstand hvor alle prosesser i storhjernebarken som betinger funksjoner som sansing, tenking, følelse og handling er (midlertidig) opphørt. Kortvarig bevisstløshet, som ofte skyldes forbigående kretsløpforstyrrelse, kalles besvimelse (synkope).

Dypere og mer langvarig bevisstløshet som forårsakes av alvorlige forstyrrelser av hjernefunksjonene kalles koma. Koma sees ved hjerneslag eller apopleksi av forskjellige årsaker(blødning, blodpropp) ved hjerneskader som følge av ulukker, ved betennelse i hjernen eller hjernehinnen, ved forgiftning (med sovemidler, alkohol etc.), ved akutte febersykdommer og ved sykdommer som sukkersyke, nyre-, og leverlidelser, der giftige stoffskifteprodukter hoper seg opp i organismen.

Koma kan føre til tiltakende lammelse av de livsviktige sentrene i den forlengede marg.
Biceps

lat; bis = to ganger og caput = hode, altså utstyrt med to hoder. Biceps brukes om to muskler, en på forsiden av overarmen, og en på baksiden av låret.

Bifidus = spaltet i to deler, brukes særlig om en medfødt misdannelse, spina bifida, hvor ryggsøylen er delvis spaltet.
Bifokale briller er briller med forskjellig styrke i øvre og nedre del av glasset. Gjennom den øvre del kan man se fjerne gjenstander, mens den nederste del benyttes til nærarbeide som lesing etc.
Bigemini er forstyrrelse av hjerterytmen, dobbeltslag fulgt av kort pause hvor hjertet synes å stå stille. Det er symptom ved mange hjertelidelser, men kan også være et helt ufarlig fenomen.
Bihulebetennelse

sinusitt; betennelse i en eller flere av nesens bihuler, gir snue, verkende smerter og leilighetsvis feber. Betennelsen forekommer oftest i kjevehulen, og kan stamme fra en infisert tannrot, men som regel oppstår bihulebetennelse i tilknytning til en forkjølelse med snue. Muligens kan pasienten selv være skyld i denne komplikasjonen, fordi, når han, når nesen pusses, stenger for begge nesebor på en gang. Dermed stiger trykket i nesehulen så sterkt at slim og bakterier presses ut i bihulene og infiserer slimhinnen der. I de fleste tilfellene leges bihulebetennelsen samtidig med forkjølelsen, men ikke dersom den oppsvulmede slimhinnen blokkerer avløpet fra bihulene. I de avlukkede rommene trives bakteriene godt, og slim og puss samler seg opp og trykker på.

Akutt bihulebetennelse kan noen ganger behandles effektivt med antibiotika, men det er vanskelig å få tilstrekkelig stor konsentrasjon av de bakteriedrepende stoffene frem til bakteriene på slimhinneoverflaten. I tillegg vil man prøve å bedre avløpet fra bihulene ved hjelp av nesedråper som får slimhinnene til å skrumpe inn. Kronisk bihulebetennelse kan forekomme sammen med bronkitt, og allergi kan også være av betydning for utvikling av slimhinnefortykkelse og betennelsesreaksjon i bihulene.

Bihuler

slimhinnekledde hulrom i kraniet, som står i åpen forbindelse med nesehulen. De fleste mennesker har åtte bihuler, og de har navn etter knoklene de befinner seg i.

- Sinus frontales: De to pannehulene over øyehulen. De er 2-3 cm i høyde og bredde, og åpner seg fortil i midtre nesegang.
- Sinus maxillares: Kjevehulene, en i hvert overkjeveben. Nedentil åpner de seg i midtre nesegang, bak pannehulen. De varierer sterkt i størrelse.
- Sinus ethmoidales: Silbenscellene i bunnen av hjernekassen over nesehulen. Kan være oppdelt i mange mindre hulrom.
- Sinus sphenoidales. Kilebenshulene, ligger i bunnen av hjernekassen, i kilebenet, som danner taket i nesesvelgrommet.

Bihulene minsker vekten av hodets knokler. Videre virker de sammen med munnhulen, nesehulen og svelgrommet som resonatorer for stemmebåndenes svingninger, og de spiller en meget stor rolle når det gjelder stemmens klang og styrke. Dette kan man overbevise seg om ved å holde for nesen mens man snakker. Da utelukker man resonansen fra bihulene, og stemmen blir uten klang.

Biliar lat; bilis = galle, noe som har med gallen å gjøre
Bilirubinuri

lat: bilis = galle, og ruber = rød, forekomst av det rødgule gallefargestoffet bilirubin i urinen, som blir mørkebrun. Bilirubin dannes når leveren bryter ned hemoglobin fra utslitte røde blodlegemer. Det omdannes normalt i flere trinn til sterkobilin, som skilles ut med gallen og gir avføringen dens brune farge. Ved visse blod -, lever- og galleveislidelser økes imidlertid konsentrasjonen av bilirubin i blodet så mye at stoffet avleires i vevene (gulsott), og skilles ut i urinen.

Biliverdin

lat; bilis = galle, og virdis = grønn, grønt fargestoff som dannes ved oksydasjon av bilirubin.
Bimanuell

med begge hendene; hvor begge hender brukes til å kjenne med, for eksempel en hand i skjeden og en hånd på magen ved underlivsundersøkelse

Binyrene
glandulae suprarenales; to hormonkjertler som ligger oppå hver sin nyre. De er på størrelse med valnøtter, og ligger delvis begravd i nyrekapselens fettvev. En binyre er egentlig en dobbeltkjertel, for den består av to forskjellige typer vev; margen (medulla) og barken (cortex). Vevene som er av forskjellig opprinnelse, produserer hormoner med forskjellige oppgaver i organismen. Margen dannes av fosteranleggets ytre kimblad, ektodermen, og barken av det midterste kimbladet mesodermen. De to vevene blir under fosterutviklingen forenet til ett organ. Noradrenalin, og det nært beslektede adrenalinet, dannes i binyremargens kjertelceller. Adrenalin, som utgjør ca. 80% av hormonproduksjonen, kalles også "katastrofehormonet", dette fordi adrenalinets mange forskjellige virkninger så og si setter organismen i forsvarsberedskap og gjør den klar til maksimal ytelse, kamp eller flukt. Adrenalinet får hjertet til å slå hurtigere og kraftigere, øker blodtrykket, får blodårene i huden og innvollene til å trekke seg sammen, mens blodårene i hjertemuskelen og skjelettmuskulaturen utvider seg slik at organismens blodmengde fordeler seg på en hensiktsmessig måte i en krisesituasjon. Adrenalinet stimulerer også åndedrettet og får den glatte muskulaturen i lungenes bronkioler til å slappe av, slik at luftpassasjen blir lettere.
Bindevev er vev som støtter, avstiver og holder sammen. Bindevev finnes overalt i kroppen, i lærhuden, i underhudsvevet, omkring blodkar og nerver, i sener og leddbånd, i kapslene omkring ledd og organer, og forøvrig som det grunnvevet som fyller ut alle mellomrom mellom de øvrige vevene. Bindevevet utvikles fra det midtre kimeblad, mesodermen, og er et meget viktig organsystem med en rekke ulike oppgaver.

Karakteristisk for bindevevet er at dets celler ikke ligger samlet , men spredt i et amorft (stukturløst) slimvev, som er gjennomvevd av proteinfibre. Denne såkalte intercellularsubstansen dannes av en type bindevevsceller som kalles fibroblaster.
Bindevevs-
forbindelse

uekte ledd, hvor knoklene er bundet sammen av bindevev

Binyrebarken
cortex; er helt livsviktig. Den har avgjørende betydning for en lang rekke stoffskifteprosesser og for organismens generelle motstandskraft. Det dannes en mengde kjønnshormoner i binyrebarken, hos mannen dannes androgener og hos kvinnen østrogener.
Binyremargen
medulla; er i virkeligheten en del av det sympatiske nervesystem, som igjen er en del av det autonome nervesystem. Kjertelcellene var opprinnelig nerveceller, men de har mistet nervetrådene sine. I stedet for å stimulere enkelte organer med nerveimpulser, påvirker de hele organismen med de hormonene de avgir til blodet.
Binyrene

glandulae suprarenales; to hormonproduserende kjertler som ligger oppå hver sin nyre, og delvis begravet i nyrens fettvev. Binyrene er på størrelse med med valnøtter og veier ca. 7 gram hver. Som alle hormonproduserende kjertler har de en meget rik blodforsyning.
Biologi

læren om de levende organismene, dvs dyr (inkl. mennesker), planter og mikroorganismer. Omfatter både oppbygning og funksjon, både hver for seg og samlet

Biopsi

prøvetakning av levende vev for mikroskopisk undersøkelse. Kan gjøres kirurgisk eller med nål (nålebiopsi)

Bipolar lidelse

tidligere kalt manisk depressiv sykdom, er en forstyrrelse i følelseslivets grunnstemning, der en periode med langvarig dyp nedstemthet veksler med en periode med ukritisk oppstemthet.

I den mest nedstemte og depressive perioden oppleves alt som trist, tungt og håpløst. Man er tiltaksløs, treg i bevegelser og tankegang. Søvnen er forstyrret, ofte med tidlig oppvåkning der man blir liggende og gruble. Matlysten blir borte. magen virker tregt, seksuallysten er forsvunnet. Man føler seg skyldbetynget, syndig, fortapt. Tankene lar seg vanskelig avlede fra de triste grubleriene.

I den fullt utviklete maniske perioden opplever personen ingen problemer. Den syke er opprømt, full av urealistiske ideer og påfunn, er lett å engasjere, lett å avlede, men kan fort bli irritert og aggressiv. Selvfølelsen er stor, man er verdensmester, verdens rikeste og beste, kan handle og ringe for tusener av kroner på en dag, vanlige regler og bestemmelser gjelder ikke. Søvnen er avbrutt og uregelmessig, man føler seg ikke trett, trenger ikke søvn, appetitten er god dersom man rekker å spise, seksuelt er man overaktiv og kritikkløs.

Varigheten av episodene er svært forskjellig fra person til person, men temmelig ensartet hos den enkelte. Vanligvis varer sykdomsperioden mellom 3 og 8 måneder. Ofte trenger pasienten innleggelse i psykiatrisk behandlingsavdeling for å skjermes og passes på. I tillegg brukes medisiner: stemningshevende, såkalte antidepressive medisiner for de deprimerte, - dempende, beroligende, såkalte neuroleptiske medisiner for de oppstemte.

Biskjoldbrusk-kjertel

fire ertstore organer som ligger inntil skjoldbruskkjertelen på halsen. Produserer parathormon

Bitestikkel

epididymis; organ på baksiden av hver testikkel, på størrelse med en lillefingertupp. I bitestikkelen lagres og modnes sædcellene

Blastomykose

infeksjon i hud og indre organer, forårsaket av en gjærsopp, blastomyces dermatidis

Blastula

tidlig, blæreformet stadium av fosterutviklingen

Blefaritt

Se også øyelokkbetennelse, er en betennelse i hår- eller talgkjertler på øyelokkskanten. Øyelokkskanten blir rød og svullen. Det er en forholdsvis hyppig tilstand som typisk gir smertefull øyelokkskant og rødt og hovent øyelokk. Tilstanden oppstår på det ene øyet, men kan spre seg til det andre.

Øyelokkskatarr går stort sett over av seg selv, men kan være temmelig plagsom og kosmetisk sjenerende. Som regel vil en behandle den akutte betennelsen med øyesalve som demper eller fjerner bakterievekst og i tillegg har en dempende effekt på selve betennelsen. Dette kan gjøres ved å bruke 2 salver, som påsmøres annen hver gang, eller en salve som inneholder begge komponentene. Behandling med øyesalver vil vanligvis hjelpe godt, men tilbakefall og behov for nye omganger med behandling er vanlig.

Bleksott

tidligere benevnelse på anemi

Blennore gr; blenna = slim, og rhoia = flytning, er unormalt sterk slimsekresjon fra en slimhinne, oftest på grunn av en betennelsestilstand.
Blepharospasme

Dystoni i øyemuskelene. Se Dystoni.

Blinde flekk

det stedet i øyebunnen (synsnervepapillen) hvor lysømfintlige celler mangler

Blindtarm

coecum; en ca. 10 cm lang del av tykktarmen, nedenfor tynntarmens innmunning. Slutter med et lillefingerstort, ormelignende vedheng, appendix vermiformis

Blindtarms-betennelse

appendicitt; betennelse i blindtarmens ormformede vedheng; forårsakes ofte av en avløpshindring (for eksempel en avføringsklump) med bakteriell infeksjon. Begynner gjerne med smerter midt i magen, og som etter hvert flytter seg nedover på høyre side, (jfr. Mc Burneys punkt), og fører gjerne med seg kvalme og brekninger. Uten operasjon er risikoen stor for at den innestengte puss- og bakterieansamlingen bryter gjennom veggen og framkaller bukhinnebetennelse (sprukket blindtarm)

Blod

Blodets funksjon er å transportere oksygen og næringsstoffer til kroppens forskjellige vev, samt å samle opp nedbrytningsproduktene fra de samme vevene Blodets totale volum er ca. 5 liter hos et voksent menneske, hvorav 40 – 45 % er blodlegemer.

Blodbilde

benevnelsen på utseende og modningsgrad hos røde og hvite blodlegemer Eks.: Et makrocytært blodbilde; økt forekomst av makrocytter, for eksempel ved mangel på B12

Blodceller

De røde blodcellenes er uten cellekjerne, og deres oppgave er å transportere oksygen til alle kroppscellene. For å få tak i oksygen må de innom lungene. Når du puster inn og fyller lungene med luft, kommer oksygenet ned i de mange millioner små lungeblærene, alveolene. Rundt hver eneste alveole ligger en blodåre som er så liten at bare én og én rød blodcelle kan passere om gangen, så her må de gå i kø. Gjennom små åpninger i blodåreveggen og alveoleveggen kan de kvitte seg med avfallsstoffer (karbondioksid) og samtidig fylle opp oksygentankene. Når du puster ut, blir lungene kvitt karbondioksidet. Denne prosessen kalles gassutveksling.

Deretter strømmer blodet til hjertet for å bli pumpet ut i kroppen igjen. Runden blodet tar fra hjertet til lungene og tilbake til hjertet igjen kalles det lille kretsløpet. Etterpå pumpes blodet ut i resten av kroppen, hodet, armene og beina.

Røde blodceller er runde, litt flattrykte på midten og likner på en liten knapp. De finnes i enorme mengder; fem millioner røde blodceller per kubikkmillimeter blod, og de har en levetid på ca. fire måneder. Hvert sekund går minst to millioner av dem til grunne, og samtidig må like mange lages for at kroppen til en hver tid skal ha nok. Hvis du tenker deg at vi la alle de røde blodcellene utover et område, ville overflaten deres dekke gulvet i cirka tretti tre-roms leiligheter.

Hvite blodceller (leukocytter) har, i motsetning til de røde blodcellene, en kjerne. De er de største av blodcellene og også dem det er færrest av, og de har en levetid på fra en dag til ca en uke. Hvite blodceller er en del av kroppens immunforsvar, straks et uønsket legme trenger inn i blodet vil de hvite blodlegmene angripe, som regel ved å skille ut et antistoff som dreper inntrengeren. Hvis man får et sår, vil de hvite blodcelleene lage et fibrinnett over såret som reparerer og beskytter. Noen sykdommer, for eksempel multippel sklerose forvirrer de hvite blodlegmene slik at de produserer antistoffer som dreper kroppens egne celler. HIV\AIDS er et annet eksempel, her blir de hvite blodcellene drept og andre sykdommer slipper lettere til.

Hvite blodceller kan deles inn i flere undergrupper;
- Granulocytter er leukocytter som inneholder granuler med cellenedbrytende stoffer.
- Nøytrofile granulocytter, som angriper og innkapsler fremmede celler. De har kort levetid.
- Eosinofile granulocytter angriper og ødelegger større inntrengende organismer.
- Basofile granulocytter reagerer på allergener og slipper ut histamin.
- Agranulocytter er leukocytter uten granuler.

Lymfocytter:
- T-lymfocytter angriper celler som viser spesielle kjennetegn, og regulerer immunresponsen.
- B-lymfocytter – Omdannes til plasmaceller som produserer immunoglobuliner.
- Natural killer-celler (NK-celler) identifiserer og dreper virus-infiserte celler, kreftceller og andre fremmede celler som for eksempel transplantert vev.

Monocytter sirkulerer i blodstrømmen der de angriper og innkapsler fremmed materiale. De har lang levetid.
- Makrofager er monocytter som har vandret ut i vevet der de aktivt angriper fremmed materiale, regulerer lymfocytter.

Fagocytter "spise-celler", er celler som kan ta opp i seg og uskadeliggjøre, eventuelt fordøye faste stoffer som f.eks. mikrober, fremmede partikler eller andre celler som dør. I menneskenes blod fungerer to typer hvite blodceller som fagocytter, det er de små granulocyttene, mikrofager (småspisere), og de store monocytter, makrofager (storspisere); Prosessen kalles fagocytose og er kroppens viktigste beskyttelse mot smittestoffer.

Blodforgiftning
sepsis; er en alvorlig allmenn infeksjon med bakterier som sprer seg med blodet. Bakteriene kan gå direkte over i blodet fra en lokal betennelse (abscess/byll), fra infisert operasjonssår, infisert skade i de kvinnelige kjønnsorganene etter fødsel eller abort (barselfeber), halsbetennelse, urinveisbetennelse, blindtarmsbetennelse mm.

Betennelsen kan også spre seg gjennom lymfekarene (sees da som røde striper under huden9 og lymfeknutene i avløpsområdet. Ved verkefinger kan for eksempel lymfekjertlene (itlene) i armhulen hovne opp og bli ømme (lymfadenitt).

Til slutt når bakteriene blodet, og når de først har brutt seg gjennom, kan de spre seg (bakterielle metastaser) til nesten ethvert organ; knokler, led, hjernehinne, hjerteklaffer, lunger og hud.

Om en lokal betennelse utvikler seg til en blodforgiftning, avhenger dels av bakteriens antall og anslagskraft (virulens) og av om de danner vevsnedbrytende giftstoffer (toksiner) og dels av personens motstandskraft. De fleste alminnelige sykdomsbakterier kan forårsake blodforgiftning, men hos svekkede personer kan også bakterier og sopp som normalt er ufarlige, forårsake blodforgiftning.
Blodgrupper

se blodtyper

Blodplater eller thrombocytter (fra gresk thrombos = "plugg", "propp") er de minste cellene i kroppen. Faktisk så er de ikke ordentlige celler engang, dessuten er de kjerneløse, men rester etter noen kjempestore celler som finnes i beinmargen. Under normale, fredelige forhold er de diskosformede, og viktige for at blodet størkner, eller koagulerer, etter at man har fått et åpent sår, og ved sårskade aktiveres blodplatene av kollagenfibre som blottlegges.

Få eller manglende funksjon av blodplater i blodet gir blødningstendenser, men om man har for høye nivåer av blodplater, har man økt risiko for trombose (tilstopping av blodkar). Blødere mangler dette stoffet helt eller delvis.
Blod i avføringen Friskt lyserødt blod stammer fra nederste del av tykktarmen og fra endetarmsåpningen, hvor hemorroider, sprekker, betennelser, polypper og svulster kan forårsake blødning. Blod som kommer fra tynntarmen og øverste del av tykktarmen, sår i magesekken og tolvfingertarmen vil være jevnt blandet med avføring, og sees ikke direkte, men kan påvises ved kjemiske metoder. Avføring som inneholder større mengder delvis fordøyd blod, får en tjæresvart farge og kalles melana.
Blod i urinen
hematuri; Blodet kan stamme fra nyre, nyrebekken, urinblære, urinleder eller urinrør, og kan skyldes betennelser, steindannelser, polypper, svulster, slag og skader i urinveiene. Større mengder blod gir urinen en rødlig eller rødgrønn farge. Undertiden kan man se striper eller klumper av koagulert blod. Mindre blodmengder, som ikke forandrer urinens farge, kan påvises ved mikroskopi av bunnfallet i urinen, eller med kjemiske metoder.
Blodlegemer

formede bestanddeler, dvs celler og cellefragmenter i blodet; røde blodlegemer (erytrocytter), hvite blodlegemer (leukocytter), og trombocytter (blodplater)

Blodkreft
(se også levkemi)

en gruppe med ondartede sykdommer som utgår fra de hvite blodcellene og deres forstadier. Årsaken, symptomer, prognose og forløp varierer med den celletypen som sykdommen utgår fra, med den grad av modning som kjennetegner de syke cellene, pasientens alder etc. Akutt levkemi innebærer sviktende eller ingen modning; antall celler i blodet behøver ikke å være forhøyet. Kronisk levkemi innebærer kraftig økt antall, først og fremst av modne celler. Lymfatisk levkemi utgår fra lymfocytter, myelogen levkemi fra myelogene celler, dvs granulocytter og deres forstadier i benmargen.

Blodplasma

plasma; Blodplasmaet er en fargeløs væske, som blodcellene transporteres gjennom. Blodet får sin karakteristiske rødfarve fra det jernholdige proteinet hemoglobin i blodcellene. en væske som inneholder proteiner, fett, karbohydrater, salter mm, og hvor blodlegemene er oppslemmet

Blodpropp

en blodlevring (et blodkoagel) som tetter til en arterie eller en vene. En blodpropp kan ha oppstått på stedet, og kalles da en trombe. Et koagel som dannes på ett sted i blodåresystemet, men løsner og føres med blodet til et annet sted, kalles embolus.

Blodprosent

populær betegnelse på den verdi som angir det relative innhold av hemoglobin i blodet

Blodprotein

samlebegrep på de proteiner som finnes i blodet, de ulike albuminer og globuliner

Blodserum

er blodplasma der fibrin og blodlegemer er fjernet

Blodsukker

innholdet av glukose i blodet. Viktig undersøkelse, særlig ved sukkersyke (diabetes). Blodsukkeret holdes normalt relativt konstant, men stiger forbigående etter et sukkerrikt måltid og faller ved sult. Blodsukkeret er forhøyet ved en lang rekke sykdommer, blant annet ved diabetes (sukkersyke)

Blodtransfusjon

(blodoverføring) er overføring av blod fra en person til en annen person i medisinsk øyemed. Blodoverføringer blir brukt som behandlingsmetode i forbindelse med blodtap eller i forbindelse med at produksjonen av visse komponenter i blodet ikke skjer på den måten den skal.

Ved blodoverføring er det viktig at mottakeren har en blodtype som stemmer overens med giverens blodtype (se mer under Blodtyper).
- Personer med blodtype O kan gi til alle, men bare få fra andre personer med O.
- Personer med blodtype AB kan mota fra alle, men bare gi til andre med AB.

I tillegg er det mange andre faktorer, for eksempel rhesussystemet som spiller inn. Ved en blodoverføring kan man ikke gi A-blodlegemer til en person med anti-A-antistoffer I blodplasma, og ikke heller B-blodlegemer til en person med anti-B-antistoffer. Man behøver vanligvis kun å ta hensyn til antistoffene i mottakers blodplasma, eventuelle antistoffer i giverblodet rettet mot blodlegemene hos mottager spes ut og får sjelden eller aldri noen betydning.

Blodtrykk

er blodets trykk mot veggene i blodårene. Trykkets størrelse avhenger av hjertets pumpekraft og av den motstand blodet møter når det strømmer gjennom blodårene. Trykket faller derfor etter hvert som blodet renner gjennom kretsløpet og systemet blir mer og mer forgrenet og årene trangere. Trykket er høyest i aorta ved blodets utstrømning fra venstre hjertekammer, og lavest der de store venene går inn i høyre forkammer.

Normalt holdes trykket meget konstant ved hjelp av et vasomotorisk (karregulerende) senter i den forlengede marg. Dette senteret mottar uavbrutt impulser fra alle organer og fra spesielle sanselegemer i halsarteriene og i aorta.

Til målingen bruker man en hul gummimansjett som legges om overarmen og pumpes opp til armens arterier er avklemt, og man ikke lenger hører pulsen gjennom stetoskopet. Deretter slippes luften langsomt ut av mansjetten, til man hører en svak, rytmisk bankelyd i stetoskopet. Det betyr at blodtrykket akkurat nå kan overvinne mansjettrykket under hjertets sammentrekningsfase (systolen). Mansjetten er forbundet med en trykkmåler, for eksempel kvikksølvmanometer, og her avleses nå det systoliske blodtrykket. Deretter senkes trykket i mansjetten ytterligere til lyden forsvinner. Det betyr at blodet nå strømmer fritt, også under hjertets avslapningsfase (diastolen, og det trykket som nå kan avleses på manometeret, kalles diastolisk trykk.

Hos de fleste mennesker stiger blodtrykket med alderen, og dette skyldes at arteriene blir mindre elastiske. Særlig det systoliske trykket forhøyes med alderen, derfor tillegger man det det diastoliske trykket størst vekt ved vurdering om trykket er sykelig høyt.

Normalt blodtrykk; ca 120(systolisk) 80(diastolisk), skrives: 120/80

Blodtyper

cellene i kroppen er avgrenset av en membran som hovedsakelig består av fettstoffer, det gjelder også de røde blodlegemene. I membranen sitter det også noe protein og sukker, og flere av disse proteinene og sukkerartene kan variere litt i sammensetning fra person til person. Denne variasjonen er arvelig, og de forskjellige variantene av hvert av disse stoffene kalles blodtyper.
Ettersom membranen varierer i sammensetningen av proteiner og sukkerarter, finnes det også mange forskjellige såkalte blodtypesystemer, de to mest kjente kalles ABO (uttales A-B-null) og rhesus.

ABO-systemets blodtyper skriver seg fra variasjon i sukker som sitter festet til membranen, mens rhesus-systemet er knyttet til variasjon i noen av de mange proteinene som sitter i membranen. Sukkeret i ABO-systemet finnes i variantene A, B og O. Man arver evnen til å lage dette sukkeret både fra sin mor og sin far, og de mulige kombinasjonene blir dermed OO, AO, BO, AA, BB, og AB.

Om man arver egenskapene AO eller AA er man i begge tilfeller blodtype A. På samme måte blir både BO og BB til blodtype B. I praksis regner man derfor med blodtypene O, A, B og AB. Hyppigheten i den norske befolkningen er: O: 40%, A: 48%, B: 8%, AB: 4%.

I rhesus-systemet finnes det tre beslektede proteiner, som alle kan variere. Det mest kjente av disse heter D. Dette proteinet kan mangle uten at det gjør noe. Hvis man mangler D-proteinet er man D÷ (rhesus negativ), mens hvis man har det er man D+ (rhesus positiv). I Norge er 85% av befolkningen D+ og 15% er D÷. Når man sier at en blodtype f.eks. er O+, så står + tegnet for rhesus (D) egenskapen.

Blodgrupper Abo-systemet:

Blodgruppe

Aggluttinogen (på blodlegemet)

Agglutinin (antistoffer i blodplasma)

A

A

anti-B

B

B

anti-A

AB

A+B

Mangler

0

Mangler

anti-A + anti-B

B-lymfocytter

antistoffproduserende lymfocytter

Blærekatarr er en svært hyppig lidelse, som rammer kvinner langt oftere enn menn. Det skyldes til dels at bakterier lettere kommer opp gjennom kvinnens korte urinrør, som bare er 3 – 5 cm langt, mot mannens ca. 20 cm., og dels den korte avstanden det er mellom kvinnens urinrørets og endetarmsåpning. Symptomene er sviende, brennende og stikkende fornemmelser i underliv og urinrør etter vannlatingen, og dessuten vannlatingstrang som melder seg med nesten uimotståelig styrke med korte mellomrom, samt en kornete og illeluktende urin.

Ved seksuell aktivitet er det lettere for bakteriene å bli fraktet fra et området til et annet og dermed gi katarr eller betennelse. Dette dreier seg ikke om smitte, men om overføring av egne bakterier. Men forut for at en blærekatarr finner sted, må det være grobunn for at bakteriene formerer seg i underlivet og derfra finne veien opp til blæren. Noen får dette kun i perioder hvor den seksuelle aktiviteten er stor, derav den engelske betegnelsen ”honeymoon disease” som brukes om blærekatarr hos nygifte.

For å hindre at tilstanden blir kronisk, og med spredning til nyrebekken og nyrer, bør man oppsøke lege som vil gi sulfonamider eller antibiotika. Man bør holde sengen de første par dagene, ha varmepose over blæreregionen, og drikke rikelig, minst 2 liter i døgnet.

Forebyggende og legende:
- Drikk mye vann. På den måten skylles blæren.
- Gå ofte på toalettet, sitt lenge nok til at blæren er skikkelig tømt.
- Tiss både før og etter samleie slik at bakterier som er kommet inn i urinrøret skylles bort.
- Ikke gå med våte klær, bytt fra badedrakt til tørre klær straks du er på land. Vask deg i rent vann for å få bort eventuelle bakterier.
- Dusj i stedet for å bade i badekar. Vask deg med en mild sepe og ikke overdriv vaskingen.
- Tørk deg riktig. Når du har vært på toalettet er det viktig at du tørker deg forfra og bakover. Slik unngår du at bakterier kommer i nærheten av urinrøret.
Blærehalskjertelen
prostata; en kjertel som omslutter de første 3-4 cm av urinrøret hos mannen. Blærehalskjertelen produserer størstedelen av sæden.
Blødersykdom
hemofili; en sykdom hvor blodets evne til å koagulere er nedsatt og hvor det er økt tendens til blødning fra sår og innvendige skader.

Ved den letteste formen for av hemofili er det økt blødningsrisiko bare ved større skader, operasjoner, tannuttrekninger etc.
Ved alvorlig hemofili opptrer hyppige blødninger i ledd (særlig ankler, knær og albuer) og muskler. Leddene svulmer opp, og komplikasjoner som leddstivhet og muskelsvinn forekommer.

I de fleste tilfellene går hemofili i arv, men den kan også oppstå plutselig, ved mutasjon.
Bløt sjanker

er en seksuelt overført infeksjon som skyldes infeksjon med den Gram-negative stavbakterien Haemophilus ducreyi. Bløt sjanker kalles også ulcus molle eller chancroid. Før antibiotikabehandling ble introdusert, ble bløt sjanker behandlet med syreetsing og pensling med jodoppløsninger.

Sykdommen er i dag sjelden i Europa, men vanlig i subtropiske og tropiske land i Afrika, Karibia og Sørøst-Asia. Genitalsår, hvorav bløt sjanker utgjør en hovedårsak, er en av de vanligste forekommende kjønnssykdommer i Afrika.

Smittemåte: Direkte kontaktsmitte ved seksuell kontakt.

Inkubasjonstid: 3- 14 dager, vanligvis 3-5 dager.

Symptomer og forløp: Ett eller flere smertefulle sår på genitalia eller anus. I ca. halvparten av tilfellene forstørrete lymfeknuter i lysken som kan utvikles til abscess. Hos kvinner vil sårene ofte være skjult i skjeden og være mindre smertefulle.

Behandling: Antibiotikabehandling (ciprofloksacin, erytromycin eller azithromycin).

Bolen

kroppens sentrale parti, det som ikke er hode, hals, armer og ben

Borrelia

en bakterie som ofte finnes i en middart (Skogflått) som finnes langs hele kysten opp mot Nordland fylke. Sykdommer som kan oppstå av boreliabakterien er leddbetennelse (ofte kneleddet) lammelse av ansiktsnerven, lette tilfeller av hjernehinnebetennelse og forskjellige utslett som kan ha langtrukkent forløp over flere måneder.

Symptomer fra nervesystemet kan vare mange uker om en ikke får behandling. En sjelden gang kan Borrelia gi rytmeforstyrrelser i hjertet. Alle disse sykdommene kan utvikle seg fra uker til mange måneder, ja opptil flere år etter smitte. Hovedmiddelet i behandlingen er vanligvis Penicillin. Er sykdommen i et tidlig stadium brukes tabletter, vanligvis 10 dager, noen ganger lengre. Ved sykdom i nervesystemet eller alvorlig leddsykdom blir det gjerne sykehusbehandling med antibiotika.

Se også Flått.

Botox

Mikroskopiske mengder botulinum-toxin (“Botox”) sprøytes inn for lamme små muskler som forårsaker rynker. Botox blokkerer nerveimpulser til små ansiktsmuskler og hindrer at disse musklene trekker seg sammen. På denne måten blir den overliggende huden glatt og uten skjemmende rynker.

Botox virker kun på de spesifikke musklene som behandles og ikke på de nærliggende muskelgruppene. Effekten er forbigående og behandlingen må gjentas.

Botox brukes ofte i tillegg til plastikkirurgiske inngrep og andre kosmetiske behandlinger for å få best mulig resultat. De vanligste kombinasjonene er med Restylane, hudprogram (rynkekremer) og laserbehandling. Botox kan også være et verdifullt supplement til plastiske operasjoner som ansiktsløftning og øyelokksoperasjoner.

Botulisme

er en nevroparalytisk sykdom som forårsakes av toksiner produsert av bakterien Clostridium botulinum som er en sporedannende anaerob stavbakterie. Bakteriesporene forekommer i jordsmonn, søle og sediment og i tarmkanalen hos fisk og andre dyr.

- Næringsmiddeloverført botulisme som tidligere ble forbundet med blodpølsevarer og hermetiserte grønnsaker og kjøttvarer, men som i Norge i dag vanligvis skyldes hjemmeprodusert rakefisk og spekemat. Næringsmiddelet blir forurenset med sporer og det dannes toksiner som produseres under anaerobe forhold.

- Spedbarnsbotulisme (infantil type) ble anerkjent som en egen form av botulisme i 1976. Denne formen sees hos barn under 1 år, og den mest kjente smittekilden er honning. Første tilfelle i Norge ble rapportert i 1997.
Sårbotulisme som første gang ble beskrevet i 1946, og er siden begynnelsen av 1980-tallet i økende grad blitt diagnostisert hos injiserende stoffmisbrukere. Første tilfelle i Norge ble rapportert i 1997.

Botulisme smitter ikke fra person til person.

Inkubasjonstid: Inntil tre døgn, vanligvis 12-36 timer.

Symptomer: Næringsmiddeloverført type: Nevrologiske symptomer: Munntørrhet, øyelokkslammelse, dobbeltsyn, talebesvær, lammelser og forstoppelse. Kan starte med oppkast og diaré. Vanligvis ikke feber.

- Spedbarnsbotulisme: Samme som for næringsmiddeloverført type, men starter vanligvis med forstoppelse og muskelsvakhet.

- Sårbotulisme: Samme som for næringsmiddeloverført type, men lammelser forekommer som oftest i muskler nær hudlesjoner.

Behandling: Behandles med mageskyllinger og spesifikt botulismeantitoksin produsert av blod fra immunisert hest eller sau. Antibiotika kan i sjeldne tilfeller være indisert.

Bowmans kapsel

glomeruluskapselen i nyrene

Brachialpuls puls på håndledd
Brachy - gr; brachys = kort, forstavelse som betyr kort
Bradykardi langsom hjerterytme
Bredspektrete antibiotika antibiotika som virker på mange forskjellige mikro-organismer.
Brekninger oppkast, (emesis) er en komplisert refleksbevegelse, (muskelsammentrekninger) som fører til at magesekken tømmer sitt innhold opp gjennom spiserøret og ut gjennom munnen, vanligvis etter en følelse av kvalme. Årsakene kan være mange, blant de vanligste er at man har spist bedervet mat, eller spist og drukket for mye. Brekninger kan også skyldes lidelser i fordøyelseskanalen, for eksempel magekatarr (gastritt). Brekninger kan også forkomme ved i forbindelse med migreneanfall og ved infeksjoner med feber. Brekkmidler (emetikum) er legemidler som virker ved enten å påvirke magesekkens slimhinne, eller brekksenteret, et nervesenter i den forlengede marg der brekningsrefleksen utløses.
Brennkopper
impetigo contagiosa; en overflatisk, væskende, sterkt kløende hudinfeksjon. Pussholdige blærer dannes, brister og tørker inn til gulaktige skorper. Infeksjonen skyldes stafylokokker eller streptokopper, og er svært smittsom. Infeksjonen er oftest lokalisert til ansiktet, spesielt munnviker, lepper, neseparti, underarmer, hender og skrittet. Infeksjonen behandles effektivt med antibiotisk salve, etter at skorpene er fjernet med såpe og vann.
Brisselen
thymus; et kjertelliknende organ som finnes hos alle pattedyr og også hos en del laverestående dyr. Hos mennesket ligger brisselen bak øverste delen av brystbenet. Brisselens funksjon i organismen var lenge ukjent, men man har nå funnet ut at den er av fundamental betydning for organismens forsvar mot infeksjoner. En type hvite blodlegemer, T-lymfocytter, som spiller en hovedrolle for utviklingen av de såkalte cellulære immunreaksjoner, gjennomgår en del av sin utvikling i brisselen, og kan bare fungere hvis brisselen finnes.
Brocas senter er et senter i hjernen som taleorganenes bevegelser koordineres fra. Senteret befinner seg i nederste del av pannelappen, i den dominerende hjernehalvdelen(det vil si i venstre side hos høyrehendte og høyre side hos venstrehendte). Skader i dette området medfører taleforstyrrelser (motorisk afasi)
Bronkie

luftrørsgrein

Bronkiolitt

er en barne-virusinfeksjon som fører til hoste og hvesing. Tilstanden fører også til betennelse i lungene, og er svært smittsom.

Det er som oftest spedbarn mellom to og seks måneder som får bronkiolitt, og de første symptomer er rennende nese og en spesiell hvesende hoste. Enkelte får kun en svakt nedsatt allmenntilstand, mens andre blir svært syke i løpet av bare noen timer etter at de første symptomene har meldt seg. Symptomer på at sykdommen forverres, er at barnet blir sløvt og får rask pust, og at ribbena tilsynelatende blir sugd inn ved hvert innpust.

Bronkitt er betennelse i slimhinnene som dekker bronkiene, som er forbindelsen mellom luftrøret og lungene. Sykdommen utvikles fra alvorlig forkjølelse eller andre virale infeksjoner, men kan også forårsakes av bakterier.

Symptomer: Hoste med grønt slim, sårhet i brystet, av og til feber og noe kortpustet. Når det oppstår en inflammasjon og/eller infeksjon i bronkiene, blir det vanskelig for luft å passere til og fra lungene og tykt slim blir dannet i luftveiene. Sykdommen er vanligvis kortvarig og går over etter ca. en uke, mens hosten kan vare i mange uker fordi bronkiene bruker lang tid på å heles.

Bronkitt er som regel er forårsaket av virus, og kan derfor ikke behandles med antibiotika. Men virus kan skade cellene i luftveiene og dermed gjøre det lettere for bakterier å feste seg, og om en slik bakteriell infeksjon oppstår i tillegg, vil antibiotikabehandling bli aktuell. Høy feber, hoste med rikelig gulgrønt oppspytt, slapphet etc. vil gi mistanke om bakteriell infeksjon.

Kronisk bronkitt
defineres som slimsproduserende hoste de fleste av dagene i måneden, tre måneder i løpet av året i to påfølgende år, uten annen underliggende sykdom som forklarer hosten. Kronisk bronkitt kalles av og til også kronisk obstruktiv lungesykdom; KOLS, eller kronisk obstruktiv luftveissykdom. Hovedproblemet for personer med kronisk bronkitt er å få luft ut og inn av lungene.Røyking er hovedårsaken til kronisk bronkitt. Når bronkiene har blitt irritert over en lang tid blir slimhinnene tykkere, produserer unødvendig slim og irritasjonshoste utvikles. Bronkiene blir da en ideell plass for utvikling av infeksjoner. Kronisk bronkitt eksisterer ofte sammen med andre lungesykdommer.
Bukhule er den del av kroppen som ligger nedenfor brysthulen
Bukspyttkjertelen

pankreas; et langstrakt organ, ca. 5x20 cm, som er oppbygd av lapper, og ligger baktil i bukhulens øvre del. Det er en kjertel som utskiller hormoner til blodet og fordøyelsessafter til tarmen. Bukspyttkjertelen består hovedsakelig av kjertelvev som danner bukspytt (pankreassaft). Gjennom en utførselsgang utskilles fordøyelsessaftene til tolvfingertarmen.

Bukspyttkjertelen har en todelt funksjon; det dannes fordøyelsessafter med enzymer som er nødvendige for fordøyelsen, og det lages hormoner som er særlig avgjørende for kroppens sukkerbeholdning og for omsetningen av fett og protein. I kjertelvevet finnes små innsprengte celleøyer, insulae, hvor hormonene produseres, først og fremst insulin og glukagon som begge avgis direkte til blodet.

 

 

Bulimia

bulimi; abnormt sterk og stadig tilbakevendende sultfølelse. Kan skyldes hjerneskade, forstyrrelser av insulin­produksjon, eller det kan være psykisk betinget. For å hindre vektøkning kaster man opp maten igjen. Det brukes også ofte vanndrivende midler og avføringsmidler.

Bulla er en væskefyllt blemme.
Bursa

slimpose, ofte nær ledd, som skal hindre slitasje på senene

Bursitis

bursitt, betennelse i en slimpose.

Burulisår

er en hudsykdom som forårsakes av Mycobacterium ulcerans. Flest smittede er identifisert i Uganda, Kongo, Elfenbenskysten, Ghana og Benin.

Inkubasjonstiden er antagelig mindre enn 3 måneder, og sykdommen starter vanligvis som en smertefri hevelse i huden og utvikling av alvorlige deformerende sår. Tilheling er sakte, fra 4 til 6 måneder og kan medføre kontrakturer rundt ledd og dette kan medføre vanskeligheter med gange. Større sår kan føre til at pasienten mister organer som øye, bryst eller genitalia. Amputasjon av lemmer kan være nødvendig i behandlingen. Dødsfall er sjeldent. Eneste behandling er sårstell og kirurgi, men antituberkulosemediakamenter som rifampicin og streptomycin har vist seg å ha noe effekt.

Bursitt

betennelse i bursa (slimpose). Slimposene letter bevegelsene i sener og muskler som går over dem. De befinner seg på framstikkende bendeler i nærheten av leddene og kan være utposninger av leddhulen med direkte forbindelse med denne. Behandlingen av bursitt består hovedsakelig av ro og eventuelt injeksjonsbehandling med kortikosteroid (binyrebarkhormon).

Bolus

( plur. boli) en (jord)klump. Kan bety en matklump som er ferdig formet av spytt og tunge til å svelges. Kan også bety en matklump som har satt seg fast i halsen og som kan gi kvelningsdød; bolusdød. Kan også være legemiddeltilberedning i form av en kule; runde piller.

Borreliose

en lidelse som oppstår når man blir infisert av bakterien Borrelia via flåttbitt. Som regel er det helt ufarlig å bli bitt av flått, men i sjeldne tilfeller kan den overføre Borellia, noe som da vil gi symptomer i form av en rød ring som sprer seg rundt bittstedet. Det kan gå 2-3 uker fra bittet til man oppdager ringen, og man skal i så fall straks oppsøke lege for å få penicillinbehandling. Dersom flåtten blir fjernet fra kroppen innen ett døgn, vil det sjelden oppstå smitte.

Botulisme

forgiftning som er forårsaket av matvarer som er infisert med clostridium botulinium, en bakterie som danner en svært kraftigvirkende gift, og som virker på nervesystemet ved å blokkere frigjøring av acetylcholin i det motoriske og det parasympatiske nervesystem. Sentralnervesystemet påvirkes ikke. Bakteriene kan vokse i feilaktig tilberedte og oppbevarte konserver, spekemat, og raket fisk. Giften kan ødelegges ved koking i noen minutter

Bronkier

rørformet partier av luftveiene som til sammen utgjør luftrørets forbindelser med lungene

Bronkitt

luftveiskatarr, betennelse i bronkienes slimhinne Akutt bronkitt utløses som regel av virus eller bakterier, eller i samspill mellom virus og bakterie, gir hoste, svetting, og stikking i brystet, ofte også feber. Kronisk bronkitt kan oppstå etter gjentatte anfall av akutt bronkitt, men skyldes oftere en stadig tilførsel av irriterende stoffer i innåndingsluften, som røyking etc. Hoste og åndenød ved anstrengelser er vanlige symptomer, likeledes en stadig økende slimproduksjon fra bronkiene. Ofte kan sykdomsforløpet kompliseres av bakterieinfeksjoner.

Brokk
(se også Hernie)

vi betegner det som brokk når et organ som normalt ligger inne i en kroppshule trenger ut i omliggende område, gjennom en såkalt brokkport. Brokk kan oppstå bl.a. på følgende steder; på overgang mellom bukhulen og lyske/lår, i bukveggen bak navlen og på overgangen mellom bukhule og brysthule.

Brusk

cartilago; støttevev utviklet fra bindevev. Brusk består av en fast, elastisk grunnsubstans med spredte celler og cellegrupper i et nett av mikroskopiske kollagenfibriller. Brusken inneholder ingen blodårer, men ernæres av vevsvæske som siver inn.

Enkelte deler av skjelettet forblir brusk, ribbensbrusken. Etter fibrillnettets tetthet kan man skjelne mellom tre typer brusk.
- Hyalin brusk, som er glassaktig og blålig, finnes i ribbensbruskene, luftrør og bronkier, og bekler alle knoklenes ledddflate.
- Elastisk brusk, som er gulaktig, og inneholder mange elastiske tråder og finnes i strupehodet, nesen og det ytre øret.
- Fiberbrusk, som er hvitaktig og inneholder bunter av kollagenfibriller, er seig og finnes blant annet i virvelsøylens mellomvirvelskiver og underlivsbenets symfyse.

Brysthule

hulrommet i brystkassen, innenfor ribbena hvor hjerte og lunger ligger

Brystkreft

første tegn på brystkreft er som regel en klump eller hardt område i brystet. Det kan også være forandring i brystets form, skrumping i huden og fargeendringer, eller blod/væske fra brystvorten. Når kreft vokser i huden, kommer det i enkelte tilfeller små hevelser som kan bryte gjennom overflaten og danne kreftsår. Man vet lite om årsaken til brystkreft, men det er så godt som sikkert at visse hormonvirkninger er knyttet til sykdommens utvikling på en eller annen måte. Hvis for eksempel eggstokkene, som produserer en hel rekke hormoner blir fjernet, kan sykdomsforløpet bli bedre.

By-pass

”forbi-ledning”, ny forbindelse anlagt kirurgisk, for eksempel forbi karforsnevringer i hjertets kransarterier (coronar by-pass) eller i bekkenets eller benets arterier (iliofemoral by-pass). Oftest brukes en vene fra låret til den nye forbindelsen, men også syntetisk materiale kan brukes

    

     A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å